Jeg foreslår at du leser boka.

Ja, i utgangspunktet ett, og det er å lese mer enn i fjor. Burde ikke være noen sak å få til, ettersom det ikke ble mange i 2016! Men tenker nå at jeg har lyst til å forsøke et par nye forfattere og bør oppdatere meg på noen jeg har fulgt i mange år. Jeg skal også prøve å komme gjennom noe på nynorsk og minst én tung klassiker. Kanskje jeg burde sette opp en privat "2017 utfordring"-liste?

Selv har jeg stående Fernando Morais bok om Paulo Coelho ulest, og burde vel gjort noe med det. Bøkene om Thor Heyerdahl også... De biografiene jeg har likt best er om personer som ikke setter seg selv så mye i sentrum og heller skriver selvbiografisk om sin livsgjerning. Monty Roberts Mannen som lytter til hester var litt spesiell og gjorde godt inntrykk. Herbjørg Wassmo skrev Disse øyeblikk, det er den første jeg har lest av henne og er nå grunn til at jeg skal sjekke ut hennes forfatterskap.
Av den dokumentariske sjangeren kommer jeg ikke til å glemme ei gammel bok av forskeren Per Høst. Den het Hva verden viste meg - fra Ishavet til Jungelen. Vet ikke om den er helt innenfor ramma di, men. ;-)

Intelligent krim... historien er fullstendig sømløs, alt henger fint i hop, utrolig spennende og flott fortellerstemme. Yrsa kan, å, som hun kan! Jeg finner ikke feil på boka.
Det eneste måtte være at den ikke er en krim for de som ikke er vant til krim. Det er nemlig endel hardbarka partier.

I 180 sider kjedet jeg meg. Jeg irriterte meg. Veldig. Syntes teksten var rotete, usammenhengende, til tider var det utfordrende å se hva som var nå-tid og hva som var fortid. Det største "problemet" for min del var, og er, gjentakelsene. Kanskje er det et bevisst hjelpemiddel (?), men for min del ble det rett og slett slitsomt. Utallige ganger tar jeg meg selv i å lure på om jeg leser samme side igjen - men neida, det står bare akkurat det samme som for to-tre sider siden.

Etter disse cirka 180 sidene tar boka seg opp. Og jeg liker den godt. Dog må jeg si at å "holde ut" 180 sider for å like 120 sider ikke er verdt det. Vanligvis ville jeg avbrutt etter 100 sider, men siden jeg har likt mange av hennes tidligere bøker, og fordi denne boka har fått så vanvittig mye positiv respons, fortsatte jeg å lese.

Jeg biter meg også merke i at flere av scenene, hendelsene, og personlighetstrekkene er meget like de man finner i hennes andre roman "Tredje person entall". Som om det hun skrev da er en "innpakket" og sensurert utgave av det hun endelig våge å si her. Hovedpersonen Bergliot har mange likhetstrekk med "Tredje person entall" sin hovedperson Hulda. Enda mer identisk er moren til disse to. Scenen med graviditetstest kunne vært kopiert fra den ene boka til den andre. Kanskje er dette også bevisst fra forfatterens side (sannsynligvis er det det, kan ikke tro det er et "uhell"). For meg trekker ikke dette opp leseropplevelsen, heller det motsatte da leser boka og gang på gang tenker at; dette har jeg jo lest før.

Tematikk i stikkord: arveoppgjør, familieforhold, overgrep, familiekonflikter, skyld, skam, ansvar.

Årets første bok er "The Art of Dancing in The Rain" av Garth Stein. Nytt forfattarbekjenskap for min del. Neppe det siste eg kjem til å lese av han, for dette var en knakande god roman som eg har nytt kvar einaste side av. Ei sli bok ein gruer seg til å lese ut fordi ein vil at ho skal vare endå litt til.

Det unike her er at ei bikkje forteller heile historia - utan at det blir tåpelig, barnlig, eller "falskt". Vi følger hunden og hans eier som med tida treffer ei dame, gifter seg, får unge, og deretter opplever ei krise som setter livet på spel. Og køyrer. Mannen i boka, hundeeigaren, er også aktiv innen bilsport (ergo tittelen på boka, samt ein rekke koblinger mellom livets løp og eit bil-løp)

Mykje originalitet, alvor og kjensler, samstundes mykje humor og intelligente betraktninger og menneskets levesett sett frå ei klok 4 ståsted.
Anbefaler denne til ... Omtrent ALLE! Boka

Lydbokversjonen (Storytel, engelsk versjon) er det vel også verdt å nemne at er strålande utført og ein lyttopplevelse verdt å få med seg! Lett å henge med i handlinga, noko som ikkje alltid er like lett når det gjelder lydbøker då dei ofte kan bli monotone. Her lesest det med innleving og troverdighet

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Takk for prikkfri administrasjon av lesesirkelen - vi er nok mange her som ønsker deg en ny og bedre giv i 2017. Godt nyttår! Håper å ha deg tilbake med nye, innsiktsfulle betraktninger og interessant "sideinformasjon".

