Bokelskere.no

Min første bok av Teige, men kanskje ikke den siste ... Tror heller ikke at dette er hennes beste?

Blant mye horror og mørk lesestoff ellers, vil man også av og til lese noen realistiske romaner. Valget falt på Morfar pustet med havet siden jeg ikke har lest altfor mange romaner basert på andre verdenskrig, dessverre. Har også vært nsygjerrig på å utforske Trude Teiges forfatterskap.

Morfar pustet med havet er om to brødre fra Grimstad, Sverre og Konrad. De mister foreldrene sine i svært ung alder, og Sverre lover å passe på Konrad, siden han er storebror. Han har lovet sin mor å beskytte ham. Som sin far, blir de sjøfolk og ingen steder er trygt. Andre verdenskrig er i gang og det er bare spørsmål om tid før man selv blir omringet og tvunget til nye, og truende hverdag. Det skjer med brødrene Sverre og Konrad da de og deres mannskap blir angrepet av en japansk ubåt. Brødrenes vei skilles, og fokuset blir videre satt på Konrad og en annen mann som fraktes i en livbåt som til slutt havner i Java. Der møter Konrad en norsk sykepleier som heter Sigrid. Konrad er i dårlig forfatning. Vil hun få ham på bena igjen, og blir deres veier også splittet av japansk nasjon som stadig nærmer seg med sitt strenge regime?

Forutsigbar fortellerstemme
Spennende utgangspunkt, men hadde nok likt boka bedre hvis den var skrevet av noen andre. Teige skriver ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener, men det blir litt ofte pompøst og forutsigbart over det hele. Det er lite overraskelser og man kommer ikke helt inn i dybden av karakterene. Det var et savn. Men interessant og brutalt om hvor strenge og groteske det japanske regime kunne være. Ofte leser man om tyske konsentrasjonsleire når man leser romaner som er basert på andre verdenskrig. Det var interessant å bli bedre kjent med hvordan det var i en annen verdensdel.

Spesielt interessant var det å lese om hverdagslige livet før andre verdenskrig rammer hovedkarakterene for alvor. Hvordan de frykter det verste, og bare venter på å bli fraktet av sted mot sin vilje. Det var også fengslende å lese om hvordan fangene støtter hverandre til tross for matmangel, søvnmangel, og dårlig helse generelt. Alt de blir tvunget til å gjøre og likevel holde ut med håpet om at livet begynner etterpå.

Ikke alle relasjoner er like troverdige
Det jeg dog ikke ble særlig overbevist om er en relasjon hvor det oppstår instalove. Mennesker som får følelser for hverandre nesten med en gang de møtes. Det er ikke troverdig i bøker for voksne eller ungdomsbøker. Det kan skje, men det blir ofte malplassert i bøker og ødelegger noe av spenningen som allerede var der. Jeg var heller ikke spesielt fan av Sigrid som fremstilles som en slags superkvinne som vet råd til enhver tid, ingen svakheter eller noe særlig menneskelig ved henne. Kanskje litt hardt å si, men savnet å se mer menneskelige sider av henne.

En brutal og kunnskapsrik roman om andre verenskrig, men det blir nokså gjentakende og litt for mye om forelskelse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå har jeg kost meg med å se filmatiseringen av Ved Vejen én gang til, og jeg oppdaget da noe utrolig fascinerende som har gått meg hus forbi tidligere. Det øyeblikket da forfatteren så den ukjente kvinnen i vinduet, som jeg har fortalt om ovenfor, er tatt med i filmen! Vi ser Katinkas drømmende ansikt i vinduet idet et tog kjører forbi, og i togvinduet ser vi et kort øyeblikk en "herre" som ser mot henne, - utvilsomt Bang selv! Fikst og dyktig gjort, - en slags filmatisk intertekstualitet! Så nå kunne jeg ikke dy meg, men er i gang med å lese Ved Veien for tredje gang!

Lagt til ønskelisten. Høres ut som en fascinerende bok, tusen takk for tipset, Randi. Selv om jeg ikke lenger er medlem av lesesirkelen, er det fint å følge med på forslag og diskusjoner.

Ofte vet man ikke hva man skal skrive. Det gjelder også denne boka. Kan begynne med å skrive at det var hard lesing.

