Denne boka utsatte jeg å lese i det lengste. Jeg var redd for at den skulle bli for sterk, for som Isolde sier kjenner de fleste av oss en Leif Andersson. Er enig med dere som skriver at dette er et sårt og vakkert portrett av forholdet mellom Åsa og faren. Vi får innblikk i familielivet de deler og blir også kjent med menneskene rundt dem. Tidskoloritten er velmarkert og sveriges politiske situasjon fungerer som et bakteppe.

Leif elsker datteren sin og vil det aller beste for henne, dessverre er han ikke i stand til å ta vare på henne på riktig måte. Åsa er også glad i faren sin, selv om hun etter hvert skjønner at alt ikke er som det skal. Likevel lar moren Åsa bo hos faren, og dette faktum er noe av det som gjør boka vanskelig å fordøye. Det er ikke barnets beste som nødvendigvis blir ivaretatt, men foreldrenes.

Til tross for at historien er både sann og sterk, ble jeg til min forundring mindre grepet enn forventet. Jeg følte meg nesten mer som objektiv observatør enn som en aktivt deltagende leser.. Kanskje har det noe med språket å gjøre, siden boka er skrevet på en usentimental måte. Kanskje var jeg ikke klar til å ta det hele inn over meg mens jeg leste. Jeg vet ikke. For all del: dette var ei god og ikke minst viktig bok, men den hadde av en eller annen grunn ikke den virkningen på meg som jeg hadde ventet.

I am not myself these days er en selvbiografisk bok av Josh Kilmer-Purcell. Boka tar for seg det første året forfatteren bor i New York. Josh jobber med reklame og leier et lite krypinn sammen med en venn. Om kvelden kommer hans alter ego, drag queenen Aqua, frem. Hennes spesialitet er at hun har to gullfiskboller med levende gullfisk plassert der brystene skulle vært. Dette gir henne en god del oppmerksomhet på byen, en oppmerksomhet hun nyter. Josh/Aqua brenner lyset i begge ender: han drikker alt for mye, sover alt for lite og livsstilen hans er kort sagt av det utsvevende slaget. Selv sier han det kommer av at han ønsker å unnslippe sin fortid som “snill gutt”.

Så møter Josh/Aqua Jack. Allerede i prologen får leseren vite at dette ikke kommer til å ende bra. Boka åpner med at Josh våkner i det Jack står over ham med en kniv mellom hendene, klar til å drepe ham.. Jack er tiltrekkende og spennende, bor i en fasjonabel toppleilighet og jobber som vellykket mannlig eskorte. For Josh er det ikke noe problem at Jack er prostituert, tvert om synes han det er pirrende at han får gratis hva andre betaler for. I tillegg påvirker Jack i starten Josh positivt, blant annet prøver han å få Josh til å drikke mindre.

På mange måter er forholdet deres veldig vanlig; Josh og Jack er forelsket, lever sammen og tar vare på hverandre. Paret snakker ofte i telefonen og er alltid ærlige. Det finnes ingen hemmeligheter mellom dem. Omgangskretsen deres er litt mer eksotisk enn gjennomsnittet: gjestelisten på festene deres består av en blanding av reklamefolk, prostituerte, drag queens og Jacks kunder. Jack har spesialisert seg på bondage og tjener gode penger som sitt alter ego Aidan. Etter hvert slår det sære, men idylliske, bildet sprekker. Det blir klart at Jack er avhengig av crack. Dette tærer selvsagt på forholdet mellom Josh og Jack.

