Vakre Jamilet er en resultatet av en voldtekt, og vokser opp i en fattig familie på landsbygda i Mexico. Et groteskt fødselsmerke dekker hele ryggen og går ned til knærne, og de overtroiske landsbybeboerne mener at hun er merket av djevelen. Jamilet vokser opp uten skolegang og kan ikke lese, og det er umulig for henne å omgås landsbybeboerne på en naturlig måte.
Da moren dør føler Jamilet seg befridd fra de lenker som har holdt henne tilbake i landsbyen, og hun flykter til USA hvor hun oppsøker tanten Carmen. Der har hun håp om å få leve et normalt liv blant mennesker som ikke kjenner til fødselsmerket.
Tanten hjelper henne med å skaffe falske identitetspapirer, og ved hjelp av disse klarer hun å skaffe seg en jobb på et psykiatrisk sykehus. Der får hun ansvar for kun en pasient, en mann de færreste har holdt ut lenge. Det oppstår imidlertid en gjensidig sympati mellom Senor Peregrino og Jamilet, og han forteller henne historien om sin ungdoms pilgrimsreise til Santiago i Spania, hvor han fant sin store kjærlighet. Samtidig lærer han Jamilet å lese.
Til å begynne med opplevde jeg boka som vel svulstig og fantasifull, som dobbel dose Isabel Allende og Paulo Coelho når de nærmest har "tatt helt av". Samtidig var det noe ved boka som gjorde at jeg måtte lese videre, og jeg endte med å sluke den. Så selv om det ble vel mye drama og vel mange tilfeldigheter som plutselig stemte, ble jeg grepet av historien. Like fullt var ikke dette en stor litteraturopplevelse. Til det var språket for enkelt og personskildringene for grunne.
Viser 21 svar.
Jeg har nettop lest boka på nytt. Jeg er glad for det, for jeg oppdaga at jeg hadde glemt masse og at det var greit å få røske litt opp i de løse trådene - som flere har nevnt her - før jeg leser La Peregrina.
Joda, boka er lett og svulstig, men jeg kosa meg med den. Har lenge tenkt at det kunne være trivelig å ta denne pilgrimsvandringa til Santiago de Compostella- som den enkle og lite kristelige sjela jeg er...
likte boka kjempe godt. balansen mellom fiksjon og virkelighet tar vi med oss inn i det virkelige livet. livet er som vi ser det, er hva vi gjør det til!
historien bygger seg opp på en fantaktisk måte, men jeg ble litt skuffet over slutten. er interessert i å høre andres synspunkt på hvordan dette ender. her må det finnes ulike oppfatninger.
er peregrino psykisk syk, og blir værende på institusjon, mens Jamilet er en naiv og ung jentunge som nok en gang går på en "relasjonell smell"? Eller er historien peregrino forteller en sann historie, med manipulasjon og undertrykking fra Jenny/søster B som har brutt ham ned over mange år, som han nå har fått hjelp til å komme over. skal vi se boken som et slag mot psykriatrien. forfatteren er familieterrapaut! at Rosa hadde fødselsmerket som Jamilet gjorde historien litt vel klisjeaktig, historien hans virket dermet lite troverdig.
likevel, to mennesker hjelper hverandre gjennom gjensidig tillit, samtaler, og ikke minst det å bli sett ... etter å ha lest boka, som jeg synes ble bedre og bedre, sitter jeg igjen med en slags tomhet og irritasjon over slutten, for mye overlatt til egen tolking! hva mener du?
Det kommer en oppfølger i september, tror det minste det var det jeg leste et sted. Vet ikke om jeg kommer til å lese den selv, for boken engasjerte meg bare sånn middels, men det forklarer i alle fall at slutten var såpass åpen.
La Peregrina kommer nu, tror det er 1. september.
Jeg hadde også endel spørsmål da jeg leste Senior Peregrino for ett års tid siden.
Derfor er jeg i full gang med å lese den om igjen før jeg leser den nye. Den nye skal vistnok forklare og utdype en del av det som ikke kom godt fram i den første.
Jeg er veldig begeista for å gjenopprette bekjentskapet med Jamilet - og Senioren, og gleder meg til oppfølgeren. (Her er et eksempel på at det kan være interessant å lese en bok om igjen. Jeg har begynt å få sansen for det. Men tida blir for kort, bla til mange andre bøker jeg ikke har lest.)
Takk for utfyllende informasjon, jeg visste ikke mer om saken enn det jeg tilfeldigvis så den gangen. Jeg er nok ikke så begeistret for Samartins bøker at jeg orker å lese Señor Peregrino en gang til, men jeg leser gjerne La Peregrina etterhvert for å få mer klarhet i saker og ting.
