Bokelskere.no

For ei bok!! Eg klarte knapt å legge ho fra meg, samstundes hadde eg lyst å la boka vare lenge, lenge. Connie, ho som sit bak kassa i matbutikken, unge Kenneth sjefen hennar som gruar seg til medarbeidarsamtalane, og Davina, nettopp komen til landet og med ein draum om å bli sjukepleier. Tre heilt ulike menneskje som alle rører ved noko i oss. Tre ulike menneskje, så ulike oss sjølve, men likevel så like. Ei nydeleg bok, skriven i ein driv som gir deg spenning i magen, nett som i den mest spennande krimboks du kan tenkje deg!

Jeg skal begynne på "Lesning".

Jeg liker det han skriver om jernbanen, og som kan tolkes på mange måter (i kapitlet "Hvor jeg levde, og hva jeg levde for":

"Har dere noen gang tenkt over hva det er slags sviller som danner grunnlaget for jernbanen? Hver eneste en er et menneske, en ire eller en yankee. Skinnene blir lagt på dem, de dekkes med sand, og toget kjører rolig over dem; (...). Så når noen har fornøyelsen av å kjøre med tog, er det andre som får den vanskjebne å bli kjørt over."

Jeg synes dette kan være en god metafor/analogi for veldig mye.

Men enda har jeg en følelse av at mr. Thoreau sitter med fasiten, i alle fall ifølge seg selv. Men dette er jo essayistiske tekster, og da er det forfatterens meninger som er viktig; man trenger ikke være så nyansert. Jeg synes det er interessant, og jeg liker boka til nå.

«Jeg husker en periode sent i ungdomstiden da hjernen min beruset seg med tanker om eventyrlyst. Slik skal det bli når jeg blir voksen. Jeg skal reise dit, gjøre dette, oppdage det, elske henne, og deretter henne og henne og henne. Jeg skal leve slik folk i romaner lever og har levd. Jeg var ikke sikker på hvilke, bare at lidenskap og fare, ekstase og fortvilelse (men deretter ytterligere ekstase) ville være i sving. Uansett ... hvem var det som sa det om «litenheten i livet som kunsten overdriver»? Det kom en tid i slutten av tjueårene da jeg innrømmet at eventyrlysten hadde dabbet av for lenge siden. Jeg kom aldri til å gjøre alt det ungdomstiden hadde drømt om. I stedet klippet jeg gresset, var på ferie, levde.»

Det var på filmoteket.no jeg fant filmatiseringen av boken jeg nå har lest og sitert fra: Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes. Julian Barnes vant Bookerprisen 2011 for romanen. Etter at jeg så filmen, måtte jeg lese romanen. Filmen er god. Men romanen er enda bedre. Det gikk fint å lese romanen etter å ha sett filmen selv om det er ulikheter mellom bok og film. En historie som fikk meg til å reflektere over eget liv og forholdet mellom minner og sannhet.

«Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men — i all hovedsak — til oss selv.»

Forlagets beskrivelse av romanen: «Denne intense romanen følger Tony Webster, en middelaldrende mann, mens han innhentes av en fortid han aldri har tenkt spesielt mye på - helt til hans nærmeste barndomsvenner dukker opp for å hjemsøke ham: En fra hinsides graven, og en som et levende og dypt urovekkende nærvær. Tony trodde han hadde lagt alt dette bak seg mens han bygde sitt eget liv. Karrièren har gitt ham en trygg pensjon og et vennlig forhold til sin ekskone og datteren, som nå har sin egen familie. Men idet han står overfor en mystisk arv tvinges han til å revurdere synet på sin egen natur, og sin egen plass i verden.»

