Bokelskere.no

Stødig grøsser som kunne ha trengt mer fart i begynnelsen.

Dødens øyne er bok to i serien Hjemsøkt som er nyutgivelse av serien som før i tiden het Casino Grøsser. Serien er frittstående hvor både kjente og ukjente grøsserforfattere har bidratt. Disse bøkene ble utgitt både på 80 - tallet og 90 - tallet, og var en av seriene som bidro til å virkelig gi meg leselyst, og bli enda gladere i grøssersjangeren. Jeg leste ikke alle bøkene i serien, men veldig mange av dem og nå gir det meg en ypperlig mulighet til å lese de jeg ikke leste da. Jeg krysser fingre og tær for at hele serien blir utgitt, for det hadde vært ordentlig stas.

En hovedrolle med mange utfordringer
I Dødens øyne møter vi Jennifer. Hun støter på en del vanskelige utfordringer i livet fordi mange får en guffen følelse av å være i nærheten av henne. Hun prøver så godt hun kan å passe inn i livet, men ofte føles det bortkastet da mange mennesker trekker seg vekk eller unngår henne. Det er ikke bare noe hun føler, og de forklarer henne aldri hvorfor. Det er og blir usagt, og magefølelsen stemmer alltid. Det er bare hennes mor og deres husholderske som har et sterkt bånd til henne mens hennes far holder seg litt på avstand. Hvorfor er mange så skeptiske til henne og hvorfor har det en tendens til å skje merkelige ting når hun er i nærheten? Er det noe galt med Jennifer?

I tillegg møter vi inspektør Stavitsky. Det har nettopp vært en underlig hendelse med en innbruddstyv der dødsårsaken er vanskelig å forklare, og under nærmere undersøkelser finner Stavitsky ut at det er ikke første gang Jennifer har vært involvert i et mystisk dødsfall.

Dødens øyne er en blanding mellom grøsser og thriller. Den har noen spennende partier som virkelig holder lesingen i gang, men samtidig er det noe med plottet som er forutsigbart, og at noe av det går som forventet. Savnet enda mer fart og flere overraskelsesmomenter for denne boka hadde et så godt utgangspunkt, spesielt når det gjelder karakterbeskrivelser og handlingen vokste etter hvert.

Morsomt med gammeldags horror
Denne boka ble utgitt for første gang i 1975 og jeg elsker gammeldags horror, både i bok og filmformat. Synes at gammeldags horror er mye mer underholdende enn mye av dagens horror da det har en tendens til å overdramatisere istedet for å fortelle en god historie. Liker horror fra 30/40 - tallet til 90 - tallet. Det er jo noe bra horror fra vår tid også, men det er sjeldne perler. Litt morsomt at boka ble utgitt samme år som en av mine favorittfilmer;The Rocky Horror Picture Show.

Selv om dette ikke ble noen favorittbok hos meg, så ga Dødens øyne meg lyst til å lese noe mer av Bari Wood og undersøke forfatterskapet hennes nærmere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Liste over bøker lest i 2017.

Den har jeg ikke hørt om, takk for tips

Hei, det har jeg stussa på, tenkte på en gatekatt ved navn Bob, men det er flere valgmuligheter. Tusen takk for tips

Ei fin skildring av sin oldefar Nesje Hoem gir her. Men som han skriver i etterordet så er det meste oppdikta, og jeg lurer på om etterkommerne til Gjertine vil være like fornøyd med boka, da han skildrer personer som har levd, og om Gjertine visste han bare at hun hadde opponert mot presten i ungdomsåra. Skal man skrive en roman, kan man skrive hva man vil, men skal man skrive om folk som har levd, som man vet ingenting om bør man være vise mer respekt enn Hoem har vist i denne boka. Derfor litt blandet inntrykk jeg sitter igjen med.

Denne romanen svarte virkelig til forventningene. En sterk historie - i en velformulert utgave. Vigdis Hjorth på sitt beste. Jeg brukte også lydboken, drivende god opplesing av forfatteren selv. Mer om denne i Reading Randi

Mye detaljer i starten, men ellers ganske bra biografi om den store filmstjerna. Les gjerne mer her

Avslappende og koselig med romanserier av og til.

Mamma abonnerer på Hjemmet og av og til sender de med i bladet en gratis bokutgave når en ny romanserie kommer ut, og de bøkene får jeg av henne for jeg leser slike bokserier også.

Spennende tid å lese om
Bente Pedersen er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, og at hun hadde skrevet en bokserie fra 20-tallet (eller tiden som nærmer seg 20-tallet), var det som fanget oppmerksomheten min. Det er en tid jeg har lest altfor lite om, selv om jeg synes at det virker som det var en veldig spennende tid. En bok jeg har lest tidligere hvor handlingen er lagt til 20-tallet er The Diviners av Libba Bray.

Første bok i Aurora serien heter Grossererens datter hvor vi møter hovedpersonen som har samme navn som seriens tittel, nettopp Aurora. Hun er i tenårene og er ikke en typisk jente. Hun er på mange måter en guttejente som liker action, og hun går ofte bak foreldrenes rygg og lyver om ting hun har gjort. Hun henger ofte med gutter og har ingen jentevenner. Hun kan også være rappkjefta, noe faren hennes synes er morsomt, men som moren hennes skulle ønske hun kunne forandre på. En dag ser Aurora et arrangert slåsskamp mellom to gutter i byen og blir uforventet raskt betatt av den ene. Etter hvert blir hun kjent med fremmede følelser. Ting blir ikke lettere da spanskesyken treffer Tromsø og Auroras mor blir syk.