For meg var denne boka et spennende dypdykk inn i en verden jeg vet veldig lite om. Til tross for at livsstilen som skisseres er svært fjern fra min egen, kunne jeg kjenne meg igjen i en del av følelsene og tankene Josh har. Når det er sagt, må jeg si at jeg ikke ble spesielt grepet av historien eller Josh sin situasjon. Til det var språket for rett fram og usentimentalt, og selve plottet for fjernt fra mitt eget liv. Konklusjon: lettlest, underholdende og interessant.. og dett var dett…

Takk for flott omtale! Den var nok medvirkende til at jeg selv kom gjennom boka til slutt. Her er min omtale:

Hva det var som gjorde at jeg for en tid tilbake ga opp papirutgaven av denne beskjedne, lille boka (på knapt 150 sider), vet jeg ikke helt, men jeg tror det var noe med at den var så springende, så vanskelig å få tak på og nærmest utilgjengelig. Jeg prøvde flere ganger, men nei ... det stoppet hele tiden opp. Så fant jeg lydbokutgaven på biblioteket og tenkte at "4 CD´er - det må jeg da klare å komme gjennom!" Forfatteren har tross alt fått Nobels litteraturpris (for nesten 20 år siden), og noen av bøkene hennes har jeg med vekslende hell også lest tidligere i min ungdom.

Jeg opplevde den første CD´en som like utilgjengelig som papirutgaven, og klarte ikke med min beste vilje å finne en slags tråd i historien. Heldigvis kom det seg betydelig etter hvert, og da måtte jeg også konstatere at dette var en sørgelig og fin bok, som jeg er glad jeg fikk lest til slutt - selv om den aldri virkelig "tok av". Historien kunne med fordel ha vært formidlet på en mer forståelig måte, slik at både jeg og flere med meg hadde fått med oss forfatterens budskap. Uansett - jeg skal forsøke å formidle noe av historien, før jeg treffer min endelige dom.

Jacob Vaark ankommer Amerika i 1682, og anlegger en gård i Sør-Statene, nærmere bestemt i Maryland. Han gifter seg med den 16 årige Rebekka, som han aldri har truffet tidligere. Heldigvis for dem begge liker han det han ser. Deretter følger vi tre slavejenter, som hver har sine historier, der man aldri helt kan vite hva som er virkelighet og hva som er fri fantasi. Lina er indianerkvinne, Florens er av afrikansk avstamning og Sorg er av ukjent opprinnelse. Hver og en av dem - også Rebekka - forteller sine fragmenterte historier. En slaves verdi er på linje med dyrene - et objekt som herrefolket kan gjøre hva de vil med. Slavene tillegges ingen menneskelige egenskaper i det hele tatt. Men det er heldigvis forskjell på de ulike herrene, og Jacob er ikke så hensynsløs som de fleste menn av hans samtid. Og kanskje har også Rebekka mer til felles med slavekvinnene enn med "sine egne", når det kommer til stykket? Dette kommer for alvor til syne den dagen Jacob dør, og Rebekka er like hjelpeløs som sine "medsøstre" ...

Det sies at noe av det som kjennetegner Toni Morrisons bøker er måten hun forteller sine historier på. Mens de fleste opererer med en slags allvitende fortellerstemme, overlater Morrison til enkeltpersonene å fortelle sine historier, som til sammen utgjør et hele. Det at hun forteller historien "nedenfra" og ikke "ovenfra" gir dessuten større nærhet til hovedpersonene og handlingen ... sies det. Likevel opplevde jeg ikke det hva gjelder "En nåde". Jeg opplevde at fortellerstilen kom vel mye i veien for mitt engasjement til boka og det som foregikk. Historien tok aldri skikkelig tak i meg, og jeg fikk aldri til en god leseflyt. Dette påvirker min bedømmelse av boka, så her blir det terningkast fire.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å opplyse at det er mange andre som har opplevd denne boka helt annerdeles enn meg. I Dagsavisen den 26.09.2009 ble boka betegnet som en perle, mens Mie Hidle i en artikkel datert 23.09.2009 på NrKs nettsider har betegnet boka som "En nåde". Det er godt mulig at denne boka bør leses flere ganger for at man fullt ut skal forstå hvilken genistrek den faktisk er. Noen bøker er faktisk slik at de vokser og vokser ved gjenlesning. Les boka og bedøm selv!

