Man skal tro fordi man frykter Gud og ikke fordi man frykter menneskene. Forbudet mot å forlate troen fremstår som absurd, siden dette i realiteten ikke er noe man selv kan kontrollere i særlig grad. Det gir imidlertid mening om man innser at det handler mindre om tro og mer om å kontrollere et forestilt fellesskap gjennom å forme og holde fast ved en identitetsgruppe.
Siden jeg føler meg litt "skyldig" i denne avsporingen, har jeg tatt din oppfordring og samler alle forslagene i en liste. Så mange gode forslag at det tar litt tid, men listen kommer!
Håper det blir mer fart i diskusjonene om "din" bok, Allesjele. Uansett - boken har avstedkommet en fin diskusjon om tysk litteratur. Takk for det!
Et slag for tysk og tyskspråklig litteratur!
I forbindelse med felleslesing av Cees Nootebooms Allesjele (Kjells lesesirkel januar/februar 2021) kom det frem et ønske om mer kunnskap om tysk litteratur. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.
Bokelsker «Vannflaske» etterlyste tips om tyske bøken, og responsen lot ikke vente på seg. Her er en oversikt over de anbefalte. Mangler noen?
Kripos etterforsker Harinder Singh får en utfordrende tid fremover, da hans niese blir kidnappet på vei hjem fra en vennetur.
Man stiller opp for familien
Senere blir hun funnet av noen andre, nesten livløs i en elv. Hun bor og studerer for tiden i Edinburgh, derfor drar Harinder dit for en kort periode, som pårørende, siden han og Amandeep kjenner hverandre godt. Han prøver å love og ikke blande seg i saken siden han ikke har gyldig myndighet der, men likevel spør han litt rundt. Han kommer også i kontakt med det skotske politiet, men klarer han å være i Edinburgh, og la dem få jobbe i fred? Eller kommer etterforskeren i ham ta for stor plass?
I Oslo følger man Rachel Hauge som gjør sine egne undersøkelser. Amandeep har tidligere jobbet på Gemini, en restaurant hvor det skal ha foregått en del snusk, og tvillingbrødre er kjent for å ikke ha rent mel i posen. Amandeep skal også ha hatt en kort affære med noen som jobbet der. Har bortføringen hennes noe med utestedet å gjøre, eller er det noe helt annet?
Skjebnesteinen hadde et veldig godt utgangspunk,t med mange interessante personligheter å bli kjent med. Likte vekslingen mellom Oslo og Edinburgh, men likte å lese delen om Edinburgh best. Det er en gammeldags by med mye historie. Det var også delen i boka som var mest spennende å følge med på.
Må også huske på å nevne at Skjebnesteinen er bok nummer to om Harinder Singh. Bok en er Den stille uke. Selv har jeg ikke lest den, men syntes ikke den gjorde noe. Det føltes ikke noe som manglet eller noe man ikke forsto, så man trenger ikke å lese bok en for å få med seg en bestemt sammenheng. Men det spørs jo hvor nøye man er. Jeg er ikke så nøye på å lese i kronologisk rekkefølge. Det avhenger litt av sjanger og hvem som har skrevet en serien.
En typisk greie oppstår
Ville ha gitt denne en høyere terningkast hvis det ikke var for instalove og varme følelser. Sier i hvert fall ikke mellom hvem. Det er lett å finne ut siden det lyser på lang vei. Sier ikke at jeg hater bøker med varme følelser, men ofte føles det veldig malplassert, og det gjorde det denne gang. Synes konseptet i seg selv, sto mer enn godt nok på egne ben uten den biten. Denne gang føltes det ut som en nødløsning for å sprite opp ting, noe som ikke var nødvendig. For frem til da, var boka spennende, men så gikk det litt downhill. Heldgivis tar det ikke for mye plass. Det var ikke bare det som dro boka noe ned, men også mot løsningen(e), som ble litt for lettvint å gjette seg frem til, og mye avsluttes litt vel raskt.
