Bokelskere.no

Mitt forslag er Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque. Denne verdensberømte klassikeren ble første gang utgitt i Tyskland i 1929.

Jeg ble først kjent med forfatteren i fjor høst, da en vennlig sjel hadde lagt igjen hans Tre kamerater i vår ferieleilighet. Boken gikk rett til hjertet på meg. For en evne til å fortelle om menneskers vanskelige liv med dybde, humor og varme. En sekser på terningen og rett inn på min eksklusive favorittliste. Remarque skal jeg lese mer av.

I begrunnelsen for «Intet nytt fra Vestfronten» tillater jeg meg å sakse fra Bjørg L (takk Bjørg :-))

«Remarque får fram krigens grusomhet og meningsløshet på en veldig troverdig og antakelig realistisk måte. Det gjør også sterkt inntrykk hvordan Paul reflekterer rundt fremtidsutsiktene for de overlevende som ble sendt i krigen før de rakk å etablere familie eller å få et yrke. De som var eldre hadde etablert et liv de kunne komme tilbake til, og de yngre som slapp å tjenestegjøre ville glemme krigen og skyve ham og hans jevnaldrende til side. Hvilket liv ville de da få etterpå?»

Det er tre av disse mennene vi møter i «Tre kamerater».

Og videre fra Bjørg:
«I bokas etterord skriver Haagen Ringnes at boka ikke begrenser seg til å si noe om første verdenskrig, men sier noe om krigens vesen. Beskrivelsene i denne artikkelen i Aftenposten fra en norsk sanitetsoffiser i FN-tjeneste i Bosnia, har mange likhetstrekk med episoder i Remarques bok, synes jeg. Rammene er forskjellige, men krigens grusomhet er den samme.»

Tusen takk, Hilda!

Nok en solid krim-roman av Trude Teige. Spenning og mening - god lesing. Mer om denne i Reading Randi

Mesterlig om det gode og det onde

Olav Duun tar oss til en bygd på Trøndelagskysten tidlig på 1900-tallet. Her lever menneskene tett på hverandre; relasjonene mellom dem er sterke, både gode og konfliktfylte.

På gården Stavsund turer gamlefar Didrik Dale frem. En sta, hensynsløs og utspekulert kar, besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men jeg øyner i han også et ensomt og ulykkelig menneske: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Didrik og sønnen, Håkon ligger i stadig strid om hvordan gården og det tilhørende møllebruket skal utvikles. Sønnen synes veik og tafatt, kuet av faren. Kona hans, Ragnhild er et bilde på det gode, rettskafne og uredde. Ragnhild gjør sitt beste for å mekle mellom ektemannen og svigerfaren. Odelsgutten Johannes har dratt sin vei, ansvaret for gården hviler på Håkon og Ragnhild. Didriks kone, Tale er en sterk personlighet. Hun er redd mannen sin og ikke uten grunn. Men hun er en kvinne med sine meningers mot, står oppreist og tar igjen med brodd og ironi. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når den store konflikten kulminerer på dramatisk vis og alt raser sammen rundt henne, står Tale stødig; går i fjøset og lager mat.

Duun beskriver sine personer innsiktsfullt og skarpt. De er komplekse mennesker med sterke og svake sider, gode og dårlige. De handler ut fra det de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side. Duun skildrer på mesterlig vis relasjonene mellom dem, hvordan deres tanker og gjerninger griper i hverandre og driver handlingen fremover. Personene fremstår som levende og troverdige, og jeg får en forståelse og godhet for dem, samme hvor «galt» de kan oppføre seg. Duun feller ingen dommer; han lar leseren gjøre seg sine egne tanker om de moralske spørsmålene han reiser.

Bygdas folk lever tett på naturen og er avhengig av den, av jorda og sjøen. Jeg leser – og ser for meg hav og himmel, luft og skyer, alltid i bevegelse. Vi følger naturen, lyset og været gjennom døgnene og årstidene, nesten så det kjennes på kroppen.

