Bokelskere.no

Jeg ser at diskusjonen er begynt å "ta av" når det gjelder personkarakteristikker, spesielt når det gjelder Darling. For å si det kort: Jeg rystes av det som hendte med henne, men samtidig kan jeg ikke la være å se henne i en slags "Lolita"-rolle, kanskje på grunn av dette sporet tidlig i beretningen om Johan:

Darling strauk han langsamt over innsida av handflata med tommelen. Han
drog handa til seg.

Lolita var naturligvis også et offer (for mannen som var gift med mora hennes!), men i Nabokovs bok framstilles hun ikke i en slik rolle, om jeg husker rett.

Jeg skal ikke spekulere så mye over hva som har gjort de tre "hovedpersonene" til det de er blitt. Mange av dere refererer til de tre fortellingene som utgjør hoveddelen av boka og mener at sannheten kommer for en dag som en sum av de tre. Der er jeg veldig uenig. For det første er det ikke personene sjøl som forteller, men en (eller flere?) betrakter(e) fra sidelinja. Vi får vite en hel del, men ikke "sannheten".

Hvorfor gråter Johans mor? Fordi hun er blitt enke, fordi hun fortviler over en puslete sønn eller fordi hun vet noe som andre ikke vet?

Hvordan kom Hannah seg bort aldeles ubemerket? Noen må jo ha visst hvor hun tok vegen - og likevel var halve bygda med på leiteaksjonen.

Hvor mange i bygda kan nynne "Liebesleid" - og hvem har de lært den av?
Hva har Maries storebror i historien å gjøre? Noe må det jo være, siden han har fått en navngitt birolle? En halvkriminell fyr som presten ikke makter å holde styr på. Og hvilken rolle spiller presten egentlig?

Kort sagt: Hvilken rolle spiller bygda i denne historien? De færreste er nevnt ved navn, men alle de navnløse som utgjør dette samfunnet, må jo i større eller mindre grad være involvert i det som skjer. Slik Maren Uthaug framstiller dette, får jeg en følelse av at hun ønsker å skape et vakuum rundt alle hendelsene.

Og så den kryptiske tittelen, da. Maren Uthaug har sagt i et intervju at hun forbinder dette stedet med ærfugl. Her er jo riktignok nevnt andre fugler, bl.a. gjessene i prestegården, som etter hvert blir færre og færre, men noe fornuftig svar på fuglespørsmålet greier jeg ikke å komme fram til.

Og hvem som er far til hvem, skal jeg slutte å spekulere på. Mødrene kan vi vel være nokså trygge på; vi får vite en del om hvem de har hatt omgang med, men kanskje ikke alt?

Det har vært ei vond bok å lese. En del av detaljene er heslige, og selve landskapet/omgivelsene blir stående for meg som ganske begredelige. Vanligvis pleier jeg å greie å se for meg omgivelser når jeg leser ei bok jeg synes er god. Jeg har laga meg et bilde av innsida av fyret, og det er bare klaustrofobisk og utrivelig, selv når Gudrun er til stede.

Jeg sier meg nå helt ferdig med Maren Uthaug, iallfall for en periode. Har mange andre bøker liggende på vent!

Morag Hood er skotsk barnebokforfatter og Ella K. Okstad er norsk illustratør og grafisk designer. Sammen har de laget en barnebok om en jente som har livlig fantasi.

Kunsten er å finne på noe
Som barn har de fleste livlig fantasi. Noen leker teselskap med bamsene sine. Noen leker med en fantasivenn. Noen er kreative med maling og tegning. Mange har opplevd kjedsommelige dager som barn, og derfor finne på noe å gjøre for å få tiden til å gå.

Barn med livlig fantasi
Frøydis er et barn med livlig fantasi, og er nok en av dem som alltid finner på noe å gjøre når kjedsomheten oppstår. Hun er nærmest besatt av enhjørninger. Hun kler alle kosedyrene sine som det, til og med sin lillebror. Hun lærer dem hvordan enhjørninger lever, hvordan de skal jakte, og hvordan hun skal beskytte dem, hvis det blir nødvendig. Vil det dukke opp en ekte enhjørning?

Enhjørning er som kjent et mylogosk vesen som symboliserer blant annet mirakler og magi. De forbindes med gode ting.