Fortelleren og hovedpersonen Tony Webster er pensjonist. Har et godt forhold til den voksne datteren Susie og Margaret som han skilte seg fra for 20 år siden. Han lever et fredelig liv. En av aktivitetene han er at han jobber som frivillig på biblioteket på det lokale biblioteket. Tony tenker ofte tilbake på den lynende intelligente ungdomsvennen Adrian Finn som tok livet av seg,

«Og det er vel et liv, hva? Noen seire og noen nederlag. For meg har det vært interessant, men jeg skal ikke klage eller bli overrasket dersom andre ikke finner det like interessant Kanskje Adrian på en måte visste hva han gjorde. Ikke at jeg på noen som helst måte ville gå glipp av mitt eget liv, forstår du.»

Så skjer det noe uventet som gjør at Adrian og det halvhjertede forholdet til ungdomskjæresten Victoria Ford dukker opp med full styrke. Som får han til å måtte reflekter over livet sitt og ting han gjorde i ungdommen:

«Utvikler personligheten seg over tid? I romaner gjør den naturligvis det, ellers ville det ikke blitt mye til historie. Men i livet? Av og til lurer jeg. Holdningene og meningene våre endrer seg, vi utvikler nye vaner og særtrekk, men det er noe annet, mer som pynt. Kanskje det er med personligheten som med intelligensen, bortsett fra at personligheten har sin topp noe senere: la oss si mellom tjue og tretti. Og etter det må vi bare slå oss til ro med det vi har. Vi er overlatt til oss selv. Det ville i så fall forklare mange liv, ikke sant? Og også — hvis det ikke er å bruke for store ord — vår tragedie.»

Tony får et brev fra en advokat vedlagt et brev fra Victorias mor, Sarah Ford, der hun skriver at etterlater han 500 pund og dagboken til Adrian. Men dagboken er fjernet av Victoria. Når han kontakter Victoria er hun avvisende. Hun forteller at hun har brent den. Victoria sender Tony kopi av et brev Tony sendte til Adrian etter at Adrian fortalte at han hadde innledet et forhold til Victoria. Det blir sterk kost fort Tony å lese brevet han sendte:

«Jeg synes whisky hjelper til å klarne tanken. Og døyve smerten. Den har også det fortrinnet at den gjør deg full, og — hvis den inntas i tilstrekkelige mengder — at den gjør deg veldig full. Jeg leste brevet om igjen flere ganger. Jeg kunne vanskelig benekte å ha stått bak både teksten og uskjønnheten. Det eneste jeg kunne påberope meg, var at jeg hadde forfattet det da, men var langt fra dets forfatter nå. Jeg kjente ikke igjen den delen av meg som sto bak brevet. Men dette var kanskje bare ytterlige selvbedrag.»

Jeg kan anbefale boken og filmen.

Omtale kopiert fra bokbloggen her

Tove Taalesen er debutant, men er kanskje allerede et kjent navn for noen. Hun var lakei for kongeparet, og sluttet i 2018. Hovedpersonen i Dronningen har en felles ting med Taalesen, og det er nemlig at hun også er lakei. En tilfeldighet?

Et nølende ja til en annerledes jobb
Etter en del nøling og usikkerhet, takker Tale Voss ja til jobben som lakei. Hun vet hun blir strengt bevoktet, men slik er det når man jobber for kongeparet. Man må ha plettfri bakgrunn og være temmelig strukturert. Sikkerheten på Slottet følger ikke med henne bare på jobb, men også hva hun gjør i privatlivet.

En stor gallamiddag planlegges omhyggelig, som skal sendes direkte på Tv. Nervene er i høyspenn hos mange og hele landet gleder seg til å se på. Tale er ung og føler seg klønete, men det er viktig for henne å gjøre en god jobb og bli akseptert av Dronningen. Samtidig ønsker hun å gjøre moren og hennes venner på sykehjemmet stolte, siden moren hennes er svært interessert i kongefamilien. Men, til tross for sikkerhetstiltakene og forsiktigheten alle er nøye med som jobber for kongefamilien, er det noen som har klart å luske seg inn på Slottet. Han er ute etter hevn. Hvorfor, og hva har han planlagt for Dronningen?