En grotesk og spesiell dyresak
Grunnen er at store deler av krimsaken er om dyreplageri, og det er hardt å lese om for oss dyrevenner. Deler av seksten hester blir funnet på et jorde. Hodene er delvis begravd slik at det ene øye er vendt opp mot sola. Bonden som bor i nærheten, sier at det ikke er hans hester, så kriminaletterforsker Alec Nichols får en storjobb med å oppsøke eierne deres. Med seg på laget får han veterinærpatolog Cooper Allen, men de har kun få dager på å få fremgang i saken. Hvem eller hva har drept hestene på en så brutal måte? Er det satanister som står bak, et fenomen, eller et sjeldent virus? Er det trygt for Nichols og Allen å granske åstedet uten at det skjer dem noe?

Underveis i denne dystre og triste saken, kommer de over flere dyretragedier og saken tar en mørkere vending. Nichols er enkemann og bor alene med tenåringssønnen, Simon. I småbyen Ilmarsh er det meste nedlagt og fremstår mer og mer som en spøkelsesby. Kommer han til å gå overens med Cooper Allens, og vil saken ende opp som et uløst mysterium, såkalt cold case?

Smårotete, men fascinerende fortellerstemme
Det tok noe tid å komme seg inn i handlingen siden Buchanan har på en måte sin egen skrivestil. I begynnelsen er handlingen noe her og der, hopping i tid og perspektiv, og kapitlene kan virke noe opphakkete. Men så fort man venner seg til fortellerstemmen, blir man mer engasjert i handlingen, også. Temaet er noe hardt siden boka inneholder som nevnt en del om dyreplageri, og saken tar en del ondskapsfulle vendinger.

Samtidig er boka fascinerende å lese og klarer å holde på mysteriet. Hvorfor Seksten hester har fått en del lave vurderinger, skjønner jeg ikke. Men det er ikke første gang jeg har likt en bok andre ikke like så godt, og omvendt. Det slår ikke feil. Syntes det var interessant å lese om både stedet og de få folka som er igjen. På mange måter virket det som et øde, stille og et nitrist sted. Syntes følelsen av isolasjon og britisk natur hjalp å løfte krimsaken, og gjøre den enda mer uhyggelig.

Gi denne boka tid og tålmodighet. Det er vel verdt det. Jeg er spent på hva mer Buchanan kommer med, for dette blir ikke min siste bok av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

En merkelig lukt henger i luften. En lukt som minner om lakris og sukkerspinn. Hva er det som skjer?

Et omreisende carnival, aner ikke hva jeg skal oversette det til norsk. Det er ikke ren tivoli og heller ikke ren karneval, men en slags blanding. Guttene Jim og Will bor ved siden av hverandre og begge er tretten år gamle. Den ene ble født ett miutt før midnatt og den andre ett minutt over midnatt den 31. oktober, som er kjent for å være Halloween.

Merkelig invitasjon
En dag da det blåser kraftig opp, blir guttene møtt av et ark som kommer flyvende mot dem. Den annonserer at denne omreisende attraksjonen, kommer den 24.oktober. Begge synes at det er noe rart, fordi det bruker ikke å være slike festligheter så sent på året. Likevel blir de noe nysgjerrig. Klokka tre på natten hører de toget i det fjerne. Jim får lyst til å snike seg ut til å se at de setter hele attraksjonen opp og Will kommer løpende etter. Men attraksjonen ser ikke ut som de kanskje hadde forventet seg. Det er veldig mørkt og svart, noe uhyggelig over det hele. Faren til en av guttene, som er en eldre mann og som ble far i godt voksen alder, merker også dette toget som er på vei til Green Town, og han aner det verste. Er det noen grunn til det?

Slike attraksjoner er jo til for å ha det gøy for en stund og oppleve nye ting, ikke for å skremme, er det vel?

For oss som setter pris på uhyggelig stemning fremfor billig redsel
Something Wicked This Way Comes ble utgitt i 1962. En del år før Stephen King ga ut sin første bok. Selv om boka fyller seksti neste år, holder den seg veldig godt. Språket er enkelt, men ikke barnslig, og selv om hovedpersonene er to gutter på tretten år, føles det ikke ut som en ungdomsbok. Det er det heller ikke. Det er heller en slags oppvekstroman blandet med horror og en smule fantasy. De første 70 sidene er nok veldig rolige der ikke all verdens skjer. Man blir godt kjent med guttene og stedet deres, atmosfæren i det hele. Men man kjeder seg ikke. Resten av boka er det nesten som om lesingen gikk av seg selv, for man måtte hele tiden vite om man har rett eller ikke i det som skjedde videre.