Dette er en barnebok beregnet for de aller yngste. De som nettopp har lært seg å lese, eller er i ferd med å lære seg det. Den passer også godt som høytlesing før sovetid, da boka er ganske kort, teksten også. Så den er fort unnalest og passer ypperlig hvis man er sliten en dag, men likevel vil lese noe. De fleste sidene består av en til tre setninger.

Ella K. Okstad bidrar med enkle, men lekne illustrasjoner som er morsomme å se på, og frisker opp sidene med spreke farger.

Fint å holde seg oppdatert
Som voksen liker jeg å lese bøker fra alle målgrupper og se hvordan barnebøker utvikler seg med tiden. Se hvordan de er nå i forhold til når man selv var barn. Det er ikke en av de beste barnebøkene jeg har lest, og heller ikke den mest kreative, men artig og koselig bok der og da.

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning blir ikke mye å skrive om da historien er noe tynn, og boka veldig kort. Men den vil nok falle mer i smak for den rette målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Helga Flatland har ennå ikke fylt førti år, men har allerede rukket å skrive syv bøker, bare det er imponerende. Jeg har hørt mye om bøkene hennes de siste ti årene. Så tenkte det var på tide å lese noe av henne.

Tung tematikk som mange kjenner seg igjen
Boka beskriver et tungt tema som fleste familier dessverre rammes av, nemlig kreft. Det er like vanskelig og uvirkelig uansett hvilken krefttype det er snakk om. Det er nettopp det Et liv forbi handler om. Anne får vite at hun har tykktarmkreft. De voksne barna hennes, Sigrid og Magnus bytter på å være hjemme hos henne, og legger planer fremover. Sigrid har alltid hatt et anstrengt forhold til sin mor og alltid følt seg oversett. Faren hennes ble tidlig avlorlig syk og pleietrengende, noe hennes mor brukte mye tid på. Sigrid syntes at Magnus var mer ansvarfull for henne enn hennes egen mor. Magnus var den som så mest til henne, og satte noen regler for henne under oppveksten. Nå som moren hennes er alvorlig syk, er deres forhold fremdeles anstrengt, om ikke mer. En slags oppgjørets samtale venter i lufta, men det blir utsatt mest mulig. Vil de i denne sårbare tiden finne tilbake til hverandre, og få et sterkere bånd enn det de har hatt tidligere?

Noe av boka minner meg litt om Full spredning av Nina Lykke. Det er ikke store likheter, men Sigrid er også lege, som hovedpersonen i Full spredning, og hun også lar oss vite litt om hennes hverdag på jobb og noen av pasientene hennes, spesielt en. Men ellers er det to ulike bøker. Hjemmelivet er alt annet enn enkelt. Ikke får hun bare vite at moren hennes har kreft, men samtidig prøver hun å holde sin egen familie samlet. Hun har eldstedatteren Mia med Jens, og hennes yngste, Viljar, med Aslak. Familien går stort sett overens, men de har også sine drakamper. Sigrid er sint på Jens som bare dro, og hun har fremdeles følelser for ham. Så hun har mye å holde styr på for tiden.

Det morsomme med denne boka er at det også minner litt om en film som heter Two Weeks (2006) med Sally Field, som venter på det verste etter å ha blitt alvorlig syk. Hun har fire voksne barn som er der for henne. Selv om Et liv forbi har litt likheter med andre ting, er det også en historie som står på egne ben, og familiedrama fortelles på mange forskjellige måter. Et liv forbi er også et familiedrama. Det er ikke bare et problem som opptar handlingen, men flere som etter hvert baller seg på, og boka er et eksempel på at folk har forskjellige måter å reagere og løse ting på. Det er ingenting som er rett eller galt når det gjelder følelser.

Påvirker også pårørende
Et liv forbi er en realistisk beskrivelse over redselen i å miste en av sine nærmeste, se egne foreldre bli eldre, og usikkerheten en alvorlig sykdom kan gi. Ikke bare den det gjelder, men også de i familie. Hvordan skal man leve en hverdag uten å frykte det verste, når en av de nærmeste er alvorlig syk? Et interessent og skremmende spørsmål som de fleste unngår å tenke på. Noe Flatland beskriver godt i denne romanen.

Romanen oppleves som veldig mørk og kaotisk. Det blir kanskje litt vel mange gjentakende intriger, spesielt når det gjelder Sigrid, hennes samboer og barna. For jeg ville gjerne lese mer om Sigrids bakgrunn som yngre og hennes bånd til moren. Derfor ble Et liv forbi noe seig for min del. I enkelte partier virket romanen som den hadde mer enn sine 263 sider. Men Flatland skal ha skryt for sine troverdige beskrivelser av anstrengte relasjoner og det å bære på en sårbarhet uten å overdrive.

