Velkommen til felleslesing av Medmenneske av Olav Duun.
Leseperiode:
Fredag 3. januar - søndag 26. januar
UNNGÅ SPOILERE:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i starten av innlegget
hvor langt dere er kommet i boka (utgave?).
Viser 57 svar.
Jeg har lest (hørt) hele og har lite å tilføye kommentarene som allerede har kommet. Språket var helt greit å følge på lydbok. Jeg er også ferdig med Ragnhild og er i gang med Siste leveåret. Det er stor litteratur dette og jeg er så glad for at dere deler deres tanker og funderinger. Selv er jeg stille for tiden og bruker mye krefter på å komme meg etter en større operasjon. Håper å komme sterkere tilbake og at det er i orden at jeg leker spøkelse en stund til :)
Jeg har hatt stor glede av denne tråden, når jeg nå er tilbake fra utlendigheten. Siden boka fantes i bokhylla mi, er det overveiende sannsynlig at jeg må ha lest den før, men alder og visdom (?) kan neppe ha vært optimal den gangen (min utgave er fra Bokklubben 1969 og må ha vært lest omtrent da den kom ut).
Språket er en sann fornøyelse. Jeg har forståelse for at noen synes det er utilgjengelig, men som barnefødt nordlending med slekt i Namdalen har jeg kost meg glugg ihjel med Olav Duuns muntlige, personlige og fremdeles levende nynorsk! Frigjort fra rettskrivingsnorm og skolegrammatikk. En del av ordforrådet må man gjette seg til, men erfarne lesere er ofte ganske gode på sånt.
I likhet med mange andre har jeg også spekulert en del på selve tittelen: Hvem er "Medmenneske"? Jeg velger min egen tolkning. "Medmenneske" er ubestemt flertall og omfatter alle vi blir kjent med i romanen: Den gode (men naive?) Ragnhild, den utspekulerte Didrik, den tafatte Håkon, stakkaren Paul, den bitre Lea, Karl Albert, Kvitugla, Tale og de andre, som alle har relasjoner til hverandre og påvirker hverandres tanker og gjerninger. Og stundom går det altså på livet løs.
Karakteristikken "inkarnert ondskap" velger jeg å overse. Det finnes alltid formildende omstendigheter, selv om de ikke alltid er synlige.
Jeg har resten av trilogien i hylla og skal straks fortsette å følge Ragnhild!
Så bra!
Jeg er langt på vei i "Ragnhild" og vil som deg fullføre trilogien. Gled deg!
Så fikk jeg hele Juvikfolket i bursdagsgave; det blir min ferielektyre om ikke så lenge.
For mange år siden leste jeg "Menneskene og maktene" og skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fulgt opp Duun. Noterer meg herved en ny favoritt-forfatter.
Lest ferdig
Fikk så mye annet å holde på med underveis, så det ble ikke så mange kommentarer fra min side. Har lest det dere andre har skrevet. Mange interessante og tankevekkende innlegg/synspunkter.
Og Medmenneske er en tidløs og stor roman med så mange spennende karakterer, psykologi og menneskelig innsikt.
Takk for en givende felleslesing.
Og et lite sitat til slutt:
Ho gav han ein kakk til, og då låg han der. Men enda kom han - ho sette i eit skrik og ville vakne, for dette måtte vera ein draum! Men nei, det var ingen draum. Devel-auga lyste på henne meir levande enn før; dei lo og sa at det vonde drep du ikke med øks. (min uth.)
(side 133)
Hele boka lest
Da har jeg lest hele boka, og jeg sitter igjen med mange tanker. Selv om jeg ligger litt bak majoriteten her (har jeg inntrykk av), så håper jeg dere ikke er ferdige med boka. For her er det mye å reflektere over og diskutere.
Jeg har kost meg, og synes det er en meget god bok. Men språket er vanskelig tilgjengelig, noe som har gjort at jeg har lagt bort Duun tidligere. Det kan være at det har gjort at jeg ikke har fått med meg alle nyanser, for språket er fortettet.