Likte også godt hvordan Bradbury tok seg tid til å bygge opp handling, beskrive karakterene, attraksjonene og alt. Det gjorde det lett å forestille seg det hele, og det var nesten som å være der. Boka hadde en slags krypende uhygge som jeg har savnet i mange moderne horrorbøker. Ikke slik at man blir skremt eller noe, men man forventer det verste av en eller annen grunn og føler det karaktererne føler.

Selv om dette er bok nummer to i Green Town serien, men kan fint leses som enkeltstående. De fleste leser den uten å ha lest den første boka først, siden Something Wicked This Way Comes er mest kjent.

En nesten perfekt bok å lese nå som Halloween nærmer seg, og sene høstkvelder. Boka ble filmatisert i 1983, og er produsert av Walt Disney Productions.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå blir det litt feil å gi en stjerne til denne teksten - men den betyr: God bedring :-)

Jeg har begynt på Knakketiknakk, som du anbefalte meg TanteMamie! Lovende. Alltid morsomt å oppdage ny litteratur. Jeg har ikke lest mye fra Japan tidligere.
Tusen takk til deg og god søndagskveld til alle.

Enig med deg og Gerd – en rørende vakker bok jeg absolutt anbefaler! Synes du gir en god beskrivelse, TanteMamie. Takashi Hiraide forteller en fin liten historie om det som skjer når en nabokatt tusler inn i livet til et ektepar på tomgang. Her er mange gode og presise observasjoner og beskrivelser av tilsynelatende små hendelser. Om katten, livet i en gammel hage og menneskers hverdagsliv. Som du skriver, det er mye som skjer på disse få sidene. Språket er elegant, bildeskapende og med overraskende vendinger.

Jeg leste for ikke lenge siden Karel Capeks Jeg hadde en gang en hund og en katt og ble svært skuffet. Takashi Hiraide viser en helt annen forståelse en katts personlighet; dens stolthet, egenvilje og vennlighet - når det passer den. Terningkast 6 fra meg!

Det vet jeg selvfølgelig. Men hvis du leser grundigere i denne tråden, for eksempel svaret fra admin, får du kanskje en bedre forståelse av hva denne saken dreier seg om,

Noen ganger når man er i ferd med å miste leselysten, noe som er vanlig når man leser mye, er det kjekt å ha noen uleste barnebøker i nærheten. Ikke fordi de er lettere å lese eller fordi det er snakk om korte bøker, men noen ganger frister de mer.

Og denne virket å være i min gate, både tittelen og coveret. Jeg har ikke lest noen tidligere bøker fra serien Edward Rubikons mysterier, men har lagt merke til den. Til tross for at det er en serie, kan denne boka fint leses som enkeltstående. Man får bakgrunnshistorier om hovedkarakterene, og regner med at det er ny mysterie i hver bok. Hadde ingen problemer å lese denne som enkeltstående uten at det ble hull i handlingen.

Hemmelig skattekammer for monsterjegere
Edward og hans to gode venner, Kasper og Nadira løser mysterier sammen, og de er de eneste som vet om det hemmelige rommet under Edwards hus. Der finnes det forskjellige ting som kan hjelpe dem til å løse mysterier og finne ting de eventuelt kan bruke mot diverse monstre.

Denne gang er det havet som er et stort mysterium. På bare en liten uke har det skjedd mange mystiske båtulykker. Det virker som folk for tiden holder seg unna både havet og brygga, bare for å slippe å være i nærheten av vannet. Under et besøk hos Kaspers besteforeldre, smuglåner de nøkkenlen til båten deres og legger ut på en liten båttur. De håper at de ikke blir tatt på fersken, men de har et mysterie å finne ut av. Men en tykk tåke tvinger dem til et ukjent sted, og nye farer dukker opp. Vil de komme helskinnet tilbake og uten at Kaspers besteforeldre legger merke til at båten deres har vært borte?

Kreativ og godt gjennomført mysteriebok
En intens bok med diverse sagn og folketro, som jeg alltid har vært interessert i. Den er en del spennende partier også for oss voksne, og synes forfatterne bruker en fin balanse mellom humor og grøss. Synes også at boka er veldig gjennomført siden deler av boka består av tekst og illustrasjoner (både med og uten farger), og tegneseriesider. Det gir en fin variasjon.

Dette er en ypperlig bok å lese en regnværsdag i denne årstiden, nå som det nærmer seg Halloween, eller om man er i den alderen når man begynnner å interessere seg for grøssere. Synes også at illustrasjonene er med på å løfte historien med sine detaljer og stemningsfulle uttrykk. Så Kirkwood Brown og Iversen er et godt team!

Fra min blogg: I Bokhylla

Horror og slashere er sjangre som har fascinert mange, også meg.

