Bokelskere.no

Jeg leser sjeldent samme bok flere ganger, og ser uhyre sjelden samme film om igjen. Noen bøker har likevel den egenskapen at jeg ikke føler meg "ferdig" med dem. Ofte fordi de er det jeg kaller løk-bøker, altså at de har flere lag. Andre ganger fordi jeg føler jeg gikk glipp av noe - særlig spennende kan det være å lese starten på en bok om igjen når en er litt mer kjent med bokas karakterer fra før slik at en legger merke til andre aspekter ved boka enn første gang en leste og måtte konsentrere seg om å få med seg alt.

Og så er det de bøkene man tenker på lenge etter å ha lagt dem bort. Og bøker man husker følelsen i magen av, uten at handlingen nødvendigvis er klar. Sist men ikke minst finnes nostalgi - bøkene - bøker man liker på grunn av sammenhengen og omgivelsene de ble lest i, bøker man har positive assosiasjoner til, ofte på grunn av sine egne ytre omgivelser fra første gang man leste boka heller enn til bokas handling (F. Eks SVK av Roald Dahl - husker jeg leste den på hyttetur i Sirdal i 1998, husker mamma og pappas stemmer fra stua, husker peisens varme som hang igjen i kinnene mine da jeg la meg... Selve boka husker jeg ikke fullt så godt.. Men alt dette rundt er klokkeklar og gjør at jeg får gode assosiasjoner til boka.)

Kort sagt: her er bøker jeg av en eller annen grunn kan tenke meg å lese om igjen

Etterhvert som jeg har funnet opplesere jeg liker så søker jeg dem opp og finner flere bøker lest av samme person :-) du kan også søkeord forfattere, samt utforske ulike sjangre. Det blir lettere når en kommer inn i det.

Sikker på at du ikke vil lytte til engelske lydbøker? Har opplevd dem som bedre enn de fleste norske, nemlig. Særlig fan av alle Murakami sine romaner. Boka "The Art og racing uminnelige the Rain" er også veldig fin!

På norsk finner du mye bra av Lars Saabye Christensen (Visning, Amatøren, norske stiler, Magnet), Vigdis Hjort (Tredje person entall, Hjulskift, Et norsk hus), Kinamann av Brynjulf Jung Tjønn, Firmaets mann og Regnmakeren (begge sistnevnte av John Grisham, i sjangeren krim/spenning)

Så når du finner noe du liker, enten leseren eller en forfatter, så kan du trykke på vedkommendes navn og finne flere bøker av samme person

Huff! DETTE er den eksakte grunnen til at jeg ikke har tatt frem disse bøkene for å lese på nytt slik jeg lenge har tenkt å gjøre. Hadde planer om å lese den siste om Doppler (Slutten på verden slik vi kjenner den"?) og tenkte å lese de første på nytt i forkant. Prosjektet forblir liggende... Nettopp fordi jeg er redd for å miste den gleden jeg opplevde første gang jeg leste bøkene. Merkelig og fascinerende at leseropplevelsen forandrer seg såpass med tiden! Jeg merker det mest ifbm humoristiske bøker: før var det det jeg foretrakk, nå blir jeg oftere oppgitt og irritert heller enn begeistret.

Naboparet er en skikkelig spennende thriller, som avdekker nye overraskende detaljer i små drypp gjennom hele handlingen.

Mange godbiter! Jeg har fulgt "søndagsturen" og "til topps" i noen år, litt til og fra. Men dette er lengre turer og også med Burmaklippen, Dreier minne og St.Olavsklippen. Steder som jeg har hørt om men ikke ant hvor var. Gleder meg til det er mulig å gå i marka igjen! :)

Elsker å lese Levi Henriksen. Nydelig, var stemning i novellene hans.

