Nei å nei, her kreves det presisering! Jeg holder fast ved at Barbara er sett gjennom mannlige øyne. Det er jo An-Magritt også. Men ingen av dem er dårlig portrettert - tvert imot.

Neida, jeg ser heller ikke den "avskyelige" Barbara, men en del av personene rundt henne gjør det, og uttrykker det iblant ("den merra!")

Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...

(Jeg leste en gang en omtale av Lady Chatterleys elsker, der (den kvinnelige) anmelderen mente at "ladyens" følelser var framstilt på en særdeles klønete måte. Men konklusjonen hennes var morsom: "But what can you expect? Lady Chatterley is, strictly speaking, a man!")

Selv om jeg delvis forstår vinklingen din, synes jeg den blir litt for snevert "litteraturteoretisk". Hvis boka i det hele tatt har en hovedperson: hvem skulle det være, om ikke Barbara? Hun er den sentrale personen hele historien dreier seg rundt. Hun gir bakgrunn for mange refleksjoner om tro og moral både hos menn og kvinner, det har du rett i, men hun er ikke bare et litterært redskap. Barbara er også noe i seg sjøl. Noen dyp tenker eller imponerende begavelse er hun ikke, det er så - lever etter innfallsmetoden og forstår ikke hvor mye ugreie hun steller til i andres liv. Noen moral har hun åpenbart ikke, verken i positiv eller negativ betydning - hun bare er. For det meste glad og elskelig; og mennene sikler - til og med gamle, gretne kvinner som baktaler henne i andre situasjoner, "smelter" når de står ansikt til ansikt med henne - uten at de reflekterer noe større over hvorfor. Hva er det med Barbara som gjør henne både attraktiv og avskyelig på samme tid?

Som feminist kan man saktens både frustreres og gremmes over hvordan en forfatter på 1930-tallet framstiller et kvinneliv midt på 1700-tallet, men vær nå ikke så streng, da!

Er det noen som har hørt noe om fortsettelsen på denne serien? Blir det noe av, eller er den droppet? Begynner jo å bli en god stund siden denne kom...

En Rolig og sakte bok, liker jeg å kalle denne type bøker. Bøker med handling som ikke spinner av sted i rasende fart, bøker som ikke handler om å skape spenninga men følelser. For her er det følelsene som står i fokus. Følelsene til en mor som går gjennom en skilsmisse. En rolig og sakte bok som får en til å tenke og føle seg gjennom et bredt spekter i løpet av sine 200 små sider. Slike bøker er herlige å lese og sjeldne å komme over. Samtidig kjenner jeg at de 200 + sidene var akkurat passeleg dose, for igjen - et klart og tydelig plott, en utvikling av hebdelser - det mangler og kan bli litt vel tamt i lengden. Som en bok jeg leser mellom to lengre krimbøker fungerer den derimot utmerket og gir meg akkurat den avkoplingen jeg trengte. Dette er en bok jeg kan tenke meg å lese om igjen ved en senere anledning, tror nemlig en vil kunne oppleve boka på ulike vis avhengig av hvordan en selv har det òg hvordan en egens livssituasjon er. Liker forresten også veldig godt måten boka er satt opp på - meget korte kapitler på alt fra 1 linje til halvannen side. Altså er det mulig å lese bare litt av gangen fremfor å lese fra perm til perm. En slik bok en kan plukke opp på tog eller buss til og fra jobb, F. Eks, uten å liste tråden. Og. Språket er FANTASTISK. Her finnes mange gullkorn og boka mi har fått seg en god del eselører.

Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

Igår fredag leste jeg Skrekkelig jul - skumle skapninger som herjer i julen av Sveinung Lutro (forfatter) og Ronald Jakobsen (illustratør), den sto lenge som reservert hos Sarpsborg bibliotek, da den ventet på klargjøring. Og idag morges startet jeg på Weird & Wonderful - A Calendar of British Customs, hadde egentlig satt den opp som 'utebok' siden den er lettlest, men går også greit hvis jeg har kun 10-15 min til å lese. Våknet først kl 5, og leste noen sider før jeg fikk sove videre til kl 9 når vekkeklokka mi ringte. Skal en en tur på biblioteket og hente 2 pakker på post-i-butikk idag.