Duun skriver på sin dialekt, en nordtrøndersk kystdialekt. Uvant, men relativt enkelt å komme inn i. Om jeg ikke forsto hvert ord, kom meningen frem. Et herlig, friskt og presist språk med saftige replikker og underfundig humor.

Et par eksempler:
«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.»

«Han (Didrik) såg på henne, litt sømntung i auga. Svara gjorde han ikkje. Lea gjekk fram og sette seg, la eine kneet over det andre og sat og stirde han beint i andlete. Det var hardt arbeid, for faren tok til og såg ut hjelpelaus no, og hjelpeløysa var leiaste syne ho såg, verre enn utsvelta naut på båsen.»

Dag Solstad har uttalt at Olav Duun er utdatert, at han føles fremmed og likegyldig for ham. Duun kjeder ham. Medmenneske er skrevet for nærmere hundre år siden (1929). Jeg vil si at den er tankevekkende, gripende og velskrevet. En i aller høyeste grad lesverdig bok for dagens lesere.

I Kjells lesesirkel leste vi Medmenneske i januar 2020. Denne lenken fører til alle innleggene.

Så bra!
Jeg er langt på vei i "Ragnhild" og vil som deg fullføre trilogien. Gled deg!
Så fikk jeg hele Juvikfolket i bursdagsgave; det blir min ferielektyre om ikke så lenge.
For mange år siden leste jeg "Menneskene og maktene" og skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fulgt opp Duun. Noterer meg herved en ny favoritt-forfatter.

Det hender seg at man irriterer seg over bøker. Forsvunnet er en av dem.

Når frustrasjonen stiger
Det skjer ikke så ofte, men noen ganger, blir man så frustrert over en bok på grunn av mange faktorer, at man har nesten lyst til å gi opp, men så leser man ferdig likevel, fordi jeg foretrekker å lese ferdig bøkene.

Forsvunnet er første bok i Bone Secrets serien. Det er en serie som består av fem bøker i skrivende stund. Første bok er om tidligere politimann Jack Harper, som nå har tatt over et firma med sin søster. Han er redd for dårlig rykte når rester av et skjelett blir funnet tilfedig i en krypkjeller i et bygg med leiligheter, som firmaet hans eier.

Rettsodontolog Lacy Campbell blir tilkalt for å undersøke restene av liket, og hun får sjokk når hun oppdager at det er en av hennes nærmeste venner som forsvant for elleve år siden. Lacey selv har følt seg skyldig i flere år for at hun ikke klarte å redde henne fra Studineslakteren. Betyr dette funnet at hun selv er i fare?

For mange gjentagende følelser
Jeg har ikke noe i mot krimbøker og andre bøker som har en dose romantikk og følelser i seg, men i denne boka blir alt av det litt voldsomt, og så langdrygt og så forutsigbart, at det nesten gjør vondt. Dette er en bok som vekker så stor frustrasjon at man har nesten lyst til å slenge boka mot veggen (gjorde det ikke), men var veldig fristet til det mange ganger. Ting som irriterte meg ved denne boka, er blant annet disse grunnene: Instalove. Når topersoner møter hverandre, og får følelser for hverandre med en gang. Ikke spesielt troverdig ... Mannen er høy og mørk, og kvinnen er liten og har lyst hår. Hun er også selvfølgelig svært vakker. De prøver å ignorere hverandre, og sine egne følelser, og dette blir gjentatt til det uendelige. Jeg himler ofte med øynene når jeg selv ikke merker det, og tenker det skjedde mange ganger mens jeg leste denne uka. Andre faktorer som spilte var forutsigbarhet. Det var klisje etter klisje og disse typiske Hollywoodscenene blir for dumt. Nei, det blir for meget av alt.

Forsvunnet består riktignok av bare 383 sider, og med korte kapitler, men likevel var det et slit å lese. Det er heller ikke meningen å være så negativ. Noen bøker går manbare ikke overens med. Jeg prøvde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har skrevet om Didrik Dale i andre innlegg og er enig med deg i synet på han. En av bokens sterke sider er nettopp at menneskene er komplekse, levende mennesker med gode og dårlige sider, styrker og svakheter.

