Bokelskere.no

Dette er en fin innføring i Den Hellige Ånds gaver slik de er beskrevet i 1.Kor.13(?). Ulonska legger fram de bibelske prinsipper ved bruk av gavene og nødvendigheten av menigheter der gavene er i bruk. Han er også innom missbruken av disse og gir rettledning i hvordan det skal unngås. Han kommer også med egne opplevelser og erfaringer fra sitt liv som forstander i en pinsemenighet i Tyskland. Han tar også for seg noe av de som mener at nådegavene er opphørt og hvordan et slikt syk kan påvirke menigheten. Ulonska mener også vi ikke skal sluke alt og gir leseren en noenlunde balansert oversikt rundt dette bibelske temaet.

Dette må jeg si er en av de beste bøkene jeg har lest av Don K. Preston rundt det preteristiske endetidssynet. Her går han systematisk gjennom 2.Petersbrev 3 som hovedsakelig har å gjøre med at elementene skal smelte med brennende hete og himmelens forgåelse med et kraftig brak (1.Pet.3:10), men han tar tydelig fram versene rundt også, vers som han argumenterer godt for ut fra et preteristisk ståsted. Han tolker ikke versene isolert, men tar for seg kontekst og hvor Peter har hentet sine utsagn fra, spesifikt fra GT skrifter som Jesaja, men også ut fra Paulus brev. Selv om denne boken også innholder en del gjentakelser så er ikke like mye som i de andre jeg har lest. En ypperlig og god bok rundt et tema som stadig blir mer relevant i kristne kretser i dag.

Dette var en underholdende og fargerik bok om de fire mennesketypene. Selvom jeg følte at Thomas Erikson satt ting litt på spissen, for hvem er helt én farge? Ikke mange. Men dette blir klarere etterhvert når man leser at mange er en blanding av to farger, og kanskje tre. Jeg fikk også satt meg selv litt i bås, men er fortsatt ikke helt sikker, men i noen hovedtrekk kan jeg kjenne meg igjen. I begynnelsen var jeg litt usikker på hvorfor boken hadde "idiot" i tittelen, men det ble klarere etterhvert og det var når disse fargerike personene går hverandre på nervene med de sterkeste sidene av de forskjellige fargene at idiotstemplet blir benyttet. Samtidig får vi se hvordan de forskjellige fargene er ment til å utfylle hverandre, spesielt i arbeidssamenheng, som Eriskon også fokuserer mest på. Han kunne med fordel hatt litt mer fokus på de mer hverdagslige forholdene. Man må kanskje selv trekke noen slutninger dithen? Som lærer hadde det også vært interessant å få vite hvordan disse fargene gjelder barn? Er de i et utviklingsstadie mot en av fargene? Er de en blanding av alle? Eller har barn de samme fargene som barn som voksne?

Nå er ikke Erikson noen psykolog eller fagperson til det han skriver om, men han påpeker de stedene han ikke relaterer til forskning og kommer med egne meninger. Siden han ikke er en fagperson innenfor feltet, synes jeg han også kunne vært litt tydeligere med tanke på å henvise til forskning (boken har ingen litteraturliste!!). Men, man kan kjenne seg igjen i boken, og det er kanskje noe av forfatterens mål, og beviser at han har mye erfaring på området, kan skrive underholdende og faktisk få en til å bevege på smilebåndet, spesielt når det kommer til kapittel 21. Dette er en av mange "Omgitt" bøker Erikson har skrevet. Andre i serien er "Omgitt av pyskopater", "Omgitt av narsisister", "Omgitt av dårlige sjefer", "Omgitt av utfordringer" og "Omgitt av energityver". Så langt har jeg lest denne og den førstnevnte over. Blir spennende å få tak i noen av de andre også og se hvordan man kommer ut.

Denne boken ble noe delt for meg. Det positive og mest interessante er den elektriske biten, hvordan kroppen vår er elektrisk og innehar et magnetfelt rundt seg. Dette har jeg lest noe om fra før og kan ha en viss vitenskapelig troverdighet. Forfatteren gir også innsikt i såkalte chakra, eller energifelt, som kroppen er delt inn i som vi finner forskjellige steder på kroppen og som representerer forskjellige ting, som for eksempel sinne har vi leverområdet, kjærlighet i hjerteområdet osv. Dette er mer kjent fra østlig vitenskap noe jeg synes vestlig vitenskap forkaster litt for lett. Vi kan ikke automatisk sette all østlig medisinsk forskning og tradisjon i ”woowoo” båsen når vi vet at mye vestlig medisinsk vitenskap faktisk oftest ikke en gang klarer å helbrede oss, men gjøre oss avhengige av medisinene og ofte tar medisinene også livet av pasientene til slutt. Vi bør allikevel prøve alt og holde fast på det som er sant og godt, så godt vi kan.