Medmenneske handler virkelig om de store etiske spørsmålene, om rett og galt, om det gode og det onde. Som vi har diskutert tidligere her, er vi vel flere som har litt problemer med å godta at Didrik er «inkarnasjonen av ondskap», som resepsjonshistorien har slått fast. Didrik er helt klart en egoistisk, selvrettferdig og lite sympatisk fyr, kanskje er han også en voldtektsmann og en drapsmann.
Når Ragnhild dreper Didrik for å redde Håkon, er det da en nødverge? Rettslig ville det nok ikke vært det i Norge i dag. Rent etisk: fordi Ragnhild er god og vil det gode, er det greit at hun tar loven i egne hender? Er drap den eneste utvei for situasjonen? Og hvis hun redder mannen sin, ofrer hun da sønnen som må vokse opp morløs?
Medmenneske tilhører nyrealisme, en etisk realisme, har jeg lest. Og det er særlig lest som en realistisk tekst, jeg har problemer med å «godta» en svart/ hvitt lesning der Didrik kun erindringer og Ragnhild kun er god. Det er mye mer komplekst, der hat og kjærlighet og rett og galt kan være to sider av samme sak, og når rett og godt ikke er det.
Hva tenker dere?
Jeg har skrevet om Didrik Dale i andre innlegg og er enig med deg i synet på han. En av bokens sterke sider er nettopp at menneskene er komplekse, levende mennesker med gode og dårlige sider, styrker og svakheter.
Et sentralt spørsmål er, som du sier, spørsmålet om det gode og det onde. Hvor står Håkon, Didriks sønn i dette? Han kan oppfattes som veik og feig. Men når kona hans, Ragnhild innrømmer å ha drept svigerfaren, lar han ingen nåde gå for rett. Han presser Ragnhild til å melde seg for lensmannen og ta den straffen samfunnet har bestemt.
En samtale mellom Håkon og moren, Tale gir innblikk i hvordan Håkon tenker:
« – Jaså, du Håkon, du dømte a Ragnhild til tukthuset du (Tale).
– Du kan kalla det for det ja.
– Ja, ja. - - - Eg har aldri skjønna stort av deg. No skjønnar eg ingenting.
– Endelig ein gong må eg ta eit tak ja, sa han. – Eg gjorde det eg burde gjera. Ein får gjerast det som rettast somtid, og eg vil halde meg til det her etter.»
(…)
«– Eg har sett det all tida, at gjer ein rett år ein kant, så gjer ein gale åt ein annan. Det lærte eg av ‘n far; han som aldri såg år meir enn ein kant, – han visste ikkje det fanns meir enn ein, han! Og der stod eg. Der har eg stått til no. Stått og tviglåmt bort i hjulverket. Det var hardt. Men hardare blir det her etter. No når eg skaal gå beint fram.» (s 140)
Håkon tar et oppgjør med seg selv. Slik jeg leser dette, har Håkon lenge innsett at det å handle rett for noen, kan bli galt for andre. Men heretter vil han gjøre det han mener er riktig og gå «beint frem», nær sagt koste hva det koste vil. Følgen blir at Ragnhild må sone i tukthuset, barnet, Hallvard mister moren sin og gården en sterk kvinne.
Duun overlater spørsmålet om riktig og galt til leseren.
PS: At Dag Solstad mener at Duun er utdatert og uinteressant for dagens lesere, sier vel mer om Solstad enn om Duun.
Hei alle Duun-lesere. Det er ikke så mange dager igjen å lese "Medmenneske" på, men jeg får ta det igjen senere. En bok jeg har lest nylig, "Avklaringene" skrevet av Hans Olav Lahlum, er full av sitater fra Olav Duuns bøker, blant annet "Medmenneske". Det er selvfølgelig mange gode aforismer her: F.eks: "Ingenting stikk så kvast som odden av ein ny tanke" fra "Gud smiler". Lahlum ble provosert av Dag Solstads kommentar om Duun som en utdatert forfatter som er uinteressant for dagens lesere. Dermed fikk Duun en ny leser. Jeg kommer til etter hvert.
Ferdig med boka
Da er også jeg ferdig med ei svært god bok. Jeg trodde jo at dette var ei gjenlesing, men jeg skjønte tidlig at dette hadde jeg ikke lest før. Jeg har gått surr i Olav Duun sine verker, det er Juvikfolket jeg har lest tidligere. Medmenneske var ei så god bok at jeg allerede også har lest Ragnhild, og skal nå starte på Siste leveåre. Så langt like bra videre i trilogien!
