Bokelskere.no

Jeg skal gjøre noen intervjuer under Kapittelfestivalen i Stavanger i september 2019. Her er bøker jeg leser som forberedelse.

Det har kommet inn flere varsler om at samtaletråder her i forumet inneholder upassende innlegg.

Noen av trådene handler om religion og politikk, og kanskje ikke uventet blir temperaturen høyere enn vanlig.

Jeg vil benytte anledningen til å minne om at bokelskere.no skal være et åpent og vennlig nettsted.

"Om bøker"-forumet skal ha fokus på bøker.

"Om litt av hvert"-forumet skal ha stor takhøyde.

Håpet for alle diskusjonene er at de blir ført med generøsitet, velvilje og respekt.

Leste denne igjen etter 20 år. Hadde glemt hvor nedpå og trist/livstrøtt den er i tonen, selv om handlingen svinger seg oppover etter hvert. Nostalgisk. Fra en tid hvor folk laget kassetter, identifiserte seg ut fra musikksmak og ikke klarte å få tak i hverandre. Fikk lyst å bo i en sjaber leilighet i London anno 1996 og jobbe i platebutikk.

Irriterende, belærende, skarp, morsom, kompromissløs og mer til. Min mest nærliggende sammenligning er en krevende fjelltur - ikke alltid lettgått, og selv om ikke hver meter er en fest, er det sekvenser her som blir sittende i for livet.

Jeg har ikke ord for hvor dårlig jeg synes denne boken er. Jeg er utslitt og drittlei av Arnau, og den edle, unge, ydmyke og fattige mannen, som til tross for voldsom motgang, blir en respektert borger og som gir sine vasaller fri. Som handler stikk i strid med sedvane, med sitt sinnelag 2000-tallet, med idéer om humanisme og likestilling. Usannsynlig og patetisk. Anbefales ikke. Virkelig ikke.

Ein bra debut! Ut frå omtalen bak frykta eg at det skulle bli for mykje sjukdom, men det er det ikkje, sjølv om vi får eit ganske inngåande inntrykk av sjukdommen endometriose. Om å leva med sjukdom, men også om glede når kroppen fungerer. Språket er godt, minte meg om Skomsvolds Monstermenneske også utanom temaet.

Eg las Huset i Søgaten for ikkje så mange år sidan, og vart begeistra! Levande!

God debutbok om Håkon som er homofil og har tre menn som vil vera saman med han. Også allmengyldig ut frå temaet vald i nære relasjonar. Språket er lett og fint nynorsk

Besettande fortelling! Sjølv om vi veit kva som skjer, klarer forfattaren å halde oss i ande: Kvifor skjer dette? Kva er det med Louise? Vi får vite mykje om det klassedelte franske samfunnet mellom linjene her, tankevekkande. Ei bok som sit i lenge.

Absolutt ei bok verdt å lesa, sjølv om eg vart litt skuffa etter brakdebuten med novellesamlinga "Kan jeg bli med deg hjem". Novellesamlinga er eminent, både språkleg og innhaldsmessig orginial. Her synest eg at eg har lest noko liknande før, søstersjalusi og barnelengsel.Men dette er ikkje dårleg, så mulig eg er litt urettferdig og hadde for høge forventningar.

Mye sinne og plotvendinger jeg ikke hang med på.

Nei, nei, nei, dette er veldig uinterressant!

David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene.

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten, og Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for dem, og det engasjerer dem. Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre. Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen, men et såpass avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin spisskompetanse. Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as
athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate
the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce, den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA. Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and
dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect
position for the next shot. I have no theories about how he does this.

Tidvis interessant, men stort sett slapt skrevet om interessant emne.