Bokelskere.no

Maja er 18 år. Hun befinner seg i fengsel. For ni måneder siden var hun i et klasserom med fem andre. Alle var døde, men ikke Maja. Nå er hun i rettssalen hver dag unntatt i helgene. Der er hun omringet av tre advokater. Utenfor står journalistene klare med spørsmål og kameraer.
Litt etter litt nøstes historien om Maja og de andre i klasserommet opp.

Meget bra bok med gode beskrivelser om Majas opplevelser både i venne-og kjæresteforhold, familie og tiden i fengsel og rettsal.

Kåret til årets beste krim i Sverige, men synes ikke den hører til i den sjangeren egentlig.

I en liten bygd bor 17 år gamle Fanny alene i barndomshjemmet. Begge foreldrene er døde; i en trafikkulykke.
Nå prøver hun å leve et vanlig liv med skole, vedhogst og forefallende arbeid både i kirken og hjemme.
Det hele virker sørgmodig, men eventyr og vennskap ligger på lur.

Denne fikk jeg ikke taket på. Har hørt mye bra om boka, men den var ikke noe for meg.

Den norske arkeologen Bjørn Beltø, blir kontaktet av en amerikansk stiftelse. De vil engasjere ham til å finne De dødes bok. Denne boken skal visstnok stamme fra oldtiden. Jakten fører Beltø til både Italia, Tyskland og USA.
Da han får høre at amerikanske forskere prøver å finne ut hva som skjer når vi dør, tilspisser det hele seg. Forskningsprosjektet kalles «Lasaruseffekten» etter Bibelens Lasarus, og Beltø skjønner at det finnes en sammenheng mellom prosjektet og oldtidsmanuskriptet

Interessant plot. Litt ujevn etter min mening, men også full av spenning og mystikk.

Boka starter bra, og med høye forventninger etter de to fabelaktige bøkene han tidligere har skrevet leser jeg entusiastisk videre. Interessen dabber betraktelig utover i boka, da hvert kapittel begynner på en ny historie, som man etter hvert finner ut har mer eller mindre relevans for den historien boka startet med. Etter hvert blir det et slit å komme igjennom kapitlene, selv om mange av historiene er gode nok i seg selv, så blir det for fjernt i forhold til hva boka startet med. Siste kapittel nøster opp en del løse tråder, men synes likevel det henger igjen noen løse tråder i denne litt rotete framstillingen av ei historie. Likevel en lesverdig bok med mange gode elementer om man har tålmodighet nok til å komme igjennom den.

Det er tredje året Juleroser kommer ut i moderne utgave. Dette er faktisk et lite praktverk - både når det gjelder litteratur og billedkunst. Håper serien fortsetter. De blir i hvert fall fort utsolgt. Har skrevet litt om dem i bloggen Reading Randi

Agathe vokser opp i en staselig villa på Bekkelaget. I huset bor også mormor, morfar, mor og onkel Jannik.
Under krigen var mormor motstandskvinne, mens morfar forsket for de allierte. Jannik skal bli arkitekt, men drømmer om å bli sjømann.
Agathes mor er ofte fjern, og når Agathe spør etter faren får hun ingen respons. Moren er pianist, og hun forsvinner ofte, pyntet, ut av huset
Så gifter moren seg med pianostemmeren, og de flytter til Valle Hovin. Der overlates Agathe til seg selv, og har frie tøyler, men det er noe helt annet hun higer etter. Kan ikke moren bare se henne?

Nok en knakende god bok fra Toril Brekke. Man dras inn i handlingen og er i det hele, og vil egentlig ikke at det skal ta slutt.

Det er lett å tro at livet går på skinner og at man har det godt, kanskje for godt. Man sklir da inn i hverdagslige rutiner og ting går som regel av seg selv. Men hva skjer når noe får deg til å tvile på det gode livet du har, og du mister all tillit til den du lever livet med?