Forfatteren tar oss gjennom disse chakraene og hvordan våre tidligere erfaringer kan lagres i dette elektriske laget rundt kroppen. Dette kan f.eks. være traumer og fortrengte følelser. Dette er et interessant konsept som nok ikke har fått nok gjennomslag på det konvensjonelle området, men som allikevel kan ha en viss troverdighet. Hun bruker også en viss magnetisk stemmegaffel som hun mener å kunne justere og balansere pasienters tidligere erfaringer og sette det i rett sammenheng i kroppen eller feltet som hun snakker mye om. Dette med stor suksess. Hun forklarer også noe rundt hvordan dette fungerer.

Jeg vil allikevel ikke sluke alt. Eileen Day McKusick hevder selv å ikke være religiøs av noen sort og synes ikke så mye om NewAge stemplet, og det er jo et godt tegn. Hun prøver å basere dette så vitenskapelig som det lar seg gjøre. Allikevel, spesielt litt ut i boken så blir det mye klisjépregete selvhjelps fraser hvor hun ”påkaller” universet og slike ting som er typisk i NewAge relaterte miljøer. Som kristen så klarer jeg som sagt ikke sluke alt, selv om det også var en del nyttig her, spesielt når det kommer til kroppen som et elektrisk organ. Dette kan vi bl.a. lese om i eldre verk som ”Body Electric” av Robert Becker. Det McKusick prøver å får fram er også at kroppen er mer elektrisk enn det mange tror og at vi har et svakt elektrisk felt rundt oss slik andre elektrisk førende instrumenter har. Ble litt lei utover i siste del av boken, så dette blir ikke det helt store, men heller ikke helt bortkastet.

En ok bok om de fire B’r slik de blir presentert i Apostlenes gjerninger, dvs. Bibel, Brodersamfunnet, Brødsbrytelsen og Bønnen. Tegnander tar for seg hver av disse, men jeg føler han beveger seg litt ofte utenom temaet og fokuserer ikke 100% på det. Det blir fort en del om dåp, og da forsvar mot troendes dåp, og det er ikke noe galt i det, men å skrive så mye om det under ”Brodersamfunnet” hadde jeg ikke forventet helt, selv om dåpen er essensiell i menighetsammenheng. Han kunne ha mer rundt temaet han egentlig begav seg ut for å skrive om. Under ”bønnen” skriver han mye om åndens dåp og opplevelser ved Den Hellige Ånd og ikke så mye om selve bønnen som jeg hadde håpet og forventet. Ja, DHÅ’s dåp kan ha noe med bønn å gjøre, men når man tar for seg bønnen som en av de fire B’r i en kort bok så burde fokuset vært mer sentrert på selve bønnen og hva Guds ord taler om den. Boken er ikke noe banebrytende, men en grei bok hvis du ønsker litt innsikt i de fire B’r. Tegnander har også noe unødvendig fokus på Jesu gjenkomst, bl.a. påpeker han Joels profeti om åndutgytelsen som en profeti for vår tid, men dette var klart en oppfyllelse at pinsefestens dag.

En helt grei bok om å få orden i økonomien. For meg som har budsjett og rimelig orden i økonomien var boken kanskje ikke den aller nyttigste, men for de som sliter med å få endene til å møtes, kan denne være et nyttig steg i retning av en sunnere økonomi.
Boken er også innom aksjer og fond, noe jeg ikke er så opptatt eller interessert i, samt råd i tilfelle skilsmisse og lignende. Boken avsluttes med noen ord om pensjon og arv. Boken kunne forklart det å spare i aksjer og fond på en litt enklere og mer detaljert måte, hvordan man går fram og hva det egentlig vil si. Ellers en helt grei bok om det å få økonomien i orden.