En sær interesse
Det begynte i svært ung alder. Jeg liker horror og slashere som e
r seriøse og de som er laget for å underholde. I begynnelsen var de sjokkerende og vanvittige, men jo eldre man blir, og flere horror og slasher filmer senere, ser man ikke på for å bli sjokkert, men for å bli underholdt. Disse sjangrene har også en viss sjarm som er vanskelig å forklare. Meningen er jo at det skal være både festlig og bedrøvende.

Det jeg og Grady Hendrix har til felles er at vi setter pris på disse sjangerene. Sammen med en annen fyr gir han ut Paperbacks from Hell. Vintage horror fra rundt 70/80 tallet som ikke lenger er i trykk, men som blir utgitt på nytt for å gi dem flere lesere. Noe som varmer mitt horrorhjerte. Hendrix har også selv gitt ut en del bøker selv allerede. Ofte ser jeg mange andre lese dem, og forfattere som er godt synlige, venter jeg alltid litt med til hysteriet har lagt seg, og dette er den første boka av ham som har fristet meg. For jeg liker Final Girls konseptet jeg også.

Final Girls er et uttrykk som ofte har blitt brukt i kjente filmserier innen horrorsjangeren oppgjennom årene. Final girl er den eneste overlevende jenta etter en massakre, og etter å ha vært vitne til mange urettferdige dødsfall. Hun har enten klart å drepe seriemorderen selv, eller seriemroderen har klart å forsvinne på et mystisk vis, for så å prøve og ta hevn mange år senere.

Unge jenter i hardt vær
I denne boka møter man seks final girls som er med i en fast gruppesamtale med Dr. Carol Elliot. Det har møttes fast rundt femten - seksten år, og snakker om alt og ingenting. Hovedpersonen er Lynnette. Hun er et godt eksempel på final girl. Final girls får sjeldent et normalt liv etter det de har opplevd og blir ofte satt i bås. De er også elsket og hatet av media. Lynnette lever et isolert liv i en topsikret leilighet, og bestevennen hennes er en plante som heter Fine. Hun forlater leiligheten kun når hun skal i gruppeterapi. Går hun andre steder, ser hun alltid etter en rømningsvei, og er på vakt for den minste ting. Hun må være klar til å flykte når det trengs. Man vet aldri. Da det skjer noe med en av de andre jentene, aner Lynnette ugler i mosen, og da det skjer noe fryktelig i leiligheten hennes, er det på tide å flykte. Men er tankegangen hennes rasjonell, eller flykter hun på grunn av en av sine mange overdrivelse? Det er jo ikke lett å være final girl ...

Svært lovende konsept i grunn, men det ble ikke helt boka for meg. Liker at jentene i gruppeterapien har opplevd hendelser i likhet med mange kjente horror og slasherfilmene. Jentene referer sine opplevelser til blant annet disse filmene: The Friday the 13th, Scream, The Texas Chainsaw Massacre, Halloween og diverse andre filmer, som er lett å kjenne igjen ut i fra situasjonene Hendrix beskriver når det gjelder jentenes bakgrunn. Vi som har sett disse filmene, kjenner igjen dem når jentene deler sin bakgrunn, bare at Grady Hendrix har forandret litt på titler og navn. Så det er på en måte hans hyllest til horror og slasher sjangrene. Han prøver på en måte å gjøre det Wes Craven gjorde med Scream filmene. Å ta sjangeren på kornet med sine vittigheter og stereotyper på en gjenkjennelig og smart måte, bare at Grady Hendrix mangler denne snerten Wes Craven klarte å formidle.

Mange slitsomme karakterer
Klarte dessverre ikke helt å like noen av disse karakterene, ikke Lynnette heller, men tror også det er meningen at man ikke skal like dem helt. Man mister en god del connection til en bok hvis det ikke er en eneste karakterer å like. Jeg trenger ikke alltid å lese om godt likte karakterer, for ofte liker jeg karakterer som andre ikke like,r for ofte er de mest fascinerende å lese om, men syntes denne gjengen var noe gjentakende og sutrete. Man forstår situasjonene deres, og hvorfor de er som de er, men et eller annet bånd til dem uteble.

The Final Girl Support Group er ikke forferdelig og heller ikke dårlig, den manglet bare en gnist og litt mer slasherscener, for det ble noe tamt i lengden. I stedet for at Hendrix refererer til kjente filmer, kunne jeg ha tenkt meg at han laget en egen versjon for det ble vel fanfictionaktig over det hele.

