Bokelskere.no

Haha...der fekk du sagt det! Didrik er verkeleg aktiv i store deler av landet i dag....skaper problem for både den eine og den andre...han med! :-)

Då har også eg fullført «Medmenneske» - som gjorde djupt inntrykk på meg- igjen!
Eg synest Duun er ein meister i å skildre hendingar, menneske og stemningar - og kampen mellom det vonde og det gode.
Ragnhild framstår på meg som ei kvinne med så mykje godt i seg- ho vernar Håkon på det mest dramatiske viset. Håkon er feig i mine auge....ikkje minst når Ragnhild reiser for å ta straffa si.

Didrik vert biletet på det vonde i mennesket. Med sine handlingar og veremåte mot sin eigen son viser han både egoisme og mangel på medkjensle.
Eg måtte leite fram mi eldgamle litteraturhistorie- Norsk litteraturhistorie av Beyer- der eg kunne lese:

Den er stramt komponert, dramatisk, inntrengende i sin menneskeforståelse og dyp i sin problematikk. Overfor den lysende, rene Ragnhild står svigerfaren, Didrik Dale, inkarnasjonen av ondskap, psykopatisk krangletrang, såret og forvridd rettskjensle.

Romanen er eit meisterverk, ei bok som stiller djuptgåande spørsmål om menneske. Er det rett å drepe eit menneske for å berge han ho deler livet med?
- Er glad for å ha delteke i denne felleslesinga, stor takk til alle deltakande!

Eller kanskje Duun bruker intetkjønn entall, ubestemt form, dvs. at tittelen på romanen hentyder til et allment begrep. Det virker litt søkt å prøve å modernisere tittelen og f.eks. kalle boka "Medmennesket" eller "Medmennesker".

Roy Jacobsen har irritert seg over Virgo helt siden den ble utgitt i 1988. Boka ble gitt ut før den var helt ferdig, men han trengte pengene (les intervju). I 2011 kom Anger, som er en nyskriving av boka fra 1988. Den har jeg ikke lest ennå, men gleder meg til det.

Er Virgo en uferdig roman? Ja, på den måten at temaet og personene ikke blir helt tydelige, de er underdrevet på en måte som er mer irriterende enn pirrende. Det handler om en far som slipper ut av fengsel, og en voksen datter som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Forbrytelsen hans blir bare antydet, og datterens tristesse er nok en konsekvens av den.

Jeg liker Roy Jacobsens evne til å la personene sine gå fra det hverdagslige til å stille hverandre de store spørsmålene, uten at det føles kunstig.

Novellesamling. Enda en litt glemt perle i forfatterskapet, og mye bedre enn debuten Fangeliv. Menneskene befinner seg ofte på samfunnets ytterkant, ikke minst geografisk; på isen med traktor eller på folkefattige øyer hvor de sakte mister grepet om tilværelsen. Den beste novellen er litt utypisk, og handler om en forfatters livskrise, med betraktninger om forholdet mellom kunsten og virkeligheten.

Noen ting bør man ikke eksperimentere med ...

I 2014 ga Stephen King ut boka Revival og den har fått både positive og negative omtaler, men overraskende nok mange positive omtaler. Hans moderne bøker har fått mye kritikk, for mange mener at bøkene hans er ikke som før i tiden. Noe jeg er litt enig i, men har lest noen bra bøker av ham i moderne tid også, blant annet Revival. Selv om han famler litt med bøkene sine, er han fremdeles min favorittforfatter, for han har en særegen måte å skrive på. Det viser han også i Revival.

