Bokelskere.no

En slags norsk versjon av Anne Franks Dagbok. Om Betzy som overlevde ved å gjemme seg i et lite rom i veggen i huset til kjæresten, som selv risikerte livet for å beskytte henne.

Ingen hindring?
Mens familien hennes ble fraktet til Auschwitz overlevde Betzy i huset til kjæresten som bygde huset selv og som var tjueto år eldre enn henne. Han var kristen og hun jøde, men det hindret dem ikke å være sammen. Mens hun bodde hos ham, måtte de passe seg for naboene, så hun ikke ble avslørt. Når noen kom, gjemte hun seg i et rom i veggen hvor det var plass nok å sitte, og der måtte hun ofte sitte på ubestemt tid. Samtidig visste hun ikke om familien hennes levde eller ikke. Verre var det at Henry Rinnan og andre nazister ofte festet i nabohytta og det kunne høres skremselsskudd. Man visste aldri hva de kunne finne på. Det var heller ikke enkelt for Arne Haugrønning, som risikerte mye ved å skjule henne.

Litt interessant å lese krigshistorie fra nærområdet, Byneset. Bor ikke selv på Byneset, men på den andre siden av fjorden. Har lest mange krigshistorier, men da ofte fra andre land eller fra Oslo området. Det nevnes også mye om selve krigen som bakgrunnshistorie, og ikke bare om Betty. Selv syntes jeg det var litt for mye krigshistorie, i hvert fall om det opprinnelige man kjenner godt til, og litt for lite om Betzy. Så kunne ha tenkt meg at det var omvendt, og kanskje mer om Rinnanbanden. Man ble også litt kjent med familien hennes og barndommen. Men bare sånn stykkevis og delt.

Å leve i uvisshet
Spennende å lese om det sterke båndet mellom Betzy og Arne, og uvisstheten som Betzy lenge måtte leve med angående familien hennes. Og hvor lenge hun måtte holde seg skjult bare fordi hun var jøde. Men det er ikke den beste krigsboka jeg har lest. Det blir mer oppsummerende enn fortellende, hvis det gir mening?

Fra min blogg: I Bokhylla

Lyntyven er første bok i Percy Jackson og olympierne. En serie for barn og ungom som var svært populær for mange år siden.

Krevende sjanger
Fantasy er riktignok ikke min sjanger. Det er en krevende og avansert sjanger, og jeg eier ikke nok fantasi til å visualisere verdenen jeg leser om når det gjelder den sjangeren. Urban fantasy går greit da det er en blanding av vår verden med fantasy elementer. Har også prøvd Brandon Sanderson som er svært populær, men det ble for avansert og det meste av handlingen for over hodet. Så tenkte å prøve meg på lmed lett fantasy da jeg leste Lyntyven.

Lyntyven er om en ung gutt som stadig havner i trøbbel og må ofte skifte skole på grunn av det. Han har ADHD, men han lar seg ikke stoppe av den grunn, og han har også en stor dose humor. Hjemme har han sin mor og en stefar som han ikke er så begeistret for. Sin biologiske far er ikke en del av hans liv i det hele tatt.

Problembarn?
Det er ikke ham som skaper problemene, men det er problemene som finner ham, som han påstår. Da han og moren hans drar på tur uten stefaren, skjer det noe som gjør at veiene deres skilles, og Percy blir presentert for en ny og annerledes verden. Han får vite mer om sin egen bakgrunn og blir kjent med nye sider av seg selv. Det er også mye som tyder på at mye avhenger av ham, og kanskje får han også vite mer om sin egen far? Hvem vet?

Jeg leser ofte barnebøker og ungdomslitteratur, for jeg er ikke så nøye på målgrupper når det gjelder lesing. Percy Jackson er en serie jeg har hørt mye om oppgjennom årene. Jeg likte humoren i boka og noen av elementene, men dessverre har jeg aldri vært interessert i gresk mytologi, og syntes språket ble i lengden en smule barnslig og forutsigbar. Personlig er jeg litt lei av å lese om unge hovedkarakterer som er den utvalgte i noe større.

Fin førstebok i en serie og den hadde noen spennende partier, men kommer nok ikke til å lese de andre bøkene, da jeg ikke ble helt oppslukt av boka, og er ikke nysgjerrig nok til å vite hva som skjer videre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Oppfølgeren til Udyr som ble utgitt i 2023, som jeg aldri leste, men det gjorde ikke noe, da boka inneholdt mye bakgrunnshistorie.