Om du ikke ønsker at andre skal se mailadressen din kan du evt sende meg en mail på martehaga@gmail.com

Ja, men ikke med vedlegg :-)

Hadde nøyaktig samme opplevelse. Irriterte meg også over scener og karakterer som er som kopiert ut av hennes andre roman - "Tredje person entall"

Klassisk oppvekstroman frå tidlig 1900-talets Brooklyn, New York.
Her er det mykje smerte, meg også mykje varme. Vi følger houvedpersonen gjennom hennar oppvekst prega av mangel på pengar, mat og husvarme. Ho elskar bøker, les mykje, er generelt intelligent, og må sloss hardt for å få lov til å gå på skule. Vi får eit godt innblikk i korleis det var å leve på denne tida, kor mykje kvart øre betydde. Samstundes blir ein engasjert i karakterane og blir såpass glade i dei at det som skjer i boka blir meiningsfylt.

Eg vipper mellom 4 og 5 - rett og slett fordi boka, i min meining, ville vore endå betre med færre ord. Tenker dog at dette heng saman med tida boka er skriven; i starten av 1900-talet. Ser ikkje føre meg at kunsten å redigere ei bok den gong er like lett som no mtp det reint praktiske med tekstbehandling osv. Og så var kanskje den prefererte skrivestilen annleis den gong enn no. Men i min meining trekker unødvendige lange episoder ned - eg får mellom anna lite glede av å lese opptill TRE sider om ein sylteagurk; korlesi den ser ut, korleis den smakar, kva ho kosta, turen til butikken, turen heimatt osv... Og slike episoder fins det mange av i denne boka.

Dei første 50+-sidene var eg IKKJE begeistra. Eg syntes språket var altfor "mykje" (Igjen dette med for mange ord, ting som blir forklart med langt flerie ord enn strengt tatt nødvendig.) Eg tenkte og at dette var enno ei slik bok som "alle" elskar - alle utenom meg. (Som f.eks er tillfellet ved Lucinda Riley og Jojo Moyes sine bøker). Men så skjedde det noko (eg trur eg blei glad i karakterene, og genuint interessert i livene deirar) som fekk meg til å gløyme alt dette om "for mange ord" og alt anna som irriterte meg, og eg tok meg i å virkelig like denne boka.

Kort sagt: Boka veks på deg etter kvart som du leser. Dette er ei bok ein skal ta seg tid til å nyte, ikkje ein bok ein kan lese seg fort ferdig med. Dette er ei slik bok eg kan finne på å ta frem igjen om nokre år og lese endå ein gong - og slike bøker finst det ikkje så altfor mange av.

Aha! Takk for tips, skal sjekke det ut :-)
Storytel øker prisen til 199,- per mnd, så jeg har vurdert å se etter alternativer en stund, men så er det jo slik at en ofte holder seg til det "kjente" da det oppleves enklere enn å sette seg inn i noe nytt.

Ligger Snow White på Storytel, eller bruker du god gammeldags lydbok? :)

Hørte lydbokvarianten av denne boka, og har kost meg med den. Likte særlig måten boka ble avsluttet på, da jeg ikke forutså at denne boken kunne ha en form for åpen slutt i det hele tatt.

Dette er en selvbiografisk roman. Den tjueni-år gamle Brynjulf forteller om livet sitt; vi følger ham her og nå, samtidig som vi får innblikk i barndommen og oppveksten. Per "nå" (i boka) skriver han en roman om seg selv, og vi følger ham gjennom denne prosessen - noe som blant annet fører ham hjem til barndomsheimen, og siden også "hjem" til landet (Sør-Korea) hvor han ble adopter fra som tre-åring.

For adoptivbakgrunnen står sentralt i denne boka. Felles for flere av minnene han forteller om er en følelse av å føle seg "utenfor", litt feil plassert i verden. Brynjulf anser seg selv som norsk, han kan like lite om Sør-Korea som en gjennomsnitlig nordmann, og han er bedre i norsk enn de fleste andre nordmenn. Likevel blir han ikke kvitt "adoptivbakgrunnens" mange ubesvarte spørsmål og følelser knyttet til dette.