I denne boken tar Are Brean og Geir Olve Skeie oss inn i hjernen og musikkens påvirkning på den. Selv om det ikke er gjort mye kvalitetsforskning rundt musikk og hjernen, spesielt når det kommer til behandling rundt sykdommer ved hjelp av musikk, så presenterer de en del av det som finnes der ute. Dessverre blir det henvist til mange dårlige og kvalitetsmessig labre studier, noe forfatterne selv er inneforstått med, og ser nødvendigheten av flere og bedre studier. Dette påpeker de siden det som sagt ikke finnes så mange gode studier.
Men de presenterer også hvordan musikk virker på hjernen, blant annet den positive innvirkningen den kan ha på følelser. Forfatterne viser også til hvordan fosteret i mors mage har godt av musikk og hvordan de kan gjenkjenne den etter fødsel. De viser også til hvordan eldre som lider av demens fortsatt holder den musiske delen av hjernen i livet som noe av det siste de mister hvis de overhodet mister den.

Ellers innholder boken en del uinteressante sider for min del, noe litt dyp ordlegging av hjernen, men heldigvis ikke så mye. Jeg synes også forfatterne kanskje presenterer en sykdom litt for detaljert før de kommer inn på musikkens virkning på sykdommen, som viser seg å ikke være av den altfor spektakulære sorten, i beste fall minimal på de fleste sykdommene som blir presentert. Allikevel presenteres det noen interessante innsyn i musikkens virkning på sykdommer som parkinsons og demens, samt hvordan musikk kan virke smertelindrende.

Ellers forveksler forfatterne mellom stoffene melatonin og melanin, der de påpeker melatonin som det svarte pigmentet som gjør oss brune i solen. Dette er jo helt feil og det riktige er nok melanin. Sannsynligvis bare en sammenblanding av to begreper som ligner, men allikevel lurt å få rettet opp på ved en eventuell senere utgave eller opplag av boken. Alt i alt en helt grei bok for meg som ikke har sånn veldig dyp innsikt i musikk fra før av, men allikevel til tider liker å synge og høre på musikk.

I denne boken går Finn-Arne til bunns i temaet som omhandler opprykkelsen. Futurister ser på det som en plutselig og hemmelig bortrykkelse av de troende før trengselstiden, men er det det bibelen snakker om når man sammenligner skrift med skrift, og tar hensyn til konteksten? Lauvaas utbroderer bortrykkelsens natur til å være noe annet enn det futurister mener i tilegg til at han legger tidspunktet til år 70 e.Kr. Dette gjør Lauvaas på en god og grundig måte i denne boken som er hans lengste så langt. Selv om han til tider kan se ut til å gå utenom kjernetemaet så kommer han alltid tilbake til selve opprykkelsen, som også henger tett sammen med selve oppstandelsen.

I denne boken prøver Aksel Valen-Sendstad å ta for seg det religiøse mennesket og hva som kjennetegner det og hva som kjennetegner en sann troende. Selv om Valen-Sendestad til en viss grad klarer å farge bildet av det religiøse mennesket så merkes det at han preges av et sterkt konservativt luthersk bakteppe. Han gir inntrykk av at dersom en preken ikke preker forsoningen og syndenes forlatelse så er det et tegn på religiøsitet. I forbindelse med dette tar han frem et bilde han hadde hørt en forkynner bruke som talte rundt det å bli belønnet etter sine gjerninger. Jeg så ikke noe spesielt ubibelsk i det bildet, men forfatteren maler det som dypt religiøst. Vi kan se lignende bilder i Bibelen om hvordan de som hadde sine ”glansdager” på jorden ikke fikk det i evigheten. Vi kan se historien om den rike mannen og Lasarus, vi kan se Jesu egne ord at de første skal bli de siste osv. Vi kan se at jødene skulle bli dømt etter det de gjorde og det de ikke gjorde.
Vi ser også flere steder i NT at apostlene og brevene ikke alltid forkynner Golgataverket. Vil noen for eksempel stemple Jakobs brev som religiøst? Luther ble fristet ja og kanskje til dels falt for fristelsen. Her må man tydelig skille mellom hva slags kall den enkelte har. Er man evangelist og ikke forkynner Golgataverket, ja da kan man med rette bli stemplet i den religiøse båsen. Er man lærer og skal forkynne hele Guds råd, ja, man trenger ikke utelate Jesu verk på Golgata, men da har man et mye større område å forkynne/lære over, og blir det noe av undervisningen der fokuset ikke er Golgata så kan man fult ut være en åndsfylt sann troende og ikke en religiøs fanatiker.