Jeg nevner i denne anmeldelsen at Flatland har skrevet syv bøker, for hun har ikke bare skrevet romaner, men også en barnebok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Artig å registrere at her har vi fått samme assosiasjoner - jeg tenkte også litt på Mack og hans "kvinnetekke". Så langt jeg husker (lenge siden jeg leste Sirilund-bøkene), beskriver Hamsun et lite lokalsamfunn som ikke forarges særlig av Macks utskeielser, og det samme får man inntrykk av når det gjelder sambygdingenes oppfatning av Feite. Men skrivestilen er så ulik hos de to forfatterne at sammenlikninga blir umulig.

Jeg er enig med deg når det gjelder synsvinkel: Greit nok at vi får fortellingen i tre versjoner, men så lenge "hovedpersonene" ikke har ordet sjøl, blir vi bare informert og ikke involvert. Å fatte sympati for noen av disse personene ble umulig for meg, dessverre.

Jeg har lest ferdig boka, men får den likevel ikke ut av tankene, så noe må det jo være som har gjort inntrykk. Leseperioden er jo ennå ikke over, så kanskje jeg finner noen kvaliteter jeg har oversett når jeg grubler videre. Ingen terningkast så langt!

Mens jeg leste Kjære Edward, minnet dem meg om en film som heter United 93. En film basert på 11.september. Filmen er om folks siste øyeblikk om bord på flyet.
Kjære Edward er på ingen måte basert på 11. september, men på en helt annen flyulykke. Romanen er i hvert fall delvis basert på historien om Ruben van Assouw. Etter å ha overlevd en flyulykke bodde han i ettertid hos en tante og onkel. Han også mistet broren, moren og faren. Edward er 12 år da han overlever ulykken, og bor også hos sin onkel og tante i ettertid.

Dramatisk vendepunkt
Edward, storebroren hans og foreldrene deres er på vei til Los Angeles for å flytte dit på grunn av jobben til moren deres. Moren sitter et annet sted i flyet, mens faren sitter sammen med guttene. Hun er nødt til å bli ferdig med noe gjennom jobben før de lander. Men dessverre kommer de ikke til LA. Det er ingen spoiler da ulykken nevnes på baksiden av boka.

Synes det var mest fengslende å lese om tiden om bord i flyet, enn tiden etterpå, for å være helt ærlig. Der blir man kjent med mange forskjellige karakterer som var svært interessante å lese om. Jeg likte å lese om tiden etterpå, også. Edward som må på en måte må lære seg å leve videre uten foreldrene og broren sin, finne seg selv, og lære seg å leve som et slags "utskudd". Han blir både sett på som noe hellig og som et slags "utskudd" av andre. Vil han noen gang få et normalt liv etter en slik tragedie?

Hvordan lever man videre etter en slik hendelse?
Må si at Kjære Edward byr på en spesiell historie. Å miste hele sin familie må være noe de fleste av oss frykter, og det skjer nettopp med Edward. Foreldrene får ikke se ham vokse opp, og han får ikke dele øyeblikk med dem mer. Han får heller ikke krangle og leke med broren sin mer. Å miste alle sammen samtidig må være ubeskrivelig. Edward må lære seg nye daglige rutiner med tanten og onkelen sin. Lære å kjenne dem på en ny måte og bli vant til hverandres selskap, rett og slett. Det må være rart med en slik brå og uvanlig overgang. Det beskrives godt i denne romanen. Det er også uvanlig for tanten og onkelen hans som lenge har prøvd å få egne barn, uten å lykkes, og plutselig tar seg av en tolvåring.

Denne romanen er en noe uvanlig oppvekstroman om Edward som prøver å reise seg, og leve helt på nytt etter en svært turbulent opplevelse. Det som jeg ikke helt gikk overens med var fortellerstemmen i tiden etter flyulykken. Fortellerstemmen blir noe barnslig og det føles som å lese en ungdomsromanen. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner og leser mange av dem selv, men denne gangen var jeg innstilt på å lese en roman for voksne, og følte at jeg fikk det. Noe som var noe skuffende. Det er ikke bare på grunn av Edwards alder, eller at det på en måte er en oppvekstroman, men andre elementer også som jeg ikke trenger å avsløre, for å ikke ødelegge spenningen for andre som leser og har tenkt å lese den, som gjør at fortellerstemmen blir en smule barnslig.