Godt mulig jeg leser videre om Harinder Singh, for som karakter, er han spennende å lese om, men håper han får en bedre utfordring i neste bok.
Ingen ønsker å møte tragedien, men den er en uunngåelig del av livet.
Livet er en stor tumult med stadige kast mellom det som skremmer og det som gir glede. I beste fall greier vi å skape gode minner i løpet av livet. Selv om det i vår verden finnes altfor mange mennesker som er nødt til å glemme for å leve.
Denne klassikeren er hermed lagt til min ønskeliste. Tusen takk, gretemor!
Ett forslag til: Som en klovn ser det av Heinrich Böll. Han fikk Nobelprisen i 1972. Tittelen sier mye, her finner du humor godt blandet med visdom og vidd.
En av bøkene jeg leste i fjor, men jeg rakk ikke å anmelde alle bøkene jeg leste i 2020, og prøver å ta det igjen i år. Bøkene sitter friskt i minne uansett.
Det er ikke ofte jeg får prestasjonsangst, men får det av å skrive om bøkene til Stephen King, siden det er en mann jeg beundrer. Selv om han er min forfatterhelt, har det hendt seg at han har skuffet meg, han også. Det går jo ikke an å like alle bøkene man leser. Med Dolores Claiborne, gjorde han ikke det. Var godt kjent med historien fra før, for hadde sett filmatiseringen fra 1995, en del ganger, som er en av de bedre filmatiseringene av King bøkene. Og i fjor leste jeg boka for første gang. Det var kanskje på tide.
I mars kommer han ut med en ny bok, og da passer det bra med litt oppvarming. I slutten av fjoråret bestilte jeg noen bøker av ham som jeg skal lese senere i år, og har blitt flinkere til å lese bøker av ham de siste årene, istedet for å ta lengre pauser som før.
Uvant å lese monolog, men fascinerende
Begynnelsen av Dolores Claiborne tok noe tid, i hvert fall for min del å komme gjennom, fordi boka er skrevet som monolog, noe som er litt spesielt, og har ikke lest så mye fra den slags perspektiv tidligere, men etter hvert som man ble vant til det, gjorde det hele mer interessant. Lesingen går nesten av seg selv, når man først finner flyten i det. Boka er også uvanlig kort med tanke på at King har skrevet den. Han har skrevet noen korte bøker, men de fleste bøkene hans er svære beist. Den største boka jeg har lest av King i skrivende stund er It, som var på litt over 1200 sider. Tror det tok meg fire måneder å komme meg gjennom den, men det var vel verdt det. Det er en veldig god oppvekstroman blandet med litt horror.
Denne boka er ikke akkurat horror som han er mest kjent for, men en psykologisk thriller. Den er om hovedtittelen Dolores Claiborne som sitter i et avhør. De andre karakterene blir man kjent med gjennom det hun forteller. Hun har vært ute en vinternatt før, og beskriver ting som de er og var. Hun og familien bor i et lite hus med trange kår. Claiborne har tre barn, og det er ofte amper stemning mellom familiemedlemmene. Ektemannen er voldelig mot Dolores, og hun prøver å late som ingenting, og datteren er redd for faren. I voksen alder drar hun vekk for å studere. Dolores jobber for Vera Donovan, en skrøpelig, gammel dame som trenger hjelp til det meste. Dolores tar seg av henne og huset. Hun er ikke den enkleste å jobbe for, siden Vera ofte kjefter og har bestemt måte hvordan ting skal gjøres, så Dolores må være svært tålmodig, for hun trenger pengene. En tragisk ulykke gjør til at Vera dør, og Dolores blir mistenkt siden hun befant seg i nærheten. Gjennom hennes avhør får vi vite om hennes oppvekst, og hennes tid med egen familie som voksen. Man blir kjent med en sterk kvinne som har vært gjennom det meste og som står på sitt. Er hun uskyldig? Flere ting skjer også i boka, som gjør alt ekstra spennende uten å avsløre noe. Det er mye som blir beskerevet i det hun sier og mellom linjene. King er god på det. Han er fordømt god på karakterbeskrivelser, og han forer ikke leseren med teskje. Han lar ting henge litt i luften, noe jeg liker.