Mange gode refleksjoner her fra gode lesere. Takk for de, det hever min leseopplevelse! Didrik blir naturlig nok diskutert, jeg synes nok at han uten store forbehold kan kalles ond. Kanskje det da er til ære for lesesirkelen at ekstremværet Didrik nå er på veg inn mot landet?
Jeg har også de to siste bøkene i hylla, og de skal leses snarest mulig!
I ordets smale betydning kan jeg kanskje gå med på at Didrik er ond. Jeg synes bare det er et så tungt ord som bør brukes med varsomhet. Hvis ikke mister det sin betydning, som så mange andre ord har gjort.
Haha...der fekk du sagt det! Didrik er verkeleg aktiv i store deler av landet i dag....skaper problem for både den eine og den andre...han med! :-)
He, he ... men i dag melder Aftenposten at Didrik var mindre dramatisk enn fryktet :-)
Ellers - et mesterverk av en bok og en fin runde i lesesirkelen. Tusen takk til alle og en ekstra takk til forsvarstilleren (Torill?)! Jeg er i gang med resten av trilogien og ønsker meg Juvikfolket i bursdagsgave.
Kanskje det er likhetstegn mellom ekstremværet og bokpersonen, ille, men ikke så ille som ryktet?
Då har også eg fullført «Medmenneske» - som gjorde djupt inntrykk på meg- igjen!
Eg synest Duun er ein meister i å skildre hendingar, menneske og stemningar - og kampen mellom det vonde og det gode.
Ragnhild framstår på meg som ei kvinne med så mykje godt i seg- ho vernar Håkon på det mest dramatiske viset. Håkon er feig i mine auge....ikkje minst når Ragnhild reiser for å ta straffa si.
Didrik vert biletet på det vonde i mennesket. Med sine handlingar og veremåte mot sin eigen son viser han både egoisme og mangel på medkjensle.
Eg måtte leite fram mi eldgamle litteraturhistorie- Norsk litteraturhistorie av Beyer- der eg kunne lese:
Den er stramt komponert, dramatisk, inntrengende i sin menneskeforståelse og dyp i sin problematikk. Overfor den lysende, rene Ragnhild står svigerfaren, Didrik Dale, inkarnasjonen av ondskap, psykopatisk krangletrang, såret og forvridd rettskjensle.
Romanen er eit meisterverk, ei bok som stiller djuptgåande spørsmål om menneske. Er det rett å drepe eit menneske for å berge han ho deler livet med?
- Er glad for å ha delteke i denne felleslesinga, stor takk til alle deltakande!
Kunne vere interessant å få høyre korleis lesarane oppfattar tittelen Medmenneske: Er forma inkjekjønn fleirtal, ubunden form - dvs. at alle desse romafigurane er medmenneske for einannan? Eller bruker Duun inkjekjønn eintall, bunden form - dvs. at Ragnhild er medmennesket? Eller kanskje at Didrik er medmennesket? Han bruker jo ikkje -t i inkjekjønn eintal, bunden form, Duun ... I lys av sitatet "Folk var medmenneske, han hadde dei ikring seg og likte seg ved det" ligg vel den fyrste tolkinga nærmast?
I forordet til min utgave skriver Rolv Thesen:
«Da Duun skreiv Medmenneske (1929), var det boka om Didrik Dale han ville skrive. Først tenkte han å kalle boka «Retten år», seinere tenkte han på «Eit medmenneske», for di denne titelen høvde så godt på Didrik Dale. Duun har i skildringa av den vonde Didrik streka sterkt under at han ikkje er som andre menneske. Didrik har i grunnen mist sambandet med det eigenlege menneskesamfunn; …»
Det å være et medmenneske er ikke et entydig begrep. På østnorsk har det gjerne en positiv valør. Medmennesker er mennesker som er til stede for hverandre og stiller opp for hverandre. Men i bunn og grunn er vi alle medmennesker. Mennesket er et sosialt dyr, og vi kan ikke leve uten hverandre. Tittelen er tankevekkende og god; Didrik er et menneske som bryter med samfunnets normer og moralske retningslinjer. I manges øyne har han stilt seg utenfor samfunnet, men han er like fullt en del av det. Didrik Dale er et medmenneske.