Et sentralt spørsmål er, som du sier, spørsmålet om det gode og det onde. Hvor står Håkon, Didriks sønn i dette? Han kan oppfattes som veik og feig. Men når kona hans, Ragnhild innrømmer å ha drept svigerfaren, lar han ingen nåde gå for rett. Han presser Ragnhild til å melde seg for lensmannen og ta den straffen samfunnet har bestemt.

En samtale mellom Håkon og moren, Tale gir innblikk i hvordan Håkon tenker:
« – Jaså, du Håkon, du dømte a Ragnhild til tukthuset du (Tale).
– Du kan kalla det for det ja.
– Ja, ja. - - - Eg har aldri skjønna stort av deg. No skjønnar eg ingenting.
– Endelig ein gong må eg ta eit tak ja, sa han. – Eg gjorde det eg burde gjera. Ein får gjerast det som rettast somtid, og eg vil halde meg til det her etter.»
(…)
«– Eg har sett det all tida, at gjer ein rett år ein kant, så gjer ein gale åt ein annan. Det lærte eg av ‘n far; han som aldri såg år meir enn ein kant, – han visste ikkje det fanns meir enn ein, han! Og der stod eg. Der har eg stått til no. Stått og tviglåmt bort i hjulverket. Det var hardt. Men hardare blir det her etter. No når eg skaal gå beint fram.» (s 140)

Håkon tar et oppgjør med seg selv. Slik jeg leser dette, har Håkon lenge innsett at det å handle rett for noen, kan bli galt for andre. Men heretter vil han gjøre det han mener er riktig og gå «beint frem», nær sagt koste hva det koste vil. Følgen blir at Ragnhild må sone i tukthuset, barnet, Hallvard mister moren sin og gården en sterk kvinne.

Duun overlater spørsmålet om riktig og galt til leseren.

PS: At Dag Solstad mener at Duun er utdatert og uinteressant for dagens lesere, sier vel mer om Solstad enn om Duun.

En forbannelse, eller tilfeldigheter?

Usikker tid for Sebastian og moren
Moren til Sebastian er en smule deppa for tiden, siden hun sliter med å få roller etter at hennes siste film floppet. I mellomtiden filmes det inn julekalender på Östasiatiska museet, som hun dessverre ikke er en del av. Men det er Manda, en av vennene til Sebastian som også er skuespiller. Hun spilte datteren til moren hans i forrige film. Da ble hun, Sebastian og Max gode venner. Max har en skuespillerfar, og sammen ble de kjent under filmsettet, og har siden holdt kontakt.

På samme museet er det i ferd med å åpne en ny utstilling som heter Keiserens grav. Men både før og etter åpningen skjer det skumle og dramatiske ting som er vanskelig å forklare. Er det en forbannelse, eller tilfeldigheter? Et nytt mysterie er i ferd med å ta form for Sebastian, Manda og Max. Og kommer vi til å få vite mer om hva Hekseknuten er?

Anstrengt forhold til oppfølgere
Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til oppfølgere. Selv om jeg har lest mange gode bokserier, er det mye variert man møter på. Enten er man redd for at en oppfølger ikke er like bra som den første boka, eller at etter at man ikke har likt første bok i en serie nok til å fortsette med oppfølgerne. Ofte blir oppfølgere, spesielt bok nummer to sett på som svake.

Siden jeg likte Gjenferdets stemme godt, ville jeg gjerne lese Keiserens grav kort tid etterpå siden jeg allerede hadde den, og jeg likte karaktererne veldig mye i første bok, og så frem til et lite gjensyn. Jeg liker også å lese om historier og om forbannelser, og synes vanligvis det er spennende, men synes selve saken denne gang ble litt for typisk og en smule tam. Det samme med karaktererne. Syntes de var noe bleke og ikke like sprudlende som i den forrige boka. Noe som er synd for persongalleriet besto av mange karakterer å være glad i, da jeg leste Gjenferdets stemme. Jeg liker dem fortsatt, men følte jeg ikke fikk like godt tak på dem denne gang.