Boka er veldig stor. Den er på over fem hundre sider. Selv om den føles og ser tung ut, er den ikke det. Den er veldig lettlest, siden boka består av korte kapitler og skifting av perspektiver byttes ofte, og gjør boka mer levende.

Annerledes omslag og innhold
Usikker på om denne boka var noe for meg, for er ikke helt fan av monarki, og ikke alltid enig med kongefamilien, men det var noe med omslaget som fanget interessen. Den fikk meg til å tenke på Snehvit. Også morsomt med en krimbok med en litt annerledes setting. Selv om man vet hvem den onde er og hvorfor, var det spennende å lese om planleggingen av både gallamiddagen og hevnen. Det var også spennende å lese om Tale Voss som er ny i en jobb, som man ikke leser så mye om i krimbøker ellers. Man blir spent på om hun er bra nok for jobben, eller om hun er for "vanlig" til den type jobb, som er både spesiell og krevende enn andre yrker på et vis. Det som var mest fengslende med hele boka, er at man får innblikk i hva som skjer inne på Slottet og om nyhetsankerne som forteller om begivenhetene.

Taalesen har kanskje et veldig lett språk, men hun skal ha for at både persongalleriet og historien har et godt driv, spennende aspekter, og det er alltid noe som skjer. Man må bare lese litt til og litt til. Hun vet hvordan man skal holde på interessen. Selv om man vet tidlig hva som skjer og hvorfor, var det likevel spennende å lese oppbygningen frem mot slutten. Et godt førsteinntrykk!

Fra min blogg: I Bokhylla

Helt ok, men ikke mye mer. Kom liksom ikke helt under huden på karakterene og et tidvis ganske omstendelig språk gjorde sitt til at historien gled trått.

«Jeg hadde altså en familie som var glad i meg, som bare ville mitt beste og som aldri sluttet å bekymre seg for meg. «Hva kan vi gjøre for å få henne frisk igjen?» overhørte jeg mamma si til pappa en gang. Det var første gang jeg skjønte jeg trengte å kureres. Det ble til at jeg gikk i terapi en stund, hos en behandler som holdt til så langt unna at pappa måtte kjøre meg. Terapeuten gikk automatisk ut fra at jeg hadde problemer hjemme, men det hadde jeg jo ikke, for pappa var bare en lavmælt og jordnær bankfunksjonær, mamma var snill, om enn litt forsagt, og til og med lillesøsteren min var glad i meg. Så det endte med at han kom med noen ulne formaninger om tålmodighet og omsorg og å se ting an over tid. Bare visvas, så klart, men mamma og pappa ga ikke opp og sluttet aldri å elske meg.
På skolen sa jeg aldri noe uten å bli snakket til, så jeg fikk ingen venner, men berget meg til gjengjeld gjennom barne- og ungdomsskolen uten å bli noe særlig mobbet.
Slik fortsatte det på videregående og universitetet også. Jeg satt nesten alltid alene i friminuttene og snakket aldri med noen på tomannshånd. Jeg unngikk flere episoder av den typen jeg hadde hatt på barneskolen, men foreldrene mine begynte å bekymre seg for om jeg noen gang ville komme meg ut i samfunnet. Jeg visste jeg måtte kureres, men voksenlivet rykket bare nærmere, og ingenting skjedde.»

Det er den tredje boken jeg forløpende leser med tema Japan. Denne gangen en roman; Døgnåpent av Sayaka Murata. Romanen ble utgitt i 2016, og på norsk i 2020.

Fortellerstemmen er Keiko eller Furukura som hun tiltales som i den døgnåpne kiosken hun jobber i Tokyo. Her har hun funnet seg til rette. Men det er ikke bra nok for andre enn henne selv. Familie og venner forventer at hun skal finne seg en annen jobb og gifte seg. Det er vanskelig nok å skille seg ut fra det «normale» i Norge. I Japan er det hakket verre. Det får Sayaka Murata frem i romanen på 156 sider.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Noen ganger trenger man en god, gammeldags røverhistorie, og her er det en!

