Bokelskere.no

Denne boka begynte jeg å lese for ca 10 år siden, og det gikk ikke mange sidene før jeg kastet den fra meg. Det er alltid spennende å gi en forfatter "en ny sjanse". Etter flere positive opplevelser i så måte, bestemte jeg meg for å prøve Erlend Lo igjen. Og det ble full klaff! Det er lenge siden jeg har ledd så godt. Hovedpersonen er noe for seg, og bankebrettet som går igjen gjennom hele boka er bare utrolig! Dette er en bok jeg garantert kommer til å lese igjen om noen år!

Dette er historien om en mann som blir fullstendig overkjørt av en meget manipulerende kvinne. En dag bare flytter hun inn, og han skjønner ikke helt hva som har skjedd. Når han ymter frempå med at hennes knall gule kommode ikke står til hans møbler, repliserer hun at det i grunnen er hans møbler som ikke står til hennes kommode.

Tidvis var dette en morsom historie, men i perioder var den også litt kjedelig. Samtidig skjønner jeg at det for Erlend Loe må ha vært veldig morsomt å leke seg frem til denne historien, hvor han "tar den helt ut" når han beskriver vrengebildet av dagens moderne kvinner. For meg blir imidlertid ikke dette historien om den gåtefulle kvinnen som ingen menn skjønner seg på, men ganske enkelt historien om en svært manipulerende kvinne som hele tiden endrer reglene slik at hun alltid kommer best ut.

Heldigvis forblir jeg-personen ikke fullstendig tafatt gjennom hele romanen. Han våkner nemlig opp og begynner å ta igjen. Først da ble boka igjen morsom.

Erlend Loe samler sammen en gjeng for å dra på ekspedisjon til en øde Stillehavsøy, hvor formålet bl.a. er å bevise at disse øyene ikke ble oppdaget med båt men med skøyter. Dessuten ønsker han som del av den generasjonen som definitivt ikke bygde Norge å sette Norge på kartet.

Selvsagt er hele ekspedisjonen bare et tulle-prosjekt, men med Loes umiskjennelige stil blir denne boka ganske enkelt hylende morsom. Han drodler og filosoferer over stort og smått, og det meste relateres til tidligere opplevelser fra O-fagtimene på grunnskolen.

For å få fullt utbytte av boka, må man nødvendigvis se forbi alt tullet og bare gi seg hen.

Denne boka fengslet meg fra første side. Temaet er en manns livslange kjærlighet til en kvinne ("Rampejenta") han kun får i korte perioder av livet. Hans lidenskapelige følelser for henne er til stede hele livet, selv om hun bare dukker opp i livet hans i korte glimt.

Llosa skriver vanvittig bra, og jeg gleder meg allerede til den nyeste boka hans som allerede nå er i salg!

Vetle Lid Larssen har skrevet mange gode bøker, men dette er ikke den beste dessverre ... selv om den i og for seg er godt skrevet.

Historien var for søkt til at den grep meg. Det som berget boka var at Mads Ousdal var oppleser.

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest! Jeg klarte ganske enkelt ikke å legge den fra meg.

Mest av alt ble jeg fascinert over måten forfatteren nærmer seg hovedpersonene i boka. Mye er endret i samfunnet - ikke minst på holdningssiden - de siste hundre årene. Like fullt klarer forfatteren å få en til å forstå hvorfor det var slik det var i København på 1800-tallet, uten at man som leser kan fordømme de valgene personene i boka foretar seg. Kvinnen som lengter etter ektemannen sin - en ektemann som er helt utilgjengelig for henne og som bærer på en stor hemmelighet som datiden ikke er klar for å takle - grep meg intenst.

Gabriel er 15 år da moren hans kaster ut faren. Hun er fed up av mannens tiltaksløshet og mangel på retning i livet sitt. Faren må ta til takke med en heller trist hybeltilværelse, og han er konstant blakk. Det lille han har går stort sett til øl, og han skylder penger i øst og vest. Samtidig flytter den øst-europeiske au pairen Hannah inn hos Gabriel og moren. Hannah har to store interesser i livet; å spise og se på TV. Moren har ansatt henne for å hindre at Gabriel havner på skråplanet. Selv er hun nemlig aldri hjemme.

Faren er en avdanket rocker som aldri ble berømt, noe han egentlig aldri har klart å avfinne seg med. Karrieren som bassist i Lester Jones´ band tok en brå slutt da han datt ned fra platåskoene sine en gang på 70-tallet, og ødela ankelen. Nå er han dypt deprimert og om mulig enda mer tiltaksløs.