Resten av helgen skal jeg lese tegneserien Gulosten - liv i helvete 1914-1921 og ihvertfall komme med igang med Gulosten - kjeltring, motstandsmann og kongevenn.

Hurra for helgeåtråden! :-)

Har gått meg vill i podcastcerdenen føler jeg, blir så utålmodig av å lytte til "nye" podder at jeg egentlig ikke gir dem nok tid til å bestemme meg for å "vrake eller dumpe"-så lista mi over aktuelle podder vokser og vokser og er et eneste stygt kaos :-p MEN i dag er det iallfall duket for en ny runde av LØrDAGSRÅDET som har blitt en skikkelig favoritt hos meg! Diverse bok-podder er også spennende, særlig de hvor forfatterne intervjues. Ellers er det EN ny podcast jeg har blitt glad i og det er "Terapi" :)

Lydbok - nylig ferdig med Beretningen om Herr Roos, av Håkan Nesser. Nr tre i serien om Barabarotti. Har virkelig blitt glad i nessers krimbøker altså.. han mestrer både fortellerkunsten OG språket på en herlig måte! Endelig en etterforsker "uten personlige problemer" (alkoholisme, traumer osv) diktet opp kun for å gjøre karakteren ekstra interessant. Og elsker hvordan bøkene følger både ofrene, pårørende og etterforskerne på en veldig god måte. Oppdaga forresten tilfeldogvis at nr 4 i serien står på hylla så det blir neste bok

Nå lytter jeg til "My lovely wife in the psych ward" - som er en sann fortelling om hvordan psykose "ut av det blå" rammer et ungt ektepar da hun blir (p)syk og hans rolle endrer seg fra kjæreste til noe annet, en slags sykepleier. Og, ikke minst beslriver denne boka noe som ofte ikke snakkes om - tiden etter sykdommen. For når hun blir bedre, blir forholdet dårligere. Han kjenner sinne overfor henne og skjønner ikke selv helt hvorfor.. spennende historie om psykisk helse og en viktig påminner om at det faktisk kan ramme hvem som helst.

bOK - leste ut Svar Daggry denne uka, tredje bok i Springflo-serien. Av de tre bøkene er dette den desidert beste, og jeg sitter nå og venter på at nr 4 (sov du vesle spire) skal lande i postkassen. I mellomtiden leser jeg "Vær snill med dyrene" - en nydelig bok med mange flotte formuleringer som må leses på nytt. En bok man leser langsomt og gjerne leser på nytt igjen ved en senere anledning. Kort fortalt handler det om skilmissens "effekt" på moren i forholdet. Hvem er hun når hun ikke lenger er mor og kone? Fin fortelling hvor et bredt spekter av følelser skildres på en veldig fin måte!

'Vest i havet' lånte jeg nylig sammen med 'Tusen år på Man' på Fredrikstad bibliotek da jeg sjekket bøker av Jon Leirfall.

Ingen tanker er falske ...

En jente, som vi aldri får vite navnet på, og Jake er kjærester, men forholdet er fremdeles rimelig fersk. Allerede nå er jenta i tvil angående deres forhold. Istedet for å gjøre det slutt med ham nå, venter hun til de har vært hos foreldrene hans for første gang, og tar det derfra. Hun liker ham, men er usikker på om han er hennes type gutt, og om de har noe å bygge videre på; derfor kan denne lille kjøresturen være en fin mulighet til å sette ting i perspektiv. Hun vet ikke hva Jake tenker om forholdet, og om han også har tenkt å gjøre det slutt eller ikke.

Hemmelig kontakt
Jake kommer fra en gård og de må kjøre temmelig langt ut på landet for å komme dit, og de har for det meste veien for seg selv. Under bilturen diskuterer de all slags ting, ikke noe personlig, men mye filosofi og psykologiske ting. Det Jake ikke vet, som hun ikke har fortalt ham, er at hun har en hemmelighet som hun ikke har røpet til noen. I det siste plages hun av en som stadig ringer henne. Noen ganger snakker han, andre ganger ikke. Noen ganger legger han igjen meldinger. Hun har gitt denne personen kallenavnet the Caller. Hun har lyst til å fortelle Jake om denne fremmede personen som stadig kontakter henne, men vet ikke om hun bør det, eller om det er lurest å holde det for seg selv.

