Bokelskere.no

Anna Sam skriver om sine opplevelser som kassadame - noe hun har vært i åtte år. Denne boka hadde nok vært morsommere hadde jeg ikke lest http://notalwaysright.com/ fra før av. Og det hadde sikkert også vært gøyere hvis det var en norsk person som hadde skrevet en bok som denne i stedet for å oversette denne som er fransk. Flere ting Sam skriver om virker urelevant på norsk.

Jeg har kanskje som intensjon å søke på Skrivekunstakademiet i Bergen en gang i mitt liv, så jeg har ikke noe valg: Jeg kan ikke gi Olaug Nilssen mindre enn fire stjerner. Neida. Jeg synes boka fortjente det. Jeg likte den, jeg. Etter å ha lest bakpå coveret først tenkte jeg, gah, en tullebok, men nei. Den var kanskje litt tullete, men i hvertfall original.

Dette er en samlebok med debattinnleggene Astrid Lindgren skrev på 80-tallet i dyrenes favør. Kristina Forslund var veterinær og stod bak det faglige innholdet. Debattinnleggene er hovedsaklig publisert i svenske Expressen. Kan ikke akkurat si at dette var verken en spesielt morsom eller interessant bok å lese. Lærte ikke noe nytt akkurat, og Astrid Lindgren kan man få nok av gjennom andre bøker. Jeg synes det var en nokså unødvendig bok - mest for spesielt interesserte, tenker jeg, men så lurte jeg på: hvem er de spesielt interesserte? Jeg må vel sies å være en av dem, og jeg synes jo det var kjedelig å lese denne? Anyways, den får tre prikker på terningen likevel, fordi det er Astrid Lindgren og fordi tegningen i boka var søte.

Jeg synes slutten var litt sånn skolestil-aktig. Litt sånn man skriver når man vet at læreren ikke liker åpne slutter.

Plutselig kommer det en tredjeperson inn når boka egentlig bare er to personer, og så skal hun liksom putte mest mulig informasjon inn i et brev. Det blir litt sånn som på film når folk sier ting som de aldri ville ha sagt i virkelighetn, men de bare må si det for at vi seere skal forstå det neste som skjer, bare at i film er det nødvendig for å forstå hva som skal skje videre, mens dette var i et sluttkapittel og altså undødvendig for videre handling fordi det rett og slett ikke er noe videre.

Jeg leste en anmeldelse av denne i Morgenbladet og ut av dimensjonene på denne artikkelen forestilte jeg meg at denne boka var et gigastort epos om en hvit manns barndom på dette minst like gigastore kontinentet. Jeg trodde kanskje jeg skulle få den samme følelsen som den jeg fikk da jeg var liten og vi spilte brettspillet Den forsvunne diamanten. Den gang ei. Dette var en liten flis av en bok og personene i boka befant seg stort sett på de samme områdene i Afrika gjennom hele boka, og tatt i betraktning tittelen på boka var det litt skuff.

Jeg gjør kanskje det, eller så refererer jeg til til et visst avsnitt jeg leste.

Ja, jeg mener lame, ja, som i kjedelig.

Jeg tror ikke forholdet de to kvinnene i mellom er noe jeg ikke setter meg inn i fordi jeg aldri selv har hatt et slikt nært forhold til en eldre kvinne. Jeg klarer rett og slett bare ikke å LESE noe om det i denne boka. Jeg forstår det bare ikke. Hvis det er meningen at vi skal lese mellom linjene, så er det jammen meg mye Olsson ber oss om. Hun kunne likegodt gitt oss en bok uten bokstaver spør du meg.

Jeg kan heller ikke forstå Astrids fortvilelse, jeg tenker at det sikkert er meningen at vi skal synes synd på henne, men likevel tror jeg ikke på det. Jeg kjenner ingen fortvilelse, ingen skam når jeg leser. Jeg føler ingenting. Jeg bare leser setningen, og det er det.

Du har helt rett, jeg skal ikke gjøre det igjen. Det var ikke meningen å komme med en spoiler uten å advare. Jeg hadde nemlig allerede skrevet dette på bloggen min, og en del andre innlegg om bøker, som jeg kopierte over til bokelskere.no, og det gikk tydeligvis litt for fort i svingene slik at jeg postet dette uten å advare. Jeg er så lei for det hvis det har ødelagt for noen.

Herregud: unnskyld, unnskyld, unnskyld! Det var ikke meningen å komme med en spoiler uten å advare. Jeg hadde nemlig allerede skrevet dette på bloggen min, og en del andre innlegg om bøker, som jeg kopierte over til bokelskere.no, og det gikk tydeligvis litt for fort i svingene slik at jeg postet dette uten å advare. Jeg er så lei for det hvis det har ødelagt for noen. Det skal ikke skje igjen. PS: jeg har endret på overskiften nå.

Å, takk skal du ha! Jeg rødmer nesten! Og ja, jeg har blogg: http://kathleen-bean.blogspot.com :)

Ser den. Med fæl mener jeg i typen hjerteskjærende. Ikke noe for sarte sjeler. Dette er absolutt ikke en kosebok. Men det er sterk og velskrevet. Nordisk Råds litteraturpris var fortjent!

Tegneserieroman som jeg egentlig hadde lyst til å lese på originalspråket, men de hadde den bare på norsk på biblioteket. Den handler om en gutt som vokser opp i et kristent hjem, et sånt kristen hjem hvor foreldrene er skeptiske til skolen for der lærer de om evolusjonen, et sånt kristent hjem hvor de leser i Bibelen hver kveld. Og gutten, Craig (den er selvbiografisk), blir kjent med ei jente fra et sånt kristent hjem hvor foreldrene adopterer barn med downs syndrom fordi de er takknemlige overfor Gud for sine egne friske barn, men så går det ikke så greit likevel, for de skal skille seg og moren tar piller i smug hele tiden. Og jenta sover hele tiden og Craig ser på henne og de elsker hverandre og hun tror verken på himmel eller helvete og han blir ateist og jeg tror ikke broren hans heller er noe særlig kristen på slutten, og det er en sår roman, og det er trist og helst skulle ingen barn vokse opp i den tro at de er født syndige, det er skikkelig fælt.