Morsomt mor og sønn forhold
Men forholdet mellom Sebastian og hans noe eksentriske mor er fremdeles morsom å lese om, og denne gang er det også kommet en mann i familien, som Sebastian må ta hensyn til. Vil familielivet fungere som før, og kommer moren hanstil å få flere roller i filmverdenen?

Usikker på om Hekseknuten er planlagt som en trilogi eller en serie, og selv om jeg ikke falt for denne, og ikke syntes den var like spennende som Gjenferdets stemme, vil jeg gjerne få med meg neste bok, for i Keiserens grav klarer Rundberg å bevare den fine humoren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her står det litt om forfatteren Mark A. Gabriel, som altså er et pseudonym.
Boka ble forøvrig delt ut til stortingsrepresentantene i 2003.
(Men om de leste den, er nok en annen sak ... )
Dr. Mark Gabriel was born and raised in Egypt in an Islamic family. By the age of 12, Dr. Gabriel had the entire Quran memorized. He graduated from Al-Azhar University in Cairo and then became a professor of Islamic history at that university. He also served as the Imam (spiritual leader) of a mosque in Giza, where the pyramids are located.

In short, Dr. Gabriel was a highly prestigious figure in the Islamic world when one day he dared to question the authenticity of the Quran. That evening he was kidnapped by the Egyptian secret police and thrown in prison where he was tortured unmercifully for days due to questioning his religion. Miraculously, just as he was about to be executed, he was delivered from the prison by a relative with political connections.

During the next year while unemployed and living with his parents, Dr. Gabriel met a Christian pharmacist who gave him a Bible. That Bible led him to Jesus, and when he read the Sermon on the Mount, he decided to accept Jesus as his Lord and Savior. When his father discovered that Mark had become a Christian, he tried to kill him. Running for his life, Dr. Gabriel fled to South Africa where assassins were sent to kill him. Finally he fled to the United States where he was granted religious asylum.

Today Dr. Mark Gabriel is a Christian evangelist. He is also spreading the truth about Islam. He is the author of several books, including a best-seller entitled Islam and Terrorism. He has been asked by powerful governments as an adviser. He also travels the world to speak in churches, conferences and teaching in bible schools on many different topics such as, the Christian perspective on Islam, how to reach Muslems for Christ, Middle East affairs, world religions, end of time according to Islam and Christianity and the role of women in Islam and Christianity.

Han har sin egen nettside her.

At stilen er bevisst, det trur eg, ingen andre ville funne på å skrive på den måten, stikk imot alle skrivereglar;)

Takk for svaret! Da gir jo terningkastet ditt mening.

Hei Harald,
Du beskriver boken som velskrevet, informativ og aktuell - og gir den fire på terningen. Hvorfor?

Nå er det lenge sida jeg leste denne boka, og jeg har den ikke her, men kan jo prøve å svare litt på spørsmålet ditt likevel:
Ja, hvilke "rettigheter" tror du at det dreier seg om at jødene har i eventuelle islamske stater?
Hvis du tenker på hvordan alle mennesker som er ikke-muslimer har hatt det i tidligere tider og har det i islamske stater i dag?
Du har helt sikkert hørt om dhimmi-status.
Har ikke-muslimer like store rettigheter som muslimer i islamske land?
Jøder finnes vel så å si ikke noen av i noen av de islamske statene i det hele tatt, noe det vel ikke er så mye å fundere på, eller hva mener du?
Hvis du tenker på det som står i koranen (det finnes flere forskjellige utgaver av koranen, men de er ikke så altfor forskjellige egentlig), så er jo den så full av inkonsekvente og motstridende vers og forordninger at en kan bli helt matt.
Ja, det står i koranen at muslimer ikke skal ha "vantro" som venner.
Etter min mening er det lite som er "forenlig" eller særlig fornuftig eller logisk i det hele tatt i islamske skrifter.
Det meste er røverhistorier og bullshit.