Mange farer
Søskenparet Abdi og Alva holder sammen etter at verden er blitt til et grusomt sted. Moren deres er nettopp drept, og de må flykte for å redde seg selv. Målet er å komme seg frem til faren som visstnok skal være i Shetland - hvis han fremdeles er i live. Men underveis møter de mye motstand. I stedet for retning mot Shetland, blir de tatt med til motstatt vei og havner i en leir sammen med andre fremmede. Det er nesten ingen mat og penger har de ikke. De må holde sammen i enhver situasjon. Det er ikke det eneste problemet. Udyr har ankommet og de er blodtørstige. Hva er de og hvor kommer de fra? Vil de noen gang få se faren deres igjen?

Dette er horror eller skrekk som man sier på godt norsk, som er blandet med en dose dystopi. For unge lesere er nok dette en spennende bok, men for lesere som har lest en god del skrekk og dystopi tidligere, tilføyer ikke boka mye nytt. Det jeg likte best med boka, er at det på en måte representerer vår verden slik den er i dag, minus de blodtørstige udyrene. Syns at forfatteren gjør det på en forståelig og god måte. Hvordan det er å være fremmed for hverandre, fremmed i et nytt sted og kampen for å overleve. Men bortsett fra det, ble det veldig typisk og underveis en smule kjedelig.

Modig søskenpar
Ble heller ikke godt nok kjent med søskenparet Abdi og Alva, og det er muligens på grunn av at jeg ikke har lest den første boka og oppfølgeren er svært kort. Det er ikke nok tid til å bli ordentlig kjent med dem. Ikke annet enn de er modige, men man blir ikke så godt kjent med personlighetene deres. Kunne også tenkt meg at disse mystiske udyrene dukket opp oftere. For det ble litt mye om det samme. Også litt skuffet over avslutningen som kom noe brått på og som ikke ga noen minneverdig slutt. I hvert fall ikke for min del. Men ville lese den da jeg leser horror for alle målgrupper. Foretrekker horror for voksne, men liker å sjekke ut horrorsjangeren for alle målgrupper. Syns at det er spennende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så har jeg lest ut denne boken. Nesten trist. Den var som et litterært frikvarter. Så lenge siden jeg har lest en «langsom» historie. Jeg har jo levd i denne tiden selv om jeg var yngre enn datteren på denne tiden var det så gjenkjennelig. Det brakte meg tilbake til barndommen. Vil virkelig anbefale denne boken. Menneskenes holdninger og samfunnets reaksjoner som nå er historie.

Ikke noe for deg? Og likevel poster du det ene innlegget etter det andre?

Anbefaler " Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede " av Jan Weise - veldig unik historie og en som absolutt hører til på denne lista :)

Fram til 1948 har det heller aldri vært noen stat som har hett Israel.

Dette er boken for de som liker mørket, kulde gale folk og barne mishandling. Dette var grusomt og dystert. Jeg trodde vi var litt ferdig med å premiere slike bøker. Det var ingenting overraskende her. De som var gale var de gale. Vi er langt nord. Enten skinner solen hele døgnet eller så er det svart hele tiden.. Ga meg ingenting annet triste drømmer.

Du har neppe gjort noe galt, iallfall ikke her på Bokelskere. Bare fortsett å skrive, både i dag og resten av helga; eller hele uka for den del!

Ja, det går an. Men det er bare trådstarteren som kan "avslutte", og det betyr at tråden slettes i sin helhet. Det har forekommet her inne og skapt en del rabalder ...

Å leve et isolert liv er kanskje ikke for alle?

Aoileann har bodd på samme sted hele livet, på en øy sammen med få andre innbyggere og er isolert fra resten av verden. Hun bor i et hus sammen med moren og bestemoren. Hun må ta seg av sin sengeliggende mor hver dag, og hun har sjelden fri på grunn av det. Hun føler på et raseri mot moren som virker fraværende, og på grunn av livet som har fullstendig stoppet opp. Det er som om hun opplever den samme monotone dagen etter den andre, og de andre innbyggerne aksepterer dem ikke av en eller annen grunn. Ensomheten hennes er til å ta og føle på. Men da Rachel ankommer øya med en baby, er det som om noe vekkes i live hos Aoileann, og hun blir på en måte besatt av henne. Hvorfor, og hva er det Aoileann og resten av familien hennes skjuler?