Kjære Edward ble en noe annerledes bok enn jeg hadde tenkt, på både godt og vondt. Stort sett likte jeg den, og den holdt på interessen hele veien. Man vil gjerne vite hvordan det går med Edward. Likte også denne sårbarheten som ikke blir overdrevet, men som er blitt gjort ekte, med daglige rutiner og litt humor. En vanskelig og fin bok om å lære seg å leve på nytt, selv om romanen ble litt ujevn underveis.

Ikke for å være pirkete, men tror det står feil antall passasjererer på baksideteksten, og tror det riktige antallet er 191. Dette antallet nevnes noen ganger i i boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leste også den anmeldelsen, faktisk før jeg leste boka, og tenkte at her måtte jeg visst stålsette meg. Men den aktuelle scenen var jo ikke stort verre enn alt det andre man kunne spydd av i denne romanen.

Noemí kommer fra en fin familie med fine vaner. Hun er en sositetsdame, som kommer inn på de beste festene og selskapene, og hun liker å flørte. Hun vet hun er god på det. Men hun og daten hennes må dra hjem fra et storslagent selskap, da faren hennes ringer henne, og ber henne komme hjem.

Et konsept som skiller seg litt ut
Dette er 1950-årene i Mexico City. Folk snakker svært formelt og kler seg svært så pent. Hun har ikke lyst til å dra hjem, men skjønner hun er nødt. Faren hennes forteller at kusinen hennes Catalina, har sendt dem et brev som gjør ham bekymret. Det har lite sammenheng og hun virker opprådd over noe. Hun er nygift med en mann som de ikke kjenner så godt. De vet ikke helt hva slags type han er, siden de giftet seg på kort tid. Derfor vil han at Noemí skal dra dit og være der en periode for Catalina, og se hva som står på. Om det er noen grunn til bekymring. Noemí nøler, men skjønner samtidig at hun ikke har noe valg. Hun og Catalina har mistet kontakten i det siste, men håper å gjenvinne kontakten. Huset Catalina bor i, er et herskapshus som en gang var glansfult, men som har mistet det lille ekstra med årene. Det er fint, men ikke like staselig. Hun bor der med ektemannen, forskjellige familiemedlemmer og tjenere. Stort sett er de gjestfrie, men kan også virke kalde. De har også noen sære husregler, som at de ikke liker å snakke mens de spiser middag, og mange andre rare regler. Hennes kjære Catalina virker ikke som den hun en gang var. Hun virker nærmest apatisk og lite snakkesalig. Vil Noemì klare å komme i bunns til hva som skjer i dette huset, eller er det for mange hemmeligheter?

Mexican Gothic kan muligens oppfattes som treg i begynnelsen, da mange samtaler oppstår. Først Noemì i samtale med sin far, og så etter hvert med de i herskapshuset når hun ankommer dit. Men syntes ikke det gjorde noe, for de fleste samtalene, selv om de er svært så formelle, var engasjerende og løfter opp stemningen. Det gjør det hele noe kryptisk. Man vil gjerne bli med videre på reisen, og se hva som skjer. Til og med herskapshuset de bor i, er nifst i seg selv. Deler av det har strøm, men ikke sterkt nok til å fylle hele huset. Derfor må de ofte bruke levende lys om natta. Da er det så mørkt at de nesten ikke ser veggene. Det gir huset et klaustrofobisk preg for de som befinner seg der.

En særdeles spesiell ektemann
Virgil, Catalinas ektemann er også noe for seg. Han er både hyggelig og på vakt. Familien deres har deres egen lege. Men Noemì ønsker at noen andre skal utrede Catalina, men vil han la henne gå med på det, eller er han med på å bestemme alt i huset? Han er litt snikende og ser ut til å ha alt under "kontroll". Han er også farlig kjekk, og Noemí skjønner godt hvorfor Catalina falt for ham, selv om han kan være noe ufin og kanskje overbeskyttende?

Kan også innrømme at det er noen overnaturlige elementer med i boka, og det er en av grunnene jeg ville lese den. Hva slags overnaturlige elemter er, har jeg ikke tenkt å si noe om. Men det er ikke så mye at det overdøver historien, heller. Det er en mer karakterdrevet horror enn overnaturlig horrorbok.

