Bokelskere.no

Dette er en bok for de som liker en eksentrisk hovedperson! Og at den balanserer mellom humoristisk og hjerteskjærende.

Eleanor lever et veldig strukturert og enkelt liv. En ensom tilværelse. Hun har ingen venner, men går på jobb hver dag, og drikker vodka alene hver helg. Men vi skjønner gjennom telefonsamtalene med moren, og små glimt av fortiden at hun har opplevd noe grusomt. Denne nerven holdes gjennom hele boken.

Eleanors måte å observere og reflektere over situasjoner gjør boken morsom og uforutsigbar. Og selvfølgelig skjer det noe som får hverdagen ut av balanse, og setter i sving den ene begivenheten etter den andre.

Helt glimrende underholdning! Kanskje en readalike til Et helt halvt år av Jojo Moyes.

Du har valgt ut mange gode bøker her, men jeg faller for fristelsen og foreslår en til.

På en litterær reise langs østkysten av USA ville jeg stukket innom Annapolis, og besøkt stedet hvor slaveskipet Lord Ligonier la til kai i 1767, - og hvor slaven Kunta Kinte gikk på land.
Han var en av forfedrene til forfatteren Alex Haley. I 1976 ble romanen Roots utgitt, Røtter på norsk -77. Boken er basert på Kunta Kintes liv. Men historien er større en som så, dette er historien som mange amerikanere kan knytte sin bakgrunn til.
I dag er Annapolis en vakker liten by, vel verdt et besøk. På havna finnes historiske minnesmerker om tiden som var - og Kunta Kinte blir ikke glemt.

• ønsker deg en god tur, enten til sommeren eller senere.

For meg kunne Henrik Falk passet perfekt inn i NRK serien Exit. Jeg synes karakterene i serien var grusomme, men serien var god. Sånn er det med romanen til Vigdis Hlorth. Føy for en type Vigdis har Hjorth har fått frem i denne romanen. Samtidig kjenner jeg hans frustrasjon og klaustrofobi i ekteskapet han har gått inn i. Godt levert synes jeg romanen var.

Mer i et blogginnlegg her- link

Hmm... Denne må jeg sjekke ut.

Psykologisk thriller blandet med litt horror, er visst litt trendy.

Vanskelig å finne rene horrorbøker
Jeg var på utkikk etter horrorbøker å lese da jeg kom over denne. Den var ikke kjent for meg tidligere. Synes det er vanskelig å komme over rene horrrobøker enn det var for mange år siden. Nå er det mer horrorbøker blandet med andre sjangre. Dette er heller ingen ren horrorbok, men en psykologisk thriller med horrorelementer. Jeg bestilte den for konseptet virket interessant og spennende.

Både boka og forfatter var ukjent for min del, noe som gjør bøker litt spennende av og til. For har en tendens til å lese av kjente favorittforfattere, men har blitt flinkere i årene til å lese mer variert. Synes det er spennende å utfordre seg selv som leser.

Det har vært mange titler oppgjennom årene med woman i tittelen. Det føles noe oppbrukt og vanlig, men det var ikke tittelen som fikk meg til å velge boka, bare for å understreke det. Lurer bare på hva neste bok med woman i tittelen eventuelt blir. The Woman in the Car?The Woman Next to You? Morsomt med gjetteleker ...

Familie på utkikk etter bedre dager
The Woman in the Dark er om Patrick og Sarah som ikke har hatt det lett i det siste. Familielivet med deres to tenåringsbarn har vært noe turbulent og Sarah mistet sin mor for ikke lenge siden, så det har vært noen harde tak. De lengter etter en fresh start og det ser lysende ut da Patrick oppdager at hans barndomshjem er lagt ut for salg, som han har snakket så mye varmt om. Huset ligger ved vannet i en idyllisk småby. Han ønsker å overtale Sarah til å dra på visning og eventuelt flytte dit. Det er bare et lite problem med huset. Nemlig husets bakgrunnshistorie. Patricks tidligere barndomshjem ble til et mareritthjem etter at noen andre etter ham flyttet inn dit og ble myrdet. Fra da av har huset blitt kalt Murder House. Klarer Patrick å få familien til å flyttte dit til tross for husets bakgrunnshistorie, hvis de gjør det hjemmekoselig, og finne deres egen stil?