Når tilværelsen blir fiklet med
Dette skjer nemlig med Sophie. Hun deler livet med en mann hun elsker, sammen har de tre barn og bor i Norfolk. Mannen hennes, Leo, reiser mye på grunn av jobben, og Sophie sitter mye med ansvaret hjemme. Men hun har sine medhjelpere som vaskehjelper, og andre roller som stepper inn for å gjøre ting lettere for henne. Sammen med mannen har hun et fint hus som er nydelig dekorert og vakker eiendom, og selvfølgelig har de også en hund. Jula er nettopp over og de er tilbaket til den grå hverdag. Men tilværelsen for Sophie blir alt annet enn hyggelig da hun oppdager julebrev som hun har sendt ut året før, bli sendt tilbake til henne i en ny konvolutt, og over julebrevet hennes står det korte, stygge meninger om henne fra en anonym sender. Dette er det andre eller tredje året på rad det skjer. Den hun får tilbake denne gang, ryster henne mer enn de andre hun har fått tilbake av denne anonyme senderen. Over det siste julebrevet hun får tilbake, står det en beskjed om at Sophies mann er utro og at han kommer til å forlate henne. Er det sant eller er det bare noen som er fryktelig sjalu på henne, og vil bare skremme henne litt? Eller kjenner hun ikke sin egen mann så godt som hun tror?

Dette er en thriller med svært god suspense, spesielt i begynnelsen, men synd at man får vite ting litt for tidlig. Så den fine mystikken den hadde i begynnelsen blir avbrutt så altfor tidlig. Det beste boka hadde å by på var god underholdning. Kaptilene er veldig korte, og etter en hendelse blir man fort revet med for å se hvordan situasjonen håndteres der og da, og etterpå. Det er ikke en eneste kjedelig side. Man lurer på hvor lenge dette kan holdes gående. Men underholdning er ikke nødvendigvis alt. Jeg savnet mer dybde, både i handling og persongalleri, for ting skjer så altfor fort etter de første 50-70 sidene. Selv om man skjønner og vet godt hva som skjer videre, føles det som om man ikke får et grep på noe, fordi ting skjer så fort at man får ikke tid til å filosofere over det som skjer. Det blir mye på en gang, for tidlig.

Fascinerende personlighet
Selv om jeg ønsket meg mer bakgrunnshistorie av karakterene, var Sophie svært spennende å lese om. Man får et elsk-hat forhold til henne. Hun er i overkant snobbete, og bryr seg veldig om fasade, og samtidig er hun veldig glad i hennes nærmeste. Man blir svært interessert i hvordan hun håndterer diverse situasjoner i og med at hun er en person som vil at alt skal så og si være perfekt. Vil hun klare å late som om alt er perfekt i enhver situasjon? Hva skal til for å få en kvinne som Sophie til å miste kontrollen, hun som har stålkontroll på alt?

The Other Woman er en thriller blandet med krim, og konseptet hadde et svært godt utgangspunkt, men som dessverre blir rushet frem før man rekker å kose seg med den gode atmosfæren den hadde i begynnelsen. Det blir for travelt og opphakkende. God underholdning, og engasjerende innhold, men savnet mer jevnhet og tyngdekraft.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spenningen er så absolutt på topp i denne - ikke et kjedelig øyeblikk. Den fortjener topp score for spennings-momentet. Selve historien var ganske genial – Man lurer hele tiden på hvordan dette henger sammen. Det er aldri lett å si - leseren/lytteren holdes i konstant spenning.
Ekteparet Anne og Marco er foreldre til en 6-måneders baby.
Marerittet starter en kveld de er invitert til naboparet Cynthia og Graham – men så skjer det fatale at babyen er borte når de kommer hjem etter selskapet. Kunne kanskje slutten på denne vært mer vellykket?
Mer om denne i Reading Randi

Det er oktober 2016. Fra balkongen til Mikadosuiten på Grand Hotell i Oslo, faller en naken Wilfred Strandli. Møtet med asfalten er brutal. Alt tyder på selvmord, men Cathrine Price tror noe annet.