En eventyrers livsfilosofi

I en artikkel av Hege Duckert i Dagbladet 11.01.1999 innleder hun med følgende ord: "Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina" ... "legendarisk for sine klatreekspedisjoner". For det er dette han er mest kjent for! At han også er filosof, kjenner de fleste som har et universitetsstudium bak seg, til. For hvem husker ikke hvordan man slet seg gjennom Filosofiens historie bind I og II for å kunne avlegge examen philosophicum? Jeg har selv bøkene stående i mine bokhyller fremdeles, nesten 30 år etter ... Fulle av understrekninger, markeringer etc.

Arne Næss ble født i 1912 og døde i 2009, nesten hundre år gammel. I løpet av sitt liv klarte han å gi logikk og filosofi en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden, for å sitere Wikipedia. Han har skrevet mengder med bøker og artikler om ulike temaer innenfor filosofi og logikk, og bare det faktum at hans lærebøker inngikk i pensum til forberedende eksamen på universitetet i en årrekke, har som sagt gjort at alle med en eksamensgrad bak seg, har et forhold til filosofen.

For å være helt ærlig er det ikke ofte jeg leser filosofiske verker i det hele tatt. Men da jeg kom over denne lille og relativt beskjedne boka på et boksalg for noen år siden, tenkte jeg at det kanskje var på tide med litt filosofisk oppdatering. Like fullt har det tatt noen år før jeg omsider fikk lest den - ja, ikke før jeg fant boka som lydbok på biblioteket og tenkte at "nu skal jeg igang!" Den passet også godt inn i mitt lille prosjekt som går på å lese litteratur med fokus på lykke, økt livskvalitet m.m.

For en utrenet "filosof" er det ikke enkelt å gjengi helt kort hva Arne Næss sin bok handler om. Han favner om så mange temaer underveis , og det å skulle oppsummere i noen få setninger hva som er essensen i hans livsfilosofi, er vanskelig. En fellesnevner er imidlertid viktigheten av begeistring! Hvor mye morsommere er det ikke å lære noe vanskelig dersom læreren eller læremesteren er begeistret for det han eller hun driver med? I motsetning til å sitte og høre på en tørr og kjedelig foreleser ... Dessuten bør vi slutte med å være så opptatt av "de riktige" svarene, og heller konsentrere oss om å stille spørsmål, være mer undrende i stedet for konkluderende. I Næss sin tenkning er dessuten følelser og fornuft noe som hører sammen - ikke motsetninger slik vi tradisjonelt er opplært til å tenke. Han slår et slag for å få følelsene inn som en del av forskningen.

Aller mest interessant fant jeg den delen av boka som handlet om følelsesmessig modning. Næss stiller f.eks. spørsmål ved hva det var som gjorde at unge nordmenn lot seg verve av nazistene under andre verdenskrig, og gjennomførte de mest groteske torturhandlinger under avhør av sine landsmenn. Hvorfor var det i liten grad menn - for det var stort sett menn det handlet om - over 30-40 år som deltok i slike handlinger? Næss analyserer problemstillingen og konkluderer med at forklaringen mest sannsynlig er den manglende følelsesmessige modningen for mennesker mellom 15 og 25 år. Følelsesmessig modne mennesker lot seg nemlig ikke så lett blende av nazismens retorikk.

Et av kapitlene i boka heter "Man skal bare lære det man føler for". I innledningen skriver han:

"I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elevene og studentene av og til får konsentrere seg om noe de gløder for." (side 143)

For øvrig er det - hevder Næss - et paradoks at andre språk ikke har et ord som dekker vårt norske begrep "utdannelse". "Dannelse" er derimot et begrep som har stor tyngde også i andre land. Næss mener også at når man snakker om innlæring av nye ferdigheter og kunnskaper, burde man i tillegg være bevisst på den avlæring som nødvendigvis også finner sted.

Det er nok ikke tilfeldig at bokas siste kapittel heter "Livskunst - å drive med små ting på en stor måte", for her oppsummerer Næss hvilken betydning det har å trives med det livet man lever.

"Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle problemer på strak arm og til å se hva som er viktigst i tilværelsen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette for sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmålstegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøyaktig hva man bruker tiden sin på. Det viktigste er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er å kunne drive med små ting på en stor måte. Jeg vil lansere en "trivselsformel" som viser hvordan livet alltid kan vise seg å være akseptabelt, tross all smerte, så lenge vi gløder for det vi gjør." (side 163)

På en måte synes jeg at Arne Næss sin bok oppsummerer mye av det samme jeg har sett i annen litteratur som omhandler temaer som livskunst, lykke og lignende. For å få til det gode liv må man prioritere ting som engasjerer en, som begeistrer og får en til å gløde av interesse. Dersom "alt" bare blir et pliktløp, drepes gleden ved å leve. I vårt samfunn, hvor vi egentlig har alt og hvor mulighetene er så mange at vi nærmest må rådføre oss med eksperter for å kunne foreta selv de enkleste valg i litt for mange sammenhenger, er det på sin plass å minne om viktigheten av å følge sine følelser, selv om disse ikke alltid kan forklares rasjonelt. Sjansen for at valget blir riktig for oss er stor når vi følger følelsene våre. Dette er i alle fall den essensen jeg har trukket ut av denne boka, som jeg fant svært interessant, selv om stoffet tidvis var litt vanskelig tilgjengelig.

Boka er godt egnet til å skape refleksjon om viktige temaer i livet, og Næss er svært opptatt av å understreke at det ikke finnes noen fiks ferdig livsfilosofi som kan utformes en gang for alle. Livsfilosofi blir - som det meste annet her i livet - til mens man lever, og er stadig i endring. Det som er viktig for en, trenger ikke å være det for en annen. Vi må i alle fall fjerne oss fra at det å være så kritisk til alt og alle anses som så mye mer intellektuelt enn det å være åpen og ha evne til å la seg begeistre!

Ekstra morsomt var det faktisk å høre lydbokutgaven, i og med at den aldrende filosofen selv leste innledningene til kapitlene i boka. Erik Hivju fungerte for øvrig utmerket som oppleser.

Her blir det terningkast fem.

Den hvite dronningen er en spennende og interessant roman for dem som er glade i historiske romaner med rojalistisk innhold og en god dose renkespill og kjærlighet. Jeg koste meg.

Sitter her og er litt i stuss om jeg skal si noe om dette. Tror jeg skal si det på denne måten: Hei, Stig. Der var du jo. Var det ingen som klarte å snakke om deg før nå? Nei. Gjorde det såpass vondt? Ja.

Hei Jeanette! Det håper fordundre meg jeg også. Det skal hende noe seriøs skit hvis jeg ikke får skrevet noe :) Takkskalduha!

1: Utrolig løyen! 2: Proppfull av herlige bikarakterer! 3: Følelsen av å lese en velopplagt forfatter! 4: Dritmisunnelig på fortellergrepet i del en av denne tredelte romanen! 5: Del to fikk meg i gråt! 6: Del tre fikk meg i forbauselse! 7: Odda 4ever!

Å, den har jeg liggende på vent! Fikk tak i den på en bokauksjon. Gleder meg til å høre mer om hva du synes!

Det er da ikke å banne i kirka!!!! Vi er mange som gleder oss til Min kamp 6!

Jeg gleder meg for øvrig til fortsettelsen av Amitav Gosh´ Ibis-triologi (men aner ikke om bok nr. 2 kommer nå i høst), Gaute Heivolds nyeste bok og mye mye mer!

Inspirasjonsbok om livskunst

Denne boka er blitt til som et resultat av at Jan Vincents Johannessen og hans familie fikk livet snudd opp-ned da sønnen svevde mellom liv og død pga. skader han pådro seg etter blind vold på begynnelsen av 1990-tallet. Det er gjerne gjennom slike kriser at man får fokus på det som er viktig i livet.