Konseptet virker interessant til tross for at det er en smule oppbrukt, men det er noe med hus med dystre bakgrunnshistorier som tiltrekker likevel. Det minner litt om gammeldags horror, noe jeg er svak for. Begynnelsen er noe svak. Litt for mye jåleri og følelser om et ektepar som vil feire datoen de møttes. Men heldigvis blir språket sterkere sammen med historien, og beveger seg i en bedre retning. Savage er god på å forklare svingninene i familiens dynamikk. De fremstår litt som dysfunksjonelle og truende, også på en passiv måte. Det virker som de drives fra hverandre uten at de merker det selv. Dette forsterkes i deres nye hus, og hvem er skyggen av en person Sarah ofte ser utenfor huset, som holder øye med det? Er det bare noe hun innbiller seg? Samtidig er hun lei av å bli kvalt av både Patrick og huset, spesielt Patrick siden han er veldig overbeskyttende. Og tenåringsbarna er lei av avstanden de føler til sin egen far. Er dette den nye starten familien hadde håpet på?

Som nevnt er konseptet forutsigbart og man aner tidlig hva slags retning historien tar, men denne gang syntes jeg ikke det gjorde noe, for Savage har en interessant måte å skrive på, og dette er en av de få psykologiske thrillerne jeg har lest, hvor man faktisk bryr seg om karakterene, i hvert fall de fleste. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt, og ved hjelp av saktegående handling, finnes det dybde i både historien og karakterene. Så man blir oppslukt på en helt annen måte. Ikke på grunn av spenning, originalitet og alt det der, men på grunn av god fortellerstemme. Jeg leste denne en del kvelder da det regnet kraftig, og det skapte enda mer stemning.

Fra min blogg: I Bokhylla

En spesiell avslutning på en meget god trilogi. Jeg skal fortsette å lese Hamsun, men disse tre bøkene må være noe av det beste han har skrevet.

En liten ulempe er det at forlaget avslører hvordan trilogien slutter i sin omtale av den siste boka, så vær litt oppmerksom på dette om dere skal lese bøkene.

Romanen var en av seks romaner som ble diskutert i P2 lytternes romanpris 2020, og den kom ikke til finalen. Det som trigget meg til å lese den, var at juryen på seks personer delte seg i to leire: De som var positive til romanen brukte ord som innsiktsfull, gripende, sårt, skjørt, vakkert, stemningsfull. De som var negative sa at den var krevende å komme gjennom, uinteressant, utfordrende og banal.

Som de som likte den i juryen sa, romanen Fuglenes anatomi må leses sakte. Etter å ha lest den, sakte, er jeg enig. Den inneholder så mye om det å være menneske. Det er bruddstykker fra et liv. Hvor vanskelig det kan være å være bundet til mennesker med familiebånd.

Mer om romanen her i et blogginnlegg

Jeg skjønner at jeg ikke er i målgruppa til denne boka, men dette var merkelige greier. Det er nesten så jeg tror forfatteren har fått hastverk på slutten.

Nangijala går altså fra å være en slags himmel, til å bli en dødens mellomstasjon før de kommer til Nangilima (som er den virkelige himmelen, eller?). Dette ser det ut til at "innbyggerne" i Nangijala vet (Jonatan vet det i alle fall), så hvorfor er Orvar så redd for å dø? Hvorfor tar ikke alle bare selvmord slik som brødrene gjør? De lever jo i et diktatur, og folket i Klungerdalen er jo undertrykt så det holder. Hvor havner Tengil etter han blir drept? Havner han også i Nangilima? Ny diktator der, da? Katla dør også, og når hestene til brødrene kommer til Nangilima, så er vel Katla kommet dit også, eller?

La oss se bort fra oppfordringen til selvmord på slutten, og at man mellom linjene kan lese at det er mye bedre å dø, enn å være lam.

