Bokelskere.no

Elvira bor i Risør. Hun er revisor, og nesten folkesky. Hva er vitsen med å engasjere seg i dumme og irriterende folk? Den av naboene hun faktisk liker, er stedets gamle jordmor på 90. Men, en dag dør hun, og samtidig forsvinner en annen dame, som leier et av sommerhusene. Elvira blir kontaktet av damens venninne, og ettehvert aner hun ugler i mosen. Noen i den søvnige sørlandsbyen skjuler mørke hemmeligheter, og med en ubrukelig og innpåsliten hund, går Elvira til verks med falkeblikk. Hun må finne den forsvunne kvinnen. Dermed må hun også snakke med folk, noe som skal få uante følger.

Lettlest og humoristisk bok med snert.

Orket ikke å fullføre. Klarte ikke fortellerstilen. Tok meg flere ganger i å ha lest en side uten å ha fått med meg noe.

I Helsinki sitter to kvinner på en benk i en hundepark. De observerer en familie på to voksne, to barn, og en hund. Kvinnene er fra Ukraina, og kjente hverandre godt for 10 år siden. Der var de involvert i Ukrainias voksende fertilitetsindustri - en som donor, den andre som organisator. Det hele skulle være veien til rikdom for dem begge, men på veien gikk noe galt. Nå virker det som at den tidligere donoren har kommet for å ramme den andre kvinnen gjennom diverse familier de har hjulpet i hjemlandet.
Boken veksler mellom fortid og nåtid, og vi får et innblikk i hvordan det var i Ukraina etter Sovjetunionens fall. Grådighet i vesten, møter korrupsjonen i øst, og i orkanens øye - kvinnekroppen som brukes som handelsvare.

Veldig interessant i kjent Oksanen-stil, men synes slutten var vel åpen.

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Alex er 7 år. Han er utagerende, og voldsom mot både elever og lærere. Konsentrasjonen i timene er så og si fraværende, og det hender at han sovner ved pulten. Når han snakker, er det stort sett banning det går i. Læreren hans gjør en grusom oppdagelse, og Alex blir tvangsflyttet. Politiet etterforsker saken, og Sophia Weber blir guttens bistandsadvokat. Alex, som hverken kan klokka eller vet hva en advokat er, skal gjøre Sophia berømt.

Psykologisk krim om omsorgssvikt. Lettlest, og viktig, men synes det blir for mye annet pjatt som gjør det litt småkjedelig innimellom. En av "blurbene" har også feil navn på en person i boka, noe som gjør meg irritert.

Ingeborg er dommer, og for øyeblikket forbereder hun seg til en tung rettssak. En bestefar står tiltalt for overgrep mot barnebarnet sitt. Bare dager før saken skal opp, finner Ingeborg en levende kjøttmeis i huset. Alle dører og vinduer er stengt; det er tross alt vinter i Trondheim. Ingeborg blir helt satt ut av den livredde fuglen. Kjøttmeis var datterens yndlingsfugl, og sorgen over datterens død sitter godt i ennå.

Silje er ung og uerfaren i yrket sitt. Hun har nylig flyttet fra Bodø til trønderhovedstaden, og bak seg har hun en vanskelig fortid. Da hun assisterer under obduksjonen av en ung gutt, finner hun noe som kanskje kan lede til oppklaringen av guttens død. Men ikke alle vil at hun skal lykkes.

Debut som lover godt. Spennende og intrikat krim.

Nat er agent i den britiske etterretningstjenesten. Han er som veteran å regne, og nå da han nærmer seg 50, ser det ut til at eventyret er over. Til sin overraskelse, har byrået en siste sak til ham. Med i teamet hans er Florence, som er på jakt etter en russisk oligark. Så og si samtidig, blir Nat oppsøkt av en ung mann i klubben sin. Nat er klubbens ubestridte singelmester i badminton. Ed, som den unge mannen heter, higer etter å spille med Nat, og etter mange utsettelser starter kampene dem imellom. Ed er en særing, og veldig rett på sak. Han hater president Trump, Brexit, og jobben. Etter som ting utvikler seg, må Nat ut i felten igjen med både Ed og Florence.
Er snart halvveis, og det er faktisk ganske kjedelig. Trodde dette var en spionthriller med spenning og fart, men så langt er ikke det tilfelle. Det er også vanskelig å se noen sammenheng. Den tok seg opp helt mot slutten, men det er ikke nok.

Ensomt oppe i en ås, bor en navnløs hovedperson som jeg møtte for første gang i forrige bok: Drapet på kommandanten: Bok 1.