Oppvekstroman med en smule horror
Revival er en slags oppvekstroman blandet med en liten dose horror. Vi følger Jamie Morton fra han er liten rundt 1960 - tallet og til vår tid. Han vokser opp i Harlow, Maine. Selv bor Stephen King i Bangor, Maine, og i de fleste bøkene hans blir Maine nevnt. (Vil også nevne at King har den tøffeste inngangsporten jeg noen gang har sett). Byen Jamie vokser opp i får en ny prest. Han kommer alene, men flyttende etter kommer hans kone og deres lille sønn. De er gode forbilder for byen og blir godt likt. Men en dag skjer det en tragedie som rammer familien til presten og han blir ikke den samme igjen. Hendeles får ham til å flytte, noe Jamie synes synd for han liker denne mannnen, og de har en kontakt som er unik. Han synes synd på Jacobs, og livet gjør at de møtes under flere forskjellige omstendigheter.

Som ung mann blir Jamie glad musikerlivet, men det har også et bakteppe. Han eksperimenterer med narkotika som nesten tar livet av ham, og blir reddet av Jacobs, som har forandret navn og scene. Jamie liker ikke den nye utgaven av Jacobs. Han er noe skremmende, og han eksperimenterer med folk på en måte som er noe kontroversiell, og Jamie føler seg ikke trygg på det Jacobs gjør. Samtidig drives Jamie av en nysgjerrighet. I mange år senere gjør han research om Jacobs. Han finner ut om ofre av Jacobs "healing" at de lider av etterpåvirkninger, eller skal jeg kalle det bivirkninger, og det virker ikke som om Jacobs tar det alvorlig, eller bare ignorerer det. Jamie er litt usikker angående egen intensjon til å finne Jacobs igjen, men han er nødt til å informere Jacobs om dette, og eventuelt få ham til å slutte med eksperimenterene sine før eksperimentene hans tar overhånd. Kommer han til å finne Jaobs igjen, og vil han ta Jamie på alvor?

Spennende relasjonsutvikling
Likte spesielt godt å lese begynnelsen av Revival, å lese om Jamie som liten og hans gode relasjon til presten, som på den tiden var en trivelig, grei og normal mann, men som etter familietragedien utviklet seg til noen Jamie ikke kjenner igjen. Spennende relasjonsutvikling, og hvordan mennesker reagerer i ulike situasjoner. En av de bedre bøkene til King i moderne tid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Didrik er kanskje "litt naiv og misforstått", men han gjør ikke så mye for å rette opp eventuelle misforståelser. Jeg synes han virker temmelig kynisk og utspekulert, og det kan vel også oppfattes som en form for ondskap. En eller annen har kalt Didrik Dale "den personifiserte ondskap".
Det virker som Didrik "ønsker å skape problemer for noen", for eksempel for sønnen Håkon (som han synes er en veik person).

Av diverse årsaker har det gått litt seint med meg...og det er ikkje fordi det er noko med boka som er årsak til det.
Har nyleg avslutta kap to, der Ragnhild er sentral. Duun skildrar henne godt, både utsjånad, bakgrunn og hennar tankar og kjensler. Eg synest også han på meisterleg vis får fram alt som ligg og ulmar i familien, dei smiler i det dei seier ei setning...på same tid som ein kan kjenne at det ligg noko mindre godt under. Det er også mykje tystnad, lite blir sagt- tankane ligg der likevel på godt og vondt. Sterke, gode skildringar!

Håper at eg skal ta meg tid til å lese litt meir seinare i dag, sidan stormen og regnet utanfor her inviterer til det:-)

Stella heter ikke Polaris til etternavn, bare for å understreke det.

Turbulent familieliv
Hovedpersonen Stella har sønnen Marius som betyr alt i verden for henne, og hun har Aleksander, da, som hun er innmari glad i, og som hun har kjent helt fra de var barn, men forholdet deres har vært alt annet enn enkelt. På grunn av mye drikking og han blir fort sint, har forholdet deres vært veldig turbulent. Stella får sitt livs sjokk da hun skal hente Marius i barnehagen. Barnevernet har vært der før henne, og siden det er helg, kan hun ikke ta kontakt før uka etter. Ikke nok med det. Mens hun prøver å vinne tilbake barnevernets tillit, om at at hun er en god nok mor, skjer det mye i privatlivet hennes. Aleksander havner i fengsel, og Stella tar et valg for å få sønnen hennes tilbake, men er det verdt det, og vil det fungere?

