Bokelskere.no

Hadde ikke hørt om denne, men nå havner den på leselista mi. Godt forslag!

Høres ut som vi er i samme tankebane angående boka, selv om du ga et snillere terningkast. =) Skjønner hvorfor noen liker boka, og det er helt i orden å ha forskjellige meninger, men som deg ble den for forutsigbar og noe utroverdig. Skjønner ikke helt det med verdenssensasjonopplegget rundt den, jeg heller. Men det er helt i orden. =)

Da er jeg akkurat ferdig med boken, og jeg er helt enig med deg: Dette var en herlig bok!

Jeg forsøkte ikke å lete etter ordet "drible", da jeg så for meg å lete gjennom hele den norske oversettelsen. Her er jeg enig i kritikken, "pass and punt" er oversatt med "drible og takle". Akkurat her er det helt tydelig at det dreier seg om amerikansk fotball. Når det gjelder "sass", synes jeg imidlertid at oversetteren har funnet gode løsninger.

Det å antyde at en oversetter gjetter seg til løsninger og ikke bruker de viktigste verktøyene som finnes innen den yrkesgruppen er drøyt etter min mening.

«F for fang.
F for fange.
F for fanget.
F for Fangeleir.
F for fortiden som fremdeles finnes, og for fascismen som fortsatt vokser, som en svulst i kulturen.»
Den har stått i bokhylla mi lenge, denne. Men det var til slutt min søster @bkbitas som sa at jeg burde lese den. Og det er jeg glad for, tross alt. Den ble både vanskeligere og finere enn jeg hadde tenkt. Jeg har aldri tenkt at jeg har hatt lyst til å lese noe særlig om Henry Rinnan. Det måtte jeg her. Og det var ganske uutholdelig i noen sekvenser i boken. Da bare skummet jeg fort forbi, de verste grusomhetene som ble begått i det beryktede Bandeklosteret i Trondheim. Men så er det alt det andre som er så viktig og nødvendig å lese, og prøve å forstå. Jødeutryddelsen, krigens redsler, de ekstreme handlingene. Simon Stranger har gjort en mesterlig og krevende jobb med å skrive denne boken. Så glad for at den finnes, så glad for at jeg har lest den. Det jeg kanskje hadde håpet på var mer av lyset, for i det store og hele syns jeg det ble mye mørke. Men det lyset som var der var ekstra sterkt. Den må leses av mange. «S for snublesteiner. Det finnes flere måter å forsøke å nå inn til det ordløse på. Måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av en form for krykker for i det hele tatt å forsøke. Et av disse hjelpemidlene er snublesteinene. Foreløpig er det lagt ned om lag 67 000 støpte bronsesteiner i forskjellige europeiske byer, med navnene på avdøde. »

Interessant om moderniseringen av "Drep ikke en sangfugl". Vedkommende som tydeligvis har hatt ansvaret for dette sier:

I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»

Dette gjorde meg nysgjerrig og da jeg har en norsk bokklubbutgave(2012) og en orginalutgave hvor jeg kan søke opp enkeltord søkte jeg først på ordet "football". "Ball" og "football" går igjen mange steder og de både kaster og sparker mange forskjellige typer baller, ikke bare den typiske amerikanske fotballen. At Elster kan ha brukt ordet "drible" i en av disse "spillene/lekene" ser jeg ikke som usannsynlig, men jeg har ikke lett igjennom hele den norske utgaven etter det spesielle ordet drible. Jeg fant ikke noe engelsk ord for drible til søkefeltet, men alle stedene der ball og fotball var nevnt i den engelske teksten, leste jeg, men fant ikke annet enn at ballen ble sparket eller kastet.

Når det gjelder ordet "sassy", så forekommer det ikke i orginalteksten. Derimot finner jeg "sass" ved tre anledninger og ordet "sassiest" en gang.

I kapittel 9, på side 103 i min utgave står det: "Jeg mener ikke å være frekk, jeg prøver bare å si deg åssen det var."

