Bokelskere.no

En norsk Nebukanerser har konstruert trappene opp til ministeriene; de underordnede som jeg fikk se er allerede stoltere enn brahmaner og synet av de kolossaktige vaktene og byggelederne fikk meg til å skjelve.

"Og, det er noe med Duras som ... noe med måten hun snakker på, er til stede på, som får henne til å virke så ... fortrolig med livet. Som om hun har så stor åpenhet for det, for livets sammensatthet - en stor fortrolighet med at a l t f i n n e s; alt vi ønsker oss og ikke ønsker oss, begjær som tilfredstilles og ikke tilfredstilles, den store meningsfullhet og den dypeste meningsløshet."

Han er en sånn "glasset er alltid halvfullt, og hvis ikke, så finnes det mer vann i springen"-type, mens jeg fortsatt venter på at noen skal fylle det jævla glasset jeg har sittet foran meg med i timevis uten at noen har brydd seg eller tilbudt meg noe som helst.

“Da den østerrikske psykiateren og nevrologen Viktor Frankl fikk spørsmål om hvordan han klarte å mobilisere nok sjelelig kraft til å overleve fire konsentrasjonsleirer, deriblant Auschwitz, siterte han filosofen Friedrich Nietzsche: «Den som har et hvorfor å leve for, kan tåle et hvilket som helst hvordan. Hva som er tilstrekkelig meningsfylt for å skape et slikt «hvorfor», finnes det antagelig like mange svar på som det finnes mennesker. Men en ting er sikkert, og det er at vedvarende nytelsesopplevelser ikke er en av dem. Så derfor: Jakt ikke på lykken. Den er et biprodukt som oppstår fordi du glemmer å tenke på den og i stedet fokuserer på noe meningsfylt «

Men akk, her i dette skjergardsvatikanet var alle tatt til gissel av den heilage sjømatkyrkja, der det blei servert badetemperert saltvatn og rognkjeks under nattverden.

Pappa døde da jeg var 20, og ingen kunne tegna en tegning for å gjøre meg glad igjen. Ingen har heller prøvd.

Det er bare en dag, noen pakker og en julemiddag, jula kommer enten man er mange elller bare to, og den går over like fort for oss alle sammen.

Så er det igang igjen på bord 13. Sellers ber meg komme nærmere. Jeg halvt kneler for å høre hva han sier. I surfingen er det noe som heter tuck knee. Man knikser inn kneet sidelengs for å få et lavere tyngdepunkt. I skateboardsporten og snowboardsporten figurerer også dette begrepet. Jeg har tuck knee nå. Jeg legger bandasjen på korsryggen. For å si det slik: Det er noe annet å ha 'tuck knee inne på The Hills enn på en bølge i Stillehavet eller langsetter en betonggrøft i Santa Monica. Inne på The Hills betyr tuck knee* keitethet, ikke stil. Underkastelse. Lydhørhet.

Hun ser produktiv ut. Der sitter hun og svelger sin kvadruple espresso bare kort tid etter hun deltok på bakkanalet rundt Sellers' bord. Ja, jeg kaller det også bakkanal, selv om det strengt tatt ikke var en "overdådig feiring av vindruen". Sellers' bakkanal var mer som en feiring av lokingen, kan det virke som. En feiring av pågående, vedvarende somling, sosing, med seigpinende uvirksomhet som konsekvens. Lok. En fråtsing i inaktivitet og udugelig fremferd. Hvordan kan Barnedamen være så frempå etter å ha deltatt i dette hele natten?

Jeg henter kaffene hun setter på disken, og bærer dem bort til bestillerne. Heter det en bestiller? Gjesten. Kunden. Den som etterspør noe kaffebasert som skal følges av bakverk. Jeg lar meg ikke lure, jeg vil ikke snakke om i går. Jeg har nok å tenke på, jeg trenger ikke å stå og snadre med Barsjefen, og det som verre er, Edgar og Barnedamen. Jeg løper i skytteltrafikk med kaffer i hendene. Kaffe-er. Kaffekopper. Så lenge Barsjefen setter en kaffe eller to kaffe-er på disken, får hun ikke noen samtale om gårsdagen ut av meg.

Et cafébord er på mange måter det motsatte av en skolepult. Eller? Det er blitt sagt at cafébordet har vært det viktigste stedet for såkalt bohemianist research opp igjennom europeisk kulturhistorie, selve plassen for et selvbestemt, autonomt studium i hvor og hvordan "det virkelige livet" leves, eller hvordan livet "virkelig leves". Ved cafébordet har research friendships oppstått og falmet.

Han sier ikke stort. Når han først snakker, er det stritt og skarpt. Som den gangen han mumlet at i Hovmesteren utkjempes en borgerkrig mellom alkohol og homoseksualitet.

Grisen har god smak. Han er absolutt kunstinteressert. Det sies at han har en fin Kittelsen hjemme. "Du vet," hadde Grisen sagt til M. Hill, ifølge Barsjefen, "når man, som meg, har studert Carl Larssons raderinger i alle år, ja, da er det litt vrient å finne en portrettør som ... ja, du skjønner. Du vet ... nå i dag. Men takk som byr."

Jeg elsker deg slik fallskjermhopperen elsker frifallet, i de få sekundene før hen må trekke i snorene, sier hun

• Du kan ta en tur nå i sommerferien, sier hun
• I sommer koordinerer jeg interne salgsprosesser for selskapet og optimaliserer distribusjonen, sier han
• Dere sender søppel til sørgende enker, hvordan optimaliseres døden? sier hun
• Og så er det ungene, sier han
• Ja, kanskje senere, sier hun igjen

Var godt likt. God på skolen. Likte å arbeide, var flittig og interessert. Trodde på fremtiden. Jeg tror fremdeles på fremtiden, livet og dere alle som står omkring meg. Jeg tror ikke lenger på meg selv.

Man snakker så nedsettende om smalltalk og overfladiskheten i hverdagen, men jeg vet ikke. Hva er det som er så storslagent ved den lange samtalen mellom to ikke likeverdige parter? Over et måltid der den ene styrer alt med vant og sikker hånd, mens den andre bare skal sitte der og ta imot? (Men spis, da!) Nei, da heller et heisan, heisan, mens man haster forbi på vei til eller fra postkassen. Kort enighet i porten: Man har fått nok nedbør for en tid. Eller oppgitt over søppelkassen: All den plasten! Det er annerledes med den lange, uforutsigbare samtalen over den hvite duken. Den som kan strekke seg ut over timer, og føre en inn i tematiske avgrunner og bakevjer.