Aksel Valen-Sendestad tar også bibelvers ut av sammenhengen. I kapittelet ”Angst” hevder han at den ugudelige stadig lever under angst og siterer Jobs bok 15,20, der det står at ”Den ugudelige lever i stadig angst”. Ved første øyekast kan dette virke bibelsk, men tar man sammenhengen i betraktning så er det de som spottet jobb i hans elendighet som talte dette til Job. Vi kan ikke ta deres utsagn som generell sannhet fremfor Job. Her var det Jobs venner som var de religiøse mens Job selv var den sanne og Gudfryktige. Skal vi plutselig ta de religiøses ord til inntekt for en sannhet vi prøver å formidle? Når forfatteren skal tale om religiøsitet så bør han være mer forsiktig og sammenligne sitt syn med det Bibelen faktisk sier.

Når det er sagt så er det mye bra her selv om det er kledd i en litt trist og mørk drakt, for han fokuserer veldig på det religiøse mørket og hvor håpløst og elendig det er. Ja, boken omhandler den religiøse delen av mennesket, men kunne gjerne hatt mer om ”forholdet til den kristne tro” som også er en del av undertittelen på boken. Boken kan være ransakende, men kan også føre til at troende kan komme i falske anfektelser. Siste del av boken øyner allikevel håp og hva troen går ut på og oppklarer noen misoppfatninger som kan komme når man leser den første delen av boken. En helt grei bok, men med visse bemerkninger.

En god ekteskapsbok for alle gifte folk. Gary Chapman, som står bak den populære "Kjærlighetens fem språk", skriver her om hvordan man kan få et lykkelig ekteskap som fungerer godt. Denne boken er enda mer rettet mot kristne enn "Kjærlighetens fem språk", som var mer mainstream, men selv ikke-troende kan hente noen gode tips her.

Boken tar for seg bl.a. hva kjærlighet egentlig er, at det ikke er følelser, men gode handlinger når de store og gode følelsene ikke er der. Chapman fokuserer også på tilgivelse og det å ha gode holdninger og ikke la egoismen råde. Han får også frem hvor mye vi egentlig fokuserer på den andres feil og ikke ser helt våre egne. Ut fra samtaler med mange ektepar ser han hvordan listene over negative ting hos partneren blir lang, mens hos dem selv blir den rimelig kort. Kanskje man bør ta bjelken ut av sitt eget øye og jobbe med problemet? Forfatteren her gir leseren noen gode råd underveis.

En ekteskapsbok er ikke komplett hvis den ikke omhandler sex og de problemer som kan oppstå. Chapman inkluderer det og gir et godt innblikk i viktige sider rundt ektefellenes behov på det seksuelle området.
Mot slutten tar han fram økonomi, men konseptet om tiende ser jeg som unødvendig å ta opp. Det er et gammeltestamentlig system som hadde med grønnsaker og mat å gjøre og gjaldt levittene og ikke en kristen forsamling. Bortsett fra det er dette en god bok som alle kristne ekteskap bør få et innblikk i.

Dessverre falt ikke denne særlig i smak hos meg. Skuffelsen kom kanskje først når jeg oppdaget at dette kun omhandlet den første delen av Romerrikets historie, dvs. tiden f.kr.
Noen små smakebiter var det av hendelser jeg visste litt om fra før, slik som Trojanerkrigen og et kort innblikk i Spartacus opprøret. I tillegg var det noen interessante perspektiver på de romerske myntene og et par andre ting, men ellers var det mye navn, kriger, intriger, drap osv., og man føler aldri at man får noe nært forhold til det forfatteren skriver. Forfatteren har allikevel gjort en enorm jobb ved å samle inn såpass mye av den romerske historien inn i en slik tettpakket bok på ca.450 sider. Det skal han ha. Han har gjort god research. Selv om jeg til en viss grad interesser meg for romersk historie, så tror jeg de neste 4-500 årene vil være mer interessante for meg og jeg oppdaget at Jon W. Iddeng også har skrevet en oppfølger som tar for seg keisertiden opp til romerrikets fall. Kanskje den vil falle mer i smak? Den er i hvert fall satt på ønskeliste for eventuell senere lesing. Denne boken har i hvert fall vært sengelektyre og god sovehjelp for meg. Bortsett fra noen interessante vinklinger og innsikter så var det meste dessverre uinteressant og ”over my head”.