En thriller som fortjener mer oppmerksomhet
Risiko er godt mulig en noe ukjent thriller som kom ut tidligere i år, som fortjener mer oppmerksomhet. Ikke på grunn av at den er original eller bidrar til noe nytt, for det gjør den ikke, men dette er en god thriller, med godt driv, og en bok som er lett å bli revet med av. Hele tiden er det noe som skjer. De som er ute etter en hardbarket thriller blir nok en smule skuffet da denne er en mer karakterdrevet thriller. Den inneholder noe vold, stressmomenter og vågale scener, men har ikke den samme brutaliteten som mange hardbarkete thrillere gjerne har. Men det betyr ikke at denne er kjedelig. Jeg kjedet meg ikke et sekund.

Men hva handler den egentlig om? I Risiko møter vi Liv Eriksson som er psykolog og er en selvstendig kvinne, helt til hun mister kjæresten sin Olav. Han døde i en klatreulykke i Thailand og tilbake i Norge, isolerer hun seg og unngår alt og alle. Hvordan skal hun bli sitt gamle jeg igjen? De har ikke vært kjærester lenge, men rukket å knytte et sterkt bånd til hverandre. I dagene de var i Thailand virket han stresset over noe. Med tanke på at han hadde en risikabel jobb, kunne det ha kanskje hatt noe med det å gjøre, og visste noen av andre på arbeidsplassen noe? Er det sorgprosessen hennes som prøver å gi noe annet skylden for Olavs død, eller var det ikke en ulykke som andre hevder?

Konseptet hører kanskje ikke særlig nytt eller spennende ut, men det er måten det hele blir skrevet på som løfter det hele. Dette er kanskje et konsept man har lest mye om før eller sett på film, men det gjør ikke noe. Det hele er skrevet med stor innlevelse, kapitlene er stort sett korte og givende, og selv om noen deler er noe forutsigbart, er det alltid et aspekt eller flere i historien man gjerne vil lese mer om. Fordi det skjer noe hele tiden og handlingen foregår ikke bare her i Norge, men forskjellige steder i verden, siden Liv Eriksson bestemmer seg for å gjøre sin egne undersøkelser. Uansett hva andre forteller henne, bestemmer hun seg for å undersøke Olavs død nærmere for å få mer konkrete svar, hvis det er noen svar. Likte også godt båndet hun har med broren sin. De er ikke bare søsken, men også gode venner som støtter hverandre, til tross for at broren hennes har sin egen familie å ta seg av, også. Liv er en interessant person å lese om fordi hun kan være både svært mild og svært kantete. Man vet ikke helt hvor man har henne. Hun er enten en venn eller fiende, virker det som.

En god forandring
Det var også befriende å lese om en voksen kvinne som ikke har livet helt på stell til tross for at hun er godt voksen. Man blir litt lei av å lese krim og thrillere der hovedpersonen er "lykkelig" gift og har fine barn, og familielivet kommer for mye i fokus istedet for selve saken. Her er det broren til Liv som setter familieliv litt i fokus siden han har små barn, men heldigvis får det ikke for stor plass i boka. Jeg har ikke noe i mot familieliv i krim og thrillere, men det blir ofte kjedelig å lese om i lengden. Ofte vil jeg heller lese om selve sakene, og det får man her.

Risiko er en stødig og fantasifull debut skrevet med krutt. Det eneste som trekker litt ned, er slutten, for så det litt for tidlig hvilken retning det ville ta, og inneholdt litt for mange tilfeldigheter. Men som sagt, er dette en røverhistorie og jeg koste meg. Gjerne gi den et forsøk hvis du har anledning.

Fra min blogg: I Bokhylla

"En tredve år gammel mann uten forpliktelser som forteller oss hvordan vi skal leve livet vårt."

hehe :) Jeg tenkte akkurat det samme da jeg var kommet i gang med boka. Han sier vel også at han aldri har fått et godt råd fra eldre.

