Da vi leste DQ sammen her inne i forfjor, lærte jeg masse av de innspillene mine med-lesere kom med under samlesnings-prosjektet. Foruten at det var samlesningen som drev meg gjennom hele verket til siste side (dette er i sannhet en mursten!), var diskusjonene om boken berikende i seg selv. Jeg lærte masse og fikk med meg kulturelle referanser og litterære grep som ville gått meg hus forbi om jeg hadde lest "alene". Dersom du er interessert, kan du finne trådene fra den gang ved å klikke på lenkene i denne leseplan-tråden. Uansett: kos deg med boken - det høres ut som du har fått en god start! :-D
Jeg kjøpte denne boken i Malaysia, og underveis i lesingen har jeg kjent igjen stedsnavn, malaysiske gloser og andre "kulturelle særtrekk" som jeg ble kjent med der nede. Romanen ga meg en mye bedre forståelse av Malaysias nære historie, og jeg er helt enig i trådstarters terningkast - denne boken fortjener toppscore også for sine litterære kvaliteter. Eva M.'s anmeldelse er veldig fortettet og god - og jeg slutter meg til hennes beskrivelse. Malaysia er et spennende land som har gjennomgått store omveltninger opp gjennom tiden - jeg håper denne boken av Tan Twan Eng vil få mange norske lesere, og for min del har jeg bestemt meg for å lese mer av denne forfatteren.
Bra du spør, Rebecca - det går jo ikke frem av tråden HVA vi egentlig snakker om!
Don Quijote er navnet på hovedpersonen i en berømt roman av den spanske forfatteren Cervantes. Det er vanlig å referere til hele romanen også som "Don Quijote", men boken har egentlig et mye lengre navn. Her kan du lese om romanen på norsk wikipedia, om du vil. Det er nok den spanske romanen flest nordmenn har hørt om, hvis de da kan huske å ha hørt noe om spansk litteratur i det hele tatt...
"Don" er forresten ikke et navn, men en spansk tittel/tiltaleform som brukes om/til lavadelsmenn - tilsvarende tittel for kvinner er "Doña". Så er dét også sagt.
Grunnen til at vi nordmenn (og andre også, antar jeg) gjerne vil vite hvordan vi uttaler navnet på denne romanen/romanfiguren, er at personene og hendelsene i boken har blitt referanserammer selv for dem som ikke har lest boken. (Jeg fikk selv lest den helt og holdent takket være et samlesningsprosjekt her inne på bokelskere for et par år siden - ellers hadde jeg nok fremdeles hørt til dem som bare tenkte at "den boken må jeg se å få lest en dag".) Du har kanskje hørt om "å slåss mot vindmøller"? Dét er fra Don Quijote. (Har du ikke hørt uttrykket ennå, vil du garantert støte på det en dag!)
Tja, lov og lov... det dreier seg vel helst om hvorvidt du ønsker å bruke den uttalen som blir oppfattet som mest vanlig av de du snakker om Don Quijote med - eller? ;-P
Jeg har ikke noe fasitsvar, jeg, i alle fall! Jeg for min del finner det minst "oppsiktsvekkende" å holde meg til Donkey Shot (gøy at den traff!), og så kan man jo bruke noen spaltemetre på å diskutere om dét kriteriet skal være utslagsgivende for valg av uttale...
(Sitro-en? Gjør du? Morsomt. Første nordmann jeg har "møtt" - men så er det vel egentlig heller sjelden at jeg går rundt og konverserer folk om biler, da.) (Kanskje ALLE jeg kjenner i dag egentlig går rundt og sier Sitro-ENN? Og jeg ikke har fått det med meg bare fordi jeg er komplett uinteressert i biler? Hmm.)
Jeg har ikke lest den selv, men en venninne anbefalte den varmt - og i følge bokdatabasen er det i alle fall 367 sider i den norske utgivelsen: Miraklene i Santo Fico. Den er vel ikke den tyngste murstenen heller, tror jeg - men handlingen foregår i Italia, og jeg tror den er lett nok og underholdende nok til å kunne egne seg som lektyre på reisefot. (Og du har ikke registrert at du har lest den alt...)
Men en mursten (vel, to, om du leser oppfølgeren også) som jeg har lest og kan gi min personlige anbefaling: Amitav Ghosh's Et hav av valmuer. Det skal sies at i alle fall jeg brukte litt tid i starten på å komme inn i handlingen og å holde de ulike hovedpersonene fra hverandre (det er flere parallelle historier i boken, og det tar litt tid før du skjønner hva de har med hverandre å gjøre). Men det var bare startvansker, og jeg ble gradvis mer og mer oppslukt av handlingen. Lærte masse historie av boken (og oppfølgeren A river of smoke - jeg leste bøkene på engelsk, men jeg tror også toeren (i det som skal bli en trilogi) har kommet på norsk) gjorde jeg også.