Gabriel blir stående mellom foreldrene sine, og alle skilsmissebarn vil kjenne seg godt igjen i den kommunikasjonen som foregår mellom foreldrene via barnet. Gabriel får ikke tid til sitt eget liv fordi han må støtte foreldrene sine, og planene om å lage film legges på is.

En dag får han være med faren på besøk hos Lester Jones, og dette møtet blir vendepunktet ikke bare i Gabriels liv, men også i farens og etter hvert morens liv.

Dette er en herlig og morsom roman som jeg anbefaler på det varmeste!

Dette er en fascinerende historie som omfatter flere personer og går på flere plan. Felles for personene i boka er at de alle har et spesielt forhold til romanen "Kjærlighetens historie".

Den polske jøden Leo Gursky er en aldrende og svært ensom mann, som ser tilbake på livet sitt. Som den eneste overlevende i sin familie kom han til USA i 1945. Planen var å gjenforenes med hans elskede Alma, som han sendte av gårde til USA noen år før. Selv skulle han etter kort tid komme etter, men så begynte forfølgelsen av jødene og han måtte gå i dekning for å overleve. Årene gikk og Leo ble en mester i å være usynlig.

Han finner sin Alma. Hun hadde for lengst gitt opp å se Leo igjen i live og hadde giftet seg. Under overfarten til USA var hun gravid med Leos barn. Det forhold at Alma ikke kan forlate sin nåværende familie, gjør at Leos liv faller i grus. Det var nettopp tankene på Alma som hadde holdt motet oppe i ham i alle årene han hadde levd i dekning for nazistene.

Vi får innblikk i Leos ensomhet på hans gamle dager, der han bruker nesten alle midler for å forhindre at han ikke skal bli usynlig.

Parallelt følger vi den 13 år gamle Alma, som lever sammen med sin mor og broren Bird. Moren har fått i oppdrag å oversette "Kjærlighetens historie" fra spansk til engelsk. En dag krysses Leos og Almas veier.

Jeg ble veldig rørt av denne historien. Dersom jeg skulle ha valgt om igjen, ville jeg ha foretrukket å lese boka. Det krever nemlig stor konsentrasjon å henge med i svingene i nettopp denne boka.

Da jeg først kom forbi det gebrokne språket, gikk denne boka rett hjem hos meg. Annen generasjons innvandrer som åpent og rått ærlig bretter ut om sine tanker og holdninger til sitt nye hjemland Sverige. Boka er kjempemorsom!

Dette er en nydelig, men også utrolig trist roman om hva råskapen i det afghanske samfunnet under Talibans styre gjør med mennesker, som under andre omstendigheter har vært meget kultiverte. Hva får f.eks en i utgangspunktet meget oppegående mann - Mohsen - til å bli med på å steine en prostituert kvinne til døde?

Mohsen og hans kone var tidligere velstående og levde et godt liv sammen i Kabul. Etter at Taliban tok makten i landet, mistet de alt de eide og har nå kun hverandre. Kona, som tidligere var lærer, kan ikke lenger gå ut på gata uten å være i følge med sin mann, og da kledt i burka. Dette føler hun meget nedverdigende, som om hun er redusert til et ansiktsløst ingenting. En gang var de lykkelige, men regimet og begrensningene dette medfører i livet deres, får etter hvert fatale konsekvenser.

Fengselsbetjenten Atiq lever sammen med sin dødssyke kone, som han en gang giftet seg med i takknemlighet og ikke først og fremst pga kjærlighet.

Ekteparenes veier krysses, og dette blir skjebnesvangert for dem. Ingen bør, etter å ha lest denne boka, være i tvil om hva virkelig kjærlighet er.

Amin er en svært vellykket integrert palestiner i Israel. Gjennom nitidig og iherdig innsats har han overvunnet fordommer og rasisme, og er en dyktig kirurg på et sykehus i Tel Aviv. Han er lykkelig gift med Sihem og de bor i rikmannsstrøket i byen.

Etter en lang dag ved operasjonsbordet for å redde overlevende etter et selvmordsbombe-attentat, blir han tilkalt til politistasjonen for å identifisere liket av sin kone. Det tar tid før Amin klarer å ta inn over seg at det er kona som står bak selvmords-attentatet. Dermed raser hans verden fullstendig sammen, og han blir besatt på å finne ut hva som førte til at Sihem valgte å ta livet ikke bare av seg selv, men også en hel skoleklasse med uskyldige barn.

