Bokelskere.no

Jeg har også lest "Historien om PI", som jeg opplevde som en helt annen bok (også bedre!) enn "Senor Peregrino". Etter å ha kommet over mange anbefalinger av "Noen som kjenner mitt navn", har jeg også kjøpt den - og jeg tror den vinner kampen om en av de neste plassene på leseplanen. De stakkars eldre bøkene jeg har liggende ulest, taper hver gang beinharde prioriteringer skal foretas .... ;-)

Jeg er helt enig med deg i at pocketbøkene har blitt for dyre! Det handler ikke så mye om hva man har råd til eller ikke, men hva de er verdt. Jeg synes det bør være en viss prisforskjell på pocketbøker og innbundne bøker. Det prisøkningen har ført til for meg, er at jeg kjøper færre bøker. Og så kan man lure på om dét fører til mer penger i kassa for forfatterne? Det verste med pocketbøkene er i grunnen ikke kvaliteten på papir og omslag (synes jeg), men at skriften ofte er så liten at jeg noen ganger lurer på om jeg like godt bør skaffe meg lupe ... sånn først som sist ...

"Du ser trøtt ut Malin, visst gjör hon det, Tove."

Midvinterblod av Mons Kallentoft

Jeg blir litt ekstra glad, litt ekstra gira på å lese når jeg leser åpningslinjer som setter seg skikkelig i magen. Hva som er en god åpningslinje er derimot veldig subjektivt, men egen smak kan også variere. Noen ganger er det de tunge, tankefulle setningene som griper tak, mens andre ganger er det de enkle, men allmenngyldige. En favoritt, hentet fra Incontro av Anne Gjeitanger:

"Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til."

Jeg ville definitivt begynt med Frobenius´"Jeg skal vise dere frykten", og så ville jeg ha fortsatt med Hamsuns "Pan" og Barberys "PInnsvinets eleganse"!

(Har forresten vært på loppemarked selv i dag og fikk tak i 5 brukbare bøker ... ;-) )

Da har du noe å se frem til! Forfatteren har også skrevet en annen bok som heter "Dyprød hibiskus" og den er også veldig bra!

Jeg tror det er mye tilfeldigheter som gjør at noen bøker får masse oppmerksomhet, mens andre ikke får noe. Denne boka her burde komme mer frem i lyset. Ikke bare er den meget godt skrevet, men hva vet folk egentlig om Biafrakrigen? Bare av den grunn burde den leses av mange!

Jeg-personen K er ikke bare fascinert av 22 år gamle Sumire. Han elsker henne inderlig. Sumire på sin side gjengjelder ikke hans kjærlighet, og K må derfor nøye seg med å være hennes fortrolige venn. Til gjengjeld er han Sumires eneste venn. Begge er svært, svært ensomme og lever alene i sine univers, fremmedgjort som de også er overfor sine respektive familier.

Sumire har lenge forsøkt å bli forfatter og har derfor kuttet ut sine universitetsstudier. Så langt har hun ikke lykkes i å produsere tekster som kan bli til noe mer enn skrivebordskuffefyll.

Den dagen Sumire stormforelsker seg i den nesten dobbelt så gamle kvinnen Miu, er det vennen K hun betror seg til. Selv ante ikke Sumire at hun var lesbisk før hun altså tilfeldigvis forelsket seg i en kvinne.

Miu er alt Sumire ikke er; elegant, vakker, glamorøs og suksessrik. Miu føler ingen erotisk tiltrekning overfor Sumire, og aner heller ikke at Sumire er så betatt av henne. Hun ønsker imidlertid å knytte Sumire til seg, og tilbyr henne jobb. For Mius skyld legger Sumire skrivingen på hylla og ofrer seg fullt og helt for rollen som hennes sekretær. Ikke bare slutter hun å røyke, men hun må innfinne seg med et normalt liv som innebærer å stå opp om morgenen og ikke la livet først og fremst leves nattestid.