Godt svar! ETA: godt spørsmål også!
Dette spørsmålet minner meg om da jeg lærte fransk på ungdomsskolen, og spurte moren min om jeg ikke burde begynne å uttale bilmerket Citroën "Sitro-ENN" i stedet for "Sitro-ENG" som alle (ikke-fransktalende nordmenn) jo gikk rundt og sa. Jeg fikk klar tilbakemelding om at jeg ikke burde gå rundt og si Sitro-ENN, nei. (For ordens skyld: "en" på fransk uttales vanligvis som en nasal, som det er naturllig å oversette til en "ng"-lyd på norsk. Men tøddelen over e-en i Citroën markerer at her skal det IKKE være noen nasal.)
Jeg er i ettertid helt enig med moren min i at å sprade rundt og si "Sitro-ENN" ville vært ganske tåpelig her blant norske nordmenn i Norge (hun sa det ikke så uttrykkelig den gang, men...). Likevel har jeg i voksen alder, etter å ha lært spansk, lurt på det der med hvordan omtale - rettere sagt uttale - Don Quijote på norsk. Og da kan man jo lure på hvor mye klokere jeg egentlig har blitt siden ungdomsskolen... Men jeg får liksom ikke det jeg oppfatter som "standardisert norsk uttale" til å henge helt på greip - det er for ulikt det spanjolene sier! Dog har jeg besluttet at det ikke er nødvendig å gjøre meg enda rarere enn jeg er, og jeg tror stort sett jeg klarer å huske å unngå å si "Dånn ki-HÅ-te" slik de spansktalende gjør, og holde meg til det jeg for min del tenker på som mest vanlig i Norge: "Skutt esel". Eller altså: "Donkey shot".
;-P
Jeg fører et erke-konservativt språk jeg, Lillevi! I alle fall skriftlig. I dag hender det riktignok at jeg legger inn noen a-endinger i mer uformelle skriftstykker for ikke å virke altfor tertefin - ennskjønt dét egentlig strider mot mine prinsipper.
"Livets lenker" er vel den norske tittelen på "Of Human Bondage"? Den har jeg óg i bokhyllen! Det er dét som er "problemet" - jeg har så mye lovende blant mine hyllemetre, og ikke klarer jeg å la nye godbiter fare når de kommer forbi, heller. Sukk... (Jeg fikk selvfølgelig overvekt på kofferten da jeg skulle hjem fra ferie nå - løste det ved å pakke om på flyplassen og ta bøker og sko i en bag som håndbagasje.) ;-P
Jeg er også veldig glad i noveller; i sommer har jeg lest en del Somerset Maugham-noveller - jeg fant novellene hans i fire Penguin-bind på bruktmarkedet i vinter, og har så langt fordypet meg i bind 2 og bind 4 (et bind på soverommet, det andre på stuen) innimellom annet lesestoff. Du og jeg har jo diskutert Somerset Maugham på bokelskere før, Lillevi - jeg tror du ville sette pris på ham også som novelleforfatter! (Og jeg har ennå ikke somlet meg til å få lest The Moon and Sixpence, som du har anbefalt meg flere ganger - men jeg har fått tak i den, i alle fall! Det er jo en begynnelse.)
Du fremhever Katherine Mansfields "Hagefesten" i din fine bokomtale i denne tråden - den novellen er faktisk et av de verkene som litteraturkritikeren James Wood tar for seg i den glimrende boken "How fiction works", som Ava forleden anbefalte i en annen tråd. Jeg har ikke lest "Hagefesten" (ennå), MEN jeg hadde stort utbytte av å lese Woods gjennomgang av Mansfields virkemidler likevel! Det var en så fascinerende og mangefasettert analyse at jeg straks skjønte hvilken novelle du siktet til - altså uten å ha lest selve novellen!
Det var bra. :-)
Ja, dette programmet kan du nok bare se på nettet om du befinner deg i Sverige. Det er et program SVT har kjøpt inn, og kun har begrensede rettigheter til å vise. Fikk du ikke en linje øverst i skjermbildet, eventuelt midt på ruten, om grunnen til at du ikke fikk lov å spille av videoen?
Takk! Det må jeg virkelig prøve å få med meg.