I orginalutgaven står det: "I don't mean to sass you ..."

I kapittel 11, på side 119 i min utgave står det: "Foruten at vi var de mest sippete, mest rampete filleunger som noensinne kom forbi hennes hus,"

I dette tilfelle er jeg enig i at "sippete" gjerne kunne vært byttet ut med "frekke".

I orginalutgaven står det :"Besides being the most sassiest, most disrespectful mutts who ever passed her way, ..."

I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Mayella kikket på Atticus under senkede øyenlokk, men hun sa til dommeren: - Så lenge han driver og kaller meg frøken og sier frøken Mayella. Jeg er'ke nødt til å la'n få erte meg, jeg trenger ikke finne meg i det."

I orginalutgaven står det : "Mayella looked from under lowered eyelids at Atticus but she said to the judge: Long's he keeps callin' me ma'am an' sayin' Miss Mayella. I don't hafta take his sass. I ain't called upon to take it."

I det siste tilfellet tenker jeg at det kanskje ville vært frekt å oversette med at advokaten er frekk mot Mayella. I en annen sammenheng kunne frekkhet eller respektløshet vært brukt.

I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Dommeren lente seg tilbake. - Atticus, vi får fortsette forhandlingene, og la referatet vise at vitnet ikke har blitt ertet, selv om hun mener det motsatte."

I orginalutgaven står det: "The judge leaned back. *Atticus, let's get on with this proceedings and let the record show that the witness has not been sassed, her views to the contrary."

Det å si at man ikke kunne google eller ikke hadde så gode oversetterbøker på begynnelsen av 1960-tallet når boken ble oversatt, at det er grunnen til oversettertabbene, synes meg merkelig. Det fantes gode "dictionaries".

Takk til Lillevi som la ut svaret fra Aschehougs forlag.

Definisjonen av umulig er Sandmos andre ungdomsroman. I 2017 ga hun ut Kan vi bare late som. Hennes nyeste roman er om frykt, tradisjon og vanskelige følelser.

Viktig med tradisjoner
Hanna er i tidlig tenårene, og hun følger sin faste tradisjon, nemlig å tilbringe sommeren på Vårøya. Bestemoren hennes døde for noen år siden, men likevel vil hun være der sammen med bestefaren, og samtidig se hennes gode venn, Olivia, som hun er sammen med hver sommer. Men sommertradisjonen hennes står i fare da bestefaren trues med å bli kastet ut av huset, siden det skal bygges leilighetkompleks i området. Klarer hun å stoppe det, eller er hun for ung til å få noen til å høre på henne? I tillegg støter hun stadig på denne Trym hvor hun enn er. Hvem er han, og skjuler han noe for henne? Før Hanna dro til Vårøya, fikk hun en dårlig nyhet. Kommer hun til å avsløre til oss hva det er?

Denne ungdomsromanen høres kanskje kompleks ut med tanke på at historien går i mange retninger, men den er veldig lettlest. Den er en smule underholdende, men samtidig veldig forutsigbar for oss voksne. Det er noe anstrengt over det hele, som om teksten prøver å overraske oss på flere områder, men overraskelsesmomentene fungerer dessverre ikke. Man skjønner det lenge før karakterene selv skjønner det, og de ler mye, nesten i hver setning, så det er en del gjentagelser underveis.

Ungdomstid og forelskelse
Ungdommer som er forelsket eller synes bare at forelskelse er spennende i det hele tatt, vil nok like denne boka, og muligens de som drømmer om sommeren, men for oss som er eldre blir nok dette noe urealistisk, eller man savner den tiden man selv var ung. Det jeg likte best med boka er å ta vare på tradisjoner, som er viktig og at Vårøya skulle være gammeldags, litt som fra en annen tid. Ikke alt trenger å være moderne og ikke alle steder trenger å være overfylt av mennesker. Det er viktig med et eget fristed og ha et sted hvor ingenting er forandret. Men samtidig lever man i et samfunn som stadig er i endring.

