Bokelskere.no

Some day no one will remember that she ever existed, I wrote in my notebook, and then, or that I did. Because memories fall apart too. And then you're left with nothing, left not even with a ghost, but with a shadow. In the beginning, she had haunted me, haunted my dreams, but even now, just weeks later, she was slipping away, falling apart in my memory and everyone else's, dying again.

The times that were the most fun seemed always to be followed by sadness now, because it was when life started to feel like it did when she was with us that we realised how utterly, totally gone she was.

More than anything, I felt the unfairness of it, the inarguable injustice of loving someone who might have loved you back but can't due to deadness, and then I leaned forward, my forehead against the back of Takumi's headrest, and I cried, whimpering, and I didn't even feel sadness so much as pain. It hurt, and that is not a euphemism. It hurt like a beating.

There comes a time when we realise that our parents cannot save themselves or save us, that everyone who wades through time eventually gets dragged out to sea by the undertow - that, in short, we are all going.

In the long quiet that followed, as we passed around the wine and slowly became drunker, I found myself thinking about President William McKinley, the third American president to be assassinated. He lived for several days after he was shot, and towards the end, his wife started crying and screaming, "I want to go too! I want to go too!" And with his last measure of strength, McKinley turned to her and spoke his last words: "We are all going."

People, I thought, wanted security. They couldn't bear the idea of death being a big black nothing, couldn't bear the thought of their loved ones not existing and couldn't even imagine themselves not existing. I finally decided that people believed in an afterlife because they couldn't bear not to.

"You spend your whole life stuck in the labyrinth, thinking about how you'll escape it one day, and how awesome it will be, and imagining that future keeps you going, but you never do it. You just use the future to escape the present."

I hated discussion classes. I hated talking, and I hated listening to everyone else stumble on their words and try to phrase things in the vaguest possible way so they wouldn't sound dumb, and I hated how it was all just a game of trying to figure out what the teacher wanted to hear and then saying it. I'm in class, so teach me.

Resten av denne gruppen er gutter som Viggo og Nikolaj, særinger som egentlig skulle ha hørt hjemme et sted,men som likevel ikke gjør det, fordi de ser rare ut, med rare frisyrer og rare klær og meninger som ikke passer til den gjengen de skulle ha tilhørt.

Så blei det kveld. Det blei kveld for det blir det jo. Alt fortsetter, veit du, folka og verden og døgnet, det bare driter i deg.

Jeg visste jo ikke da, alt det jeg veit nå. Åssen skjebnen funker - den fanger deg og slenger deg. Hver eneste ting du gjør, må du tenke gjennom. Men du veit: Du rekker aldri tenke nok. Livet bare tar deg igjen bakfra hele tida.

Han har stjerner limt i taket på rommet, hele den nordlige halvkule. Han har stemmer som snakker i huet sitt, det er de som lærer oss alt.

Og jeg gleder meg til han holder rundt meg, hardt, og jeg skal komme på besøk til han med avisa og halslinser når han er sjuk, da skal jeg koke te, jeg har aldri kokt te, men jeg må lære det, og jeg skal ta med meg de heftene om åssen marihuana skal dyrkes, jeg skal kaste dem ned på motorveien fra en bro, og jeg skal krangle med han og hive noe i gulvet, for sånn er kjærlighet, og om søndagene skal jeg ha huet mitt i fanget hans i senga, og da skal han følge fjeset mitt med fingeren, opp langs kinnbeinet, rundt øyenbrynet og tilbake.

Men hvorfor må det alltid bli sånn? Det beste og det verste bare om hverandre og om hverandre. For så lukta det helt vondt. Å, det verste.

Hvor lenge kan jeg stå stille? Hvor stille kan jeg stå? Med hendene sånn. Helt, helt tett. Og hvor nærme kan jeg komme innpå tinga, aldri helt, samme om jeg presser fingrene hardt, hardt mot ruta, så er det sikkert noen atomers mellomrom, samme hvor mye man deler opp, så kan man komme til en enda mindre del. Og samme hvor stort, så fins det noe større.

Og jeg veit ikke om vi visste det, at vi satt der og skålte for noe som var ved å gå mot sin slutt, noe som starta en eller annen gang og som allerede var ved begynnelsen til veis ende. At Beatles skulle oppløses, at Jim Morrison skulle dø, at vi en gang skulle lete etter hverandre over hele Europa.

Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen, så over alle hustakene, lurte på hvor mange ensomme mennesker det fantes der, hvor mange gærne, skeive, dumme, forvirra, forbanna mennesker som levde i den kokende byen.

-Det er dette som er drømmen, veit dere. Fins ikke no' virkelighet. Men vi drømmer ikke, heller. Vi er i drømmen. Skjønner? Skjønner dere den? Det er noen andre som drømmer oss. Skjønner?

Hva betyr det å være modig var oppgaven, og jeg var ganske fornøyd, hadde skrevet fem sider om at det ikke går an å være modig hvis man ikke er redd først.

Vi tok framtida på forskudd og den så sabla bra ut.