Sporty personlighet
Det som var morsomt å lese i denne boka var Auroras personlighet. Hun er ikke som de andre jentene fra den tiden da de helst skulle være meget prektige og alltid vise den beste utgaven av seg selv. Istedet virker det som om hun er seg selv i enhver situasjon og bryr seg ikke så mye om hva andre tenker. Liker spesielt godt forholdet hun har til faren hvor begge er ordentlige spøkefugler. Hun var den mest befriende delen å lese om, mens handlingen i seg selv var noe traurig og typisk for denne sjangeren. Jeg liker å lese denne sjangeren til tross for at jeg ikke er fan av damelitteratur, men dette er ikke ren damelitteratur. At denne sjangeren også kalles kiosklitteratur gjør meg heller ikke noe for det er ikke noe galt i hva man leser, bare man leser noe, og kanskje samtidig synes at det er interessant. Det er det viktigste.

Jeg synes det er koselig med slike serier for det er ikke bare småspennende og avslappende, men man får også litt historiske fakta som er fint å få med seg. Jeg har ikke lest mange romanserier, men fra 2009 - 2015 leste jeg hele Fossefall serien av Jorunn Johansen som besto av 55 bøker. Jeg skrev også om alle Fossefall bøkene, og husker jeg var veldig hekta på den serien. Så denne første boka i Aurora serien kunne dessverre ikke måle seg med den samme type avhengighetsskap, men det gjorde ikke noe.

Grossererens datter var en fin introduksjon til en ny serie, men for min del så fenget den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg er høyst usikker på om jeg er nysgjerrig nok til å lese resten av serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

I fortidens England, har biologen William en plan om å lage en ny type bikube, som skal gi ham og familien ære og berømmelse.
I nåtidens USA, kjemper birøkter George for å holde hodet over vannet når tidene endrer seg.
I framtidens Kina følger vi Tao som jobber med håndpollinering, nå da biene har forsvunnet, og hun prøver å lære sønnen mest mulig om tall og bokstaver, så han skal få en bedre framtid.

Lærerik, interessant og et tema som er brennhett!

Hei igjen.
Denne helgen/uken har jeg holdt på med Barn 110 av Karin Grødahl. Jeg er litt hekta på andre verdenskrig igjen. Jeg holder også på med slutten på "sjarmen med tarmen" Gilulia Enders.
Håper dere har hatt en fin helg så langt og god uke

Sterk dokumentarisk roman om unggutten fra Østfold ble radikalisert og reiste til Syria for å hjelpe sine islamske brødre og søstre. Han sitter nå fengslet i Halden for deltagelse og tilknytning til terrorgrupper og har fortalt sin historie til Demian Vitanza. Les gjerne mer i bloggen her

Alltid like gøy å finne skatter i egen bokhylle :-). Er akkurat ferdig med "Brevene fra øya"
av Jessica Brockmole. En vakker kjærlighetsroman i brevs form. Kjærlighet som holder over 2 verdenskriger og lange avstander appelerer til romantikeren i meg.
Nå litt pliktlesing gjennom jobben "Den talentfulle bøddelen" av Olav W.Rokseth. En ny forfatter for min del, og jeg har ikke lest nok til å få noe inntrykk av boken så langt. Men, liker språket og stilen, så får vi se.
God lesehelg til alle :-)

Ha ha :) Neida, jeg har fått den traumatiske opplevelsen på avstand. Men ... Jeg har nok lest min siste Fossum-bok dessverre. Hun blir rett og slett for høytflyvende for en jordnær gutt fra Lothepus-land.

Her er min anmeldelse av "På overflaten flyter vannliljene" (ekstern lenke)

Dette er en tegneserie hvor det absolutt lønner seg å ha lest originalboken av Jane Austen først. I den er mødre og fedre, og noen av jentene selv veldig opptatt av hva de ulike mennene tjener og hva de kan tilby dem. Mennene er opptatt av at jentene er pene, kan føre seg, danse og holde hus, som det heter så fint. Men i Pride and Prejudice and Zombies betyr jentenes (og mennenes) kunnskap i zombiedreping ganske mye. De tre eldste døtrene til Mr Bennett har vært i Kina og trent for å lære seg å bli effektive krigere. Det samme skal de to yngste når de blir eldre. Ellers skjer alt det som skjer i Pride and Prejustice også i denne boken 2(Eller Stolthet og fordom, som er den norske tittelen).

I dette diktet (i tegneserieform) møter vi en ensom mann som prøver å komme over en kvinne ved navn Lenore. Det noen som banker på soveromsdøren, men han ser ingen da han åpner døren. Etterpå banker det på vinduet. Da han åpner vinduet, flyr det inn en ravn som setter seg på bysten av Pallas som står over døren. Pallas er en gresk visdomsgud. Mannen spør ravnen hva den heter og får til svar: Nevermore.

Marta Norheim er en fantastisk god hjelp når en skal få grep om litteraturen mellom 1965 og 2016, som er det min oppgave i litteratur går ut på denne gangen

Novellene er urovekkende på den måten at helt vanlige situasjoner forandrer seg til noe annet. Noe mørkt, og uavklart, føler jeg flere ganger. Det er en kraft i flere av dem som jeg synes er interessant og spennende og som jeg gjerne skulle funnet mer av. Det forvirrende og fantasifulle med drømmer har en stor plass i noen av novellene, og måten de omtales gjør at teksten føles som noe Frobenius har tenkt nøye på.

Denne romanen er på nynorsk. Og et nydelig nynorsk og. Slik at språket nærmer seg poesien samtidig som det er direkte og nakent. Han går rett på personene og beskriver dem slik de er. Både fysisk og psykisk. Men vi ser hovedpersonens syn på hvem og hva de er, og spørsmålet er da om han noen ganger tar feil?