Dette er et lite apologetisk verk fra 1970 som tar for seg Bibelens troverdighet og et lite oppgjør med bibelkritikken og liberal teologi i regi av prester som ikke tror på Bibelen. På alle måter en lettfattet, enkel og god apologetisk bok, selvom jeg hadde ønsket litt mer kjøtt på beina, så passer dette for de som ikke er så kravstore. Boken overbeviser nok ingen hardbarket ateist eller moderne bibelkritiker, men kanskje den får noen til å tenke i noe sunnere bibelske baner?

I denne boken tar Finn-Arne oss med inn i den store trengsel, eller rettere sagt hva den store trengsel handler om sett ut fra Bibelen, at det ikke er en futuristisk verdensvid begivenhet, men at det var en lokal begivenhet rundt og i Jersualem i årene mellom år 66 og 70 e.Kr. Han viser på en solid og grundig måte fra Guds Ord hvorfor det er slik og hvordan det henger sammen med det første århundre. Jeg liker måten han går fram på ved å først ta for seg hva Mosebøkene sier om trengselen, så hva profetene sier, evangeliene og til slutt hva Paulus sier og Åpenbaringsboken sier om dette. En bok som gir god innsikt i et tema som har spredt mye potensiell frykt blant troende som mener dette ligger foran oss.

Dette er en fantastisk bok om hjernens nevroplastisitet – altså at hjernen er foranderlig og ikke statisk. Forfatter Jo Boaler retter i stor grad fokuset mot matematikkfaget, og hvordan mange gir opp faget i troen på at det “ikke er for dem”, at de “ikke er mattepersoner” og lignende. Boken trekker også fram eksempler fra ulike skoler og utdanningsinstitusjoner som viser hvordan diskriminering, undervisningsmetoder og måten matematikk ofte fremstilles på, kan ødelegge for mange elevers utvikling. Dette ønsker Boaler å endre på – og hun har allerede hatt stor suksess med nettopp det. Hun viser i boken hvordan mange menneskers holdninger til matematikk er blitt forandret gjennom de seks nøklene hun presenterer.

Som et resultat har mange som tidligere hatet matte, fått et nytt syn på faget – noen har til og med utviklet seg til det man kan kalle “mattegenier”. Mange som tidligere hadde gitt opp, har fått nytt håp gjennom nøklene i boken. Disse handler blant annet om at hjernen er plastisk og i stadig utvikling – særlig innen læring og matematikk. Et sentralt poeng er at det ligger stor læring i å feile: det er ikke bare lov å gjøre feil, men hjernen jobber faktisk mer når vi feiler enn når vi får noe riktig. Andre nøkkelideer i boken inkluderer en flerdimensjonal tilnærming til faget, samt hvordan kraften i samarbeid kan ha enorm positiv effekt. Boaler påpeker også at det å være rask til å løse oppgaver ikke nødvendigvis er et tegn på å være god i matematikk – det går helt fint å bruke god tid og likevel være svært dyktig. Hun støtter dette med eksempler på anerkjente matematikere gjennom historien.

Jeg vil likevel påstå at innholdet i boken ikke nødvendigvis passer eller virker like godt for alle som sliter med matematikk. Vi er forskjellige, og det er fort gjort å polarisere det man har oppdaget – selv gjennom forskning. Forskning har sine begrensninger, blant annet når det gjelder antall deltakere, og jeg tviler på at dette er en løsning som gir 100 % suksessrate, noe som også gjelder mange andre felt.

Når det er sagt, gir boken et optimistisk fremtidsbilde for dem som har hatt et anstrengt forhold til matematikk og som ønsker en ny og bedre tilnærmingsmåte til faget – en tilnærming som kan endre alt. Boaler inkluderer mange intervjueksempler gjennom boken, noe som gjør innholdet både levende og overbevisende.

Jeg synes denne boken var ypperlig. Jeg hadde nettopp fullført egne matematikkstudier da jeg leste den, og boken kom virkelig på rett tidspunkt. Det er mye jeg kan ta med meg videre inn i undervisningen som lærer på småskoletrinnet. Forfatteren berører også andre områder enn matematikk og viser hvordan det å prøve nye ting – med en ny og mer åpen innstilling – kan forandre mye.

Dette er en bok alle skoler i Norge burde hatt et eksemplar av.