Tom Hartmann er på dette tidspunktet i Operaen i Linz. På scenen utspiller "Blodsjøen" seg, som er et gjestespill fra Nord-Korea. Stykket er angivelig skrevet av Kim-Il-Sung. Et par seter bortenfor Hartmann sitter "Generalen", som representerer Nord-Koreas regjering. Hartmann venter bare på klarsignalet som vil lede til pågripelse av "Generalen", men noe går galt.

På Svalbard venter studenten fra Nord-Korea, Kang, på et skip. Det er lastet med utstyr til et angivelig fiskemottak, men Kang vet bedre. I løpet av natten vil nemlig befolkningen i Longyearbyen forsvinne.

Spennende, grusom og underholdende.

Sjuende bok om Tom Hartmann.

Likte boka godt jeg. kan være enig i at den kunne vært strammet inn noe, særlig på slutten, men alt i alt synes jeg den var fornøyelig. Les gjerne mer i bloggen min her den som vil

Karla bor i en liten småby i Mexico med moren og lillesøsteren. Da moren forlater dem for en periode, blir de to søstrene plassert hos slektninger, men heldigvis har 15 år gamle Karla funnet kjærligheten; tror hun.

I Moldova har Inesa funnet lykken, og sammen med moren planlegger de bryllup. Så rammer ulykken hardt og brutalt - 19-åringen blir kidnappet.

Sammy bor sammen med moren og stefaren i Ohio. Stefaren, Derek, misbruker Sammy, og en dag får hun nok. Hun rømmer, og barndommen er definitivt over.

Disse tre skadeskutte jentene møtes i Las Vegas. Deres verden er mørk i motsetning til den glitrende byen, men fellesskapet gir dem mot til å møte en lysere framtid.

Viktig tema, men savner den «ekte» Cecilia. Platt språk/dårlig oversetting. Rotete oppbygging og ikke alltid troverdig. Veldig synd, for jeg hadde store forhåpninger til denne.

En god gammel klassiker om livet og strevet for lofotfiskerne, som har alt man ønsker seg av ei bok - både spenning til humor. Har både ledd godt av enkelte hendelser i denne boka, og sittet i åndeløs spenning på hva som skjer med dem der ute på havet... Anbefales på det varmeste :-)

Man kan ikke bare drømme bort livet?

Et trygt liv eller la seg rive med av drømmene sine?
John har kanskje ikke valgt det letteste livet. Han er i slutten av tjueårene, og har ennå ikke noe fast i livet. Ingen fast bosted, ingen fast jobb og ikke noen kjæreste. Han har kun en drøm og det er å gi ut en roman. Men veien dit er alt annet enn lett, spesielt siden han ikke har mange rundt seg som har troen på ham, ikke en gang hans egen mor. Mens han drømmer om en dag å utgi en roman, søker han etter en jobb og kommer tilfeldigvis over en annonse om en renoveringsjobb. Han velger å ta den sjansen. Handlingen foregår samme periode som da Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister, og Samantha Fox var en populær hjerteknuser, nemlig på midten av 80-tallet.

Dette er kanskje ikke min type sjanger, men jeg som leser mye horror og thrillere, som leser mye mørkt og dystert generelt, må ha litt lett underholdning innimellom. Det fikk jeg her. Dette er en bok om en mann som prøver å finne seg selv og som følger drømmene sine fremfor å ta fornuftige valg. Boka inneholder også hemmeligheter, intriger, og masse følelser. De to siste er ikke helt for meg, men noe må man jo finne seg i når det gjelder slike bøker. Det blir som å se en såpeserie, som jeg også følger med på, blant annet Home & Away og I gode og onde dager. Denne boka kan minne litt om det, men bare fra en annen tid.

