Bokelskere.no

For meg en sår og humoristisk oppvektsroman fra Sverige om lille Åsa som vokser opp med sin alkoholiserte far. Et barns skildring av en pappa som drikker seg vekk fra livet men sterke bånd brister aldri. Kjærlighet og dårlig samvittighet følger dem gjennom livet. Det ubesvarte spørsmålet er likevel, hvordan kunne moren la være å ta seg mer av datteren når hun visste at faren drakk? Hadde han gått under enda tidligere dersom Åsa ble tatt fra han? Sannsynligvis.... Burde leses!

Jeg elsker denne boka! Jeg satte pris på at historien er fortalt litt mer deskriptivt - at forfatteren ikke går så langt inn i å beskrive følelsene.

Kjærligheten mellom personene - og deres forhold til hverandre blir uansett meget godt beskrevet.

Hvis du liker denne - les også Krystallslottet av Jeanette Walls.

Denne boka utsatte jeg å lese i det lengste. Jeg var redd for at den skulle bli for sterk, for som Isolde sier kjenner de fleste av oss en Leif Andersson. Er enig med dere som skriver at dette er et sårt og vakkert portrett av forholdet mellom Åsa og faren. Vi får innblikk i familielivet de deler og blir også kjent med menneskene rundt dem. Tidskoloritten er velmarkert og sveriges politiske situasjon fungerer som et bakteppe.

Leif elsker datteren sin og vil det aller beste for henne, dessverre er han ikke i stand til å ta vare på henne på riktig måte. Åsa er også glad i faren sin, selv om hun etter hvert skjønner at alt ikke er som det skal. Likevel lar moren Åsa bo hos faren, og dette faktum er noe av det som gjør boka vanskelig å fordøye. Det er ikke barnets beste som nødvendigvis blir ivaretatt, men foreldrenes.

Til tross for at historien er både sann og sterk, ble jeg til min forundring mindre grepet enn forventet. Jeg følte meg nesten mer som objektiv observatør enn som en aktivt deltagende leser.. Kanskje har det noe med språket å gjøre, siden boka er skrevet på en usentimental måte. Kanskje var jeg ikke klar til å ta det hele inn over meg mens jeg leste. Jeg vet ikke. For all del: dette var ei god og ikke minst viktig bok, men den hadde av en eller annen grunn ikke den virkningen på meg som jeg hadde ventet.

Denne boka leser jeg akkurat nå og jeg er helt enig med deg. Ventet også at denne skulle ta skikkelig tak i meg, men som du sier så får man ikke følelsen av å være fullt til stede. Det virker nesten som om forfatteren ikke har turt å gå inn i følelsene selv og da blir det vanskelig for oss som lesere å føle det.

Allikevel er det en trist og viktig historie å fortelle.

Sterk og hjertevarm bok! Sterkt det moren til Åsa sier til sin datter. "Jeg ga han det beste jeg hadde, fordi jeg forlot han..."

Enig i kommentarer her og på andre tråder i at dette er ei veldig god og sterk bok.

Noen som har sett Riksteateret si oppsetning?

Jeg så oppsetningen med Riksteatret i Sandefjord. Om boka var sterk syntes jeg teatret var enda sterkere, jeg gråt meg gjnnom annen akt :)

Jeg har nettopp kommet hjem etter å ha sett Riksteaterets oppsetning i kveld. Har ikke helt fordøyd den ennå. Rent umiddelbart synes jeg det ble en stor kontrast mellom det jeg opplevde som en ganske lavmælt fortelling i boka, og de relativt dramatiske virkemidlene på scenen, men Dennis Storhøi gjør en fantastisk innsats som faren! Absolutt en severdig forestilling.

Det som gjør denne boka ekstra sterk er at de fleste av oss har sett eller kjenner Leif Andersson. Forfatteren tegner karakteren til faren i all sin bredde, det sterke, det såre, staheten, stoltheten, kompleksene, dumheten, intelligensen, drømmene og håpløsheten. Synes også hun balanserer veldig bra skyldspørsmålet, her har alle skyld og derfor ingen skyld. Kunne bare ønske at det ble stilt litt mer spørsmål rundt moren. Men som hun sier, hun var der jo hele tiden. Det må jo ha vært samvittigheten som hindret henne i ta med seg datteren, det største i farens liv.

Jeg er helt enig i at dette er en bok alle kan kjenne seg igjen i, selv om man har hatt en oppvekst som ikke ligner på Åsas. Det er først og fremst en bok om skam og stolthet. Om å vokse opp og å skjønne at foreldrene ikke er helter, men bare mennesker. Og om å bli voksen og innse at nettopp fordi de bare er mennesker er de helter for alt de har oppnådd og holdt ut med. Det er prosess vi alle går igjennom.

Men jeg klarer heller ikke lå meg til ro med morens forklaring om at hun "synes så synd på pappa, så jeg ga ham det fineste jeg hadde". Jeg skulle gjerne hatt mer innblikk i hennes tanker og valg.

Jeg leste boka i jula, og har tenkt på den i ettertid. Da særlig på det du nevner, om at mora "ga bort det fineste hun hadde". Hvorfor fulgte hun ikke mer opp?

Det var ei veldig sterk bok, og jeg satt også og lurte på hvordan moren greide å overlate henne til faren. Og jeg lurer fremdeles på hva som ville vært riktig å gjøre. Men det at jeg i det hele tatt stiller spørsmål ved det i stedet for kategorisk å si at hun burde ha tatt henne med seg, er vel et tegn på at boka har gjort noe med meg...

Har lest denne og likte den veldig godt. Jeg elsker bøker som forandrer persepektivet vårt, og det synes jeg denne gjør. Bøker som får meg til å tenke på en annen måte, eller å forstå ting bedre... Denne boka anbefales:)