Denne i utgangspunktet gamle boken, opprinnelig utgitt på 70-tallet, tar for seg hvordan man kan lese en bok på best mulig måte. Den fokuserer ikke på hurtiglesing, men heller på hva som er viktig når man leser, argumenterer og uttaler seg om en bok. På mange måter fremstår den som en studiebok for dem som studerer lesing på et høyere nivå, men den kan også være nyttig for den som ønsker et dypere innblikk i lesekunsten.

Personlig vil jeg ikke si at jeg fikk veldig mye ut av boken. Forfatterne skriver klart og enkelt, men til tider kan det virke som de skriver seg litt bort i diskusjoner om enkelte bøker, i stedet for å holde fokus på det sentrale temaet – nemlig “hvordan lese en bok”. Adler og van Doren fremstår også som ganske bastante i sine meninger, blant annet når de påpeker at man bør være forsiktig med å være uenig med en forfatter hvis man ikke allerede har god kjennskap til emnet. Tanken er at det tross alt er forfatteren som kjenner stoffet best og formidler bokens budskap.

Dette fører naturlig over til temaet bokanmeldelser – noe som kanskje var mest aktuelt i aviser og tidsskrifter da boken ble skrevet, men som i dag i stor grad foregår på internett. Her er jeg likevel delvis uenig med forfatterne. Det kan godt være nyanser og perspektiver som forfatteren ikke får fram, men som en leser kan ha innsikt i. Dette er nettopp der konseptet om synoptisk lesing blir relevant – altså å lese om samme tema fra flere vinkler. Kritikk forutsetter dermed at leseren har en viss bakgrunnskunnskap. Forfatterne fremhever også noen grunner til å være varsom: Har leseren misforstått? Skriver man ut fra egne forutinntatte meninger, eller bygger man på faktisk innsikt? En tredje viktig påpekning er at leseren bør være villig til å skifte mening – ville man for eksempel vært åpen for å endre syn hvis forfatteren selv var til stede og kunne forklare nærmere?

En annen ting jeg reagerte på, var at forfatterne mener man ikke bør lese en setning eller et avsnitt flere ganger hvis man ikke forstår det med en gang. Jeg er usikker på hva som egentlig var poenget med dette, men slik jeg forsto det, mente de at innholdet ofte blir tydeligere etter hvert som man leser videre. Personlig synes jeg det er helt naturlig å lese om igjen dersom man har vært ukonsentrert eller ikke helt forstår meningen. Dersom poenget deres var at man sparer tid ved å lese videre i stedet for å gå tilbake, oppleves det som selvmotsigende, all den tid de også anbefaler grundige forberedelser som å studere innholdsfortegnelsen, merke seg gjentatte begreper og lage seg en oversikt. Jeg ble aldri helt sikker på hva de faktisk mente, men det er mulig jeg har misforstått.

Noe av utfordringen med boken er også at den tidvis fremstår som påståelig – at den gir inntrykk av å være en slags fasit for hvordan man bør lese. Selv om intensjonen er god, mener jeg at hver leser bør finne sin egen måte å lese på, og heller bruke bøker som denne til å hente inspirasjon og tips.

Boken tar for seg flere nivåer av lesing, fra det grunnleggende til mer avanserte og abstrakte former. Noen lesere ønsker å gå i dybden, mens jeg personlig foretrekker å lese for å få et overblikk, markere viktige poenger og sette boken i hylla – for eventuelt å hente den fram igjen ved en senere anledning. Boken går også inn på hvordan man kan lese ulike sjangre, og hva som er viktig å være oppmerksom på i møte med dem.

Alt i alt var jeg enig i en del av innholdet, syntes noe var litt diffust, og opplevde at enkelte poenger var farget av tiden da boken ble skrevet. Den er i overkant lang, men forfatternes konkrete og forklarende stil satte jeg pris på. Totalt sett opplevde jeg dette som en helt grei bok om det å lese bøker.

En god bok om søvn og hvordan sove godt, og ikke minst en god veiledning til hvordan man kan sovne raskere. Som mange andre søvnbøker går Dr. Mosley gjennom de forskjellige søvnfasene og hva som skjer i hver fase når vi sover. Han får dette fram på en fin og lettforståelig måte.
Mosley skal ha cred. for å vise viktigheten av morgenlyset ute som det første lyset man bør bli utsatt for etter at man står opp. Et viktig prinsipp å følge hvis man ønsker å sovne fort og sove godt. Dette prinsippet er også sentralt i soveprogrammet hans Skleep Restriction Therapy (SRT) som han på en lovende måte mener skal få en til å sovne fort og sove bedre hvis man sliter med søvnen.