Humor og filosofi, hvilken uslåelig kombinasjon! Lo høyt underveis her, mange ganger. For et skikkelig virvar av reflekterte og analytiske tanker og sarkastiske, underfundige vittige assosisasjonrekker og linker til eget liv og praksis. På begynnelsen av nitti-tallet tok jeg idé-historie på Blindern, og jeg ble også ganske opptatt av Søren Kierkegaard. Skrev faktisk om verket hans «Philosphiske smuler» på hjemmeeksamen. Han får jo ekstra stor plass i boka, men hun går gjennom mange andre også, grunnfjellet av filosofer vil jeg si. Vanskelig å trekke ut sitat herfra, det serveres gullkorn etter gullkorn, latterpoeng etter latterpoeng. Jeg får ta situasjonen da forfatteren kjøper en banan: «Skeptisisme er i mange tilfelle uforeinleg med normal sosial interaksjon. Utanfor kontoret stoppa eg ved ein kiosk for å kjøpe ein banan og eit rundstykke. «Vil du ha ein pose?» spurde ekspeditrisa bak disken. «Nei takk.» «Er du sikker?» spurde ho. Å nei, måtte du? Tenkte eg, og tvinga meg sjølv til å svare «ingenting er sikkert», før eg forlét lokalet med raske steg.» (Ravatn, s 24) Agnes Ravatn, du er genial. Og befriende morsom!

Litt ironisk at dette er den andre boka jeg leser i år med hastag i tittelen. Et symbol jeg aldri har likt. Skjønner nødvendigheten av det, men synes det er et masete symbol.

Vanskelige valg må tas
Allerede i tenårene får man stort ansvar når det gjelder skolevalg og andre fremtidsvalg. I tidlig tjueårene roer det seg som regel ikke ned med diverse valg, for da kommer det som regel flere valgmuligheter. Skal man studere, jobbe, eller kanskje ta et friår for å reise og gjøre andre ting? Eventuelt skal man finne et sted å bo, for seg selv, med venner eller andre som studerer?

I tidlig tjueårene er det mye å finne ut av når det gjelder fremtidsvalg, og man befinner seg i en usikker tid med tanke på at valgene man tar, skal man leve med i mange år fremover, spesielt når det kommer til ting som studievalg og jobbvalg. Det er slike valg hovedpersonen, Siri, sliter blant annet med. Hun er i tidlig tjueårene. Hun vil aller helst reise, men foreldrene hennes mener hun bør studere. Mot sin vilje, begynner hun å studere og hun velger litteraturvitenskap. Hun bor sammen med to fyrer som ikke står henne spesielt nære, men de går overens. Hun møter Ole som studerer det samme som henne, og med tiden blir de et par, men Siri føler en konstant usikkerhet om han er den rette for henne eller ikke, for hun drømmer om den store kjærligheten. Den spesielle.

Spennende perspektiv
Samtidig er Siri en ivrig bruker av Instagram. Boka ble skrevet i 2016 da Instagram var svært populært. Det er populært nå også, men det var mulig mer "in" da. I boka følger det med bilder som Siri legger ut på "Instragram", som er tatt av C. Glaser og Simon Stranger, som skaper en slags realistisk preg over innholdet i boka. Det gjør Siri mer levende.

Selv om man kanskje ikke kjenner seg igjen i Siri som person, så er det mye gjennom henne å kjenne seg igjen i. Noen av perspektivene hennes. Redsel for å ta feil valg og kanskje mistrives med det. Slike ting. Det er lett å tro at man blir klokere med alderen, eller at ting vil ordne seg av seg selv. Men er det alltid slik? Man møter på utfordringer, store og små, hele tiden. Og undre på om man finner noen å leve sammen med eller ikke.

Mange spørsmål stilles underveis i romanen, og selv om man ikke er i målgruppa, var det likevel mye å kjenne seg igjen i. Tvilen på seg selv og sine egne valg av og til. Om man kan stole på noen eller ikke. Å tvile på seg selv og andre fra tid til annen er bare normalt og menneskelig. Morsomme og alvorlige tankespinn fra Siri, og tøft språk gjorde denne romanen sprek, tørrvittig og en smule depressiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har hatt en lydbok som har fulgt med en stund, ved siden av de fysiske bøkene jeg har lest. I dag ble jeg ferdig med den. Her er det relasjoner mellom ulike mennesker og familiemedlemmer- alt skjer i en liten bygd. Det er kanskje særlig mor-datter-relasjonene som blir skildret. Linde skriver så nært og enkelt om hverdagen og møtene mellom menneskene. Du tenker nesten at her skjer det jo ingenting… Men rett under overflaten dirrer det av store menneskelige drama. Og ja, de kommer til overflaten til slutt. Som en stor bølge du har ventet på skulle skylle innover land. Bevegende og fin, godt fortalt!