Noe å kjenne seg igjen i
Dette er en svært kort gotisk horror på under tre hundre sider. Den består av få karakterer som er hemmelighetsfulle og tilbakeholdne. Likte beskrivelsen av øya og den isolerte følelsen den gir. Også om ensomheten som hovedkarakteren bærer på. Det var noe å kjenne seg igjen i. Tristheten og det å være utenfor. Forfatteren er god på å få frem misunnelse, håpløshet og raseri som lever i hovedkarakteren. Selv om hun er rar, og det kommer sikkert av all isolasjonen, får man også medfølelse for henne. Hun er kanskje ung, men har allerede for mye ansvar. Det var interessant lesing.

Det som ødela litt for meg angående boka, er at det ble vel mye beskrivelse og tanker om amming, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om. Aoileann fikk en voldsom fascinasjon for det, og det er muligens på grunn av hennes anstrengte forhold til sin egen mor som hun forakter ... Hun kaller ofte moren sin for it og bed-thing, som om hun er en ting eller et slags vesen i stedet for noen hun respekterer. Noe hun ikke gjør.

Grådig med horrordelen
Where I End ble aldri spennende, men likte den kryptiske og mystiske fortellerstemmen, den dysfunksjonelle familien og de gotiske elementene. Forfatteren klarte å holde på interessen min hele veien. Men ville ha litt mer familiebakgrunnshistorie og mer guffenhet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den siste boka som gjorde skikkelig inntrykk (i form av at jeg følte og tenkte mye mens jeg leste og i tiden mellom leseøktene; den gjorde mer enn å "bare underholde") var boka "I Who Have Never Known Men" av Jacqueline Harpman. At boka er så kort(rett under 200s om jeg husker rett) er nesten ikke til å tro for ser føltes som å ha vært på en lang reise. Det er en dystopisk roman om en av førti kvinner som er innesperret i et bur i en bunkers. Fortelleren er den yngste av dem og den eneste uten minner av tiden før.

Boka skaper en atmosfære som er hyggelig og samtidig noe jeg ville forbli inni. Rent strukturelt skiller den seg ut fra de fleste bøker mtp hvordan den er bygget opp, plot, spenningskurve osv. At den rent språklig er vakker og har en unik stemme får den virkelig til å skille seg ut fra andre dystopier. Språklig sett er den kanskje også minimalistisk i form av at den ikke har gjentakelser, unødvendige forklaringer og heller ingen lange skildringer.

Aktuelle tema er det mange av, men jeg tenker at sentralt er "hva gjør oss til mennesker"? Hvordan påvirkes følelsen av identitet og tilhørighet når en ikke har felles historie, minner og referansepunkter som alle andre har?

I min mening er dette en sterk dystopi som føles svært ekte ut. Den er realistisk og uten overnaturlige elementer. S

Takk. =) Den er verdt å lese og gjerne del din mening når du har lest den.

Knokkelsamleren er første bok i The Bone Collector, serien og det må ikke forveksles med The Bone Collector av Jeffery Deaver. En jævla god bok og filmatisering. Denne boka var ikke så verst heller, og passe mørk.

En syk jævel
Boka er om en mann som er besatt av deformerte mennesker, og samler på anatomi som er litt utenom det vanlige. Knokkelsamleren lever et slags dobbeltliv. I det ene livet later han som om han er et helt normalt menneske, men i det andre finner han nye ofre som han kan skaffe seg i samlingen sin. I boka er flere familier berørte og detektiven Etta Fizroy må redde ofrene for familienes skyld og sin egen samvittighet. Men tiden er knapp.

Krimboka starter muligens på en typisk måte, og kan være en smule treg i begynnelsen, men det tar seg opp underveis. Syntes Knokkelsamleren var en underlig og fascinerende fyr å lese om, med sine sære interesser. Det gjorde heller ikke noe at boka bestod av et stort persongalleri. Jeg foretrekker bøker med mange karakterer fremfor bøker med et lite persongalleri. Det er spennenede å lese fra forskjellige perspektiver, fordi da føles det mer "ekte".

Mystisk detektiv
Fikk også sansen for Fizroy. Selv om hun var en standard detektiv som man har lest om hundre ganger før, bød hun også på litt andre sider. Man blir ikke så godt kjent med henne privat, men mest gjennom jobblivet. Savnet å få en større relasjon til henne.

