Bokelskere.no

Uglen ga meg mange timers god underholdning, selv om jeg lot meg irritere noe over skurr, - slurv med etterettelighet, klisjeer, korrekturfeil med mer.. Men for all del, greier man å se fordi dette, så har man et hesebelsende eventyr med to megaslitne etterforskere på bærtur-- Men alt løser seg til slutt, som det bruker. Les gjerne mer i mitt blogginnleg HER

Boken får deg til å dra på smilebåndet uansett hvilket humør du er i☺️. Boken er lettlest og viser mange nydelige bilder fra ekspedisjonen. Jeg ble positivt overrasket☺️Boken anbefales;)

Jeg har ikke vært med på denne samlesingen, men fulgt tråden. Romanen leste jeg for mange, mange år siden - men så den filmatisert for fire år siden.(DVD) - synes ikke filmen var så dum, selvsagt kan den ikke måle seg med romanen. (Som det er en fordel å ha lest før man ser filmen) - Ga den en omtale i bloggen

Har sett den har fått mange delte meninger så vi får se om jeg liker den eller ikke:) Jeg er jo en veldig kresen leser, men har hørt at boka/serien er meget spesiell:)

Her er min anmeldelse av Monopol (ekstern lenke)

Jeg blir med, med forbehold om at boken fenger. Ser ut til at jeg må lese den på e-bok, da biblioteket sin utgave er utlånt til januar (!) og jeg ikke vil lese den på svensk. Er det noen som vet om utgaven fra Nasjonalbiblioteket kan lastes inn på en eller annen app til telefonen? :)

Erlend Loe har skrevet noen fantastiske bøker om Andreas Doppler, familiefaren som fikk nok av alt og dro ut i skogen og ble venn med elgkalven Bongo. Morsomt, vilt, absurd, med et alvor under. Verden går jo til helvete, og i den siste boka "Slutten på verden slik vi kjenner den", får Doppler god hjelp til å se endetidstegnene. Les gjerne mer i bloggen min HER

Jeg elsker Halloween og bryr meg ikke noe om hva folk mener om det. Det er tross alt en frivillig greie så skjønner ikke vitsen med å ha den samme debatten om Halloween år etter år. Det blir for dumt.

Tidligere denne uka leste jeg After Midnight av Richard Laymon (han er en b-versjon av Stephen King. Det er grøss med mørk humor og må leses med åpent sinn).

Og jeg har kommet godt i gang med De dødes avtrykk av Lena Ranehag (kjent fra Ånedens Makt som jeg har sett hver episode av), og Evna som er siste bok i Ravneringene av Siri Pettersen.

Håper jeg rekker å begynne på Miss Pergerine's Home For Peculiar Children av Ransom Riggs før helga er omme.

Og Happy Halloween for oss som liker den tradisjonen:)

Denne helga leser jeg litt i fire forskjellige bøker. En av de, Jeg vet hvem du er av Yrsa Sigurdardóttir har allerede gitt meg frysninger, og jeg er litt usikker på hvor lurt det er å lese den på sengekanten.. Sammen med lesesirkelen leser jeg Mnem av Simon Stranger, og er for en gangs skyld i rute i forhold til å bli ferdig innen fristen. Synes den har startet veldig bra, så jeg gleder meg til fortsettelsen. En annen bok som virkelig gir inntrykk er boka En kamp til av Claus Lundekvam. For meg som er veldig interessert i engelsk fotball, er det stor stas å lese om kamper, arenaer og kjente spillere han har spilt mot og med. I tillegg er dette en bok som gjør meg trist, som overrasker, og som får meg til å le. Mest av alt er det en sterk fortelling om rus og alkoholavhengighet, og om jeg likte Lundekvam godt fra før, så liker jeg han enda bedre nå, for det er sterkt å gå ut med alt dette, å blottlegge seg selv slik han gjør i denne boken.
Den fjerde boken jeg skal lese i, er Historia om det nye namnet av Elena Ferrante. Den sto og ropte på meg fra ukeslånhylla på biblioteket, og jeg har derfor kort tid på de nesten 600 sidene..