Khadra drar oss med inn i konflikten mellom Israel og Palestina, og uten å gi noe svar forsøker han likevel å tegne et bilde av hva som gjør at noen kan velge en så dramatisk skjebne som det å bli selvmordsbomber. Historien er intens og besettende, fortvilet og på mange måter håpløs. Khadra beskriver en voldsspiral som ingen ende vil ta. Finnes det i det hele tatt håp i denne konflikten?

Forfatterens prosjekt er å reise gjennom alle kommuner med kinarestaurant og spise pä minst en av dem. Dette er en fantastisk bok, som er til å le av slik at man nesten griner. Det store spørsmålet Kalvø stiller seg er om alt virkelig var bedre før, og om alle kjedene - også Kina-restaurantene - har bidratt til å forflate eller berike den norske kulturen. Innimellom betror han seg til Ansgar, en fiktiv venn som dingler ned ved bilspeilet - når han er drittlei kinamat med nudler og ris.

Denne boka kan virkelig anbefales!

Bokas jeg-person, 11 årige Allan, vokser opp i et indremisjonsmiljø på Søderjylland i Danmark på 60-tallet. Hans store helt er faren. Etter hvert går det opp for Allan at det eneste faren er virkelig god på, er å holde taler i begravelser. Han begynner derfor å planlegge andres død for å bringe faren frem i et bedre lys.

Allans far er stadig på randen til selvmord, og Allan ser det som sin livsoppgave å holde farens nerver i balanse. Alt er ikke som det skal i familiens hans, men Allan klamrer seg til normaliteten og forsvarer faren i ett og alt når familiens hemmeligheter truer med å komme opp til overflaten. Så lenge faren har det bra, har han, moren og søsteren det bra. At søsteren av og til må sove på sofaen med faren, mener Allan er i sin skjønneste orden "for etterpå blir jo far så glad". Bak Allans idyllisering av familien sin og spesielt faren, aner vi konturene av vold, misbruk og voksnes manipulering av barn. Moren snur seg bare en annen vei, og orker ikke å ta inn over seg det som skjer.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg gjennom sin rørende og triste skildring av en dysfunksjonell familie sett gjennom en naiv og troskyldig 11 årings øyne. Når jeg i tillegg vet at boka nærmest er selvbiografisk, gjør den ekstra inntrykk. Trond Brænnes oppleserstemme var nydelig!

For å få fullt utbytte av denne boka, bør man på forhånd lese Bokklubbens omtale for å orientere seg for tid og sted mht handlingen.

Vi er i den finske byen Suomussalmi i 1939, rett før russerne kommer. De brente jords taktikk er benyttet, og alle har flyktet. Bortsett fra en mann, vedhuggeren Timmo Vatanen. Han har nektet å dra fordi han ikke klarer å tenke seg en tilværelse noe annet sted enn nettopp der. Men hvordan skal han overleve i vinterkulden? Bli venner med russerne? Er de venner eller fiender?

Det viser seg at russerne er svært forkomne, og det oppstår kameratskap mellom Timmo og noen av dem. Dette er en bok om å overleve, om kameratskap, om å være mannfolk. Og for å overleve er det ikke bare rå muskelkraft som gjelder, men også en god porsjon kløkt.

Boka er meget velskrevet, og jeg beklager at den ikke var lenger.

I en kjellerleilighet i Islands hovedstad blir en eldre mann funnet drept. Hvem var han og hvorfor har noen villet ta ham av dage? Mens Erlendur og teamet hans etterforsker saken, dukker det opp mange gamle familietragedier og forbrytelser, og nettet snøres sammen rundt morderen.

Som alltid i Indriasons bøker følger vi flere parallelle historier. En brud forsvinner fra bryllupet sitt og Erlendurs forhold til sin narkomane datter utvikler seg i en mer positiv retning.

Mest av alt minner ikke denne boken om en krim av den tradisjonelle typen. Det er ikke først og fremst spenningen etter å finne morderen som driver historien fremover, men mer beskrivelsen av det islandske samfunnet i alle sine avskygninger.

Ivar Nørve er for øvrig en oppleser av et stort format!