Som nevnt var starten noe treg, men bøde på et annerledes tema og hadde den dysterheten som jeg liker så godt. Leser gjerne mer av Cummins.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leser "Cloud Cuckoo Land" av Anthony Doerr, og jeg er er frustrert over boka. Knallgode anmeldelser, og jeg bare kjeder meg og synes store deler av boka virker overarbeidet og nesten som et pompøst forsøk på å skrive en slags "episk" roman - både språklig og innholdsmessig er det mye "fluff", mange ord om mindre viktige ting gjør at ting hales ut og det går mye tid med på ting av liten betydning. Samtidig er jeg vel akkurat nysgjerrig nok til å lese ferdig (har liksom allerede lest 300sider av de 600), og håper jeg tar "feil" og at "alle andre" har rett ol hvor bra denne boka er

Angående det med varighet på tråden, har jeg ingen sterke meninger eller preferanser. ::)

God helg!

Siste fortelling fra en særdeles vidtfavnende og fantasirik forfatter. Rørende kjærlighetshistorie og innstendig oppfordring om å leve og la leve, uansett hvilke vesener man har å forholde seg til. Takk, Bringsværd, for at du nok en gang har utfordret våre fordommer!

I 2021 leste jeg Ingen slipper unna av samme forfatter, og så dum som jeg var, visste jeg ikke da at det var andre bok i en trilogi. Men samtidig er det en trilogi som ikke nødvendigvis trenger å bli lest i kronologisk rekkefølge.

En forfatter som er verdt å legge merke til
Ingen sover trygt i natt er første bok i Skymdal trilogien for barn og ungdom. Den er om Håkon og vennene hans som får den triste nyheten om at en klassekamerat er død. På vei hjem, tar Håkon en titt gjennom vinuet hjemme hos Jon Michael, og det han får se, gjør ham dypt rystet. Han vet ikke om han skal betro seg til kompisene Marie og Hares om hva han har sett. I mellomtiden oppfører Maries mor seg rart. Marie skylder på at moren hennes har angst, men er det "bare" det? Da flere underlige hendelser skjer, blir Håkons far bekymret, og selv om Håkon og gjengen hans også er det, drives de av en nysgjerrighet som er vanskelig å forklare. Har de med en seriemorder å gjøre eller noe annet?

Som nevnt er dette første bok i en trilogi og det er en god førstebok, også. Mari Moen Holsve skriver godt og engasjerende, og jeg kjedet meg ikke, selv om jeg ikke er helt i målgruppa. Boka er passe dyster og skummel for den rette målgruppa, men kanskje en smule forutsigbar for voksne lesere ... Av og til gjør det ikke noe. Noen ganger er det en slags trygghet å lese noe som er forutsigbart, og av og til er det nettopp det man trenger.

Malplasserte følelser
Den eneste delen som kanskje irriterte meg litt, er at det muligens oppstår følelser mellom noen karakterer, noe som skjer ofte i ungdomsbøker og som er veldig typisk. Syntes dette ble noe hastverkaktig og kom ut litt av det blå. Men så er det jo begrenset med tid, da boka er ganske kort. Den er på under 150 sider. Det blir også begrenset med tid til å bli godt nok kjent med karakterene i det hele tatt.

Bortsett fra det, var dette en solid og småspennende bok. En god begynnelse i en trilogi, og som passer godt å lese i høstmørket som allerede er her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg "oppdaget". john Boyne for halvannet år siden
Da leste jeg A Ladder to the Sky og elsket den. Har siden da lest seks bøker av ham og har ikke blitt skuffa en eneste gang. Synes han gang på gang leverer engasjerende og gjennomførte plott, gode karakterer og alltid med en skrivestil og språk som virkelig løfter leseopplevelsen. The Echo Chamber skiller seg ut mtp satiren og humoren. Ekstra spennende synes jeg det er å vite om litt av bakgrunnen og inspirasjonen bak denne, nemlig hans egen erfaring med å bli "canceled" og misforstått/dømt på sosiale medier. I ettertid av å ha gitt ut ungdomsboka "My Brother Jessica" har han møtt påstander om å være trans-fiendtlig, noe han veldig klart.ikke er om en faktisk lytter til hva han sier selv om saken