Noe som er synd for dette var en bok jeg gjerne ville ha som favoritt fordi den er så godt gjennomført. Før hver kapittel, er det satt inn et svart ark med trykk av en stol på, det er også svart papir i boka med anmeldelser av fiktive filmer, dokument av Dr. Carol Elliott, fiktive politidokument og diverse. Jeg liker det når en bok er gjennomført med design. Det gir en slags helhet.

Selv om dette ble en noe tam leseopplevelse for min del, er jeg fremdeles nysgjerrig på Grady Hendrix forfatterskap. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av ham.

Jeg hører ikke på lydbøker selv. Liker hørespill, men når det gjelder ren opplesning, foretrekker jeg å lese selv. Men vil bare avslutte denne anmeldelsen med å si at hun som leser inn boka heter Adrienne King. Navnet er kanskje ikke så kjent, men hun var med i den første Friday the 13th filmen. Om hun er en final girl, kan jeg ikke avsløre, hvis noen ikke har sett den ennå ... Det går også rykter om at boka skal bli en Tv-serie. Får se om det blir noe av.

Likte Final Girls av Riley Sager (=Todd Ritter) bedre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så bra. Håper ikke du blir skuffet :-)

"Den stille uke" er debutromanen hans og han føles som et "friskt pust" inn i den nørske kriminalromanverdenen. Det første jeg tenkte når jeg leste, var at han virket så "ekte", selv om det kanskje ikke forklarer noe eller kan høres ut som en klisje.

Som Marit Håverstad skriver i dag, så har vi ulike preferanser, og jeg vet ikke hvor mange strålende anbefalinger her inne jeg har blitt skuffet over. Men så skjer heldigvis også det motsatte. Jeg har ikke lest den tredje, men likte kanskje "Skjebnesteinen" best.

Det tok sin tid å lese ut Når alle klokker har stanset av Ninni Schulman. Ikke fordi jeg kjedet meg, men det ble en del gjentakelser.

En vanskelig sak for politiet
Det er i Hagfors det skjer. Først forsvinner en kvinne like før premieren av et bygdeteater som hun har en rolle i, senere forsvinner det flere. Er alle med i bygdeteateret, eller er det forskjellige og tilfeldige ofre? Finnes det noen fellesnevner? Politiet får en tung og langtekkelig sak foran seg, og ting blir ikke bedre når de føler press fra journalister.

Samtidig følger man Petra Wilanders sønn, Hannes som jobber ved en campingplass. Moren hans har leid et hus etter foreldrenes skilsmisse. Der er det en gulvklokke som har stått stille inntil en dag Hannes blir vitne til at den plutselig slår. Vil moren hans tro ham, og virker den på grunn av tilfeldigheter, eller spøker det?

I mellomtiden følger man også Magdalena Hansson som er journalist, men føler ikke at hun bidrar det ytterste, og hun føler også at andre også merker det, selv om hun spiller med så godt hun kan. Både hjemme og på jobb føler hun seg bortreist, og at formen hangler. Hun vil aller helst være i fred i stedet for å være med sine nærmeste. Men hvor lenge kan hun late som og vil hun komme seg ut av denne "bobla"?

Detter er en krimbok blandet med litt overnaturlige elementer. Det var derfor jeg ville lese denne for ikke alt trenger å være realistisk hele tiden. Schulman skriver godt og engasjerende, men denne gang interesserte jeg meg mest for ungdommene enn de "eldre". Å lese om Hannes mor var ikke så intererssant. Nyskilt og lengter etter en mann som er på ferie. Var heller ikke så interessert i å lese om Christer Berglund og hans gravide Torun. Syntes ungdommene var mer hemmelighetsfulle og kryptiske å lese om, mens denne gang var det de voksne som oppførte seg mest som tenåringer med drama.

Intrigene blir noe kjedsommelige
Når alle klokker har stanset har sine småspennende øyeblikk, og har en fin balanse mellom hverdag, historie og voldsomme hendelser, men enkelte partier i boka er dessverre fylt av noen unødvendige intriger som prøver å være spennende, men mislykkes.

Selv kunne jeg ha tenkt meg at det overnaturlige fikk en noe større plass om de berømte klokkene som nevnes i handlingen. Hadde vært mer uhyggelig om de fikk større plass og historien om dem. Det kunne også kanskje ha gjort både krimsaken enda mer fengslende. Den blir noe platt til tross for sine sadistiske utførelser. For all del er dette en god bok som er verdt å lese, men den manglet det store drivet.

Fra min blogg: I Bokhylla