Jeg takker også for tipset om å slå av utelyset i dag, og håper og tror de små hopper over vårt hus i kveld :)

God helg! :)

Bok nr. 2 om Cormoran Strike og sekretæren Robin.
Strike blir kontaktet da en forfatter forsvinner sporløst. Før han forsvant skrev han om alle sine bekjente i særdeles lite flatterende vendinger, og Strike blir mistenksom. Da forfatteren blir funnet død blir det et kappløp med tiden for å finne morderen, og det er flust med mennesker som hadde motiv for å drepe den løsmunnede forfatteren.

Bedre enn nr. 1 og jeg leser gjerne mer om Strike og Robin.

Privatetterforsker Cormoran Strike er på konkursens rand, og har i tillegg gått fra forloveden som er på hevntokt. Samme dag som hans nye sekretærvikar ankommer får Strike en ny sak som kan endre hans rennommé og økonomiske situasjon.
En kjent fotomodell har, i følge politiet, begått selvmord ved å hoppe fra balkongen sin. Broren hennes hevder derimot at det var mord, og vil ha Strike på saken.
Etterforskningen viser seg å være både vanskelig og til slutt også livsfarlig...

Synes starten var veldig treg til krim å være, men boka tok seg heldigvis opp. Både Cormoran Strike og hans sekretær Robin er personer man ser fram til å "treffe" igjen.

Stødig krim.

I fjor leste jeg Til Jacobs forsvar av samme forfatter og jeg fikk veldig lyst til å lese flere bøker av ham. Skrivemåten hans kommer sikkert ikke til å fenge alle fordi han har en noe spesiell skrivemåte som gjør det hele mer virkelig. Noen vil like det, andre ikke. Men hans skrivemåte, til tross for at den ikke er helt som andres skrivemåte, er veldig bra og troverdig. For noen kan det nok bli litt tung lesing. Bøkene hans er ingen lettlektyrer, men det er bøker med innhold og realisme.

Ung hovedrolle i et hardt yrke
Ben Truman er kun 24 år gammel, men han har allerede rukket å bli den yngste politisjefen i hans hjemsted. Hans far var tidligere politisjef og moren hans hjemmeværende og fikk tidlig Alzheimers. En dag oppdages det et lik i en hytte i et hytte/sommerhus - område i nærheten og personen som er død var aktor. Ben som bare er vant til små og upromblematiske oppgaver å ta seg av, er innstilt på å løse denne saken. Men han gjør sine feil og Bostonpolitiet mener de bør overta saken (siden liket opprinnelig er fra Boston). Ben mener at siden drapet skjedde i hans distrikt, hevder han at han har full rett til å delta i etterforskningen til tross for at han ikke har mye erfaring. Under etterforskningen finner de ut at drapet har en sammenheng med noe som skjedde for rundt tjue år siden. Og Ben møter på mange utfordringer underveis.

Den ubehagelige sannheten er som sagt den andre boka jeg har lest av samme forfatter, men til tross for at Til Jacobs forsvar ble oversatt før Den ubehagelige sannheten så er Den ubehagelige sannheten forfatterens debutbok og Til Jacobs forsvar hans tredje bok i følge hans kronologiske utgivelsesliste. Jeg må innrømme at denne boka ikke var like nervepirrende og intenst som Til Jacobs forsvar, som hadde en helt annen tone og oppbyggning, men Den ubehagelige sannheten var heller ikke verst. Personlig mener jeg at jeg ikke kom under huden på karakterene som i hans forrige bok. Man ble ikke godt nok kjent med dem, og handlingen var heller ikke like intenst. Det positive med denne boka er at den konsentrer seg ikke bare om kun en sak, men har flere aspekter. Vi får vite om Bens indre demoner, barndommen hvor ikke alt var enkelt med foreldre som ikke alltid gikk overens, og Ben som i jobben prøver å ta seg av innbyggerne på godt og vondt. Samtidig blir han ikke respektert av andre bestandig fra samme yrke i og med at han er så ung.

William Landays varemerke
Er det noe William Landay (som sluttet som aktor for å bli forfatter) er dyktig til så er det å beskrive menneskelige relasjoner. Og i denne boka som i Til Jacobs forsvar, handler det mest om far og sønn forhold. De blir ofte satt på prøve til tross for at de stort sett går overens. De har sitt å slite med og likevel prøver de å være omgjengelige og støttende. Forfatteren er også dyktig på å omgjøre gode personer til «onde» og omvendt. Han prøver å lure lesere med hvem man skal stole på og ikke. God til å beskrive personlighetene og handlingene. Det er nesten som å være der selv. Til tross for at boka har mange kvaliteter, har den noen mangler. Den kryper ikke under huden slik som Til Jacobs forsvar gjorde, og man blir ikke like knyttet til persongalleriet og det var et savn. Og Den ubehagelige sannheten var litt for opplagt i motsetning til den forrige boka av William Landay jeg leste. Denne grep meg ikke like mye.

