Bokelskere.no

Jeg møter blikkene til alle hvis jeg vil, kan finne en blant dem, man vet jo aldri, en dag treffes de som skal bety noe for noen, bli værende, det kan skje hvor som helst, det gjelder å følge med, se nøye etter, bruke leppestift hver dag.

Kapteinen står alene på broen som den eneste som snakker norsk om bord, men det synes ikke utenpå, det synes ikke langt ute på havet hvordan rederiene kutter kostnader ved å leie inn utenlandske arbeidere, gjerne filippinere og portugisere, at det ikke er sveler i messa deres, at det ikke utbetales pensjon eller feriepenger, at kapteinen står alene på broen og ser utover havet på storskjermen, er flagget ut.

Det ble ikke sånn jeg hadde tenkt det våken om natten før dette møtet, om morgenen mens jeg barberte leggene, han smakte fisk og gammel fyll, insisterte på å se meg i øynene mens han kledde av seg, det var sommerferie og ingen andre å melde.

Med ett rammer enda en frykt: Kan et menneske som er yngre enn meg, havne i denne abortnemndas primærkomite? Det må da finnes en regel mot sånt? Det må vitterlig finnes en paragraf som sørger for at jeg skjermes fra innblandingen til millenials som nettopp har lært seg å like kaffe og finner kjærestene sine på Happn. Ikke det at tanken på oldinger i komiteen byr meg mindre imot. En gjeng med geriatriske tilfeller som sitter der og vurderer og veier med høreapparater som piper, og jeg har null interesse av å forklare meg overfor jevnaldrende, mitt udugelige kull, jeg kjenner dem, jeg gikk i klasse med dem, hadde godteritime med dem, lagde gapahuker med dem i åttende, rev av lettøl-etikettene på flasker mens vi lot som vi ble drita oppe på Frysja der vi sto i våre Buffalo-sko og Sefa-bukser overfor det skjebnesvangre valget mellom Fugees, Spice Girls og Alanis Morisette.

Når Olav Trygvason greide å gå utenbords på tyve årer, da må vel jeg greie å holde balansen på to byer? Kanskje jeg bent fram er en rik fyr ... Og aldeles ikke uten håp for framtiden, i virkeligheten ganske lys til sinns, og med krefter i behold, drog student Valemon Gristvåg fra Trondhjem/Trondheim - halvt draug, halvt menneske - sin motorsykkel opp på fortauet foran No 344 i Rue de Vaugirard. Stjele seg litt solskinn som niste ... Han var i Paris.

Langt flyr den som unnflyr sine egne. Det er en tung sannhet. Men om den var tung for en gammel romer, så er den dobbelt tung for en ung nordmann ...

(Flette en flåte av bisetninger, slik som denne, som legges i forbandt med hverandre, for så å knytte fast en taustump helt foran der, og skyve hele tekstflåten forsiktig ut i mørk tjennputt, før den så sakte trekkes mot utoset, der tekstlige understrømmer alltid ligger og virker på lur, før så siget begynner å dra. Og hvorfor det? For at jeg selv skal kunne flyte videre, det vil si tenke, og dermed eksistere, og på den måten frakte meg selv over tidsdyp og steinete stryk, før jeg nå endelig får stå på fast land.)

Det er naturligvis en prøvelse å leve med vissheten om at man er så mye smartere og djuptenkt enn alle andre. Men det som gjør at jeg holder ut, tross alt, er at jeg stort sett er sur og irritert, og ikke har noe ønske om å snakke med noen, og på den måten makter jeg å holde kjeft om hvor intelligent jeg er. Sånn sett er jeg heldig stilt, for jeg har ikke så mange å henvende meg til. Og dermed er jeg ikke så ofte sur og gretten heller. Kun når jeg møter folk, har jeg lett for å være sur.

I løpet av lunsjpausen har han mistet all aggresjon, glød og målbevissthet - alt det som gjorde at han i sin tid avanserte til direktør for kundeservice.

Det var av frykt han tok Gud til seg. Et uredd menneske lar seg ikke frelse. Gutten tror a Gud vil sende en skytsengel som skal gjøre alt det ubehagelige for ham og ta ansvaret.

Når du står for den du er, skaper du den best mulige plattformen for å få det livet du ønsker deg, slik at du kan gi noe tilbake til verden med overbevisning og stille autoritet. Det er så mye støy i verden, den trenger din ettertenksomhet og ro.

Jeg vet ikke så mye om skoger, jeg er ikke naturens muntre sønn. Det sa de andre i forgårs over kaffen. Men her er jeg under de jyske kjempene, i såkalte joggesko.

De norske soldatene har valgt det sjøl. De reiser til et land over 5000 kilometer fra Norge, et land hvor de ikke kjenner språket, ikke historien, ikke religionen og ikke kulturen, og fører krig mot folk som bor der. Jeg har ingen tårer å felle for dem, ingen støtte å gi dem. De er beskytta av all den teknologien militære penger kan kjøpe. De bruker satelitter og droner, tanks og målsøkende raketter mot folk som har så få våpen at de sprenger seg sjøl i lufta. De fører det som på fint heter en asymmetrisk krig. "Feige lag" ville det hett da jeg vokste opp. Feige lag i de andres land. De er ikke mine gutter. Ikke når de reiser, ikke når de slåss og ikke når de kommer hjem, levende eller døde. De fører ikke min krig.

Aldri si at du trenger en polakk. Du trenger en rørlegger, og rørleggeren er en fagarbeider uavhengig av etnisitet. Disse fire tiltakene er enkle, men omfattende. De vil gjøre hverdagen vår dyrere, og hverdagen til mange langt bedre. Det vil legge grunnlaget for et land hvor eldrebølgen og framtidig mangel på arbeidskraft ikke løses gjennom at vi blir kapitaleiere på verdensmarkedet, men ved å invitere flere til å bli en del av oss. Gjør vi ikke det, velger vi å gjøre oss til herskap og de andre til tjenere.

Jeg kom ikke hjem for å bli en annen, og heller ikke den jeg var. Jeg kom hjem for å bli den jeg er: en fyr med et dårlig montert badekar, et nattbord fullt av uleste bøker og et lite hus, i enden av en vei.

Her sitter jeg. Skrur i fullt alvor. Skrur for livet. Skrur feil, for det meste. Lager badekar til familien, på et vis. Verdens rikeste og reddeste mann.

I love you but I have chosen parkdress.