En ensom ulv
Han er under en skilsmisseprosess og trengte et nytt sted å bo. Han låner midlertidig et hus i en ås i Odawara. Huset eies av en kunstner som er gammel og bor på pleiehjem. Den navnløse som låner huset, prøver å venne seg til nytt hus og en ny ensomhet. Han lytter til klassisk musikk og prøver å finne veien tilbake til portrettmaling. Han har god kontakt med sønnen til huseieren, og også hans nærmeste nabo, Menshiki, som bor på den andre siden av åsen.Menshiki er en rik mann som bor for seg selv i et stort hus.

Hver søndag får den navnløse hovedpersonen besøk av Marie, som kommer sammen med sin tante, som hun bor hos. Marie kommer til ham for å bli malt. Hovedpersonen føler seg brukt som et slags bindeledd, for hans nabo har en mistanke om at Marie er hans datter, og han vil vite mer om henne.

Mer surrealisme
I noen dager underviser hovedpersonen kunst, men er stort sett alene. Av og til får han besøk av kommandanten som dukker opp når han vil. I forrige bok finner hovedpersonen et maleri som heter Drapet på kommandanten som han blir fascinert av. Maleriet ble malt av husets eier. I kjent Murakami stil, blir bøkene hans surrealistiske, og derfor dukker kommandanten opp fra selve bildet til virkeligheten, som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Denne oppfølgeren byr på litt mer surrealisme enn den forrige, og flere skikkelser dukker opp. Uansett hvor surrealistisk det er, utfører Murakami det på en nøktern og naturlig stil. Det passer inn i historien uansett hvor sprøtt det måtte virke.

Senere i boka er det noen som forsvinner. Hvem er det som forsvinner, og vil personen dukke opp igjen?

Alltid skeptisk til oppfølgere
Det er alltid en grunn til å være skeptisk til oppfølgere, samme om det er bøker eller filmer, for opplever fleste oppfølgere som noe unødvendig. Ikke alle, men de fleste. Heldigvis føles ikke denne boka som en unødvendig oppfølger. Det er en frisk og fin oppfølger som bevarer noe av mystikken som forrige bok hadde, og byr på mer surrealisme uten at det blir rotete eller uengasjerende. Murakami bruker fin humor, og vrir det surrealistiske til noe naturlig, og man vet aldri helt hva man får, og man aksepterer det uten problemer. Det er noe uanstrengende måten Murakami skriver på, og man blir bare med på reisen.

Bok to har flere aspekter ved seg en bok en hadde, og det meste av det var interessant å lese, spesielt interessant er det å lese om vennskapet til den navnløse og sønnen til kunstneren som eier huset. De har en svært spennende familiehistorie som jeg kunne ha tenkt meg å lese enda mer om. Syntes også det var spennende å lese om den navnløses bånd til Marie. De har et fint tillitsbånd.

Murakami er nesten som Stephen King og kan mestre flere sjangre med glans. Her er det mystikk, surrealisme, og noen scener føles også noe krimaktige. Forrige bok hadde mer undertoner og litt mer uhygge i seg som jeg hadde virkelig sansen for, som manglet litt i denne oppfølgeren, men jeg vil gjerne lese mer av Murakami.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tre ulike familier i Nord-London. De har alle forskjellig hudfarge, religion, og røtter. Familiene er sterkt involvert i hverandre, og det er de eldre generasjonene mot de unge.
Fedrene har hovedfokus; kelneren med kun en brukbar arm, Samad Iqbal, antihelten Archie Jones, og filantropen og genteknologen Marcus Chalfen. Samad og Archie har kjent hverandre i en årrekke, men når deres døtre og sønner kysser hverandre, kommer rasemotsetningene fram. I bakgrunnen står den politisk korrekte Chalfen-familien.

Humoristisk og fengende. Interessante dilemmaer, og godt språk.

Leses i Elidas1001lesesirkel, der vi skal lese europeiske forfattere denne måneden.

King begynner riktignok å dra på årene, men han skriver like mye, og han imponerer fremdeles.

Gamle favoritter
Er det forfattere jeg har lest mest av så er det; Stephen King, Dean Koontz, R.L. Stine og Mary Higgins Clark. Det disse har til felles er at de skriver litt mørke bøker og de skriver i godt voksen alder. Noe som er imponerende. Mary Higgins Clark døde tidligere i år, 92 år gammel og skrev sin siste bok i fjor. Senere i år kommer det en ny bok av henne, som hun har skrevet sammen med Alafair Burke.