Selv ser han slik på det:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den.» (side 47)
Jeg mener at tittelen, Medmenneske kan henspille både på mennesket Didrik og på det lille kystsamfunnet der handlingen utspiller seg.
Eller kanskje Duun bruker intetkjønn entall, ubestemt form, dvs. at tittelen på romanen hentyder til et allment begrep. Det virker litt søkt å prøve å modernisere tittelen og f.eks. kalle boka "Medmennesket" eller "Medmennesker".
Det kan nok vere - eg held nok på inkjekjønn fleirtal, ubunden form; dette inkluderer jo både Ragnhild og Didrik. Men ofte tenkjer eg at det er Didrik som ersjølve medmennesket ...
Om "svaret" på gåta hadde vore inkjekjønn eintall, bunden form (som det jo godt kan hende det er dekning for), ville ikkje Medmennesket vere noka modernisering, men heller uttrykk for den offisielle rettskrivinga som òg var gyldig på Duun si tid, men som han hadde ein fri omgang med. Heller ikkje Medmennesker ville vere uttrykk for modernisering, sidan denne forma tilhøyrer ei anna målform enn den Duun brukte.
Med forbehold om at jeg enda ikke har kommet så langt, men såvidt jeg kan se er det Didrik som grubler rundt tema medmenneske:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme, gode mengda av dem. Stundom kløkte dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunne han ikkje rekne dem for menneske heilt ut, somme tider; dei tok han fri for det.» (kap 2, s 49 i pocketutgave av 2017).
Så i samtale med Ragnhild (eller Vårherre) på roturen til legen:
«-Du? Sa han til Ragnhild. Deg er eg redd. For der er noko godt i deg; du er det samme slaget som eg. - Jasså, Vårherre er rettferdig? Da er han min mann. - De snakkar om medmenneske. Ja da, det lét ikkje stygt det. Men eg har ikkje bedt om dem - ta dem til deg att, Herre! - Ja visst har eg rått på ærlig folk. Men eg gjekk av vegen for dem. For enten var dei for dumme eller for sluke. Men når du seier at mennesket er ypperste skapning på jorda, da snakker du om deg sjøl; og det er ikkje fint. Og kva seier du ikkje om oss andre straks etter!» (kap 3, s 72)
Det virker som Didrik mener at menneskeverdet er noe man må fortjene - medmenneske er kun de som gjør seg fortjent til det, enten gjennom klokskap (eller mangel på dumhet) eller godhet eller ærlighet.
Min lesning, slik sett, blir flertall ubundet form? Altså at det er begrepet «medmenneske» og det å være menneske i et samfunn.
Lest ut boken
Menneskene i denne romanen er komplekse, levende mennesker. De handler ut hva fra de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side– og klarer likevel ikke å leve i fred med hverandre. En erkjennelse Håkon kommer frem til mot historiens slutt: «– Eg har set det all tida, at gjer ein rett åt ein kant, så gjer ein gale åt ein annen.» (s. 140)
Didrik og Tale lever i et dødt ekteskap. Jeg er enig i mye av det som er skrevet om Didrik, en grådig, egenrådig, kynisk, utspekulert og nok også litt stormannsgal og paranoid mann. Ikke til hans unnskyldning, men jeg oppfatter at han innerst inne føler seg ensom, ulykkelig og misforstått. Verden går han imot, uten at han evner, eller vil, se sitt eget ansvar for de situasjonene han havner i.
Tale er redd for mannen sin, ikke uten grunn. Men til tross for at Didrik behandler henne dårlig, står hun oppreist. Hun tar igjen med brodd og ironi - og hun flirer. Om fliringen er for å skjule sin egen usikkerhet eller for å sette Didrik i forlegenhet, er ikke godt å si. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når alt raser sammen rundt henne, står hun stødig; går i fjøset og lager mat. Et interessant spørsmål er hvordan disse to påvirker og driver hverandre.