Vincents Johannesen har her samlet sine egne erfaringer rundt hva det egentlig vil si å leve, med mange preferanser til litteraturen, kunsten og annet. Boka er tidenes mest solgte faktabok i Norge, og utkom i 2007 i en fornyet og utvidet utgave. Jeg har kun hatt lydbokutgaven foran meg under lesingen av boka, og innser nok at jeg burde ha hatt den flotte praktutgaven av boka i papir, hvor Jacob Weidemann har illustrert med sine bilder. Jeg kommer derfor til å sette boka på ønskelisten. For øvrig likte jeg godt å høre nettopp forfatteren lese opp sin egen bok, fordi han gjør det med en slik varme og innlevelse at jeg som leser virkelig tror på det han sier. Musikken til Tom S. Lund satte meg i den rette stemningen. Og så godt likte jeg denne boka at jeg like godt hørte den om igjen umiddelbart etter første gjennomlytting.

Innledningsvis presiserer forfatteren at livet ikke er noe som skal løses. Livet skal leves! Noen lever som om det handler om å overleve, og sparer på alt det gode til en dag som kanskje aldri kommer - istedet for å gripe øyeblikket og være til stede i sitt eget liv. Evnen til begeistring er den beste forutsetning for å lykkes, uansett hva man holder på med. Fyll aldri opp avtaleboka 100 %, og bruk fritiden til å utvikle sider av deg som du ikke får brukt eller utviklet i jobbsammenheng, er Vincents Johannessens klare råd. Han peker på at det er et paradoks at mange toppledere ikke har tid til hobbyer eller ting som faktisk kan gjøre dem til bedre ledere. Selv burde han vite hva han snakker om, siden han har vært toppleder for Radiumhospitalet i en mannsalder og har utviklet sine evner til å male i godt voksen alder, ut fra hva jeg har skjønt.

Gi aldri opp, og ikke la mennesker mindre enn deg selv stanse deg, sier forfatteren. Vinnere er tilpasningsdyktige og vet at det er flere enn én måte å lykkes på. Derfor vil en vinner prøve mer enn en mulighet for å lykkes, mens en taper gir opp omtrent før han har prøvd. Forskjellen på disse to er at vinneren nekter å la frykten ta overhånd. Bare de som jobber for en oppgave kan bli vinnere, mens de som bare jobber for penger forblir lønnsmottakere.

Vincents Johannessen er også innom begeistringens rus - den som handler å komme i en såkalt "flow", hvor begeistringen gjør at man går opp i en oppgave så intenst konsentrert at man glemmer tid og sted. Nærmere virkelig lykke kommer man nesten ikke. Han er også innom temaet som handler om den sosiale klatringens pris, hvor ingen følger en med større skadefryd enn den klassen man er i ferd med å forlate - dersom man altså ikke skulle lykkes. Om man derimot lykkes, glemmes skadefryden og man har plutselig flere "nære" venner enn man ante man hadde - som om "alle" tror at suksess er smittsomt. Forfatteren har et godt råd å gi: vær deg selv uansett! Dem du møter på veien oppover, møter du dessuten på veien ned igjen ... Derfor gjelder det å være hyggelig også på vei oppover.

Den som har levd livet fullt ut, er ikke redd for døden, mener Vincents Johannessen. Døden er en del av livet - ikke dens motsetning - og frykten for døden er mye verre enn selve døden. Den som tror at han kan beskytte seg mot døden, beskytter seg også mot å leve. Et rikt liv er ikke nødvendigvis et langt liv. Aller mest handler det om hvordan man har levd livet mens man har hatt det.

Underveis strør Vincents Johannessen om seg med sitater og henvisninger til litteraturen og poesien, og kanskje var det nettopp fordi jeg selv kjente de fleste kildene han viste til at boka virket så sterkt på meg. En gang var Milan Kundera en av de flotteste forfatterne jeg visste om, og når Vincents Johannessen henviser til Kunderas bøker, fikk jeg lyst til å gjenlese dem med det samme. Han har også tatt rikholdig for seg av Gabriel Scotts vakre roman "Kilden" om fiskeren Markus - en bok jeg elsker!