Sær og intens handling
I'm Thinking of Ending Things er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. Jeg liker spesielle bøker, så for meg var det midt i blinken. For noen kan nok denne boka være for kryptisk, men det var nettopp derfor jeg likte den så godt. Man vet at noe grusomt er i ferd med å skje, men denne gangen var det vanskeligere å gjette nøyaktig hva. Det kryptiske setter det hele i spissen og gjorde denne leseren svært nysgjerrig hele veien. Man lurer på hva det grusomme er i ferd med å skje. Er det selvmord? Drap? Noe enda mer sjokkerende? Hva vil skje? Det er lett å gjette seg til hva som vil skje i bøker generelt, men denne var mer vrien og det var befriende. Man blir ekstra nysgjerrig og man vil bare komme til det store sjokket så fort som mulig. Et annet spørsmål også som gnager i en er hvem denne oppringeren som stadig tar kontakt med henne er, og om vi i det hele tatt får svar på det. Noen kommer kanskje til å synes at denne boka er kjedelig og trøttende da handlingen er stort sett om de to på kjøretur, og på denne kjøreturen diskuterer de filosofiske og psykologiske ting. Drøfter om sære nerdetemaer, men syntes det var med å løfte på både interessen og spenningen. Det gjør karakterene særegne, og man er nysgjerrig på både dem og handlingen. Samtidig venter man bare på at noe forferdelig skal skje, så man sitter der og forbereder seg på det verste mens man leser, kjenner at man spenner seg ufrivillig fast. Av og til føles det som om man sitter i bilen sammen med dem. Dette er ikke ren horror, men en psykologisk horror som virkelig utfordrer. Den setter mange menneskelige sider på prøve, både når det gjelder frykt, samspill, og setter spesielt ordet ensomhet i søkelys.

Vrien, men genial avslutning
Les den for dette er ikke vanlig horror. Det er mer enn bare horror. Boka er mye dypere enn som så. Det er første gang på lenge jeg leser en horror eller en bok generelt der jeg ikke klarte å se for meg slutten, noe som skjer sjeldent. For dette tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg og jeg elsker det. Avslutningen kan kanskje virke vrien for noen, men vær så snill å ikke avskriv boka av den grunn. Avslutningen er smart, på grensen til genial, og gir boka et skikkelig løft og man blir på en måte paff. Man blir satt ut i grunn og det er digg. Den har en type avslutning som man ikke klarer å riste av seg med det første. Den blir bare hengende ved deg lenge etter at den er ferdiglest. Så det er synd at denne boka ikke er så kjent og fått så dårlig markedsføring, fordi den fortjener virkelig å bli lest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Latinkyndig er jeg på ingen måte, men her er en mulig tolkning. Hvordan greide vi oss før Google?

Mitt distrikt har den siste uken vært åsted for sykkel VM, og denne helga avsluttes det hele. Folk har gått "mann av huse" for å se på, og jeg har selv fått med meg litt. Likevel har det blitt noe lesing, nærmere bestemt Ingvar Ambjørnsens serie på fire bøker om Elling. Siste bok fullføres i helga. Ser frem til den 5. boka om Elling kommer i 2018. God lesehelg til alle :)

En sterk, sår og vond bok om hvordan det kan være å se annerledes ut; og hvordan alt kan endres utfra hvordan man blir sett på av andre.

Du vet at hvis du legger inn lese dato, så lager bokelskere en oversikt år for år for deg inne på din side?

Denne gangen ble det dessverre for langtekkelig og ujevnt. Les gjerne mer her

Må inrømme at dette var en bok jeg la fra meg ganske tidlig, hadde store forventninger, og ble ditto skuffet. Synes han går så tll de grader i Wikipedia fella, slik som Jon Michelet med sine sjøfartsbøker. Det blir for mye fakta, og for lite roman.
Jeg har ikke gitt den opp helt, og plukker den nok fram igjen, så får vi se.

Husker at en lærer (husker ikke hvilken og for hvilket fag) leste høyt for oss fra denne boka.