Kan ikke sammenlignes med "Til Jacobs forsvar"
Den ubehagelige sannheten er det egentlig ikke så mye mer å si om for jeg vil for all del ikke avsløre noen verdens ting. Dette er en hardbarket bok som ikke er for alle. For noen kan nok denne boka virke en smule tørr, og for andre vil den nok virke for hard og brutal. Hvis du skal prøve deg på å lese en bok av denne forfatteren, anbefaler jeg deg å lese Til Jacobs forsvar først til tross for at dette (Den ubehagelige sannheten) er hans debutbok. Og man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge for det er ingen faste karakterer med. En grei krimbok som er verdt å lese, men William Landay kan bedre. Synes denne ble noe tam til tross for hardbarket innhold. Jeg er vant til hardbarkede bøker så jeg forventet noe mer, men usikker på hva. Muligens noe mer sjokkerende. Selv om denne ikke kan sammenlignes med Til Jacobs forsvar så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av William Landay.

Jeg har selv jobbet ved en kristen, privat grunnskole, og det er klare retningslinjer for hva elevene skal lære, uavhengig av om skolen er kristen eller ikke (og privat/offentlig). Elevene skal lære det samme, og det er vel mer rammene rundt skolen mer enn det faglige innholdet som er annerledes, slik jeg har opplevd det. Vi hadde noe mulighet for en tilrettelagt KRL-undervisning tidligere, men jeg er usikker på hvordan det er nå etter "Kunnskapsløftet". For øvrig var det blant annet både kristne, ikke-kristne og muslimer som gikk ved den skolen, så skolen ekskluderer ingen på bakgrunn av hvilken trosretning de har, og det er ingen forsøk på å endre elevenes trosretning. Tror det er få lærere som er interessert i å prakke på elever en religion, man har jo full respekt for om folk (og barn) tror på noe annet enn en selv, uansett om man selv er kristen eller ikke?

Min erfaring er at små, private skoler kan være et godt alternativ for flere elevgrupper, og at det er positivt at det finnes alternativer til den offentlige skolen. Ikke alle passer inn under det "normale", og jeg tør påstå at det i svært liten grad har vært religiøs påvirkning ved den skolen jeg har jobbet ved. Fokus har heller vært å skape et godt læringsmiljø for elever, både faglig sterke elever, og faglig svakere elever. Alle blir sett, og lærerkontakten er mye tettere ved en liten skole med små klasser, enn i store klasser. Elever som kanskje tidligere har vært mobbet og plaget i offentlig skole, kan plutselig blomstre og gjøre det sterkt på en mindre skole, hvor det kanskje er mer rom for å være "annerledes".

En anmeldelse jeg skrev for NRKbok.

De som er fan av «The Walking Dead», og har sansen for apokalypser, vil sette pris på velskrevne «Menneskebarnet», selv om romanen ikke bringer noe særlig nytt til skrekksjangeren.

Bokblogger Ina Syrstad har anmeldt «Menneskebarnet» av M.R. Carey for NRKbok.

Hakket mørkere enn «Veien»
Forestill deg at du sitter i et klasserom. Du sitter fastbundet i en rullestol. Hendene dine, føttene og hodet er fastbundet til stolen slik at du nesten ikke kan røre deg. Når det ikke er undervisning, fraktes du tilbake til din egen celle, hvor du er alene hele tiden. Da slipper du rullestolen. En dag i uken blir du dusjet med desinfiserende og spiser mat. Dette er livet til Melanie.

Men ta det med ro, dette er en dystopisk thriller og heldigvis ikke en biografi. Boka til M.R. Carey kan minne om «Veien» av Cormac McCarthy, der det også skjer et apokalyptisk sammenbrudd, mennesker er på flukt og forandrer seg til det verre og ingen stoler på noen. «Menneskebarnet» er hakket mørkere og dystrere.