Dette er en bok som ga meg veldig mye! Og det på tross av at det var lite som egentlig var nytt. Kanskje handlet det mest av alt om å bli satt på sporet i forhold til egen refleksjon over temaet lykke, som jeg har brukt litt tid på å utforske i litteraturen de siste månedene. Jeg føler også at jeg er på sporet ved å gi ting jeg tidligere ikke ante at jeg faktisk hadde tid til, større plass i mitt liv, mens andre ting har fått mindre plass. Omprioriteringene har definitivt hatt en positiv innvirkning på min egen opplevelse av lykke. Vincents Johannessen leser så nydelig at bare det å lytte til ham ga meg mye. Og det fine med måten han presenterer ting på er at han aldri virker belærende eller besserwisser-aktig. Rådene han kommer med, gis i dyp ydmykhet - og i en forvissning om at han selv har gjort mengder med feil i livet. Her må det bli terningkast fem!

Jeg er helt enig med deg. Kan ikke fatte at dette er en autentisk biografi. Utrolig at hun overlevde dette livet med all fornedring og overgrep. Og at hun kom så langt som å bli valgt inn i det indiske parlamentet er ikke til å tro. Anbefales på det aller sterkeste! En bok jeg aldri vil glemme.

Den amerikanske forfatteren David Maine har flere bøker basert på bibelhistorier på samvittigheten enn "Noa". Bl.a. har han skrevet "Fallen" (2005), "The Book of Samson" (2006) og "The Gamble of the Godless" (2011). Min nysgjerrighet for å lese "Noa" ble vekket da jeg oppdaget at det var Dinamo forlag som sto bak utgivelsen. Før jeg rakk å kjøpe boka, kom jeg over lydbokutgaven, som er lest av en av mine foretrukne opplesere Jan Grønli. Det skulle borge for en god leseopplevelse!

Forfatteren har bygget sin fortelling om Noa og hans familie, Noas forhold til Jahve, byggingen av arken, samlingen av all verdens dyr og til sist syndefloden og tiden etter på Bibelens beretning. Maine har bygget ut historien med fri diktning, og dette har gjort at "Noa" har blitt en fullverdig roman. Kun en gang tidligere har jeg vært borte i en lignende beretning om syndefloden, men til gjengjeld er den så lik at man kan lure på om en av forfatterne har kopiert den andre. Boka jeg tenker på er Karl Ove Knausgårds "En tid for alt". Også den kom ut i 2004 ...

Noa ble latterliggjort av sin samtid. Å bygge en gedigen ark midt i ørkenen ble naturlig nok ansett som den reneste galskap. Uten hjelp fra sønnene sine kunne Noa aldri ha klart å fullføre den oppgaven han ble pålagt av sin gud. Også de tvilte på sin far, men dette var i en tid hvor patriarken i familien nærmest var eneveldende, og de fulgte derfor sin fars ordre om å delta uten å kny. Maine beskriver samfunnsforholdene i denne perioden meget interessant. Samtidig opplevde jeg at det ikke var den samme kraften i historien som Knausgård fikk til om de samme hendelsene. Desperasjonen fra menneskene som skjønte at de kom til å drukne og at det kun var de som befant seg i arken som kom til å overleve, ble så glitrende fremstilt i Knausgårds bok at Maines "Noa" fremstår som litt tannløs når jeg sammenligner fremstillingene. For øvrig var Jan Grønli også denne gangen glitrende som oppleser. Boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fire - et sterkt sådan.

Liker lista di veldig godt. Den STORE amerikanske ROMANEN. Amerika blir hele tiden denne spanske eventyreren Amergiua (eller hva han het) for meg, så det må bli stort ja og med fiksjonens alle muligheter; roman. Men jeg savner indianerne (Forrest Carter kanskje?), og Mark Twain (Tom Sawyer & Hucklberry Finn). Du har med noen milepæler! Ford, McCarthy, de Lillo. Steinbeck, hva med dagdriverbøkene hans? ... med andre ord: Lista di fikk meg i gang. Veldig bra! (du ga forresten ikke bare Franzen et støt, hva med Paul Auster? ) Lister som dette peker mot fjellet, den forteller noe om hva vi som lesere skal forlange: Deeet store!