I 2017 debuterte Bjerkli med en krimbok etter andre bokutgivelser, og den het Lille Linerle. Stella Polaris er i samme kategori. Om mennesker som har sitt å stri med, og som opplever livets mørke side. Så det er en slags slektskap mellom Lille Linerle og Stella Polaris, som setter fokus på ting mennesker ikke ønsker å oppleve.

Lett gjennomskuelig
Bjerkli skriver godt og levende, det er det ingen tvil om, men når man har lest og sett mye krim og thrillere, ble dette noe platt og veldig likt mye av det man har lest og sett når det gjelder som nevnt, krim og thrillere. Da er det lett at ting blir åpenbart, spesielt mot slutten. Da forsvinner både intensitet og overraskelsesmomenter, noe som er synd. Det blir for lett å gjennomskue det hele. Det som redder boka, og som holder interessen oppe underveis er gode karakterbeskrivelser, og man får sympati for noen av dem, spesielt Stella som må gjennomgå så mye fordi hun ikke er perfekt, men menneskelig, og hun gjør sitt beste, som fleste mennesker gjør.

Som sagt, et tungt og alvorlig tema er ikke alt, selv om det er viktig. Men boka ble for gjennomsiktig og åpenbar denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kvinner med styrke, verdighet og med et liv som tar en annen retning enn ventet.

Livet står ikke stille selv når ting stopper opp
Dette er ingen bok om været eller årstid, men det er en roman om forskjellige menneskeskjebner, og deres måte å takle det på. Livet går videre uansett hva som oppstår, og det får Margot erfare. Hun flytter til en leilighet for seg selv, mens hennes mann finner seg en ny kvinne han tilbringer tiden med. Margot kan lese e-postene hans, og hun prøver å skyve sorg og savn fra seg, fokusere på jobben, noe som er alt annet enn enkelt. Hun er lærer ved en skole som er opptatt av nyskapning og mangfold. Elevene hennes er ikke imponerte over jobben hun gjør, noe Margot har vanskelig for å skjønne. Vil hun noen gang få skrapet sammen livet sitt igjen som før? Fra leiligheten ser hun et bål ikke langt unna blokken hun bor i. Hun er nysgjerrig på hvem som holder til rundt bålet, og føler seg ofte dratt mot det stedet. Hvorfor?

I samme blokk blir vi kjent med en eldre kvinne som heter Vera, som har sine helseproblemer og utfordringer. Selv om hun og Margot bor i samme blokk, har de ikke noe med hverandre å gjøre. Vera bærer på en mørk hemmelighet som hun må leve med. Vil hun eventuelt dele den med oss? Og hvem er denne hunden som lusker i næreten av bålet og i området? Tilhører den noen?

Ingen kvinneroman selv om det virker sånn
Dette høres kanskje ut som en "typisk" kvinneroman, men det er det ikke. Dette er en bok om karakterer som er veldig levende, og som man blir godt kjent med, på godt og vondt. De har sitt å stri med, og likevel prøver de å holde hodet over vannet. Handlingen byr på både alvor, humor, og spenning. Man vil lese litt mer og litt mer for å se hva som kommer til å skje med disse karakterene. Av og til er det nesten som å være i boka sammen med dem. Den har mye tragikomisk i seg som er litt å kjenne seg igjen i. Noen ganger føler alle seg litt apatiske i perioder, og denne boka er et godt eksempel på det.

Den vanskelige tittelen Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en fin, mystisk og spennende roman om mennesker med forskjellige utfordringer, men som likevel har stor pågangsmot. Jeg var skeptisk til den i starten, men det var det ingen grunn til.