Apokalyptisk sammenbrudd
Melanie lever i et bunker sammen med andre barn. De holdes adskilt mesteparten av tiden. Bunkeren er i en militærbase, hvor de er separert fra omverdenen og blir passet på av de som jobber der. Hvorfor de holdes der, vet ikke barna. De vet ikke at verden utenfor har opplevd et sammenbrudd, og at nesten alle har blitt rabiate og går løs på hverandre.

Hvorfor er denne militærbasen så opptatt av å beholde disse barna, og hva er det de ansatte holder hemmelig?

Melanie er den smarteste jenta i klassen, og vet at det er noe som ikke stemmer, men de ansatte vil ikke fortelle henne hva. Hun har en følelse av at hun og klassekameratene er der på nåde. Hun vet ikke at Storbritannia, slik vi kjenner det, har gått under og at de lever under beskyttelse selv om de ansatte er redde for dem. Av og til forsvinner noen fra klassen hennes og ingen får vite hvorfor.

På flukt
En dag blir militærbasen angrepet av noen på den andre siden av det strengt bevoktede gjerdet. Melanie blir ved en tilfeldighet fraktet ut sammen med noen av de ansatte som legger på flukt. De vet ikke hvor de skal ta veien, vil de overleve eller er hele verden i ferd med å gå under?
Melanie anses som et geni og er dyrebar på mange måter og en av grunnene er at hun har evnen til å resonnere seg fram til ting.

*Men det viktigste som kommer ut av denne dagen, er kanskje at Melanie nå vet hvilken dato det er. Hun vil fortsette å vite det, så hun bestemmer seg for å holde tellingen.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

Slow motion eller full speed
Man må smøte seg med tålmodighet når man begynner å lese «Menneskebarnet». Ting begynner ikke å skje før hundre sider har passert, og da skjer omtrent alt på en gang. Jeg savnet jevnere flyt i fortellingen.
M.R. Carey har et godt og beskrivende språk. Jeg ser lett for meg miljøet og stedet han beskriver, men skulle ønske at klaustrofobien var mer til å ta og føle på, det ville ha løftet spenningen i historien.

Jeg savnet å føle frykten, klaustrofobien med å leve i en liten celle og rett og slett føle mer av det karakterene føler.

*Hendene hans kretser rundt hverandre, leter etter en mening de ikke får tak i. Etter en stund blir han veldig stille, helt til lyden av en fugl som synger på en ledning mellom husene får ham til å sette seg brått opp og dreie på hodet, til høyre og så til venstre, for å finne kilden til lyden. Kjevene begynner å åpne og lukke seg, sultrefleksen slår inn, plutselig og sterk.
Melanie trykker på avtrekkeren.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

«Menneskebarnet» av M.R. Carey tar opp mange viktige eksistensielle spørsmål. Hva gjør man når verden er i ferd med å gå under? Er det mulig å bry seg om andre i en slik situasjon eller handler det kun om å redde seg selv?

Uforutsigbar og spennende hovedperson
Boka har et stort persongalleri. Melanie skinner, hun er skremmende og man vet aldri helt hvor man har henne, derfor hun er en slik spennende karakter. Som leser ikke er jeg ikke sikker på om vi kan stole på henne. Hun har menneskelige trekk og følelser og man får sympati med henne, men vi vet at hun er farlig. Det er lett å like henne fordi hun er jordnær og menneskelig til tross for det hun er i stand til å gjøre som "sultning".

Forholdet mellom Melanie og Miss Justineau er varmt og rørende. Melanie liker den tidligere læreren fordi hun er en av de ansatte fra basen som er snill mot henne, og Miss Justineau er en type person som velger å se det gode i alle og ikke er den som gir opp noen så lett.

Det er Melanie som er historien og som bærer den framover ene og alene. Forfatteren er helt klart sterkere på miljøbeskrivelse enn karakterskildringer når det kommer til beskrive de andre som er med på flukten, de blir mer som statister.

Dystopisjangeren trenger et friskt pust
M.R. Carey skriver godt, men bringer ikke mye nytt til dystopisangeren. Noen av science fiction-elementene er forfriskende, men ikke nok til å kalle «Menneskebarnet» nyskapende.

Denne sjangeren trenger et friskt pust! Det er på tide med noe mer krevende og sjokkerende.