Stephen King er en av forfatterne som fremdeles fascinerer på mange måter. Jeg liker det meste han har skrevet, men han har også skuffet meg en del ganger med sine bøker. Det er bare menneskelig. Jeg har lest to bøker av ham i år der han beviser at han er gammellik seg og det er: Revival og The Institute.

The Institute er en av hans "mindre" bøker. Han er jo kjent for å skrive murstein etter murstein, samme om det er en hel bok eller en novellesamling.The Institute har en mer "normal" størrelse til ham å være. Likevel byr den på mye suspense og spennende karakterer.

Savnede barn
Ifølge en informasjonsside i begynnelsen av boka får man vite at rundt 800.000 barn er savnet og det bare i USA. Og det er nettopp det boka handler om. Barn som forsvinner. Luke Ellis blir kidnappet midt på natta. Før dette skjer, får vi vite en god del om hjemmelivet hans. Han har et tett og tillitsfullt forhold til foreldrene hans. Han er bare tolv år, men er svært intelligent, og han oppfører seg eldre enn det han egentlig er. Han har et ønske om å prøve å komme inn på college til tross for sin unge alder, og han blir akseptert. Før han rekker å begynne på college, blir han kidnappet av to personer, og fraktet til et mystisk sted som ligger øde til i tett skog i Maine. Som kjent skriver King ofte bøker og legger til handlingen i hjemstaten Maine. Luke våkner opp i et rom som ligner hans eget, men likevel føles det ikke riktig. Når han åpner døra, havner han i en korridor. Etter hvert møter han flere barn. Noen har vært der mye lenger før ham, og noen nye kommer etter Luke. Alle har egne rom som ligner deres egne hjemme hos seg selv. De befinner seg på en slags institusjon. De får oppfølging av en administrasjon, får mat, har et lekeuteområde, og barna kan spise og leke sammen. De holdes under oppsyn på kamera, og av og til blir noen hentet av administrasjonen for å utføre rare og noen faretruende tester. Hva er det de forsøker å bevise eller finne ut av? Får Luke vite hvorfor han og de andre er der, og vil de noen gang få komme hjem igjen? Under oppholdet er det barn som forsvinner og som aldri kommer tilbake igjen, og de er usikker på hvem som er den neste, og hvor det blir av dem. Er Luke nødt til å rømme derfra?

Innrømmer at de første 50-100 sidene var et slit å komme seg gjennom. Det tok litt tid å komme seg inn i handlingen og bli ordentlig engasjert, men så fikk boka jammen fart på seg. Det tok også litt tid å like Luke, for likte ham ikke helt i begynnelsen. Heldigvis snudde det seg, og lesingen gikk noe lettere. I begynnelsen syntes jeg han var på en måte en bedreviter, derfor det tok litt tid å like ham. Brukte lang tid på å lese ut boka for leser tregere på engelsk, og jeg foretrekker å lese bøkene til King på engelsk, og det var verdt tiden det tok.

Twitterbrukere vet hvor engasjert Stephen King er i politikk og han kommer ofte med mange morsomheter om Trump og mobber hans valg og diverse utsagn. Heller ikke sjokkerende at han ble blokkert. Han kommer også med noen stikk til Trump i boka. En annen ting som er morsomt er at King referer til sine eldre bøker, blant annetThe Shining. Han har en humor, samme om det er på Twitter eller i bokformat, som er relevant og hysteriske. Han har en fin snert i humoren sin.

I stor skriveform
King beviser igjen hvor god han er på karakterbeskrivelser. Uansett hva slags karakterer King skriver og dikter opp, blir de svært realistiske og han går virkelig i dybden på alle. Man vet hvem man skal stole på og ikke, og noen får man bare en guffen følelse av. Slik er det i The Institute også. King er også god på å få frem suspense. En snikende uhygge som dukker opp. Det tok litt tid før den dukket opp denne gang, og når den gjør det, er det nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Første gang vi møter Marianne og Connell, går de siste året på videregående. De kommer fra vidt forskjellige verdener, selv om de har vokst opp i den samme småbyen i Vest-Irland. Marianne kommer fra en rik familie, men hun har ikke noe godt forhold til dem. Connell bor sammen med moren, som også jobber for Mariannes familie. Connells mor, Lorraine, er varm og inkluderende. Marianne er skoleflink, men hun er en einstøing, og har ingen venner. Connell gjør det også bra på skolen, men han er i tillegg populær, og har flust med venner. Da han blir sammen med Marianne, vil han ikke at noen skal vite om forholdet. Han er redd for hva andre vil si, og Marianne går med på det.