Men jeg skal fullføre den. Jeg synes for øvrig det er interessant og ikke så tungt. Jeg leser litt annet innimellom også, noe som sikkert hjelper.

Men hold ut! Vi får jo ikke vite hvem som er morderen før på slutten.

Kilden er fantastisk god, ja!

Ja, enig.

Jeg ser du nevner litt lengre opp at du får lyst til å lese Iliaden og Odysseen på nytt. Jeg må bare få skyte inn en liten anbefaling: En odyssé - en far, en sønn og et epos. Meget god og lærerik bok!

hehe:) Ja, det er jo en høyst subjektiv bok, så det er klart mr. Thoreau fant den beste veien, ifølge seg selv i alle fall. Jeg har bare lest 100 sider, så det er litt tidlig å oppsummere.

Men jeg må si jeg får en liten følelse av at han har en litt ovenfra og ned-holdning, ja. Det er nesten så jeg tror han glemmer at det er noen som har laget den øksa som han låner hos naboen (Gud forby at han måtte kjøpe en selv, men så leverer han den jo tilbake mye skarpere enn den var da han lånte den), og at det er noen som må stå i den butikken som han er og handler i av og til, osv.

I alle fall en interessant bok så langt, synes jeg.

Jeg er også ferdig med dette kapitlet, og jeg skjønner hva du mener, men han skriver også følgende:

"Jeg ønsker under ingen omstendigheter at noen skal anta min levemåte, (...), vil jeg helst at det skal finnes så mange ulike mennesker som mulig her i verden. Men jeg vil at hver enkelt omhyggelig velger sin vei og følger den, (...). De unge kan bygge eller plante eller seile, la dem bare ikke bli hindret i å gjøre det de sier de har lyst til å gjøre."

Jeg tror han ønsker at vi skal løsrive oss litt, og ikke føle oss fanget i en tilværelse vi ikke er fornøyde med.

Jeg trekker noen paralleller til Yuval Noah Harari som i "Sapiens" skriver at mennesket gikk i en felle da jordbruksrevolusjonen startet for 10000 år siden. Vi ble etter hvert fanget i et samfunnssystem som det nå nærmest er umulig å komme seg ut av.

Å forlate en katt; tittelen er ikke ensbetydende med å ta med seg en katt i en pappeske på stranden og forlate den der som den japanske forfatteren Haruki Murakami forteller om i denne boken. Uansett og heldigvis, det er bare en liten del av bokens innhold. Katten klarte seg fint den, da Murakami og faren kom hjem møtte katten dem i døra:

«Jeg kan fortsatt se for meg fars betuttede ansiktsuttrykk. Etter en stund gikk befippelsen over i beundring, og til slutt så han direkte lettet ut. Og katten ble boende. Vi slo oss vel til tåls med at vi ikke kunne annet når den hadde gjort en sånn innsats for å komme seg hjem igjen.»

Mer skal ikke jeg skrive om boken på 61 sider inklusive illustrasjoner og etterord. I morra skal den leveres tilbake til biblioteket. Det er sikkert flere enn meg som har lest bøker av Murakami og kan ha interesse av lese boken med tilleggstittelen: Hva jeg snakker om når jeg snakker om far.

Jeg hørte om reiseskildringen til Ina Strøm En japansk vår her i radioprogrammet Det blomstrer i Japan i april 2020, og har stått på bibliotekets venteliste siden da. Nå er den lest, og den kan anbefales for de som vil vite mer om Japan. Etter at jeg har lest den, har jeg sett på TV programmene Sue Perkins i Japan.

Jeg har lenge hatt lyst til å reise til Japan. Selv om jeg ikke kommer til å reise slik Ina Strøm gjorde, men velge en gruppereise med guide, har boken til Ina Strøm forsterket lysten til å reise til Japan. I disse tider er det særlig godt å bygge opp drømmer for fremtiden.

Baksideteksten omtaler boka både som psykologisk thriller og som roman, men synes den heller mer mot en psykologisk thriller, og det er en god en også.