Hvordan har det vært å vokse opp hos disse foreldre. Odelsgutten, Johannes har dratt fra gården, uten at vi får vite mye om det. Broren, Håkon må bli. Han har planer for å utvikle bruket, men faren motarbeider han. Håkon kommer også i skvis mellom faren og kona, den sterke og rettskafne Ragnhild. Jeg oppfatter at kampen mellom det riktige og det gale, det gode og det onde er et sentralt tema i boken. I Håkon kommer dette tydelig til syne.
«Igjen isa det gjennom henne (Ragnhild), at Håkon var tyngre å berge enn ho hadde trudd, og at var meir verd enn nokon kunde ane. Han er ikkje berre eit lidande menneske, som ho hadde halde han for, ein som ser verda frå to kantar og kjenner det som et sverd gjennom seg for kver gong. Nei, inst inne er han, ho vilde kalle det eit rasande menneske. Han elskar så høgt at han er farlig, han elsker far sin så han trur han kjem til å tyne han; og han hatar han for det same, for han veit at just derfor må han gi seg – kven annen skulde gi seg?» (s. 100)
Til og med kapittel 4
Spenningen og dramatikken stiger. Konfliktene som ligger og ulmer, blir skarpere. Menneskene har mange sider i seg og er ikke alltid like lette å forstå. Det skjer stadig mye usagt og tvetydig mellom dem.
Ragnhild funderer en kveld tidlig i fortellingen:
«Det var så underleg å vita: under taket her budde den og den, ein heil ulykke med folk. Kva kunde her ikkje skje? Hit hadde ho komme. God natt da, alle i hop, dårar og kloke menneske, de er alle like, amen.» (30)
Ragnhild er den gode. Hun har en sterk rettferdighetssans, er uredd og vil det beste for alle. Hun prøver som best hun kan å mekle mellom Håkon, ektemannen, og Didrik, svigerfaren. Håkon kan synes veik, men er han egentlig det? Han oppsøker i hvert fall Karl Albert og tar på egen hånd en beslutning som kan få store følger for dem alle.
Didrik kjører på med sitt, koste hva det koste vil – «ein vond og ulykkelig skapning». Og et annet sted: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Hvem er Didrik innerst inne, og hva driver han? En følelse av ensomhet og å bli urettferdig behandlet?
Og Tale, kona til Didrik, hvilken rolle spiller hun? Jeg får inntrykk av at ikke bare Didrik, men flere på gården ikke helt vet hvor de har henne. Hun blir hundset og bedratt av mannen sin, men har også en styrke og en skarp tunge.
«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.» (s. 76).
Eller når hun går fra Didrik i kammerset etter at han fått rundjuling:
«Men ho kunde ikkje anna, ho småflirte da ho gjekk ut att: – Er det vondt å vera devel, he? God natt da, gullbosten min.» (s. 79)
Hvilket inntrykk dere andre har av disse menneskene, og det som foregår mellom dem?
Når det gjelder Tale, så får jeg inntrykk av at hun er veldig usikker på seg selv og menneskene rundt. Hun ler når hun er redd og nervøs; hun ler når hun er glad. Didrik forstår nok ikke sin egen kone så godt, og hun har jo god grunn til å være redd han.
Håkon blir jeg ikke helt klok på. Han er nok veldig forelsket i Ragnhild; det er så vidt han tør å se på henne. Samtidig tar han noen valg som gjør meg litt usikker. Han og faren er ikke helt på bølgelengde. Jeg får inntrykk av at Håkon ønsker å gjøre det som er riktig, men at Didrik gjør det vanskelig for han. Enig med deg at han nok ikke er så veik som man kan få inntrykk av enkelt steder i boka.
Ragnhild er snill, ser det gode i menneskene. Ønsker ikke å lage problemer for noen, vil tvert imot beskytte dem hun er glad i, noe som kanskje blir et lite paradoks etter hvert.
Didrik har jeg nevnt tidligere. Han er ofte beskrevet som ond, men jeg er usikker på om jeg er enig i det. Han er nok mer litt naiv og misforstått, noe som fører til at han tar noen dårlige valg. Han gjør aldri det han gjør, fordi han ønsker å skape problemer for noen, eller fordi han vil skade noen. Han gjør det fordi han vil oppnå noe selv; han har store vyer. Så kan man diskutere hva ondskap er; jeg mener det er noe større/mer/dypere enn Didrik.