Sentralt i boka står spørsmålene; Hva ville skjedd med ham dersom han ikke hadde blitt adoptert? Hvorfor ble han adoptert bort? Hva slags gener bærer han rundt på? Kan han ha søsken han ikke vet om? Altså kan tematikken sies å være: tilhørighet, oppvekst, arv, miljø , og familie. Rasisme (ofte utilsiktet) er også et tema, og han forteller om flere episoder hvor han føler seg "utenfor" utelukkende fordi han ser annerledes ut, "ikke-norsk"-ut. Vi får også innblikk i en ganske typisk, norsk barndom.

Til tross for alle disse spørsmålene virker han ikke veldig ivrig etter å undersøke røttene sine, og da han reiser til Sør-Korea for å skrive på boka der, er han ikke en gang interessert i bevege seg utenfor hotellrommet. Han vil bare sitte i fred og skrive. Sannsynligvis skyldes dette at han heller ikke her føler seg hjemme; nå SER han ut som alle andre, men snakker ikke språket, kjenner ikke til normene, og føler seg veldig utilpass. Såpass utilpass at han ikke vil kjøpe seg mat på restaurant fordi han vet han da må "røpe" at han ikke er en "ordentlig" Sør-Korener.Han dener dermed opp på McDonalds. Og her treffer han en karakter som gjør inntrykk. Og det er kanskje nettopp på grunn av denne McDonalds-episoden at han velger å la seg guide rundt i byen av 2 nordmenn han blir kjent med. han kommer seg altså ut av hotellet og ut av boblen sin, og reisen til Sør-Korea blir en verdifull opplevelse. Selv om mange spørsmål forblir ubesvarte, virker det som om han får en slags "closure" likevel.

((En liten digresjon:
"Hvor er du fra?" <<-- denne frasen biter han seg særlig merke i, for han er jo norsk! Akkurat dette har fått meg til å tenke litt, for det hender ofte at jeg stiller dette spørsmålet til folk; og da ikke nødvendigvis til folk som ser utenlandske ut, men generelt til folk jeg treffer fordi jeg lurer på hvor I NORGE de er fra. Dermed har jeg egentlig ikke tenkt over at dette spørsmålet kan oppleves så sårende. Det finnes flere slike tankevekkere i denne boka - hvor en får se hvordan Brynjulf ofte leser mye ut av en situasjon som sannsynligvis handler mer om tilfeldigheter enn om at han er "utenlandsk"))

Ja, jeg syntes den er herlig! Sånne bøker er gode i små doser. Leser man for mange slike på rad opplever iallfall jeg å gå veldig lei og rett og slett irritere meg over humoren fremfor å nyte den. Nå passet det imidlertid perfekt med en slik bok. Og lydboka starta jeg så vidt på, lover godt!

Håper du koser deg med agnes ravatn! :)

Slik bøker får meg alltid til å synes synd i meg selv fordi jeg husker så godt! Mange av stripene til Myre har en punchline ala Roar Dahl og gjør seg godt som overraskelser.

Likte den overraskende godt! Må innrømme at jeg var litt påvirket av eldste som hadde lest "Skammerens dotter" på skolen av samme forfatter og ikke var begeistret - for å si det mildt. Nå er eldste jenta mi mer en type som liker å lese mer om hva som foregår inne i folk enn utenpå og fantasy dreier seg jo mye om å skape en verden som man må sette seg inn i - følelsesmessig er fantasy samme "oppskriften": En eller flere som er utvalgt (og derfor anderledes på godt og vondt) og deres deltakelse i kampen mellom det gode og onde. Fantasy er ofte åpen for at man kan havne på den onde siden, og kampen mellom det gode og onde er også ofte intern. Vel, jeg elsker fantasy og har store planer om å lese ferdig serien - selv om ingen av ungene ville fullføre den.

Still going strong! Ferdig snakka. :)

Liker Tine Solheim veldig godt, hun er veldig god med snitt i tillegg til mønster og det er absolutt en bonus. Mye perler.