Å finne seg selv
Det mest intressante med hele boka er hovedpersonen John. Han er det lett å relatere seg til med tanke på at det ikke alltid er like lett å finne ut hva man skal med livet. Finne det som er rett for seg selv, spesielt når det gjelder ting som utdanning og jobbvalg. Noen er mer selvbevisste på akkurat det enn andre. Det er så forskjellig fra person til person. Det som er rett for andre trenger ikke å være det rette for deg. Så det å finne sin plass i livet er ikke det letteste, noe John er et godt eksempel på. Likte også godt hans eventyrlystne side, og at han samtidig har guts til å satse på det han virkelig har lidenskap for. Han går egne veier.

Selv om jeg også likte noen av de andre karakterene godt, er det ikke alltid nok. Det var selve handlingen jeg fikk problemer med. Det blir altfor forutsigbart og man skjønner fort hvor det bærer hen kort tid etter man har begynt å lese. Det blir hverken spennende og overraskelsesmomentene er og blir fraværende. Så det blir veldig monoton lesing undervei, noe som er litt trauring. Jeg krever ikke spenningsbøker med den ene spenningskurven etter den andre. Av og til er det godt med rolige og avslappende bøker også, men ikke at det står helt bomstille. Det hadde vært fint med en mellomting. Men det som var den store nedturen er som nevnt tidligere, ingen overraskelser. Det går bare en vei. Det er ingen utvikling eller noe. Jöns Hellsing har skrevet en fin og lett underholdende roman, men opplevelsen av den blir for passiv og lite medrivende, dessverre. Godt utvalg av miljø som er svært idyllisk, og interessante karakterer, men det er ikke bestandig det holder. Det var som sagt selve historien som ble problemet her. Den fenget ikke noe særlig.

Hendig mann søkes er første bok i Hope Island trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Interessant, men også vondt å lese om livet til Julius som kjendissjimpanse. Lærte mye om sjimpanser generelt, som nå er rødlista. Verdt å lese.

Fanny og mysteriet i den sørgende skogen er en utrolig vakker roman - nesten som en ”Høysang” om livet og døden – fikk litt assosiasjoner til Coelhos Veronika vil dø – i hvert fall når det gjelder stemningen. Mer om denne i Reading Randi

Cthulhu er en guddom skapt av forfatteren H.P. Lovecraft. Den opptrer første gang i novellen «Kallet fra Cthulhu». Men dukker senere opp som en referanse i andre bøker. Cthulhu en en av De gamle. De som var her først. Den har et blekksprutlignende hode på en menneskelignende kropp, med dragevinger og klør. Den skal også være svært stor. Jeg kom over den i noen tegneserier og senere i en novellesamling og fikk lyst til å lese den opprinnelige historien. Så derfor har jeg lånt en samling noveller av Lovecraft fra biblioteket. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre Deland hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.

Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.

De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr «kledd som en gutt» på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.

I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må «skifte kjønn» når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som «bare» hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.

En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.

Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.

Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. «Redningen» hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.

Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.

Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.

Bacha posh hadde vært et «ikke-ord» hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så «råtten» at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.

Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å «okkupere» Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den «sterke» kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har «forkjempere» som hver dag går ut i «krigen» for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:

Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det.
Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system.
Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.

Veldig god omtale dette. Jeg har også lest boken og kladdet en omtale. Du minnet meg på det, så jeg skal se å få lagt den i bloggen nå

12 år gamle ankommer tvillingene Pearl og Stasha Auschwitz. Året er 1944, og som tvillinger havner de i "dyrehagen" til doktor Mengele.
De to søker tilflukt i sitt private tvillingunivers, hvor de tildeles ulike oppgaver, men Mengeles eksperimenter river dem fra hverandre.
Da Pearl forsvinner har Stasha kun to tanker i hodet - å finne sin elskede tvilling, og å stille den grusomme doktoren til regnskap for sine rystende handlinger. Muligheten byr seg da Den røde armé frigjør leiren.

Grusom historie som blir utholdelig å lese da den er fortalt fra et barns ståsted.
Aldri glemme!