Didrik er kanskje "litt naiv og misforstått", men han gjør ikke så mye for å rette opp eventuelle misforståelser. Jeg synes han virker temmelig kynisk og utspekulert, og det kan vel også oppfattes som en form for ondskap. En eller annen har kalt Didrik Dale "den personifiserte ondskap".
Det virker som Didrik "ønsker å skape problemer for noen", for eksempel for sønnen Håkon (som han synes er en veik person).
Av diverse årsaker har det gått litt seint med meg...og det er ikkje fordi det er noko med boka som er årsak til det.
Har nyleg avslutta kap to, der Ragnhild er sentral. Duun skildrar henne godt, både utsjånad, bakgrunn og hennar tankar og kjensler. Eg synest også han på meisterleg vis får fram alt som ligg og ulmar i familien, dei smiler i det dei seier ei setning...på same tid som ein kan kjenne at det ligg noko mindre godt under. Det er også mykje tystnad, lite blir sagt- tankane ligg der likevel på godt og vondt. Sterke, gode skildringar!
Håper at eg skal ta meg tid til å lese litt meir seinare i dag, sidan stormen og regnet utanfor her inviterer til det:-)
Jeg er godt i gang med lesingen av "Medmenneske". Der er noe eget med disse gamle klassikerne. Vakkert språk er det, og han Olav Duun får sagt en del om medmenneskelige relasjoner, eller snarere mangel på dette (knuter på tråden), vi er jo inne i realismen her.
Et interessant fenomen her i boken er at der er en stor avstand mellom det karakterene sier til hverandre, og det de tenker. Vi får vite mye om Didriks og Raghhild sitt indre liv, men det er jo ikke akkurat siik at de kommuniserer så godt med hverandre disse hovedpersonene i boken,
og det de sier kan jo lett misforstås. Det må være vondt å gå slik å ikke snakke, men likevel være full av tanker og forventninger.
og lese videre - det måtte jeg bruke kvelden til.
Kunne ikke legge boken fra meg. Måtte bare lese ferdig :)
De to første kapitlene
Ja, en tiltalende bok – og krevende. Språket er uvant, og det skjer mye mellom menneskene som Duun bare indirekte gir oss del i. Så mye usagt i de flertydelige replikkene og blikkene, tausheten og i hvordan (og når) gårdsfolkene møter hverandre og går fra hverandre. Når Tale (endelig) går i fjøset, er det ikke tilfeldig, jeg leser en markering i det.
Didrik Dale er det vanskelig å få et klart bilde av. «Han far blir dykk for slug (klok, lur, slu, listig)», som minstebarnet, 12-åringen Arn «let (…) da han fór utgjennom døra».
Hvilke forsonende trekk finnes så ved denne karen som synes så utspekulert og grådig. Svigerdatteren Ragnhild liker han; «… han er så openhjarta, eller kva eg skal kalle det». «Det må vera hard kost å ha ei kjerring som eg. Som aldri kan venne meg av med denne fliren min. Som aldri kan ta ålvore så ålvorsamt som det skal takast.» sier kona Tale. (ironisk ment?)
Didrik er «tynn og mager som ein sjuk ein». Han er besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men han har også en viss selvinnsikt og skamfølelse. Når han har prøvd å lure penger fra gammelfaster, Kvitugla, og faster ber han gå ned til kona si «som eit anna menneske», tenker Didrik: «Eg er visst ikkje eit anna menneske lenger.» Og selv om han prøver å bortforklare det, virker det som det plager han at han har løyet for Karl Albert for å tuske til seg eiendommen hans.
Og hva forteller det oss når Duun skriver:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den. – Slik er dei, sa han. Lea ho var her og dømte seg sjøl. Stakkars tullhovude!» (side 47)
De to første kapitlene
Jeg er godt i gang med lesinga, og språk, stil, person- og miljøskildring + handling tiltaler meg minst like mye som de gjorde for ca. tjue år siden.
Ragnhild er vel den viktigste hovedpersonen (jfr. at trilogien ofte benevnes "Ragnhild-trilogien"), men foreløpig synes jeg det er mest interessant å følge Didrik Dale og hans utspekulerte gjøren og laden. Og som Tale (kona) sier: "Men det er med han som det er med nordavinden, han er likast når han er borte."