Boken presenterer også de to typene mennesker når det kommer til søvn, nemlig A og B mennesker, eller ugler og lerker, og hvordan man også kan venne seg til å bli mer morgenfugl enn man har vært før. Boken tar også fram hvordan og hvilken mat som forbedrer søvn, samt periodisk faste som et viktig virkemiddel. Alt i alt en givende bok om søvn, der siste del av boken innholder en del søvnvennlige oppskrifter. Er ikke alle ingredienser som jeg anser som så sunne som Mosley skal ha de til. Det blir litt mye bønner, oksalat- og lektingholdige grønnsaker samt grove kornprodukter i form av brød, pasta og ris. Men ellers en lettlest bok om et viktig helserelatert tema.

Her skriver Broder Andreas og Al Janssen på en engasjerende og spennende måte om en gruppe tidligere muslimer som har blitt kristne og hva som er typisk for slike å møte på av hat og forakt etter å ha forlatt islam. Boken er skrevet i romanform og er en sann historie om virkelige folk, selv om navnene og stedene er anonymisert av sikkerhetsgrunner. Som tidligere muslim er det ikke lett å være trygg, noe boken får fram på en god og sterk måte.

Boken innholder også akkurat en passe mengde med karakterer slik at man ikke faller ut av handlingen og hvem som er hvem. Vil du vite hvordan kristne i muslimdominerte land, og da spesielt tidligere muslimer, blir behandlet og vil kunne møte på, så les denne. Da innser vi hvor godt vi har det og hvor bortskjemte vi troende egentlig er her i vesten.

En helt grei bok om Guds frelse, bibeltroskap, bibeltolkning og det å holde seg til ordet selv om samfunnet går i en liberal retning når det kommer til Guds Ord. Boken peker på områder i Guds Ord som aldri mister sin kraft, men er like mye gyldig i dag som det var i går.
Det at jeg har lest mye lignende som Arne Helge Teigen skriver så grunnleggende om, i mange andre boksammenhenger, gjør at boken ikke blir det helt store, men den blir heller ikke helt bortkastet, men innholder viktige påminnelser en kristen bør ta med seg videre i livet.

Dette var en oppsiktsvekkende bok. Jeg har lest andre bøker som har et kritisk blikk på Darwin, slike som "The Dark Side of Charles Dawrin" og "Darwinboken". Men denne tar for seg en spesifikk ting: solid bevisførsel for at Darwin rett og slett plagierte teorien sin fra Patrick Matthews bok "On Naval Timber and Arboriculture" fra 1831. Vi ser bevis på hvordan han prøvde å skjule det og hvordan han kom med flere regelrette løgner som unnskyldninger.

Dr. Mike Sutton har gjort grundig research ved hjelp "Internet date detection" i store databaser på nettet og kommet fram til revolusjonerende funn med tanke på det som i dag går under Darwins teori, eller evolusjonsteorien. Det viser seg også at Darwin plagierte flere, som f.eks. Edward Blyth. Vi får også innsikt i hvordan Alfred Wallace, som sies å ha kommet med samme teori som Darwin omtrent på samme tide, også var blandet inn i denne plagiatvirksomheten. Selvom man har visst en god stund at denne plagieringen fant sted så kommer Sutton med flere og alvroligere funn, takket være mulighetene Interettet har på området.

Sutton imøtegår også påstander som bl.a. Dawkins og Shermer kommer med med tanke på dette. Boken innholder mye bevis fra bøker, brev, magasinartikler, bokanmeldelser osv. Egentlig en ypperlig bok, men det som trekker ned er at den blir langtekkelig og alle sitatene og bevisene blir noe kjedelig i lengden, kanskje fordi han lar det skrevne ord bevise mye på egenhånd, selvom han kommenterer og trekker ut det mest relevante fra siteringene. Som kriminolog er forfatteren en god kanditat til jobben og vet hva han gjør og beviser plagiatet fra flere forskjellige vinkler. Litt ut i boken tenkte jeg at det var nok bevisføring, men Sutton vil gi leseren dette inn med t-skje. Dette er en stor oppdagelse, og det blir spennende å se hvordan den naturvitenskapelige eliten vil takle dette framover.