Bokelskere.no

I hele fjor prøvde jeg å ignorere denne boka, fordi den var svært så synlig. Hver gang en bok er svært synlig og oppskrytt, blir jeg ikke fristet til å lese den, heller det motsatte. Men i år overvant nysgjerrigheten for jeg liker horror som består av kulde og isolasjon. Det minner meg om The Shining og hvordan isolasjon kan påvirke mennesker. Brakkesyke kan jo være dritt en gang i blant.

Et skremmende forhold
Near the Bone er om en hytte med to mennesker i. Hytta er en versjon av en slags Farmenhytte. Enkel og gammeldags. Maten jakter de selv og de har bare hverandre. Det er minst tjue års alderforskjell på Mattie og Matthew, og ekteparet er en gåte. Matthew er dominant og styrer alt. Han bestemmer hvor Mattie får bevege seg, hva hun skal gjøre hver dag, hvor mye hun kan spise og han krever å få to sønner. Mattie har bodd så lenge med William at hun knapt nok husker bruddstykker fra sin egen fortid.

En dag hun skal sjekke en av fellene de har satt opp, oppdager hun en død rev midt på veien. Rundt reven ser hun mange rare spor som ikke ligner andre spor hun har sett tidligere. Ikke lenge etter hører hun kraftige brøl, som hun ikke kan identifisere. Hun er nødt til å fortelle William om dette, samme om han vil tro henne eller ikke. Sier hun noe han ikke liker eller gjør noe hun ikke har lov til, tyr han til vold. Noe han har gjort ofte. William vil fjerne denne skapningen "the creature" for han vil ikke at det skal tiltrekke seg oppmerksomhet. Han vil ikke at andre folk skal komme oppi fjellet og finne ut at han og Mattie er der, men klarer de å bekjempe og finne ut hva denne skapningen er? Får man vite mer om Matties bakgrunn og hvordan hun havnet med William?

To historier i en bok
Dette er på en måte to skrekkhistorier i en og samme bok. Det ene er Mattie og Williams forhold og det andre er denne skapningen som brøler og trasker utenfor hytteområdet deres. Hva er verst? Handlingen er klaustrofobisk og består av få karakterer. Likevel klarer de å gjøre handlingen interessant.

Christina Henry skriver ikke bare horror, tidligere har hun skrevet en del fantasy, og i denne horror boka må jeg nok si at jeg likte handlingen bedre enn fortellerstemmen. Syntes at fortellerstemmen ble noe stakkato. Jeg likte begynnelsen av boka og hele veien til oppløpet mot slutten, som jeg ble noe skuffet over, fordi det opplevdes som en helt annen bok enn den man hadde begynt på. Det meste av intensiteten forsvant og interessen dalte noe.

Ikke den sterkeste horror boka jeg har lest i år, men likevel er jeg glad for å ha lest den. Near the Bone hadde sine øyeblikk, bød på klaustrofobiske beskrivelser og kreativitet. Min tid med denne boka var slett ikke bortkastet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne boken gir en grundig innføring i victoriatidens England, både gjennom fortellingens historie og forfatterens bemerkninger underveis. Jeg ble inspirert til å gjenlese den da jeg nettopp gjenleste Besettelse, - de kan på mange måter minne om hverandre. Begge er skrevet av nåtidige kunnskapsrike litterater og forfattere og omhandler kjærlighetshistorier rundt 1860, - og begge er krydret med datidens lyrikk.

Her har John Fowles hatt en fascinerende og grensesprengende skrivestil. Han har benyttet seg av en forfatterstemme som forklarer personenes tanker og handlinger utifra tiden de levde i. Men han nøyde seg ikke med det, - noen ganger lot han forfatteren selv dukke opp i fortellingen, og han moret seg også med å la historien ende på tre forskjellige måter! Underveis får vi imidlertid fine menneske-, kultur- og naturskildringer og en spennende kjærlighetshistorie som det er en fryd å lese, og som forflytter leseren til en annen tid og et annet sted.

Selv har jeg sett filmen med Meryl Streep og Jeremy Irons mange ganger, og jeg frydet meg ved å merke hvor tett den ligger opp til boken, selv om dobbeltheten i historien der ble formidlet på en annen, men også fiks måte.

Jeg tenkte også på Stiklingen!

Jeg vet jo ikke hva du har lest, men her er noen forslag jeg synes passer til beskrivelsen din (Jan Phillip Sender kjenner jeg ikke). Disse har varme og humor og er lette å lese uten å være overflatiske. Rekkefølgen er tilfeldig.
- Med livet foran seg av Emilie Ajar
- Der krepsene synger av Delia Owens
- Olive Kitteridge av Elisabeth Stout
- Stiklingen av Audur Ava Olafsdottir. Hun har flere gode. Også Arr likte jeg godt.

Ellers er alltid Tove Janssons bøker gode å ty til, både for voksne og barn, for eksempel Trollvinter og Farlig midtsommer.