Silje O. Ulstein er en av høstens debutanter, og boka hennes er blitt godt synlig allerede, og det med god grunn. Denne psykologiske thrilleren byr på kreativitet og et spennende persongalleri. Det beste er at historien blir fortalt fra forskjellige perspektiver.

Stort og spennende persongalleri
Blant de mange av karakterene man møter på i Krypdyrmemoarer, blir man kjent med Liv. Hun bor sammen med to andre gutter. De tre deler en etasje og huseieren en annen etasje, og samholdet går stort sett fint til tross for guttenes hjemmefester. Liv er ofte for seg selv på rommet sitt, spesielt etter at de tre skaffer seg en slange som husdyr, og slangen får navnet Nero. Liv føler seg veldig knyttet til slangen og får en stor beskyttelsestrang for den. De to oppholder seg ofte på rommet. Hun vil ikke at guttene skal vise den frem på hjemmefester, for at slangen ikke skal bli stresset, og for at det ikke skal skje noen ulykker. Guttene blir litt lei av at hun er mest sammen med slangen til tross for at den "eies" av alle tre. Liv føler seg sammensveiset med Nero, for det føles ut som de forstår hverandre. Andre karakterer man møter på er Mariam. Hun er en voksen dame som noen ganger drømmer om å flykte og prøver å forlate familien, fordi hun savner livet som det en gang var, da hun var yngre. Hun er lei av fasade og alt som hører med. Men så forsvinner datteren deres etter en handletur på kjøpesenteret. Har noen tatt henne eller har hun gått hjem? En annen person man stifter bekjentskap til er, Roe som er politimann og som fyller seksti. Han føler seg utgått i sin egen jobb med tanke på all teknologien man er nødt til å lære, og han er en mann som virker å bære på mange byrder. Hvorfor? Samtidig blir man kjent med mange flere. Noen i større og andre i mindre roller.

Dette er en bok som byr på et stort persongalleri, men blir godt kjent med de fleste og bytting av perspektiv er gjort på en god, oversiktelig og flytende måte. Kapitlene avsluttes på en måte at man blir sittende og lese litt til, og litt til, og enda litt til. Selv om man har på følelse av hvordan dette vil ende og hva som egentlig skjer, drepte det ikke spenningen på noen måte. Man vil bare vite om man har rett eller ikke. Det som gjør denne psykologiske thrilleren ekstra interessant, er at noen av kapitlene blir fortalt fra Neros perspektiv, altså fra et slangeperspektiv som er både morsomt og dystert.

Advarer mot noen mørke scener
Advarer om at Krypdyrmemoarer er veldig mørk og dyster. Det er noen episoder som kanskje er sjokkerende og brutale for noen, hvis man ikke er vant til å lese mørke eller dystre bøker fra før av, bare så det er sagt. Det er kanskje ikke en bok man spiser til, eller en bok å kose seg med. Heldigvis er jeg selv vant til mørke bøker, men ikke alle er det. Det var nettopp derfor jeg likte denne så godt. Boka utfordrer dyreliv i feil miljø, menneskerelasjoner og ensomhet på en spennende og oppsiktsvekkende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg synes Håkan Nesser skriver gode bøker. Jeg har lest 14 bøker han har skrevet før romanen jeg har lest nå: De venstrehendtes forening. De venstrehendtes forening ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Jeg har bl a lest alle bøkene om Gunnar Barbarotti, men ingen av romanene om Van Veeteren som ifølge bokomslaget er 10 bøker.

Min oppsummering er at jeg likte De venstrehendtes forening. Men… jeg synes det ble for mye pjatt hva angår Van Veeterens rolle i romanen. Årsaken til dette kan være at jeg ikke har noe forhold til han i og med at jeg ikke har lest noen bøker tidligere der han har hatt en rolle. For meg ble Gunnar Barbarottis inntreden som et friskt pust. Uten at han kom inn i romanen tror jeg at det hadde vært tommel ned for denne.
Omtale er kopiert fra dette blogginnlegget