Altfor mange apokalyptiske bøker inneholder mye av det samme: Mennesker forandrer seg, går amok på grunn av infeksjon, sopp eller noe annet, mennesker er på flukt, men vet ikke hvor det er trygt å dra, og det evige dilemmaet om hvem man kan stole på, hvem er forandret og ikke.
For all del: «Menneskebarnet» en god bok. Den begynte lovende og hadde potensiale, men mistet litt gnist av bleke karakterer, langsom start og forutsigbarhet – mye av dette har vi lest eller sett på skrekkfilm før.

«Menneskebarnet»​ treffer kanskje ikke alle, men de som er fan av «The Walking Dead» og den apokalyptiske sjangeren vil helt sikkert sette pris på denne. Boka egner seg for både ungdom og voksne.

PS: I begynnelsen av oktober ble jeg spurt av NRKbok om å anmelde denne boka for dem. Jeg fikk bare fire-fem dager på å lese boka og anmelde den. Hvis den ble godkjent ville de legge ut anmeldelsen på forsiden til nrk.no og den 5 oktober ble anmeldelsen godkjent og anmeldelsen lagt ut. Jeg har bare glemt å legge den ut her. Beklager det.

Her finner dere anmeldelsen til nrks nettside: http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-menneskebarnet-av-m.r.-carey-1.12587201

Digger den boka. Leser den hver påske og har gjort det siden ungdomsskolen:)

En styrtrik skipsreder ligger for døden. Hans eldste sønn får et ultimatum - gift deg med en kvinne uten barn eller glem arven. Problemet er at sønnen allerede er dypt forelsket i en kvinne med to små barn. Paret blir viet i hemmelighet og barna sendes bort for en stund, men ekteskapet blir kort og brutalt.

Flere år senere blir en ung jente funnet drept på en seng av fjær og plassert i et slags pentagram. Hva forener de to sakene?
Holger Munch og Mia Krüger får litt av en sak å bryne seg på...

Allerede 15 sider uti boka skjønte jeg at dette kom til å bli creepy og spennende!

Interessant og meget velskrevet debutroman om Synnøve som besøker sin far som er redusert pga hjerneblødning. Hun holder på å skrive en bok om ham, men det låser seg. Det løsner når hun starter å fortelle tre historier om andre kvinner og deres relasjoner istedet. Mer i min bloggomtale her.

Likte den godt jeg også. Vippet mellom en 4´er og en 5´er, men det ble til slutt førstnevnte. Leste den sammen med lesesirkelen her på bokelskere.no, og det synes jeg var veldig kjekt.
Mener jeg leste boka ganske kjapt, og det er jo som regel et godt tegn :D

Denne helgen skal jeg lese ferdig Kirsebærsnø, som jeg starta på i går. Den er på knappe 200 sider, og jeg har bare drøye 100 igjen etter et lite jafs i går kveld. Så langt er det en bok jeg er meget positivt overrasket over. Etter den tenkte jeg å starte på Så lenge det er stjerner på himmelen, samt prøve å finne en skikkelig skummel krimbok jeg kan lese i tillegg. Forslag tas imot med takk ;)

I tillegg til de fysiske bøkene jeg leser, så leser jeg også et par på e-bok; Nådegiveren - et Falkner og Wilberg-mysterium, En kamp til og En hemmelig affære.

Ser jeg har nok å lese i helgen i alle fall :) Både i dag og i morgen er det håp om litt tid til bøker. Søndag skal vi spille årets siste (og for oss viktigste) fotballkamp, så da spørs det om jeg har nok ro i meg til å klare å sitte stille og lese :)

Ønsker dere alle en riktig god helg! :)

Det er Evas første besøk hos moren i barndomshjemmet etter farens død. Storesøsteren Grete er også der sammen med mann og barn.
Eva savner faren, som hun hadde et veldig godt forhold til, mens Grete er mer en "mammajente".
Eva er frilanser og moren bekymrer seg for at hun hverken har fast jobb eller mann og barn. Dette irriterer Eva intenst, og hun går til farens fristed - snekkerboden. I en skuff finner hun bilder som kommer til å forandre familien for alltid.

En meget god bok om familierelasjoner. Ubehagelige ting feies under teppet, og forskjellsbehandlingen av søstrene skinner stadig gjennom.
Underholdende, med (litt) sjokkerende handlinger.