Den første delen av boka handler mest om samtalene mellom K og Sumire, mens den andre delen handler om Miu og Sumire. Sumire henvender seg til K for å diskutere litteraturens betydning, kjærligheten til Miu, skrivingen sin og en hel masse andre ting som hun til enhver tid stiller spørsmål ved. K stiller opp for Sumire hver gang. Selv når hun desperat ringer midt på natten, er han der for henne. Hans kjærlighet til Sumire gjør ham på mange måter ute av stand til å sette grenser for henne.

Så drar Sumire og Miu på en lengre reise i Europa, hvor Miu skal inngå avtaler med en rekke vinprodusenter både i Frankrike og Italia. Reisen avsluttes med en ferie på en liten gresk øy. En dag ringer Miu K. Sumire er forsvunnet og hun ber ham innstendig om å komme fordi hun trenger hans hjelp. Hva har skjedd med henne? Og klarer K og Miu å nøste i trådene som Sumire har etterlatt seg?

Mens jeg leste denne boka tenkte jeg at dette er noe av det beste jeg har lest av Murakami. Historien i denne boka er svært enkel og nokså ukomplisert. Så hva er det som egentlig fascinerer meg så sterkt? I første rekke er det nok språket, som er inntagende nydelig. Murakami strør om seg med metaforer uten at jeg noen gang fikk følelsen av at det ble for mye. Jeg tror også at persongalleriet han opererer med har stor betydning. Sumire har rollen som den unge kvinnen som ikke riktig passer inn noe sted, og som i all sin følsomhet nesten er gjennomsiktig. Jeg-personen K står sånn sett mer stødig i livet. Kjærligheten til Sumire har imidlertid gjort ham ensom, fordi han er ute av stand til å forplikte seg overfor noen andre. Innerst inne håper han nemlig at Sumire skal bli hans, og da gjelder det å være klar. Murakami er grenseoverskridende der han tidvis veksler mellom realisme og en nesten drømmeaktig måte å beskrive sentrale hendelser i boka på. Derfor er ikke dette en bok man rusher gjennom. Tvert i mot leste jeg den med varsomhet. Det eneste negative jeg kommer på å si om denne boka, er at den er for tynn. For øvrig er det en perfekt roman som fortjener toppkarakter!

Denne bokanmeldelsen er publisert på bloggen min: http://rosemariechr.blogspot.com/

Morsomt at du trekker frem Edvard Hoem! Det virker som om flere og flere får øynene opp for ham - kanskje takket være "Mors og fars historie" som har fått litt mer medieoppmerksomhet enn hva bøkene hans pleier å få. Bjørnsom-biografien er flott! For meg henger Hoems bøker veldig nøye sammen med stemmen hans (som er fantastisk!), og jeg forholder meg derfor i størst mulig grad til lydbøkene hans. ;-)

Jeg er så enig, så enig! Og ble glad da jeg leste kommentaren din! Jeg har også lest det meste hun har skrevet, men ikke "Med ryggen mot verden" dessverre ... Tror jeg må jobbe litt for å få tak i den! ;-)

Så synd at dere ikke orker mer Paasilinna! Bøker som "Den elskelige giftblandersen" og "Den ulende mølleren" er bedre enn de to som du Caroline nevner. Bak den bisarre humoren skjuler det seg imidlertid et stort alvor, og det er kombinasjonen humor og alvor som i alle fall går hjem hos meg. "Kollektivt selvmord" er nok den tyngste av bøkene jeg selv har lest av Paasilinna, men jeg hørte den som lydbok med Ivar Nørve som oppleser, og han gjorde boka til en stor opplevelse for meg.

På den annen side treffer ikke alle bøker alle mennesker, og det må jo være helt greit. ;-)

Jeg er helt enig! Jeg er midtveis i boka, og dette er den beste MUrakami-boka jeg har lest på svært lenge. Her er det massevis av magi i tillegg til et nydelig språk! Jeg storkoser meg med boka!