God bok og filmatisering
Filmatiseringen fra 1995 med Kathy Bates og Jennifer Jason Leigh er veldig god. En av de bedre filmatiseringene som er basert på Kings bøker. Jeg liker den, The Shining og Misery når det gjelder filmatiseringene av bøkene hans. Kathy Bates og Jennifer Leigh gir et godt bilde av et vinglete og konfronterende mor og datter forhold. Deres karakterer gjør filmen veldig interessant. Kathy Bates er også med i Misery. Hun er god på å virke noe skremmende.
Advarer om at boka er noe tung i begynnelsen, men det går lettere når man kommer over kneika. Dolores Claiborne viser deg hvor skapet skal stå.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg har hatt denne boken på ønskelisten lenge. Nå rykker den sannsynligvis frem i køen. Takk!
Da er det vel bare å gå i gang med "An-Magritt" :-)))
Lykke til!
Den største utfordringen er viljen til å prøve nye tanker. Å ikke nøle med å sette spørsmålstegn ved andres sannheter og å gå andre veier.
Siden jeg ikke kjenner deg og heller ikke vet hva du vanligvis leser, er det vanskelig for meg å si om «An-Magritt» er noe for deg. Men jeg synes du gjør lurt i å gi boken en sjanse! Lurt også å bare låne An-Magritt til å begynne med, så kan du se hvordan det går.
Jeg brukte ikke ordlisten mye (syntes det ble forstyrrende). Selv om jeg ikke er trønder, er ikke dialekten så ukjent for meg. Jeg har bodd lenge i Trondheim og har også vært mye på Røros.
Lykke til!
Hilsen Lillevi
I grunnen er vår eksistens en tragedie. Livet igjennom søker vi å utvide våre kunnskaper, vår viten, våre erfaringer. Men til slutt kommer alt dette til å gå tapt i et ingenting.
Jeg respekterer dem som tror på andre liv etter dette. Men jeg forstår dem ikke. Det ser ut for meg som om religionen ikke blir annet enn en unnskyldning for ikke å akseptere livets vilkår. Her og nå. Ingenting mer. I dette ligger også det unike i det å leve, det vidunderlige.
Jeg har lest lite tysk litteratur selv, men siden du ikke har fått noen respons, får du mine anbefalinger.
Den tyske forfatteren Siegfrid Lenz (1926–2014) har skrevet flere svært gode bøker. Min favoritt er Tysktime, som vi har diskutert i flere omganger her på Bokelskere.no. Jeg liker også godt Ett minutts stillhet, en helt annen type bok, stillferdig, kort og lettere. (Dermed ikke sagt at «Tysktime» er tung.)
En eldre og glitrende forfatter er Erich Maria Remarque (1898–1970). Hans Intet nytt fra vestfronten er en nesten uutholdelig rystende skildring fra frontlinjen under 1. verdenskrig.
I Tre kamerater møter vi igjen noen av mennene fra «Intet nytt fra vestfronten». Boken forteller om hvordan denne mellomkrigsgenerasjonen sliter – skrevet med presisjon, varme og humor. Også en av mine favoritter.
Disse to bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre. Jeg leste «Tre kamerater» (som jeg tilfeldig fant i en feriebolig) først.
Håper du finner noe du liker, Vannflaske – og håper på flere tips!
Arkiver er til for at vi ikke skal glemme vår historie. Ikke bare hva som har skjedd og hvordan det har skjedd. Vi skal først og fremst se hvordan vi reagerte på ulike hendelser.
Mot og redsel er alltid flettet i hverandre. Det krever mot til å leve og mot til å dø.