Helt enig, jeg leste den sommeren for to år siden, og rett som det er får jeg fortsatt assosiasjoner til noe jeg leste hos Woods. Jeg lurer på om jeg ikke har registrert at han har kommet med nok en bok i samme gate (en oppfølger, altså, og ikke bøkene nevnt i artikkelen du lenker til, Ava) - denne boken er i alle fall veldig givende for oss som lar oss begeistre av elegant skrivekunst og ikke alltid klarer å sette ord på hvorfor vi synes en bok er så bra. Litteraturvitenskap i høyst tilgjengelig form - langt fra knusktørt!
'Warm work, Jeeves.'
'Yes, sir.'
'Open the pores a bit.'
'Yes, sir.'
'How quiet everything seems now.'
'Yes, sir. Silence like a poultice comes to heal the blows of sound.'
'Shakespeare?'
'No, sir. The American author Oliver Wendell Holmes. His poem, The Organ Grinders. An aunt of mine used to read it to me as a child.'
Jeg ble nysgjerrig på både forfatter og diktet som Jeeves siterte fra; et googlesøk ga treff på "The Music-Grinders", og den siterte strofen fant jeg et stykke ut i diktet. Et underholdende stykke lyrikk om hvordan alle forsøker å tyne deg for dine mer eller mindre surt ervervede - riktig deilig misantropisk. Men hvordan har det seg at Wodehouse brukte en annen tittel på diktet?
Jeg har kost meg med Jeeves og Bertie Wooster de siste ukene, er nå på den tredje, og har dessuten lyktes i å få åpnet syttenåringens øyne for Wodehouse - det må vel sies å være bra uttelling for familieferien? Kanskje han kan få overta Sayers og lorden hennes neste gang...
Denne listen inneholder mine bøker (inkl. bøker på ønskeliste) fra og om Malaysia. Listen er blitt til etter tre uker i Kuala Lumpur (med noen små avstikkere) sommeren 2013.
Har én eller to lord Wimsey'er liggende - godt å vite at jeg har noe å glede meg til! Jeg leser ikke så mye krim lenger, men vet at disse skal være årgangskvalitet.
Jeg lurer på om ikke stock images kan ha noe av "skylden" for lignende eller identiske bilder på bokomslag. Designerne bruker bildebanker på nettet, de legger inn søketermer som f.eks. "winter trees white red distance", krysser av for at de vil ha bilde med én person i, og vips, får de opp masse bilder som ligner på hverandre. De (les: forlaget) kjøper retten til å bruke bildet, og benytter det som element i designen sin.
Når du bruker disse digitale bildebankene kan du legge inn hvilke stemninger, farger og objekter du vil ha med i bildet - og jeg tipper altså at illustratørene (forlagene) ofte starter med dét, en stemning de vil overføre til den potensielle kjøperen.
Morsomt! Og jeg fniste litt ekstra av at tre av bøkene var av samme forfatter (William Boyd)... hvorav i alle fall to er utgitt av Penguin...
Ah, nå kom jeg inn på lenken du laget, ja! Sitter p.t. på et veldig ustabilt nett, som nektet å åpne den lenken tidligere. Så da ble min forrige post veldig goddag-mann-økseskaft. Sorry!
Men i alle fall har du bidratt til å heve min allmenndannelse og litteraturviten et par små hakk. Og følgelig ser jeg nå med håp og forventning frem til dine rapporter fra Walpole-lesningen når du har satt planene ut i livet; jeg liker jo glemte bestselgere fra den tiden, så spørsmålet er hvor høyt på ønskelisten Walpole bør plasseres!
Jeg kjenner navnet, men ikke vært borti bøkene hans - så jeg ble nysgjerrig, så klart! Tok et søk på forfatternavnet på antikvariat.net, og anbefaler deg å gjøre det samme. For der fant jeg både ut at f.eks. "Den ville Herries" kom på norsk i både 1936 og i 1971, og at det finnes følgende 12-binds:
WALPOLE, HUGH: Heriies-serien. 12 bind. Oslo 1987. (Forum Forlag). 8vo. s. Orig. Helbind i kunstskinn med gulldekor. Meget pent sett.
Det første antikvariatet som rapporterer å ha alle tolv har visst knotet litt med navnet Herries, men ellers...
ETA: nå sjekket jeg engelsk wikipedia også, og å dømme etter den lange artikkelen om Walpole der; skrev han bare fem Herries-bøker. Spør ikke meg hvordan de fem ble til tolv i norsk oversettelse!