I boka ”Den rettferdige” får vi høre om Karsten og Marianne, som lever i et helt vanlig ekteskap og som har døtrene Henriette og Elisabeth. Marianne er riktignok misfornøyd med at Karsten aldri ”ser henne”, og en kveld provoserer hun frem en innrømmelse fra hans side om utroskap. Karsten kastes på dør, og nokså molefunken tar han inn hos sin elskerinne Barbro. Lite aner han om hva han har i vente …

Marianne er rasende på Karsten. Ønsket om hevn og ødeleggelse styrer mye av handlingene hennes i den første tiden etter separasjonen. En mistanke om at Karsten kanskje kan ha gjort noe mot døtrene deres, begynner først som en vag tanke. Hun oppsøker den pensjonerte dommeren Edvard Frisbakke som nettopp er kjent for å ha fått dømt mange fraskilte menn i overgrepssaker. Og når saken først begynner å rulle, ruller den fort …

Karsten tar det hele med knusende ro. Lever han kanskje ikke i en rettsstat, hvor rettferdigheten skjer fyllest? Men da de medisinsk sakkyndige fastslår at jentenes underliv bærer sterkt preg av seksuelle overgrep, og spesielt Elisabeth påstår at hun har opplevd skremmende ting med sin far, skjønner selv Karsten at han kanskje ikke har en god sak likevel. Selv om han er uskyldig! Barbro støtter han under hele prosessen som nesten ikke er til å holde ut. Karsten elsker sine barn, men mister dem som en nokså direkte følge av sin utroskap …

Karsten må i fengsel, men slutter aldri å tro på at han en gang skal bli renvasket. Etter endt soning dukker det opp nye teorier rundt tidligere påståtte fysiske bevis på seksuelle overgrep. Det viser seg at det antakelig er mange – svært mange – som er dømt på bakgrunn av feilvurdering av såkalte bevis. Og når ingen ringere enn Edvard Frisbakke tar sjeen i egne hender og forsøker å hjelpe ofrene han i sin tid dømte, er det kanskje håp også for Karsten?

Gjennom denne boka forteller Helene Uri om en manns skjebne blant mange. I hysteriet etter Bjugn-saken skjedde det dessverre en rekke justismord, som ødela ikke helt få familier. Et forhold var mennene som ble feilaktig dømt. Et annet var barna som feilaktig ble definert som incestofre.

Jeg opplevde denne romanen som meget god. Helene Uri kryper virkelig inn under huden på Karsten og forsøker å skildre historien sett fra hans synsvinkel, samtidig som hun også forsøker å få frem døtrenes følelser, ekskonas følelser, Karstens nye kjærestes følelser … Alt i alt en meget vellykket bok, synes jeg!

Jeg kom over boka ”Æresdrap” av den tyrkiske journalisten Ayse Onal ved en tilfeldighet i forbindelse med vårens Mammut-salg. I første rekke tenkte jeg at det ville være interessant å lese litt sporadisk i boka, men der tok jeg feil. Jeg endte nemlig med å sluke hele boka. Historiene grep tak i meg og gjorde det umulig ikke å lese videre.

Ayse Onal laget rundt årtusenskiftet en TV-serie om menn som hadde begått æresdrap. Hun ønsket å finne ut hva som er bakgrunnen for disse tragiske drapene gjennom å intervjue menn som hadde drept mødre, søstre og døtre. Boka er basert på denne TV-serien.

Vi blir kjent med ni drapsmenn som forteller sine respektive historier. Dette er historier om små samfunn hvor sladderen florerer, og hvor det skal svært, svært lite til før en jentes rykte ødelegges. Når skaden først har skjedd, er veien til æresdrap heller kort. Historiene som fortelles er rystende. En ung jente ble drept bare fordi hun så på en gutt på markedet. En annen fordi hennes bror antok at hun var prostituert, idet det var dette ryktene antydet. Obduksjonen av henne viste imidlertid at hun fremdeles var jomfru. Andre ungjenters fatale feiltrinn besto i å bli forelsket, noen ganger i feil menn, av og til med graviditet som følge. Og hvordan skal en kvinne hvis egne behov og ønsker ikke teller, være i stand til å sette grenser når en situasjonen krever dette? Når jenta aldri har lært å si nei?