Fra min blogg: I Bokhylla

De to første kapitlene

Jeg er godt i gang med lesinga, og språk, stil, person- og miljøskildring + handling tiltaler meg minst like mye som de gjorde for ca. tjue år siden.

Ragnhild er vel den viktigste hovedpersonen (jfr. at trilogien ofte benevnes "Ragnhild-trilogien"), men foreløpig synes jeg det er mest interessant å følge Didrik Dale og hans utspekulerte gjøren og laden. Og som Tale (kona) sier: "Men det er med han som det er med nordavinden, han er likast når han er borte."

Andre spennende karakterer:
Håkon (Didriks sønn, Ragnhilds ektemann), Paul, Kvitugla, Lea (Didriks datter, Håkons halvsøster).

Og husk:
"Det verste er at ein skjønnar folk. Og verre var det vel om ein ikke skjønna dem." (Håkon).

Egen oversikt over leste bøker i 2020.

Har lese nokre sider eg også....som deg opplever eg språket som ei utfordring. I tillegg til at Duun brukar ei svært gammal form for nynorsk, og med ord som ikkje lenger er i dagligtale her omkring, så er nokre ord prega av noko (sikkert gammal) trøndersk slang. Iallfall der det er direkte tale.
Men, trur nok eg skal greie å få med meg bodskapen i romanen likevel.
Lukke til!

Etter å ha leita lenge...og lenger enn langt- så fann eg ei tilårskomen utgåve i bokhylla. Boka er prega av tida, utgitt som 3. utgåve i 1972 av Den norske bokklubben. Der er illustrasjonar som Finn Graff er ansvarleg for.
Har lese boka fleire gonger, også gjennom utdanning, men det er lenge sidan no.
Skal bli artig med eit gjensyn...

Leseår 2020 er i gang, og det betyr også tid for nye leseutfordringer. Jeg klarte målene jeg hadde satt meg for 2019, så målene for 2020 må bli litt mer utfordrende.

Jeg har meldt meg på en leseutfordring med følgende mål:
- Lese en bok utgitt i 2019
- Lese en bok skrevet av en asiatisk forfatter
- Lese en bok med en person med et handikap
- Lese en bok som er filmatisert
- Lese en bok med et dyr i tittelen
- Lese en grafisk roman
- Lese en klassiker du ikke har lest tidligere
- Lese en bok med blått omslag
- Lese en bok i en sjanger du ikke leser så ofte
- Lese en bok som har vunnet Nordisk råds litteratur pris
- Lese en bok som ble utgitt det året du fylte ti år
- Lese en bok med en tittel som begynner på S

I tillegg har jeg som mål å lese minst 110 bøker i 2020, samt at listen med bøker som skal leses skal være under 1300 bøker ved utgangen av 2020 (1389 i dag).

Leseåret 2019 er over, og jeg har klart mine mål :)
- Leste 101 bøker
- Har nå 1389 bøker som skal leses

Fint.
Jeg har ført deg opp på deltakerlista.
Håper du liker Duun og Medmenneske

Foreløpig er vi tolv deltakere.

Min utgave er bind 9 (de første ca. 150 sidene) av Olav Duun, "Skrifter i samling".

Medmenneske består av sju (I-VII) kapitler, så det passer godt å henvise til aktuelt kapittel når jeg skriver innlegg.

Jeg har ikke noen plan for lesinga, men om jeg leser et par kapitler i uka, blir jeg ferdig innen fristen. Jeg synes å huske at handlingen i boka (i alle fall på det indre plan) er slik at man får lyst til å fortsette lesinga umiddelbart. Psykologisk page turner. Trur eg.

Torsdag 2. januar 2020

Ny tråd:
Felleslesing av Medmenneske

Velkommen til felleslesing av Medmenneske av Olav Duun.

Leseperiode:
Fredag 3. januar - søndag 26. januar

UNNGÅ SPOILERE:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i starten av innlegget
hvor langt dere er kommet i boka (utgave?).

Lenke til hovedtråden