Jeg husker også at jeg ble sittende igjen med en del ubesvarte spørsmål på slutten, men det var nok også meningen fra forfatterens side, tror jeg. Dette var uansett ikke en bok som fikk meg til å bli veldig engasjert i å gruble, egentlig ...
Generelt liker jeg bøker som overlater en del til egen tolkning. ;-)
Er enig i at Senor Peregrinos historie var tam. Jeg skumleste en del av fortellingen hans. Men Jamilets historie var fin og underholdende. Det eneste jeg synes var dumt var at det aldri ble noe "avslutning" i den begynnende romansen mellom Jamilet og Eddie. Jeg elsker den romantiske delen i en bok, men den kom aldri:( kun for Senor Peregrino i fortellingen hans da!
Da har jeg på mitt 3. forsøk omsider lest ut denne boka. De 2 første forsøken ble gjort med lydbok, men ble lest ut først i papirformat. Dette har vært en berg og dalbane opplevelse. Starten var fengende, midten utrolig kjedelig og slutten helt grei. Historien til Señor Peregrino var lang og tam, da fikk jeg mer ut av historien til Jamilet. Må si jeg likte Drømmehjertet langt bedre enn denne, er spent på hennes 3. bok :)
Jeg likte denne boken godt, men hovedsakelig pga historien om/til Senor Peregrino :)
Jeg ble sjarmert av denne boka, det må jeg bare innrømme! Noen ganger er det deilig å bare lese en historie som bygger opp til noe du bare vet kommer til å hende, og jeg fikk rett igjen! :) En fin bok å koble av med.
Nok en leseklubb-bok, som ikke hadde blitt plukket opp ellers. Ikke direkte dårlig, men er jo ren underholdningslitteratur. I og for seg ikke noen feil med det, men jeg har kommet til at om det er det jeg er ute etter er nok krim/thriller mer min sjanger enn saker som dette og "Hjemkomsten" av Hislop.
I vår lesegruppe landet vi også på at dette var farlig nær kiosklitteratur. Fallet var kanskje høyt da vi hadde fått den anbefalt så voldsomt, men stor litteratur var det ikke for oss. Enkelte partier var nesten pinlige. "Drømmehjerte" av samme forfatter er en bedre bok. Fastere i formen - ikke så svulstig.
Jeg holder på med boka nå. Opplever også at det har vært en del litt for lette løsninger og tilfeldigheter. Men, etter å ha akseptert den litt lette stilen, er jeg spent på hvor historien vandrer videre. Jeg er kommet til første del av Senorens historie.
Det trenger jo ikke å være en stor litteraturopplevelse for å være en flott leseropplevelse:)
Enig! Noen ganger er det deilig å bare lese! Jeg har blitt fanget av historien, og merker det er vanskelig å legge den fra seg. Ikke noe feil i det :) Hver bok til sitt bruk..
Selve plottet eller historien i en bok kan være nok, ja. Samtidig synes i alle fall jeg at det er grenser for hva jeg gidder å lese dersom språket er for dårlig eller at beskrivelsene blir for svulstige. Jeg aksepterte nok mer da jeg var yngre, mens jeg har blitt mer kresen med årene. Denne boka balanserte hårfint på grensen noen ganger, men jeg registrerte samtidig at jeg "måtte" lese videre i et forrykende tempo. ;-)
"Tror" på det du sier Rose-Marie, så en eller annen gang skal jeg ta den frem, den er lagret som lydbok, og ikke blitt prioritert...det er så mange andre som står foran den i køen...
Viss de likte Señor Peregrino, som jo er ei fantastisk forteljing, så vil anbefale historien om pi:) den er faktisk betre, for ikkje å snakke om noen kjenner mitt navn
Jeg har også lest "Historien om PI", som jeg opplevde som en helt annen bok (også bedre!) enn "Senor Peregrino". Etter å ha kommet over mange anbefalinger av "Noen som kjenner mitt navn", har jeg også kjøpt den - og jeg tror den vinner kampen om en av de neste plassene på leseplanen. De stakkars eldre bøkene jeg har liggende ulest, taper hver gang beinharde prioriteringer skal foretas .... ;-)
Uff, akkurat slik har jeg det også. Jeg har lastet klar en stor mengde lydbøker som er ferdig til å putte på iPhone eller iPod, og så dukker det stadig opp noen "dags-aktuelle" som jeg MÅ få med meg først. (Og det er bare et visst antall timer jeg har til lytting pr. dag..ved gåing og trening, og litt som nattlesing)
Noen kjenner mitt navn er ei veldig god bok. Gled deg til å lese den!
Takk! Jeg ser virkelig frem til dette!
Sist sett