De siste årene har jeg prøvd meg på diverse lister med leseutfordringer. Det har i enkelte tilfeller fått meg til å lese bøker jeg ikke ville lest ellers, men jeg har aldri vært i nærheten av å lese alle bøkene på listen. Har bestemt meg for å droppe denne typen leseutfordringer i 2017. Jeg har i stedene bestemt meg for følgende mål:
- Lese 100 bøker i løpet av året
- Ha færre enn 1400 uleste bøker i bokhylla ved årets slutt (har 1469 pr dags dato)
- Gjennomgå den fysiske bokhylla og gi bort en del av de leste bøkene som jeg vet jeg ikke kommer til å lese igjen.

Leseutfordringen for 2016 gikk ikke planlagt. Fant fort ut at jeg sleit med å finne bøker jeg ønsket å lese på de forskjellige punktene. Valgte derfor heller å lese bøker jeg hadde lyst til å lese. Det ble totalt 72 leste bøker i 2016, så jeg sier meg fornøyd med dette leseåret.

Sannelig ble det ei 2016-bok likevel. Utover kvelden ble det umulig å legge den vekk, så langt på natt var den utlest. Og du har rett: Det er ei knakende god bok.

Denne helgen leser jeg en av bøkene som lå under juletreet, nemlig Når det mørkner av Jørn Lier Horst. Bøkene hans er blant mine favoritter og jeg storkoser meg med boka.

Ønsker alle en fin helg og et riktig godt nytt år!

Pleiarne er nok outsourca av roboter innen mi tid kjem ... så det bør gå fint!

Bra, men foreløpig ikke fantastisk. Men spennende å lese videre for å se hvordan det går. Jeg er kommet omtrent halvveis, folket bor fortsatt i jordhytter, og en del kulturkollisjoner vaker i vannskorpa. (Noen hadde de jo med seg på lasset fra Norge også).

Har akkurat lest Jomfruen fra Norge. Den syntes jeg var veldig interessant og dessuten ganske aktuell personlig, ettersom jeg forsøker å lære litt om epoken i forhold til slektsgransking. Jeg trodde frem til jeg leste denne at Norge mistet landområder til Sverige og Danmark på grunn av en svak konge. Det var jo ikke tilfellet. Jeg tror jeg må hive meg over forgjengeren i Skeies forfatterskap jeg også, han har en skrivestil som gjør historie heller lettfordøyelig og klar og tydelig. Historie syns jeg er veldig spennende!

Så bra! Fugletribunalet står her ulest, så den skal få komme inn i topp 10 i lesekøen min... :-)

Filosofisk om sannhet

Humanist forlag har en serie (Pro et contra) der de har tatt for seg flere dagsaktuelle temaer innenfor sjangeren essays. Som den om "Ytringsfrihet" av Bjørn Stærk. Da jeg fikk tak i boka "Om sannhet", trodde jeg faktisk at det var mer i den samme serien, men det var det altså ikke. Forlaget bak den norske utgaven av Harry G. Frankfurts bok "Om sannhet" er nemlig Spartacus. Uansett - jeg liker dette formatet, der man kan dypdykke i flere interessante emner og dermed få opp flere perspektiver før man gjør seg opp en mening om tematikken. For er det noe slike bøker får en til å gjøre, så er det å tenke. Ofte er det helt nødvendig, fordi ting sjelden er enten-eller, svart eller hvitt.

Harry G. Frankfurt (f. 1929) er aller mest kjent for sin bok "Om bullshit". Jeg har ikke lest den selv, men det kommer jeg til å gjøre (dersom jeg får tak i boka). Han skiller mellom hvordan løgn og bullshit brukes i kommunikasjonen. Mens løgn er en bevisst forvrengning av fakta, ytres bullshit for å forsøke å imponere publikum og skape et inntrykk av at noe blir gjort. (Kilde: Wikipedia)

"Vi drukner i bullshit, skrev Harry Frankfurt i «Om bullshit», og bullshiterne er verre enn løgnerne, for de bryr seg ikke engang om forskjellen mellom sannhet og løgn. I «Om sannhet» følger han opp dette resonnementet og spør: Bryr vi oss ikke lenger om hva som er sant? Selv om vi lever i en bullshitens og relativismens tidsalder, spiller fortsatt sannhet en rolle. Faktisk er sivilisasjonen helt avhengig av den!"