Dette blir den første og siste boken jeg leser av Rolf Sagen. Roman i «den fantastiske sjangeren» står det på baksiden. Da mannen min var ferdig med den og var mildt sagt frustrert over hvor usannsynlig lite spennende og interessant den var å lese tenkte jeg at jeg skulle hive meg rundt og vise at «jeg forstår sånn skikkelig vestlands ironisk bygdhumor» på høyt nivå. Og det begynte lovende. Dette var jo Kinck på syre! Med deilig absurde tilsnitt og uendelig mange rare navn! Magnar Spøtt, Oppdagaren Joran Krake, Palle Tønner, Mons Bukk, Snorre Knekt, Lykte Glan. Listen over kreative navn tar ingen ende. Og det gjør ikke distraksjonene heller. Herlighet, dette var slitsom og irriterende lesning. Jeg klarte ikke å ta «springfart» inn i avangardistisk litteratur, gitt. Dette ble for sært og kaotisk- tross mange burleske og satiriske tilløp. Takk for seg.

Akkurat ferdig med "August" av Knut Hamsun. En herlig bok nummer to i trilogien. Nå skal jeg lese "På gjengrodde stier" før jeg leser siste bok i landstryker-trilogien.

"Mannen som elsket Sibir" er meget god, så kos deg med den. God helg!

Jeg er glad i Roy Jacobsen, så ikke umulig at jeg prøver meg på Mannen som elsket Sibir en gang, jeg også.

Denne helgen blir det gjøremål med gard og heim på meg, men jeg er god på mange og lange pauser, så jeg håper på å få lest videre i Søsterklokkene, helst i solveggen.

Riktig god helg!

Hva skal man si om August, da? En kar som tilsynelatende ikke har noen ende på sin kunnskap eller på hva han har opplevd. Han er en person man både elsker og hater. Tore Rem skriver: "Ja, Hamsun vil så avgjort holde August-skikkelsen fram til skrekk og advarsel. Mangt og mye av det som går galt i den moderne verden skyldes slike rotløse, fæle fyrer som han". Problemet er bare at August er en meget sjarmerende fyr, så jeg er usikker på hvor godt dette lykkes. "Litteraturen begynner kort sagt å leve sitt eget liv." Det kommer frem at August muligens (hvem vet om han snakker sant?) har gjort en del fæle (skikkelig fæle!) ting i livet sitt, og det sparker litt beina under sjarmen etter hvert. Men likevel er det noe med denne karakteren som gjør det så vanskelig å mislike han.

Jeg elsker språket til Hamsun. Den lette ironiske, humoristiske stilen som både latterliggjør og understreker alvoret til personer og historie.

Jeg har nå lest "Landstrykere" og "August", og trilogien skal fullføres!

Anbefales!

Spesiell hovedperson vokst opp alene i naturen.
Hjerteskjærende oppveksthistorie.
Et mord- hvem er den skyldige?
Naturbeskrivelser og tett forhold til naturen

Draumar betyr ingenting er ei poetisk og stemningsfull bok om sorg.

17 år gamle Louise har flytta heimanfrå fordi bestevenen Tormod døydde og ho ikkje takla sorga. Denne sommaren kjem ho heim for å gå i bestemors gravferd, og får jobb på gamleheimen. Me følgjer Louise gjennom sommaren. Ho møter att gamle vener og går på fest, ho kranglar med syster si, og ho slit med panikkangst knytta til sorga.

Louise er ung og usikker på mange ting. Det kjennest så ærleg og ekte. Det var rørande å lese korleis relasjonane utvikla seg undervegs. Korleis haldninga til dei eldre endra seg etter kvar som ho vart kjent med dei, og korleis ho gradvis opna seg til venninna som ho hadde hatt lite kontakt med etter at ho flytta.

Eg vart raskt fanga av stemninga i boka. Dette er ei bok eg trur mange kan ha glede av å lese. Til dømes om ein er ung og har man opplevd sorg. Men dette er like mykje ei bok til vaksne! Det er ei godt komponert bok med nydeleg språk. Truleg kan mange vaksne kjenna seg att frå eigen ungdomstid.

Må lesast!