Jeg har nettopp begynt på "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." av Helga Flatland. Ny forfatter for meg, og FOR en forfatter!!! Jeg elsker fortellerstemmen!

Les om hvorfor jeg valgte å gjøre et dypdykk i Thorkild Hansen sitt forfatterskap på huvenes

En ny helg står for døren. Det betyr en ny bokhelg. Kommenter gjerne hva du leser på huvenes

Ha en god bokhelg!

Her er min bokomtale:

Denne boka vant jeg i en bokbloggkonkurranse i forrige uke, og fordi jeg hadde hørt så mye flott om den, la jeg alt annet til side og kastet meg over den nesten umiddelbart etter at den ankom i min postkasse.

Ekteparet Jack og Mabel er ufrivillig barnløse og dette har nesten knekket dem som par. I et forsøk på å begynne helt på nytt, flytter de til Alaska. Her vil de anlegge en gård ute i ødemarken, helst så langt unna folk som mulig. På denne måten håper de at de igjen skal finne tilbake til det de en gang elsket hos hverandre.

Livet ute i ødemarken er imidlertid mer strevsom enn ekteparet kunne ha ant på forhånd. Marginene mellom suksess og fiasko er dessuten små. Mens de jobber for at gården skal bli økonomisk lønnsom, baker Mabel paier til en restaurant inne i byen. Men en dag er heller ikke dette en mulighet, og det ser en stund ut til at Jack må friste en tilværelse som gruvearbeider. Da hadde de imidlertid ikke regnet med ekteparet George og Esther, som mer enn gjerne er villig til å hjelpe dem i en vanskelig fase. Både de og deres yngste sønn Garrett stiller opp og dermed unngår de at Jack må reise bort fra sin kone, samt at han risikerer helsen og i verste fall livet i de farlige gruvene. I mens vokser det frem en dypt og varmt vennskap mellom de to ekteparene.

Etter det første snefallet opplever Mabel og Jack å få glimt at ei lita jente i synsranden. Rett etter springer jenta avgårde, og de lurer på om de har sett syner eller om jenta er et virkelig menneske. Mabel bærer på en historie eller et eventyr om en snejente, og dette kommer til å prege hele hennes tilnærming til jenta i tiden som kommer. Jenta kommer nærmere og nærmere, og inngår til slutt nesten som en del av familien - hadde det ikke vært for at hun alltid forsvinner rundt leggetid. Og om våren er hun søkk vekk ... Bare for å dukke opp igjen neste vinter ... Når Mabel nevner denne jenta for Esther og Georg, tas hun ikke på alvor. Mon tro om hun lider av vinterdepresjon og at savnet etter egne barn gjør at hun lever i sin egen fantasiverden? Hvem er denne jenta egentlig? Hvor holder hun eventuelt til? Og hva vil hun?

Dette er en roman om savn, ensomhet, om håp som brister, om ting som aldri blir helt som forventet ... På et vis en roman om en helt reell situasjon under gitte omstendigheter, og på et annet vis nesten en slags fabel (men bare nesten). Den ytre handlingen ble kanskje i overkant banal for mitt vedkommende. Samtidig skildres naturen og de knallharde klimatiske forholdene i Alaska helt nydelig, og tilsvarende vil jeg si hva gjelder forholdet mellom Mabel og Jack. Jeg opplevde boka som godt skrevet, selv om språket er enkelt. Der jeg nok ramlet litt av lasset var når snøbarnets nærmest overjordiske natur ble beskrevet. Antakelig er jeg for pragmatisk til at jeg helt klarte å henge med i svingene i boka på dette punktet. Samtidig vil jeg understreke at jeg bokstavelig talt slukte boka, som er svært lettlest. Alt i alt en fin-fin roman som på mange måter handler om meningen med tilværelsen - om et evig slit, om hva som gir styrke og om hva som betyr noe når det kommer til stykket. Jeg gir terningkast fire.

Jeg har trukket ut en vinner. Sjekk ut hvem det er på huvenes