Kjærlighet kommer fra Gud og har en mening i seg selv.
Kjøkkenet er hjemmets hjerte
Romaner ligger nok hjertet mitt nærmere enn noveller, men Levi Henriksen har her skrevet et knippe veldig fine fortellinger. På en måte ligger det mislykkede og ufullkomne som en bunnplanke under alle sammen, men han maler en åpen himmel over livene deres. Her er det varme og håp i massevis. Vakkert og rørende.
Didrik Søderlind er ateist og humanist. Dette er hans reise rundt i Kristen-Norge. Denne boken er en meget god oversikt over det kristne landskapet i Norge. Les og bli oppdatert. Søderlinds åpenhet og ærlighet i møte med disse miljøene gjør at han kommer mye nærmere innpå miljøene enn han ville gjort ellers. Hans ateisme klinger med hele veien, men enda mer hans respekt for tro og troende mennesker. Et stort pluss at ironisk distanse ikke preger disse skildringene.
Ja, det tror jeg.
Jeg er litt usikker på om Thelle helt lykkes med denne boken. Den blir verken fugl eller fisk. Jeg liker nok siste del av boken best der han prøver å finne kontaktpunkter viktige forskjeller mellom kristen tro og nyreligiøsitet.
En veldig god og viktig bok til å bli klok av.
Han sa han var glad han ikke skjønte at han nettop hadde opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, for hvis han hadde forstått det, hadde han ikke fått oppleve det.
Jeg setter pris på hver eneste rynke, for hver gang Gud svarer på bønnene mine, gir han meg en ny, og på den måten holder jeg telling med mine velsignelser.
Virkeligheten skapes over tid, av de erfaringene i våre liv vi velger å tro på.
Folk som ikke drikker kaffe, er svake og dumme i hodet. De har ingen meninger om noen ting, og hvis de har det, er de redd for å formulere dem i ord og si dem høyt.
Vel, la meg fortelle deg at for å kunne åpne mine øyne hver morgen og se på verden, må jeg tro.
Verden er full av mirakler, mamma. Alt vi må gjøre, er å finne dem som tilhører oss.
Synes det er rart at de har valgt denne tittelen. Jeg liker det bedre når løsningen er mer overraskende.
Jeg drømmer om å være midtpunktet i selskapet, men det er bare drømmer. Fornuften sier meg klart og bestemt at jeg ikke egner meg, ja, nettopp, ikke egner meg i selskap med vittige og gløgge mennesker med høye mål. Men mot bedre vitende fortsetter jeg å drømme om noe annet og mane frem strålende fremtidsutsikter.
Jeg følte meg på en måte krenket ved tanken på at livet gikk sin vante gang etter denne tragedien.
Gutter og menn er like vulgære, rampete og lettsindige i virkeligheten som de er rene i min fantasi.
Jeg hadde lovet meg selv ikke å sette meg i nærheten av Ljovka, men satte meg likevel ved siden av ham. Jeg hadde sverget på ikke å vente på ham utenfor skolen, men tvert imot nistirret jeg over alt, og da jeg fikk øye på ham, skrek jeg av full hals akkurat som de andre. Så stor forskjell det er på de fornuftige tankene og den forskrudde virkeligheten!
Amal, I believe that most Americans do not love as we do. It is not for any inherent deficiency or superiority in them. They live in the safe, shallow parts that rarely push human emotions into the depths where we dwell. (...). Israeli occupation exposes us very young to the extremes of our own emotions, until we cannot feel except in the extreme. The roots of our grief coil so deeply into loss that death has come to live with us like a family member who makes you happy by avoiding you, but who is still one of the family. Our anger is a rage that Westerners cannot understand. Our sadness can make the stones weep. And the way we love is no exception, Amal.