Denne handler om Roskilde, og det mest om Roskilde i 2008, hvilket er det eneste året jeg noensinne har vært på Roskilde og det er jo litt gøy. Boka er litt fin, men mest ok og litt rotete og av og til også litt irriterende. Pluss hun skjærer alle som hører på hip-hop under en kam og det synes jeg alltid er teit, men det synes sikkert ikke Strømsborg, for hun er jo en sånn indie-jente og det er jo mye kulere og mye mer sjarmerende. Not. (Ok, jeg var kanskje litt vel harsh der.) Jeg hadde også et inntrykk av at denne boka skulle handle om Roskilde, men jo mer jeg leser av den, jo mer synes jeg den handler om forholdet med han fyren hun bare henger med én uke i året i flere år - hvert år fra hun er atten år og henger på Roskilde, helt til året 2008 altså.

Enda en sånn bok som "alle" liker, men som ikke er bra. Dog ikke like dårlig som La meg synge deg stille sanger. En veldig enkel bok - litt sånn som han du kjenner som er veldig hyggelig og alt det der, men som er litt dum. Kanskje har han tilogmed støttekontakt? Uansett, det mest interessannte med denne boka var fakta om biene og det var det jo ikke så mye av. De spilte heller ikke så stor rolle for selve historien, for de var bare utdrag fra vitenskapelige bøker om bier i begynnelsen av hvert kapittel. Og hva gir du meg, en hvit jente som synes at det å bo med fire svarte kvinner er helt greit og attpåtil gjør det frivillig - når ingen andre hun kjenner gjør det? Dette er sørstatene før Martin Luther King? Yeah, right! (Ok, jeg vet ikke, men Monk Kidd får meg ikke til å tro på dette.)

MILF handler om kvinner på Frogner som fikk barn altfor tidlig og popper sykt mange reseptpiller og er rett og slett patetiske. Jeg leste Bohwims Frognerfitter for noen år siden og den handlet om jenter på Frogner som driver og puler alle og en hver, får barn de ikke klarer å ta seg av og snorter coke til middag og kvelds, og den var langt i fra bra, men i hvertfall underholdende. Nå da jeg leste MILF følte jeg bare at jeg fikk bekreftet det jeg mistenkte etter å ha lest Frognerfitter: at Alexia Bohwim bare skriver om sitt eget miljø. MILF er bare Frognerfitter som har blitt eldre, og dette er absolutt ikke å eldes med stil. Styr unna, les heller Frognerfitter.

Jeg vil så gjerne gi Gavalda mer enn tre stjerner! Men jeg kan ikke og det er hennes egen feil. Den første boka jeg leste av henne var Saman er ein mindre aleine, og den er noe av det fineste jeg har lest (jeg vet jeg nettopp skrev noe annet, men den er faktisk et prakteksempel på at mainstreamen av og til har rett! Den var nemlig en bestselger i Frankrike), en av yndlingsbøkene mine. Altså skal det en del til før noe kan toppe den, og jeg har alltid gledet meg til å lese en Anna Gavalda-bok siden. Og det er der problemet ligger. Jeg forventer at alle bøkene hennes skal være like bra som Saman er ein mindre aleine og det er kjempeteit, for jeg blir alltid litt skuffet, selv om boka ikke er så verst. Det er bare det at jeg forventer mer fra henne.

(NB: SPOILER!!!!) Foruten en personlig anbefaling fra ei venninne, har jeg lest utallige mye godt om denne boka i media, hos bloggere og ellers rundtomkring. I tillegg var (er?) den den mest solgte boka i New Zealand på et eller annet tidspunkt. Linda Olsson høres svensk ut, og det er hun forsåvidt opprinnelig, men bokas originalspråk er engelsk og den ble først gitt ut i New Zealand. Anyways, den er et prakteksempel på at mainstreamen tar feil. Denne boka suger. Rett og slett. Den handler om Astrid og Veronika (Viktoria?) som møtes; to triste sjeler som aldri har åpnet seg for noen før Veronika da flytter inn i Astrids nabohus. De tømmer ut alt til hverandre, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Hva i helvete er det som er så spesielt med deres relasjon som gjør at de forteller hverandre alt? Dette forteller ikke Linda Olsson noenting om, det hele er bare overfladisk. Og Astrid har drept barnet sitt. Det skulle liksom være et barmhjertighetsdrap og så skal det liksom være synd på henne, men jeg forstår det ikke. Det er så mange andre løsninger. Og det verste er jo at jeg verken blir støtt eller føler noen sympati for Astrid. Jeg tenker bare at dette er leimt. Ja, vet dere hva? Jeg synes denne boka er klein.

Dette er en selvbiografisk liten bok om en oppvekst i Kenya. Forfatteren har visst skrevet en haug med bøker, og selv om det var noe med slutten av denne boken som var litt øøøh, var ikke det nok til å trekke denne ned, og jeg fikk lyst til å lese mer av ham. Tommelen opp!

Handler om et tvillingpar i India, om hvorfor og hvordan de skilles og møtes igjen lenge senere, om et forbudt kjærlighetsforhold på tvers av kaster, om en ung indisk/engelsk pike som drukner i elven. Handlinger minner om filmen Omforlatelse (jeg har ikke lest boka) når jeg tenker meg om. Ellers er boka ikke noe å skrive hjem om, men helt ok.