Håper du finner deg noen gode bøker og velkommen hit!

Lenge siden jeg har lest romanen - men jeg ser grunnen til at jeg stilte det spørsmålet er vel det samme du kom frem til - vanskelig med den forsoningen ja.....

Jeg har fortsatt med å unne meg en krim i påsken, selv om det etterhvert har blitt lite av det resten av året. Det begynte naturligvis med Agatha Christie, og så fortsatte jeg med de andre britiske krimdronningene: P.D. James, Minette Walters og Elizabeth George, - jeg har lest nesten alt av dem, for mange år siden riktignok. Men jeg har jo lest noen britiske menn også, som Robert Goddard og Peter May, - den siste hadde jeg særlig sans for, han brakte meg til Hebridene. Men jeg har lest lite av den nye krimmen vi oversvømmes av fra Sverige og Norge, - jeg tror jeg har foretrukket å bli brakt til et annet land med en (nokså) annen kultur.

I det siste har jeg imidlertid lest noen bøker av Jørn Lier Horst, som jeg liker godt, - til tross for at de foregår i Norge i våre dager. Så i år har jeg Sak 1569 liggende på vent i håp om å kunne lese den i solen på verandaen, med Kvikk Lunsj og et glass Solo.

Ellers har jeg også hatt en helt annen lesetradisjon i påsken, den oppsto på de avisløse påskemorgnene i før-internett-tid. Da leste jeg naturbøker som Kilden av Gabriel Scott, Walden av H.D. Thoreau og Hunden av Kerstin Ekman mens morgensolen flommet inn på kjøkkenet. De siste årene har det nok blitt mer internett og mindre naturbøker, men jeg unner meg gjerne noen dikt, - helst av Hans Børli.

Ellers har jeg to «must do»-aktiviteter i påsken, - den ene er å se Maverick med Mel Gibson, James Garner og Jodie Foster om igjen! Spør meg ikke hvorfor, men antagelig så jeg den første gang i påsken. Og etter at jeg, helt frivillig, sluttet å dra til fjells i påsken, har raking i hagen vært min favorittaktivitet, - det er så deilig å se mørk, frisk jord og nye skudd dukke frem!

Corona-påsken i fjor ga meg imidlertid en ny aktivitet som muligens kan bli en ny tradisjon, i hvert fall ved dårlig vær. Da la jeg puslespill, Harald Sohlbergs Rørosmaleri, og det var fascinerende artig! Vi får se hva det blir til i år, både når det gjelder puslespill og andre bøker enn Sak 1569.

Takk for en presis og god omtale Randi. Jeg var til å begynne med i stuss over hva slags bok dette egentlig var (kjøpt på salg primært pga. tittelen og omslaget). Men ble raskt trukket inn i den nærmest suggererende teksten. Som du så treffende sier: «Lekende lett å lese gjennom, men vanskelig å trenge inn i.» Jeg sitter igjen med en følelse av kanskje å ha lest for fort og dermed gått glipp av noe, noe jeg ikke riktig vet hva er. En bok som grep meg på et litt underfundig vis, med sin vemodige undertone, og som jeg ikke usannsynlig leser på nytt, sakte.

Lykke til!
Spendt på å høre hva du synes.

Disse bøkene anbefaler jeg på det varmeste!
Vi har også hatt en fin og utbytterik felleslesing av dem her på bokelskere.
Språket vil nok være uvant (ser at du kommer fra Agder), men du kommer raskt inn i det, og vil forstå meningen selv du ikke forstår hvert eneste ord. Hvis du ser litt nedover i denne tråden vil du finne en lenke til en ordliste fra Falkberget-ringen.

Tusen takk!
Nattens brød har jeg lest to ganger :-))))

Her er et annet sitat fra samme bok:
Et skibbrudd på landjorden var verre enn på sjøen - for sjøen har da en strand.

Vil du være så snill og si hvilken bok eller hvilket dikt dette er hentet fra.
Takk.

Noen bøker har en tendens til å stå uleste i hylla i over ti år, og The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, var en av dem.

Grunnen til at den stadig ble utsatt, aner jeg ikke, men hadde den alltid på samvittigheten. Men nå var det gjort. Det var ingen grunn til å utsette den, for jeg likte den bedre enn det jeg trodde jeg ville gjøre.

Interessante tidslinjer
Jeg likte den bedre enn forventet fordi den var veldig stemningsfull, og ikke så tørr som jeg trodde den ville bli. Er stort sett ikke fan av bøker med forskjellige tidslinjer fordi som regel liker jeg bare den ene og bryr meg mindre om den andre, men i dette tilfellet var både fortiden og nåtiden interessant å lese om.