Ja, du fokuserer egentlig på noe viktig - som merkelig nok ble uviktig for meg. Rart, faktisk - for jeg er vanligvis pirkete på slikt - men nå har jeg lest mye av Solstad, og bemerket dette i tidligere omtaler - stilen hans har blitt et "varemerke" for meg, tror nesten den er bevisst jeg. Og det overskygger ikke tema, eller "budskapet" når jeg leser han - men hvis noen mister opplevelsen eller lesegleden ved dette, så er det jo litt synd - har man først begynt å henge seg opp i dette, så er man kanskje "fanget". (Se også Jon Fosse, en annen forfatter jeg setter høyt - mange reager på hans lange setninger/perioder uten skilletegn osv - men også han bruker jo dette bevisst)

Spøkelseskrimserie for unge lesere.

Morsomt og spennende konsept
Rundberg er en svensk forfatter som har kommet med en spøkelseskrimserie for unge lesere, hvor vi møter Sebastian, Manda og Max, som blir fort gode venner i Gjenferdets stemme. Gjenferdets stemme er første bok i Hekseknuten. I skrivende stund er det blitt utgitt to bøker i serien som kan fint leses som frittstående.

I første bok blir Sebastian tvunget til å være moren sin med på jobb. De skal tilbringe sommerferien på et gammelt hotell hvor også filminnspillingen skal foregå. Det er ikke Sebastian som er skuespilleren i familien, men moren hans. Faren hans er travel opptatt med sin nye familie, og derfor føler Sebastian seg litt splittet for tiden. På settet blir han kjent med Manda og Max. Manda er skuespillerdatteren til Sebastians mor, og Max er med faren på jobb. Faren hans har vært med i noen Hollywoodfilmer, og tror han er en stjerne av den grunn. Han er morsom å lese om fordi det er litt ironisk.

Det er noe med hotellet som gir Sebastian frysninger. Ikke bare fordi det er gammelt, men merkelige ting skjer som at strømmen går, og det er et rom der som han blir ekstra nysgjerrig på. Hvorfor? Både han, Manda og Max er svak for mysterier. Vil de klare å løse de rare hendelsene som oppstår?

Levende karakterer
Selve skremselselementene er ikke spesielt originalt eller skremmende, men likevel er det underholdende, mye på grunn av måten Rundberg skriver på, og persongalleriet er svært fargerikt, spesielt moren til Sebastian og faren til Max. De er noe for seg selv. Sebastian er veldig glad i moren sin selv om han også ofte skjemmes over henne. Sånn er det vel å være en ung gutt.

Boka er skrevet med mye humor, og det er også mye å kjenne seg igjen i fra en vennegjeng i den alderen, så sånn sett blir trekløveret realistiske, og det blir nesten som å være en del av dem, selv om man ikke er i målgruppen. Komedieaktig grøsser som byr på en dose mysterie.

Fra min blogg: I Bokhylla

I forordet til min utgave skriver Rolv Thesen:

«Da Duun skreiv Medmenneske (1929), var det boka om Didrik Dale han ville skrive. Først tenkte han å kalle boka «Retten år», seinere tenkte han på «Eit medmenneske», for di denne titelen høvde så godt på Didrik Dale. Duun har i skildringa av den vonde Didrik streka sterkt under at han ikkje er som andre menneske. Didrik har i grunnen mist sambandet med det eigenlege menneskesamfunn; …»

Det å være et medmenneske er ikke et entydig begrep. På østnorsk har det gjerne en positiv valør. Medmennesker er mennesker som er til stede for hverandre og stiller opp for hverandre. Men i bunn og grunn er vi alle medmennesker. Mennesket er et sosialt dyr, og vi kan ikke leve uten hverandre. Tittelen er tankevekkende og god; Didrik er et menneske som bryter med samfunnets normer og moralske retningslinjer. I manges øyne har han stilt seg utenfor samfunnet, men han er like fullt en del av det. Didrik Dale er et medmenneske.

Selv ser han slik på det:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den.» (side 47)

Jeg mener at tittelen, Medmenneske kan henspille både på mennesket Didrik og på det lille kystsamfunnet der handlingen utspiller seg.