Moreno-Garcia er selv fra Mexico, men bor nå i Canada. Hun har skrevet bøker før, og den mest kjente av henne er Gods of Jade and Shadow. Dette er min første bok av henne, og hun har levert en stødig og god horrorbok, om en isolert familie som prøver å ta vare på sitt gode rykte og stolthet. En av de bedre horrorbøkene jeg har lest i det siste, for boka inneholder veldig gode karakterbeskrivelser, et dystert herskapshus, og en stor dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boka er lest, og jeg er i tvil om hva jeg skal mene om den. Jeg får ikke tak på persongalleriet. Greit nok at vi etter hvert får vite hva de gjør, og dermed til en viss grad kan forstå hva de føler, men det vekker ingen følelser hos meg som leser. Bare ett sted i romanen har jeg følt ekte sorg, nemlig i prologen der enkemannen på fyret tar med seg hunden i døden. Merkelig hva man lar seg rive med av her i verden ...

I et intervju forteller Maren Uthaug sjøl litt om bakgrunnen for romanen, blant annet dette:

»Der er et eller andet med en halvø, som den Uthaug ligger i, hvor
alle kender hinanden. Så mange historier om hvem, der fik børn med
hvem. Min oldefar har haft stor betydning for bogen. Han var så
ekstremt charmerende, spillede violin og scorede simpelthen så mange
damer, at han fik tvillinger med nabokonen, samtidig med at min
oldemor fødte deres tredje datter. Det gik endda så vidt, at han fik
bøder af kirken for at bedrive hor (...)

Har man en sånn sjarmør blant sine forfedre, skjønner jeg godt at man kan fristes til å utbrodere sin egen slektshistorie. Hva befolkningen på stedet måtte mene om dette, skal jeg ikke spekulere så mye i, men hendelsene hun beskriver, ligger jo ikke så langt tilbake i tid at alle etterkommerne etter sjarmøren er borte?

Har lagt den til mine egne lister, og har bestemt meg for å lese denne lista i rekkefølge, har allerede første boka klar, Set in a school Justin Evans - The White Devil.

Blir ikke i rekkefølge likevel, siden det kommer 6 nye bøker i en favoritt serie i Januar med 5 til i Mars og de passer til minst 3 punkter på lista (8. 51 & 52). Har lagt til 3 bøker så langt.

Fant en liste for 2021 idag. Har første bok klar allerede, 1 Set in a School.
24/11 Av 12 bøker så langt har 8 av dem i hovedsak blåe cover.
24/11 La nettopp til 2 bøker til, begge med blåe covere.

Nye sprell fra familien Vanderbeeker. Denne gangen lager de en hemmelig hage for å glede andre.

Nytt prosjekt på gang
Familien på syv og tre kjæledyr er tilbake. Foreldrene, de fem barna, hunden, katten og kaninen bor i en bygård med få andre i Harlem, New York. Familien Vanderbeeker bor i den nederste delen, Herr Jeet og frøken Joise, i den midterste delen, og i øverste del bor det en gammel mann. Da Herr Jeet blir alvorlig syk og må tilbringe en tid på sykehuset, planlegger de å gjøre noe fint for ham og frøken Josie, til de kommer tilbake igjen. Barnas superhemmelige plan er å forandre et gjengrodd sted i nabolaget deres, og gjøre det om til en vakker hage. En hage som de og andre kan slappe av i.

Underveis i prosjektet støter de på mange utfordringer. Hvordan skal de utføre prosjektet uten at noen legger merke til det? Hvordan skal de få tak i ustyr, og har de penger nok til å skape den hemmelige hagen? Har de lov til å gjøre noe på den tomten i det hele tatt?

En veldig stødig og bedre oppfølger
Dette er bok to i Familien Vanderbeeker serien som er for barn, men som også fint kan leses av ungdom og kanskje som høytlesning for hele familien. Til sammen er det i skrivende stund fire bøker i denne serien. Den fjerde heter Lost and Found, og er ikke utgitt på norsk ennå. Bok nummer en heter: Den fantastiske familien Vanderbeeker, og bok nummer tre kom ut tidligere i år og heter: Kjæledyrmysteriet, som jeg skal lese om en liten stund. Jeg hadde bok en lenge ulest, men synes av og til det er greit å vente med å lese en serie til de fleste bøkene i en serie er utgitt, slik at ventetiden ikke blir for lang. Man kan jo risikere å miste interessen for neste bok, hvis gapet til neste utgivelse blir stor. Så ventet med å lese denne serien til tredje bok kom ut i år. Selv om dette er en serie, kan jeg påpeke at bøkene kan fint leses frittstående, for man blir godt kjent med karakterene, og det er med mye bakgrunnshistorie.