Både Marianne og Connell begynner på Trinity College i Dublin, men nå har rollene snudd. Connell føler seg utenfor, og sliter med å finne venner, mens Marianne har blitt populær. Hva kommer dette til å gjøre med det rare forholdet deres?

Slet med å få tak på det hele i starten, men den tar seg noe opp etterhvert.

Leses i Bokklubb med Marte og Malin der temaet denne gangen er fra bok til TV-serie. Serien har fått strålende kritikker, så må nok se den når boken er ferdiglest.

En slags kjærlighetshistorie mellom Emilia og Julio, men jeg fikk ikke noe ut av den.
Ble lest i forbindelse med juniutfordringen til biblioteket der vi skulle lese fra Chile.

Handlingen foregår i England på 1100-tallet. Da kongen dør uten arving, bryter det ut uroligheter, renkespill florerer, kirken er splittet, og folket sulter. På tross av dette, skal det reises en katedral i småbyen Kingsbridge. Oppi det hele står murermesteren, Tom, som må forsørge famliien sin. I tillegg håper han å få tilbake kvinnen han elsker, og sin yngste sønn.

En murstein full av historie, og spennende mennesker.
Interessant og lærerik, men vel mye oppramsing og tilbakeblikk. Arkitekturbiten ble også litt mye til tider, men absolutt verdt å lese!

Kim lever et vanlig, kjedelig liv i Melbourne. Moren er død, men hun har stefaren og halvsøsteren med familie. Så dukker det opp en mann som påstår at han er broren hennes. I følge ham heter Kim Sammy, og forsvant fra hjemmet i Kentucky da hun var to år gammel. Kim tror vedkommende er sprø som en kjeks.
Nye opplysninger dukker opp, og Kim bestemmer seg for å reise til USA for å oppsøke sin biologiske familie. Det skal vise seg å bli litt av en opplevelse. Moren tilhører en pinsemenighet som kaller seg "Det indre lyset". De danser med giftige slanger, og det ligger flere lag med hemmeligheter begravd i småbyen, Manson. De kan være livsfarlige den dag i dag.
Spennende, mystisk og fengende krim.

Martin Servaz og Julian Hirtmann møtes igjen.

Etter seks år med stillhet, gir Hirtmann nok en gang et tegn fra seg, og denne gang gjennom bilder. På et av bildene er det en fem år gammel gutt som heter Gustav. Er det hans egen sønn, eller er det Servaz sin?

Norsk og fransk politisamarbeid
I denne boka skjer et norsk og fransk politisamarbeid. Kirsten Nygaard og Martin Servaz blir satt som et team etter at et lik er blitt funnet i Mariakirken i Bergen. Noe tyder på Hirtmann er tilbak og forsøker å få kontakt. Servaz har god kjennskap til Hirtmann. De har møttes mange ganger før. Før han møter Kirsten Nygaard, har Servaz gjennomgtt noe vanskelig traumatisk. Etter jakten på en mann, blir han skutt og havner i koma i noen dager. Datteren hans som bor i Canada, kommer for å bo hos ham en stund, og både hun og kollegene hans har oppdaget en forandring i ham. Vil han bli den samme igjen, og er han sterk nok til å jobbe så kort tid etter ulykken?

Sammen med Kirsten Nygaard, drar Martin til et hotell i en østerisk landsby. Gustav er blitt obeservert i området. Han bor i en hytte sammen med et underlig par tvers over veien av hotellet. De har en grunn til å tro at dette paret har en forbindelse til Hirtmann, og usikkerheten gnager i Servaz om det er hans sønn eller ikke. I så fall, hvordan vil han selv og andre reagerer på det? Det viser seg også at de er ikke de eneste som er på jakt etter Hirtmann. En mann bærer på en sorg over tapet på sin datter og ønsker hevn. Så her er det skikkelig katt og mus lek fra mange kanter. Hvem jakter på hvem?

Natt er bok nummer fire om Martin Servaz. Selv har jeg ikke lest fra begynnelsen, og synes heller ikke at det gjorde noe. Man får mye bakgrunnshistorie, så man får med seg sammenhengen om ting. Man blir ikke forvirret. Det er også morsomt at Minier skriver om politisamarbeid mellom Norge og Frankrike. Han nevner mye om Norge i boka. Han nevner også blant annet Utøya. Han skriver til og med litt om Trondheim og Hell. Martin Servaz jobber tett på med den norske politikvinnen. Vil det oppstå følelser mellom dem, eller er de for forskjellige, og profesjonelle?