Det mest interessante ved denne boka er å høre hvilke tanker disse mennene gjør seg når de sitter i fengsel og skal sone sin straff. De fleste angrer dypt, men slett ikke alle. For hadde de egentlig noe valg? På mange måter er de like mye offer for situasjonen som den de drepte. Inni mellom traff imidlertid journalisten på menn som sa at ”jeg kunne jo bare ha flyttet …”

I et fåtall av tilfeller ble drapsmennene hyllet som helter etter drapet. I de fleste tilfeller opplevde de imidlertid at hele slekta tok avstand fra dem. Ingen besøkte dem i fengselet, hvor de var etterlatt til seg selv og sine egne tanker. Og hvis de trodde at drapet de begikk skulle få slutt på sladderen, tok de feil. Paradoksalt førte dette bare til at sladderen tok helt av. Og æren sin kunne de se langt etter …

Tyrkia har innført strenge straffer mot æresdrap, uten at dette har hjulpet enkelte steder på landsbygda. Æresdrap begås i første rekke blant de fattigste og mest uvitende, i samfunn hvor æren i grunnen er det eneste av verdi som familiene har.

Denne boka er svært interessant og jeg anbefaler virkelig flere å lese den!

Takk for tipset - både hva gjelder bok og film! Jeg har veldig sansen for Javier Bardem, som har spilt i utrolig mange gode filmer! Både "Goyas ghost", "No country for old men", "Vicky Christina Barcelona" og "Kjærlighet i koleraens tid". Et voldsomt spenn i ulike rolletolkninger!

Dette er også en av mine favorittbøker! Jeg har skrevet en slags bokanmeldelse på en av de andre trådene:

http://bokelskere.no/tekst/19952/

Du godeste, for en flott blogg du har laget! Jeg er nesegrus i beundring! Tror jeg må spørre deg til råds når det gjelder hvordan du har fått til alt dette med bildene også! Jeg elsker å fotografere selv, og har et lass med bilder jeg gjerne skulle ønske jeg fikk presentert på en morsom måte. Jeg kommer tilbake til deg! Må bare først gjøre unna en tur til Amsterdam. ;-)

Det var jo bare SÅ morsomt! Jeg ble helt hektet, rett og slett! ;-)

Jeg hørte den som lydbok og leste den ikke selv, dvs. "på ordentlig". ;-)

Jeg har også kjøpt lydboka, og tenkte jeg skulle gjenlese den nokså snart. Duc Mai-The er en av de beste oppleserne som er å oppdrive! Som en god nr. to kommer Nils Ole Oftebro. Prøv hans opplesning av Bjørneboes "Bestialitetens historie" og du skjønner hva jeg mener! Han er bare helt vanvittig bra!

Jeg har komplette samlinger av mange forfattere, men føler likevel at det er mange huller i min samling. Mange av de beste bøkene jeg noen gang har lest, leste jeg i 20-årene, dvs. i en periode av livet hvor jeg ikke hadde råd til å kjøpe alle bøkene jeg leste. I årene etter dette har jeg forsøkt å få tak i mange av bøkene som gjorde så sterkt inntrykk på meg i yngre år, bare for å oppdage at det er vanskelig å få tak i en del av dem. Spesielt gjelder dette russiske forfattere. Noen ganger legger jeg ut søkestrenger på QXL og Finn.no på spesielle bøker, og gleden er stor når jeg får napp. Som da jeg fikk tak i f.eks. Ivo Andrics "Broen over Drina" og Ivan Bunins "Mitjas kjærlighet" ....

Ellers er det jo et interessant spørsmål hva som menes med "komplett" samling av noe. Det tror jeg er temmelig individuelt. ;-)