Tematikken er mer dagsaktuell enn noen sinne, for vi lever i et samfunn der avisene er kronisk truet av nedleggelsesspøkelset og skjærer ned på bemanningen (les: seriøs journalistikk, som faktisk krever en del ressurser). Snart finnes det ikke lenger en journalistikk som er opptatt av hva som er sant og hva som er løgn. Vi dynges ned med halvsannheter og bullshit, alt for å skape skandaler og derigjennom selge flere aviser (det handler om overlevelse). Nyansenes tid er forbi. Alt males enten svart eller hvitt. Dette gjør det mer og mer interessant å lese bøker med gode analyser, og mindre og mindre interessant å følge med i dagspressen der alt handler om survival of the fittest. De kresne leserne forsvinner, fordi de fleste avisene (men heldigvis ikke alle) fylles mer og mer av bullshit. Man blir praktisk talt dummere av å lese stoffet de har å by på.

En del mennesker orker ikke å forholde seg til realitetene i sine egne liv, f.eks. om hvilken virkning de har på andre mennesker. Ja, de kan endog bli forbannet over at noen stiller betimelige spørsmål. Men å se bort fra realitetene reduserer ikke farene eller truslene de representerer. Sjansen for å klare av med problemene og utfordringene øker faktisk ved å se dem i øynene. Da vet man i det minste hva de består i, og da er det enklere å vite hvordan man bør forholde seg til dem på en hensiktsmessig måte. Det motsatte er og blir dysfunksjonelt.

"I våre forsøk på å leve vellykkede liv kan imidlertid viljen til å forholde seg til nedslående kjensgjerninger om seg selv være en enda mer nødvendig egenskap enn bare en kompetent forståelse av hva vi står overfor i verden utenfor." (side 56)

Boka har høy sitatfaktor, og gullkornene kommer tett. For å få fullt utbytte av boka burde man lese høyt for hverandre fra den, og så diskutere påstandene som Frankfurt kommer med. Er man enig eller uenig? Hvordan stemmer påstandene med erfaringer fra eget liv? Er det likheter og/eller forskjeller? Boka er fin å ha liggende fremme, slik at man kan lese enkelte av kapitlene på nytt. Dette er nemlig ikke en lese-fra-perm-til-perm-bok som man kan krysse ut at man har lest. Da gir den mest sannsynlig mye mindre enn den fortjener. Nei, her må man ta seg tid til større og mindre tankeprosesser, til å filosofere over moralen og etikken ... Hva kan man lære av boka? Hva var nytt? Hvilke tanker har man aldri tenkt før? Slike ting ...

Jeg anbefaler boka for alle som er interessert i å løfte blikket og tenke litt større tanker!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Takk for positiv omtale. Denne må jeg lese, skjønner jeg.

Jeg har ventet i det lengste med å oppsummere leseminnene fra 2016, men nå er vel løpet kjørt for i år. (Vår egen stamme av Johan Bojer kommer nok på 2017-lista, slik det ser ut nå.)
Som flere andre her greier jeg ikke å skille ut den ene boka som traff best. Disse fire har gjort sterkt inntrykk:
Kaldere mot natten av Britt Karin Larsen. Egentlig hele rekka av bøker om skogfinnene, men denne "sparte" jeg lengst mulig, kanskje av frykt for en nedtur etter de første bøkene. Det ble ingen nedtur.
Trilogien av Jon Fosse. Min første Fosse-opplevelse, og helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Enkel historie med et suggererende språk som dro meg inn i livet til hovedpersonene.
Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj. Rystende om de hviterussiske naboenes liv etter katastrofen.
Margfolket av Keri Hulme. Andre gangs lesing vakte de samme følelsene som sist: Sinne, medlidenhet, beundring, sorg, glede og håp.

Nydelig om angst!

Det er tre år siden Linn Strømsborg (f. 1986) kom ut med sin forrige roman "Furuset". (Linken peker til min omtale av boka.) Jeg leste denne boka fordi jeg var nysgjerrig på hennes forfatterskap. Dessuten har jeg et spesielt forhold til Furuset, som er en bydel i Oslo. Linn jobbet i sin tid på Ark bokhandel i Storgata i Oslo, og hun var den gangen ganske enkelt min yndlingsbokhandlerske. Jeg fikk tips om bøker jeg aldri ellers hadde klart å finne frem til på egen hånd - i alle fall ikke så raskt. Jeg likte "Furuset" svært godt, og beskrev den i sin tid som en "stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina".

Nå er Linn Strømsborg ute med en ny roman, tre år etter at "Furuset" kom ut. "Du dør ikke" er tittelen på boka, som er Strømsborgs tredje roman siden debuten i 2009 (med "Roskilde"). Hovedpersonen i boka er den samme Eva som vi møtte i Furuset, men nå er hun fem år eldre. Hun har dessuten fått angst.