Ensformig politikvinne
Kirsten Nygaard var spennende å lese om, i begynnelsen, men hun har en veldig monoton og kjedelig personlighet. Hun er veldig kald og stiv. Slike karakterer er spennende, men synes hun ble som en skygge av seg selv, og synes at Martin Servaz er en mer levende og troverdig karakter enn henne. Han viser flere sider av seg selv. Han gjør sine tabber og samtidig prøver han å gjøre det rette. Det morsommme med Martin Servaz er at han minner meg litt om MacGyver. Han hadde sin fiende, Murdoc, som dukket opp ofte, og han traff mange vakre kvinner i nød. Sånn er det litt med Martin også.

Selve saken i boka var ikke mest spennende å lese om denne gang. Men med denne boka beviser Minier på hvor god han er til å beskrive omgivelser, grader og atmosfære. Man fryser nesten mens man leser boka, for han er så god på å beskrive kulde og natur. Det er nesten som om man befinner seg i den mørke og kalde skogen sammen med dem. Han skriver med innlevelse og følelser.

Jeg har riktignok lest bare to bøker av Minier så langt. Jeg leste Ikke slå av lyset i fjor, og syntes den var noe tam, men jeg er glad jeg ga ham en sjanse til ,og kommer til å fortsette å lese resten av serien. For den har noen faktorer som holder på interessen. Denne boka hadde mer flyt enn den forrige, og flere interessante karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sanna går siste året på ungdomsskolen, men hun kan ikke bare konsentrere seg om skolearbeid og venner. Etter at moren døde, har faren forsvunnet inn i sin egen verden. Han står sjelden opp, lager ikke mat, vasker ikke. Alt faller på Sanna. I tillegg har bestevenninnen skiftet henne ut med skolens vakreste jente. Så starter Yousef i klassen. Han er den fineste Sanna har sett, og det virker som at han ser henne også.
Ungdomsbok om omsorgssvikt. Fengende, rørende, og interessant.

Så gøy! :) Jeg ramlet over den via jobb som vikarlærer i engelsk. Da leste vi kun et utdrag, men det var såpass gode diskusjoner rundt det vi leste, at jeg endte opp med å låne boka på biblioteket for å få lest hele. Håper du også liker den! :)

Femte bok om familien Winther i Trondheim.
Enkefru Mathilde Skjønberg får livet snudd på hodet da Anna Adolfsen banker på døren hennes. Hun påstår at hun er enkefruens grandniese, men det må flere bevis til før Tilda er overbevist.
Ellinor planlegger giftemål med Juul Hagen, noe som får barnepiken, Karen, til å miste nattesøvnen. Hun er overbevist om at hun har sett Ellinors avdøde mann, Christian Winther, i levende live. Karen vet ikke sine arme råd, og aner ikke hvem hun kan betro seg til, men så kommer Fredrik Winther hjem fra Kristiania, og Karen bestemmer seg for å fortelle ham sannheten.
Enkel og grei underholdning og godt driv, selv om det hele er noe forutsigbart.

Jeg leste boka på e-bok og kom i mål på søndag. Jeg likte boka godt, og synes det er veldig fint å lære andre kulturer å kjenne via litteraturen. I tillegg har indianere alltid fascinert meg. Hadde kanskje fått et ryddigere inntrykk av boka om jeg hadde lest den som fysisk bok, men når det er sagt, ville jeg nok uansett slitt med det samme: et for stort persongalleri. Med en så dramatisk avslutning på boka, og så mange skjebner vi får innblikk i, hadde jeg foretrukket færre personer man kunne fått mer kjennskap til. Jeg synes det var krevende å holde oversikt, og selv om BookBites lett lar meg hoppe tilbake til start for å lese meg opp på persongalleriet, så ble det til at jeg ikke orket å sjekke dette flere ganger. Mitt ønske hadde altså vært enten færre personer, eller rett og slett flere sider, slik at jeg hadde blitt mer engasjert i personene. For øvrig kan jeg anbefale boka «The absolutely true diary of a part-time indian» av Sherman Alexie, som gir et godt innblikk i hvordan det er å leve mellom to kulturer, og ikke føle seg hel hverken her eller der. Sherman Alexie ble jo også nevnt blant dem som hadde bistått Orange med sin roman.

Takk til den av dere som nominerte «Powwow». Denne hadde jeg nok ikke fanget opp ellers.