Dette er en fin og nostalgisk roman om å være sårbar og sterk på samme tid. Den er som sagt lettlest og noe underholdende, men det som ødelegger er at den er svært forutsigbar, og deler av historien har noe anstrengt over seg som dreper litt av flyten. Det er for lite driv. Definisjonen av umulig passer nok best som sommerlesing eller hvis man savner å være ungdom selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var litt i stuss i begynnelsen av lesingen. Hva er så spesielt med denne tenkte jeg frem til jeg kom til kapittel 2, side 56 av 200 sider. Etter det tok det av. Den var spennende, ekkel til tider, og jeg lo godt innimellom. Det var ikke bare datteren min sin furby jeg tenkte på da jeg leste romanen til Faldbakken. Jeg har vært på et todagers kurs denne uka der en av kursholderne var fra Mjøstraktene. Det var hans dialekt jeg hadde i hodet når jeg leste selv romanen ikke er skrevet på dialekt. Uansett, Vi er fem av Matias Faldbakken fortjener all heder og gode omtaler er min konklusjon etter å ha lest den.
Mer her i dette blogginnlegget - link

Jeg gleder meg veldig til Tore Renbergs nye roman Tollak til Ingeborg, som kommer ut i september. Han ble en helt ny forfatter for meg gjennom Du er så lys som han skrev på nynorsk. Her følger han opp med ny bok på samme skriftspråk, så dette blir spennende! Jeg har lest en del gode nynorskbøker de siste par årene, men det er langt fra alle forfattere som har samme naturlige flyt og driv i språket lik den Renberg fikk til i sin nynorskdebut.

Jeg ble ferdig med Presens maskin i dag. Kan dessverre ikke si at den traff meg noe særlig. Nå har jeg omsider fått begynt på Søsterklokkene av Lars Mytting. Det måtte et Mammutsalg til! Spent på den. Det er ikke den type roman jeg leser mest, men jeg har fått den anbefalt av så mange, så den har fristet lenge. Håper jeg liker den like godt som jeg likte Svøm med dem som drukner av samme forfatter.

God bedring til deg, og håper helgen din blir fin tross formen.

Jeg prøver meg på "En odyssé: en far, en sønn og et epos" av Daniel Mendelsohn.

God bedring!

To parallelle verdener. Et spennende premiss, tenkte jeg. Likevel ble dette ingen høydare for meg. Jeg ble ikke engasjert i hverken hovedkarakterer eller handling. Jeg savnet hele tiden dybde, og kanskje en bedre rød tråd mellom de to universene som boka veksler mellom. Synes det hele ble flyktig. Men det er vel kanskje det som er meningen med romanen?

Innimellom dukker også forfatteren opp i egen stemme, i form av metatekst. For min del tilføyde dette ingenting til boka.

Det som trekker boka opp er gode skildringer og betraktninger om liv og univers, samt at deler av historien trakk meg inn.

Denne boka er ikke helt for pyser, det er ganske tung og dyster lesning. Men historien har et utrolig driv som gjør at du bare må lese videre. Men den krever altså at du orker å gå inn i krigen, inn i angsten og redselen som krig innebærer og hva den kan gjøre med mennesker. Hvordan det kan være for de som lever midt i en konfliktsone der ingen kan stole på noen, der man må berge seg som best man kan. Mens jeg leste tenkte jeg på alle flyktningeleirene rundt i verden. Jeg tenkte at såpass får jeg tåle å lese, det er barn og ungdommer som opplever dette på ordentlig. Hver dag. Det er hjerteskjærende og nådeløst godt skrevet. Vi følger ungdommene Max og Linnea som prøver å navigere og overleve i borgerkrigens grusomhet i en tenkt by- som like godt kan være et virkelig sted. Viktig bok! Og med en glødende strime av håp til slutt, tross alt. For husk: «Framtida er et lys.»