"Hver eneste dag slutter mennesker puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen som er midt i en samtale slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger. Jeg løper runde på runde her på Bislet hvis det ikke er vær til å løpe ute, helt alene, mens jorda løper runde på runde, helt alene, rundt sola. Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg. Jeg konsentrerer meg om pusten min, som går inn og ut av lungene, og denne konsentrasjonen gjør meg mindre redd for store naturkatastrofer og alle mulige ytre omstendigheter som kan gjøre at mitt liv og alt jeg er, tar slutt." (side 11)

Eva er i slutten av 20-årene, og det er en stund siden hun bodde i kollektiv sammen med Jo og Miriam. Miriam har reist utenlands, mens Jo er i ferd med å få seg kjæreste. Eva har jobb og bor i egen leilighet. Hun har venner, men er egentlig mutters alene i livet sitt. Mens andre mennesker har stor grunn til å være redd, kommer Evas redsel og angst ingenstedsfra. Hun skjønner ikke hva som er årsaken til den, men den er der og er noe hun må forholde seg til. Den skaper dødsangst, for når hjertet slår som hardest er hun sikker på at hun kan komme til å dø. Etter å ha vært på EKG og fått høre at hun har et meget sterkt hjerte, er hun mindre redd for å dø. I stedet løper hun - hele tiden. Det gjelder å holde seg frisk og rask, holde kroppen ved like. Hun løper og løper. Bort fra angsten, fra vennene, fra seg selv? Hun som hatet å løpe da hun gikk på videregående ...

"To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand ..." (side 25)

Eva er tapper, og hun gjør det ytterste hun kan for at livet skal være så normalt som mulig. Men hun ønsker ikke å vise frem angsten sin, og måten hun takler det hele på er ved å trekke seg tilbake fra det meste av sitt sosiale liv. I stedet for å være ute med vennene sine, sitter hun hjemme. Med mindre hun løper, og det gjør hun som nevnt ofte. Og så er det som om angsten fortar seg når hun etter mange undersøkelser hos lege finner ut at det ikke er noe i veien med henne fysisk. Hun dør ikke, selv om det var nettopp det hun tenkte hver gang panikkanfallene kom. Når pusten plutselig gikk fortere og var vanskeligere å trekke helt ned, når kaldsvetten piplet frem, når hjertet slo hardere ... Hun lærer seg mestringsstrategier for å takle anfallene, og gradvis gjenvinner hun kontrollen over livet sitt. Det er ikke lenger fullt så skummelt å gå ut, og så kan hun glede seg til den siste konserten med Kent, yndlingsbandet både til Eva og forfatteren.

Vi skjønner også at Eva er omgitt av mennesker som ikke gir henne opp, men som er der og ser henne og som stiller opp. Er det så farlig da, tenkte jeg under lesningen, om noen oppdager angsten hennes? Mest sannsynlig er det flere der ute som har det på samme måte, noe som kan gjøre at angsten for angsten blir redusert ...

Forfatteren har i et intervju fortalt at hun har tatt utgangspunkt i seg selv, men at hun ikke er Eva. Hun har diktet videre og romanen er derfor en fiksjon. Jeg opplever at hun har lykkes godt med å skape en troverdig og helstøpt person i Eva, en som det er lett å tro på. Evas angst beskrives ikke i dramatiske ordelag, men mer som noe stillferdig og lavmælt, noe som fortrinnsvis takles i ensomhet. Det har sikkert sammenheng med at hovedpersonen er introvert og at handlingen stort sett foregår innenfor husets fire vegger eller ute på gata, løpende. "Du dør ikke" har sterke litterære kvaliteter. Strømsborg setter punktum der andre ville ha fortsatt å forklare. Dermed skaper hun rom for at vi lesere kan tenke videre selv. Tidvis gjorde det vondt å lese. Romanen henvender seg for øvrig ikke hovedsakelig til yngre lesere, slik jeg opplevde at "Furuset" i større grad gjorde. Stemningen i boka er mollstemt, men like fullt opplevde jeg dette som en optimistisk bok, ikke minst pga. slutten. Om ikke alt blir perfekt, så handler det om å ta sjanser. Ta sjansen på å leve livet. Se mulighetene og ikke begrensningene.

Jeg skulle ønske at jeg hadde lest boka før jul. Da hadde den nemlig havnet under opptil flere juletrær i år. Ikke først og fremst med tanke på mennesker med angst, men også til de som lever sammen med mennesker med angst. Det handler nemlig om å forstå mer, utvide horisonten, få inn flere perspektiver. Det gjelder å trene og holde vedlike empati-"muskelen" ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!