Margaret Lea får et spesielt brev i posten. Hun får æren av å skrive biografien til Vida Winter. En svært populær forfatter som har levd et tilbaketrukket liv. Ingen vet hennes egentlige navn. Margaret drar hjem hos henne og bor der på ubestemt tid. Hun får høre forskjellige historier fra forfatterens liv, mens Margaret bruker kveldene på å skrive ned for harde livet, med blyant og det hele, siden boka gjenspeiler en helt annen tid. Forskjellige karakterer fra Vidas liv dukker opp mens hun forteller, som Margaret vil finne mer ut om, noe som fører til egne undersøkelser.

Men hvor mye skal Margaret tro på det Vida sier, og finner hun av ting om seg selv under prosessen?

Noe langdryg midtparti
Interssant lesing. Selve handlingen er svært langsom, så her er det karakterene som er mest spennende å lese om enn selve handlingen. Setterfield bruker god tid til å pakke inn sidene med stemning, forklare hus og steder, og hvordan karakterene er. Så regn ikke med en bok full av action. Selv om jeg liker langsomme handlinger, føltes ikke alle partier i boka nødvendige å ha med, da noe deler er der bare for en kort stund. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde kuttet ned noen steder eller strammet opp handlingen noen lunde. For noen av samtalene blir noe gjentakende.

Det mest interessante med boka var å lese om disse tvillingene som levde i sin egen verden uten at de "kommuniserte" med hverandre, og på en måte snakket deres "eget språk". Kunne tenkt meg at de fikk en større rolle. Det hadde gjort boka mer mystisk og spennende.

En noe vag og kort anmeldelse dette, men det er også meningen, da dette er en bok man bør vite minst mulig om når man leser den. Ypperlig bok hvis man liker hverdagslige mysterier og er interessert i litteratur. Selv savnet jeg enda mer mystikk, og hadde ikke sagt nei til enda flere hemmeligheter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Seeck gjorde mye riktig i sin debutbok som jeg leste i fjor, men da var det også en helt annen tematikk.

Jeg er interessert i Internett og lære om tenkiske ting, men ikke nødvendigvis sosiale medier. De siste årene har jeg brukt svært lite av det selv, for det er ikke av interesse. Derfor denne oppfølgeren ikke engasjerte like mye som hans førstebok Heksejakt gjorde. Er heller ikke så interessert i influensere da det er et sært "yrke". Man kan ikke forstå seg på alt.

Aldri fred å få for Jessica
I bok nummer to av Seeck, møter vi igjen Jessica Niemi og hennes gode kollega Jusuf, men denne gang styres de under en annen ledelse. Hvorfor, får man vite i forrige bok ... Denne gang er det om to influensere som er sporløst forsvunnet, en gutt og en jente. Samtidig får etterforskerne også en annen sak å utforske. En kvinne er funnet død på en strand med rare merker på seg, og hun har på seg klær som er typiske i mangaserier. Klarer Jessica å samarbeide med den nye lederen og gjøre en god nok jobb, selv om hun føler at lederen gjør alt for å stille henne i et dårlig lys?

Som sagt, Instagram, influensere og manga er teamene i denne oppfølgeren, og ingen av de delene har interessert meg noe særlig, og dette er den tredje boka bare i år jeg har lest en bok med en influenser i persongalleriet. Synes heller ikke det er et "yrke" som er spennende å lese om, da man ikke tar det så veldig seriøst.

Det var fint gjensyn med Jessica og Jusuf igjen. Jessica er kul, men hun har også en tendens til å bli overkul, og da er det noe slitsomt. Så må nok si at jeg liker Jusuf bedre, da han virker mer jordnær og er kanskje den mest realistiske av dem.

Savner den spenstige fortellerstemmen fra forrige bok
Selve boka er veldig rolig til tross for de dystre sakene det jobbes med. Man klarer ikke helt å leve seg inn i det som man gjorde i forrige bok. Til tider føltes det ut som om boka ble skrevet av en annen forfatter. Syntes også noe av humoren var noe laber. Oppfølgeren manglet noe av gnisten som Seeck fikk frem i hans første bok.

En helt ok krim dette, men ikke like fengende og mørk som Heksejakt hvis man ønsker noe lignende. Selv om denne ikke falt helt i smak, er jeg interessert i å bli bedre kjent med de faste karakterene og følge serien videre. Noe man ofte ser i en mislykket horrorfilm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Synes ikke at troverdighet er alt, men noen ganger kan andre faktorer bidra til at man liker en bok. Sånn er det for meg, i hvert fall.

Er ingen tilhenger av feelgood bøker jeg heller, men ville lese denne fordi den var mørkere. Synes ikke den er troverdig. Leser ikke bøker for å finne troverdighet fordi det er vanskelig, men leser bøker av andre grunner. Så det er ikke den verste feelgood boka jeg har lest. Av de få jeg har lest så langt. =)

ok -:)

Personlig synes jeg det hadde vært høflig å spørre henne. Ajiniakra har drevet denne lesesirkelen alene i mange år.