En ung thailandsk gutt blir funnet død utenfor en boligblokk i Islands hovedstad Reykjavik. Han er knivstukket og etterlatt i en blodpøl. Erlendur og teamet hans blir satt på saken, og under etterforskningen kommer det frem at en del islendinger ikke er fullt så vennligsinnet overfor innvandrere som de utad gjerne vil fremstå som. Spørsmålet Erlendur stiller seg er hvorvidt drapet er rasistisk motivert, eller en følge av uoverensstemmelser mellom elevene på skolen. En del gamle hemmeligheter dukker opp til overflaten underveis; en gammel sedelighetssak, en kvinne som har vært forsvunnet i lang tid, tidligere medlemskap i en rasistisk organisasjon etc.

Dette er ikke en krim full av action, men mer en sosialrealistisk krim. Boka er velskrevet, og Ivar Nørve har igjen gjort en strålende innsats som oppleser. Jeg anbefaler boka!

I forbindelse med målinger av den stadig synkende vannstanden i Keifarvatn, blir det gjort et likfunn. Til liket er det festet noe som viser seg å være et russisk overvåkningsapparat, og det er dessuten hull i likets kranium.

Erlendur har gamle forsvinningssaker som spesialområde, og han blir umiddelbart interessert i å finne ut hva som er bakgrunnen for det som åpenbart ser ut som et mord. Mens etterforskningen pågår, får vi innblikk i noe som skjedde under den kalde krigen. Flere idealistiske islandske ungdommer studerte i Leipzig på 60-tallet, men oppholdet i en totalitær stat ble ikke helt som forutsatt. Noen forsvant mens andre ble utvist, og mistanken om angiveri tæret på studentenes samhold. Det viser seg at det er en forbindelse mellom det som skjedde i Leipzig og likfunnet. Hvem var mannen og hvorfor ble han drept?

Den som forventer seg det store plottet vil nødvendigvis bli skuffet over Indridasons bøker. Det som gjør at jeg liker bøkene om Erlendur er mer person- og miljøskildringene, og hvor hans privatliv er vel så interessant som krim-delen av bøkene. Jeg synes dette er den beste av bøkene om Erlendur så langt!

Handlingen i boka har jeg kjent i mange år pga. musical-oppsettingen, og omsider fikk jeg "lest" den (som lydbok)! En fantastisk bok fra en tid (i Frankrike) med mye fattigdom og hvor én fatal hendelse kunne ødelegge et menneskes liv. Romanen er en klassiker og historien slutter i alle fall ikke å fascinere meg. Anbefales på det sterkeste!

Denne boka klarte jeg ikke å legge fra meg! Historien om de to kvinnene som er gift med en despot, og som pga. regimet i Afghanistan (Taliban) ikke slipper fra, rørte meg dypt. Likevel blir forfatteren aldri sentimental, og dette er bokas styrke.

En annen dimensjon i boka er historien om hva som egentlig skjedde i Afghanistan i en periode som de fleste tror de kjenner godt til gjennom media. Det er så spennende at flere bøker fra denne delen av verden oversettes til norsk, og ikke minst at disse bøkene er så godt skrevet.

Da Mennulara, Alfallipe-familiens husholderske, dør, starter spekulasjonene og en rykteflom som savner sidestykke i den lille sicilianske landsbyen Roccacolomba. For hvem var denne kvinnen, som opprinnelig kom fra svært fattigslige kår og som på ingen måte var boklig lærd, og som Alfallipe-familien lot forvalte sin formue og sine eiendommer?

I boka beskrives klasseskillet mellom samfunnets øvre og nedre sosiale skikt. Alfallipe-familiens medlemmer levnes liten ære, der de fremstilles som en gjeng udugelige, griske og ondskapsfulle mennesker. Og som fattig skal du ikke tro at du er noe, spesielt ikke dersom du er en kvinne. Å være fattig, kvinne og at på til begavet - nei, det står ikke til troende ...

Få kjenner den hele og fulle sannheten om Mennulara, mandelplukkersken. Var hun det hedersmennesket hun fremsto som før sin død, eller var hun en slu bedragerske som tilsnek seg midler som tilhørte Alfallipe-familien? Etter som handlingen skrider frem, får vi som lesere innblikk i mengder med løse fragmenter som til slutt danner et helt bilde av hvem den lite meddelsomme kvinnen egentlig var.

Boka er meget velskrevet, og mang en gang ble jeg sittende og humre. Beskrivelsen av sladderens krumspring og vesen er mesterlig! Jeg storkoste meg med den!