Andre spennende karakterer:
Håkon (Didriks sønn, Ragnhilds ektemann), Paul, Kvitugla, Lea (Didriks datter, Håkons halvsøster).
Og husk:
"Det verste er at ein skjønnar folk. Og verre var det vel om ein ikke skjønna dem." (Håkon).
100 % lest
Jeg ser de fleste (rundt omkring på Internett) omtaler Didrik som ond. Jeg er litt usikker på om jeg er helt enig i det. Hva tenker du? Kynisk og utspekulert (som du sier), ja. Kanskje litt naiv også.
Bak på min pocketbok står det svart på hvit: «Didrik er inkarnasjonen av vondskap og intrigemakeri. Boka handler om det innfløkte tilhøvet mellom godt og vondt i menneskelivet, og Ragnhild må sanne at « det vonde drep ein ikkje med øks».»
Så langt som jeg har kommet (kapittel fire), har jeg vanskelig lese Didrik som inkarnasjon av ondskap. Intrigemaker, ja. Selvopptatt, ja. Men ondskapen selv???
dette Ragnhild-spørsmålet har vært diskutert endel tidligere,
redskapsvalget for beskjæring av 'det vonde' -
kan litteraturforskes via dette basesøket :
Det lyder temmelig tabloid i mine ører - og får stå for forlagets regning. Didrik er langt mer sammensatt enn som så (som hele persongalleriet er).
Relativt bombastisk, ja. Men det er tydeligvis en fortolkningstradisjon som står sterkt.
Jeg så en video om Olav Duun. Der blir også Didrik omtalt som ond.
Jeg har ikke lest så langt enda, men oppfatter han ikke som ond - ikke enda i hvert fall, men det kan jo endre seg.
NRK Fjernsynsteateret laget i 1979 en serie, "Medmenneske", i fire deler basert på denne boka. Serien gikk på TV i 1981. Skal vurdere å se den etter jeg er ferdig å lese boka.
Lenke: Medmenneske - NRK
Saman med gemalen har eg sett teaterframsyninga! Den tok lang tid, men synest den viste godt stemninga i romanen. Einaste minuset var språket...ikkje alltid like lett å forstå kva dei sa på dialekt.
Likevel eit godt punktum for boka ...
Nytt adjektiv lagt til ordforrådet: mordfin
og glose lagt til debattforrådet:
"Hva gjør vi med det tiltagende mordfin-misbruket.."
5 % inn i boka (e-bok-utgaven)
Da er jeg begynt å lese. Umiddelbart synes jeg det ser ut som interessante karakterer, og det blir spennende å se hva slags type Didrik er. Får litt anelser om at han kan være en liten luring, og kanskje litt høy på seg selv.
Innledning ved Rolv Thesen
I innledningen til min utgave trekker litteraturforsker og kritiker Rolv Thesen (1896–1966) tråder mellom Didrik Dale og andre litterære karakterer. Blant dem Michael Kohlhaas. Boken, skrevet av Heinrich v. Kleist (1777–1811), leste jeg for noen år siden, og den gjorde et sterkt inntrykk. Kohlhaas er hestehandler; «Denne merkelige mann var ett av sin tids mest rettskafne og tillike mest forferdelig mennesker». Hestehandleren lever et fredelig og arbeidsomt liv inntil han en dag plutselig blir avkrevd en urimelig og ulovlig toll for å kunne benytte veien til markedet. Michael Kohlhaas’ «synd» består i av at han nekter å betale tollen. Han går i døden fremfor å gi seg.
«Det var ikke en blant hans naboer som ikke visste å fortelle om hans godgjørenhet og rettferdighet. Kort sagt, verden skulle ha velsignet hans minne, hvis han ikke hadde overdrevet en av sine dyder. Men hans rettskaffenhet gjorde han til røver og morder.» (side 5)
Fra Wikipedia:
«I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt», og temaet i Michael Kohlhaas er beskrevet som «trassig opposisjonstrang hos en mann som føler seg krenket i sin rettsfølelse», som «krenket rettsfølelse som driver en bonde til opprør mot staten, til lovløshet og undergang. Det er en rystende tragedie om individet og samfunnet, fortalt med rolig realisme», og som «en konflikt mellom etablert orden og den enkeltes rett».