Jeg likte bok en overraskende godt, selv om jeg ikke er i målgruppa. Jeg liker å lese fra forskjellige målgrupper, for å se hva som blir utgitt og holde meg oppdatert. Jeg er ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Det er også godt å se at Karina Yan Glaser sin fortellerstemme har vokst siden sist, og at hun har blitt bedre til å konstruere handling, og gi mer liv i karakterene sine. I denne boka får de litt mer dybde og personlighet. De kommer tydeligere frem. Jeg liker også måten hun setter opp historien på, med fine og enkle illustrasjoner. Man blir litt sjarmert.

Det som er litt morsomt med denne serien, før jeg begynte å lese bok en, var jeg nesten sikker på at denne serien ville bli vel barnslig for meg, men istedet føles det ut som man blir en del av serien. Synes også at bok nummer to er hakket bedre enn forrige bok, for konseptet i seg selv var mer interessant å lese om. Det minner om da man var barn selv og var sosial, og alltid hadde noe prosjekt på gang. Så sånn sett opplevdes denne boka som mer troverdig enn bok nummer en.

Den veldig hemmelige hagen er en herlig, vond og god frittstående oppfølger, som minner oss om å ta vare på hverandre, og prøve å være kreativ i enhver situasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Morsomt sammentreff (?): Du har sett Liv Ullmann spille ei dame i godt moden alder, mens min eneste opplevelse av henne på en scene var Nationalteatrets oppsetning av Romeo og Julie sånn midt på 60-tallet, da hun var "ung og lovende". For øvrig min første Shakespeare-opplevelse, og jeg husker hvor overrasket og begeistret jeg ble over Shakespeares saftige humor midt i alt elendet! (I mine ungdommelige øyne var Joachim Calmeyer en meget spektakulær og forførende Romeo!)

Det må ha vært en intens forestilling. Jeg har lenge svevd i den villfarelse at Halldis Moren Vesaas hadde oversatt stykket til nynorsk, men etter litt leiting finner jeg bare Arthur Klæboe som nynorskoversetter. Sikkert ingen dårlig oversettelse, det heller!

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

En kan jo tenke seg andre vinklinger også. Jeg kom plutselig i tanker om Hitchcock, som skremte vettet av oss en gang i gamle dager. Det fins jo så mange slags fugler ...

Å oppleve dette "live" må ha vært ganske utmattende, ja. Og aktørene hører absolutt til "creme de la creme". At man må fravike manus for i det hele tatt å kunne sette opp dette stykket, sier seg sjøl i grunnen: Som innledning til første akt er det over tre sider med sceneanvisninger!

Dette dramaet må være nesten umulig å spille på en alminnelig teaterscene, var det første jeg tenkte etter å ha lest noen sider. Eugene O'Neill har vært pinlig nøye når det gjelder sceneanvisninger, helt ned til detaljer om hvilke bøker som står i bokhyllene bakerst på scenen. Likedan er det med regien: Skuespillerne skal følge nøyaktige instrukser når det gjelder ansiktsuttrykk, stemmeleie, diksjon og positurer. Hvem kan forholde seg til et så strengt diktat fra en forfatter?

Jeg har aldri sett dette stykket framført, verken på scene, lerret eller skjerm, men forestiller meg at med den perfekte rollebesetningen ville det ha vært en opprivende opplevelse. Dysfunksjonelle familier er jo velkjente i nyere litteratur, men dette var virkelig deprimerende. Likevel er det en mesterlig skildring av hvordan misforståelser, fortielser, løgner og egoisme kan ødelegge menneskelige relasjoner.

Med alle mulige forbehold, siden jeg ikke er begynt på boka enda: Jeg tenker (håper?) at uansett hvor traurig og ensomt et sted er, så finnes det håp hvis det er fugler der. Der det er fugler, er det liv. Der det er liv, er det håp. Men vi får sjekke (ev. korrigere) disse gjetningene når vi har lest ferdig, så kan vi kanskje enes om en fasit.