Det har vært en sann og sitrende svir å lese Hekneveven! Jeg har måttet tøye lesingen og nyte boken i små porsjoner, - dels fordi språket og miljøskildringen var så fantastisk, og dels fordi den var så spennende! Jeg var jo så nysgjerrig på hvordan det ville gå, men samtidig gruet jeg meg til at den skulle ta slutt, så jeg måtte bare holde igjen, - jeg ville fortsette å være i den verdenen Mytting hadde skapt! Man kan bare bøye seg i støvet for hans evne til å lage stor litteratur av en historie som tilsynelatende kan virke som om den hører mer hjemme i «kiosk-litteraturen». Det som redder og bærer hele boken er språket, miljøskildringene og ikke minst forfatterens utrolige kunnskaper om alt fra veving og reinsdyrjakt til de første flyene. Historien har mange velkjente trigger-elementer – og de er deilige å kjenne på – , men man er aldri trygg på hvordan det vil gå! Overtro og overnaturlige elementer har en sentral plass i boken, og det kan nok oppleves som i overkant mye, men jeg svelger det rått, og tenker på at handlingen foregår i Vis-Knuts verden, - en mann som også hadde syner om hva fremtiden ville bringe, på linje med Hekne-søstrene.
Det handler antakelig ikke om din «kulturelle kapital», Vannflaske men om at boken er full av referanser til personer og hendelser, ukjente for de fleste av oss. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.
I utgangspunktet har jeg trukket meg tilbake fra lesesirkelen, men så hadde jeg altså «Allesjele» på ønskelisten. Min motivasjon var nettopp å bøte på noe av det nevnte. Jeg har lest snaut femti sider, men melder som deg pass. Det er så mye jeg må slå opp for å for å få tak i tankerekkene. Slik situasjonen nå er, har jeg valgt noe lettere og mer medrivende.
Pass deg for dukken er første bok i Skrekk og Gru serien for unge lesere.
En eller annen gang i ung alder blir man interessert i grøssere og vil ha noe skummelt å lese, gjerne for å teste seg selv. Ofte vil man lese bøker og se skrekkfilmer som man er for ung til å lese og se. Noen går lei av grøss, andre ikke. Dette er en fin bok i en serie som introduserer grøss for unge lesere på en gøyal måte.
Skrekk og Gru er en frittstående serie med nye karakterer og hendelser i hver bok. Kan minne litt om Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, bare litt enklere versjon.
Et godt kjøp?
I Pass deg for dukken møter man Mara som er en bestemt ung dame som har nettopp laget et veldig detaljert dukkehus. Det er bare en ting som mangler, og det er at ingen bor i dukkehuset ennå. Hun må finne en eier. Gjennom fra klassen, får hun vite at en ny butikk er åpnet i byen som heter Skrekk og Gru. Butikken selger originale og nifse ting. Mara tar med seg broren Jesse for å se om hun kan finne en eier til dukkehuset der. Hun finner en liten dukke som hun tror vil være ypperlig eier av huset hun har laget, men var det egentlig et lurt kjøp? Etter at dukken ble med henne hjem, skjer det rare og merkelige ting. Det virker bare som det er Mara som merker disse tingene. Har det noe med dukken å gjøre?
Ikke bry deg om at historien virker kjedelig og uoriginal
Det virker nok som en historie man har sett og hørt mange ganger før, og det er det på en måte også, men det er måten den er skrevet på som spriter opp det hele. Handlingen er både morsom og har noen gyselige scener. Ikke slik at oss voksne får mareritt, men man synes det er mer fryd enn skrekkelig. Liker også at boka inneholder masse atmosfære til tross for at dette er en barnebok, og det er viktig at barn blir tatt seriøst som lesere. Det synes jeg at denne boka klarer ypperlig.
En god grøsser som passer fint å lese nå i vintermørket, eller hvis man vil kose seg med litt grøss i Halloweentiden.
Fra min blogg: I Bokhylla