Så er det interessante spørsmålet; hvem er den egentlige skurken – øvrigheten som herser med folket, eller enkeltmennesket som kjemper for rettferdighet.
Nå kjenner jeg enda ikke Didrik Dale, så jeg vet ikke hvor relevant sammenlikningen er. Men det skal bli interessant å møte han og se hvilke dilemmaer han står overfor i sitt liv.
Jeg leser bind 10 av Olav Duuns «Skrifter i samling», 4. opplag 1981. Det er ikke opplyst når første opplag kom.
Michael Kohlhaas setter jeg på leselista mi. Takk for tipset.
Jeg får inntrykk av at Didrik ikke er så opptatt av rettferdighet, som han er av egen personlig vinning. Men det gjenstår å se; jeg har bare lest 12 %.
Etter å ha lest første kapittel har jeg inntrykk av at du kan ha rett. Det spørs hvor god sammenlikningen mellom Michael Kohlhaas og Didrik Dale egentlig er. Vi får se hvordan Didrik fremtrer etter hvert. Han har vel, som oss alle, flere sider.
Artig at du har satt Kohlhaas på leselisten. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.
Er i gang, men sliter litt med språket.
Har lese nokre sider eg også....som deg opplever eg språket som ei utfordring. I tillegg til at Duun brukar ei svært gammal form for nynorsk, og med ord som ikkje lenger er i dagligtale her omkring, så er nokre ord prega av noko (sikkert gammal) trøndersk slang. Iallfall der det er direkte tale.
Men, trur nok eg skal greie å få med meg bodskapen i romanen likevel.
Lukke til!
Etter å ha leita lenge...og lenger enn langt- så fann eg ei tilårskomen utgåve i bokhylla. Boka er prega av tida, utgitt som 3. utgåve i 1972 av Den norske bokklubben. Der er illustrasjonar som Finn Graff er ansvarleg for.
Har lese boka fleire gonger, også gjennom utdanning, men det er lenge sidan no.
Skal bli artig med eit gjensyn...
Jeg har vært på biblioteket og hentet Bokklubbens Månedens Bok, desember 1969. Riktignok trykket i 1971 som 2.opplag. Men det morsomme er at den er illustrert av "den unge, begavede kunstneren" Finn Graff. Han har i hvert fall blomstret som Dagbladets karikatør. Fine tegninger, både i boka og i avisa.
Det blir e-bok på meg. Er snart ferdig med "Verden av i går" av Stefan Zweig, og da setter jeg i gang, tenker jeg.
Jeg er på slutten av "Verden av igår" nå, som jeg valgte å lese etter forslag fra en av deltakerne her. Takk til den som kom med det forslaget :)
Ja, det er en særdeles god bok. Har hatt den liggende i over et halvt år, så det var på tide å lese den.
Jeg har kjøpt meg boka, og er klar til å sette i gang.
Skal komme i gang etter hvert! Har lånt ei Gigantbok fra Aschehoug på biblioteket, der hele trilogien + novellesamlinga Vegar og villstig inngår. Nøyer meg sannsynligvis med å lese Medmenneske.
Jeg hadde egentlig håpa på Kristin Lavransdatter (som jeg aldri har lest) denne gangen, ei pocketbok med den var innkjøpt noen uker før nomineringa her starta. Men ei gjenlesing av Medmenneske 20-30 år etter første gang blir nok også bra!
Det blir lydbok på meg denne gangen.
Min utgave er bind 9 (de første ca. 150 sidene) av Olav Duun, "Skrifter i samling".
Medmenneske består av sju (I-VII) kapitler, så det passer godt å henvise til aktuelt kapittel når jeg skriver innlegg.
Jeg har ikke noen plan for lesinga, men om jeg leser et par kapitler i uka, blir jeg ferdig innen fristen. Jeg synes å huske at handlingen i boka (i alle fall på det indre plan) er slik at man får lyst til å fortsette lesinga umiddelbart. Psykologisk page turner. Trur eg.
Jeg har Ragnhild-Triologien utgitt av Bokklubben i 2 bind (1977).
Sist sett
