I løpet av den tiden jeg begynte på denne til jeg var ferdig med den, så jeg også filmen Notting Hill for første gang og der spiller de inn en film basert på en bok av Henry James. I løpet av denne tiden fikk jeg også med meg at noen trodde Henry James var engelsk (han er amrikansk), og denne vedkommende var ikke noen jeg kjente, men en person i en tekst jeg leste (eller noe sånt). Det vil vel si at Henry James er en stor forfatter som alle refererer til hele tiden, men som jeg ikke merker at folk referer til fordi jeg omtrent ikke visste hvem han var før jeg faktisk leste Daisy Miller. Sånn er det alltid. Jeg bryr meg ikke så veldig om referanser når jeg ikke kjenner til den/det det refereres til. Hvem gjør egentlig det? Man ender jo bare med å føle seg utenfor. Hva angår boka synes jeg den var litt utdatert. Den gav meg ikke noe særlig. Men nå har jeg i hvertfall lest Henry James.
Desiland minnet meg om en tam (og norsk) versjon av Zadie Smith. Når det er sagt synes jeg boka var underholdende nok, men en kan jo spørre seg om det er noe vits i å lese denne når den bare minner om en tam versjon av en annen bok. For det gjorde ikke noe å lese denne, men det hadde ikke gjort noe å gå glipp av den heller. Som et ps: den ene hovedpersonen, Mita, henger på Stargate på Grønland. Hahahahaha, sykt trash!
[...] jeg husker ikke hvilket sted jeg var da jeg la fra meg en av de tingene som ikke kan ringes slik du gjør med telefonen din når du ikke finner den, jeg må vel ringe til den, sier du og låner telefonen min for å ringe til deg selv
og da svarer den, den ligger i vinduskarmen eller i sengen, og den lyser fordi du har ringt til den
(jeg lyser også når du ringer til meg) [...]
Dette er dikt på en måte jeg ikke visste dikt kunne være. Kanskje ikke noe rart, da dikt har tatt liten plass i mitt litterærere liv. Faktisk har jeg fnyst av dikt. Ja, det er ikke måte på hva jeg har tenkt om dikt, folk som leser dikt og folk som skriver dikt, men nå skjønner jeg hvor dum jeg har vært. Jeg er glad jeg leste denne, for nå ser jeg dikt i et helt annet lys. Adressebøkene, som er en samling av de tre bøkene 23 dikt for kvinner og menn og en desperat forklaring, Enkelte dikt og Nils-Øivind Haagensen skriver, er helt nydelig spør du meg. Forfatteren skriver om kjærligheten uten at det blir teit. Noe jeg ikke kan gjøre uten at det blir teit, er å rose denne boka opp i skyene (jeg ser for meg superlativer i det uendelige bl.a.), så jeg gir meg nå.
Jesusland handler om Julia (ja, den er selvbiografisk) og hennes svarte adoptivbror David i USAs kristenland. Foreldrene hennes ville gi noe tilbake til Gud i takknemlighet, så de bestemte seg for å adoptere. Det de ikke regnet med var at de to barna de skulle adoptere, David og Jerome, var svarte. Skrekk og gru! Foreldrene forskjellsbehandler dem og Julia. Ikke at Julia har det noe særlig greit hun heller, hun er jo syndefallet selv.
Foreldrene ender med å kutte ut Jerome da han blir ungdomsforbryter, mens David og Julia sendes på forbedringsanstalt et sted i Karibien og jeg blir helt satt ut over hvor sadistiske lærerne er der borte. Det er som om de ruser seg på makt. Jeg blir både irritert og litt fortvilt: går det virkelig ann? Det er så jeg nesten begynner å tro at forfatteren har smørt tjukt på, men velger å tro på det likevel. Jeg har jo faktisk sett Jesuscamp.
Jeg var på forhånd litt skeptisk, for å lese oversatte dikt er vel egentlig strengt tatt ikke å lese den opprinnelige poeten i det hele tatt. Jeg som ikke kan spansk vet jo ikke hva som har blitt borte. Uansett, jeg synes ikke dette var dårlig, men det var ikke dikt etter min smak. Jeg synes de var litt i overkant pompøse og overdrevne. En rekke ord følte jeg bare var ord tatt med fordi de hørtes fine ut, uten at det hadde noe med hva diktet var en ode til. Når det er sagt synes jeg dere skal lese diktene Ode til tomaten og Ode til løken.
Jeg tror ikke jeg heller hadde skjønt den siste redegjørelsen hadde det ikke vært for at jeg var på et forfatterintervju med Oksanen hvorintervjueren klarte å røpe det som skjedde. Det var litt avansert.
Er forresten enig i at slutten var litt brå, men det gjorde ingenting.
Det er jeg enig i, det med skrivemåten. Den er veldig spesiell og interessant. Jeg likte det også!
Å, jeg synes det passer godt. F.eks. til slike episoder som da Toska ble funnet i en kiosk i Spania og det spanske politiet roper "Vi har han tjukke, vi har han tjukke!" Haha!
Det er en overdrivelse å si at jeg våkner, for jeg tror aldri at jeg sovner, og hvis jeg sovnet drømte jeg at jeg lå våken i senga og ikke fikk sove.
Jeg pleier å handle det samme som andre handler, det er fint å spise koketorsk til middag når damen foran i køen også skal ha koketorsk.
Å, jeg liker den, jeg. Eller dvs. jeg gjorde det da jeg leste den, og det er jo noen år siden. Da var jeg skikkelig opptatt av Mykle husker jeg.
Jeg har ikke lest denne siden jeg var barn, men å, så mange ganger jeg leste denne da jeg var liten! Jeg ble rett og slett aldri lei!
Ja, jeg har lest 100 års ensomhet. Leste den en god stund før Kjærlighet i koleraens tid, men jeg likte sistnevnte bedre.
Jeg har blogg, http://kathleen-bean.blogspot.com . Men nå er det ikke en ren bokblogg da.
Jeg var skeptisk til denne boka fordi jeg har fått inntrykk av at alle som liker Charles Bukowsi også liker William S. Burroughs, og han er jo helt jævlig. Derfor tenkte jeg at Charles Bukowski også var like jævlig. Og etter første novelle i Hot Water Music tenkte jeg det fortsatt, for den handler om noen gamle kunstnere som bare er helt jævlige og drikker og banker folk hele tiden og egentlig ikke gjør noe fornuftig, og jeg tenkte bare herregud ass, orker ikke dette, men jeg fortsatte å lese, kanskje fordi det i det minste var en historie fra A til B i det de to kunstnerne gjorde (i motsetning til hos Burroughs), og så fant jeg ut at boka jo var ganske interessant, alle menneskene i den også, og vips hadde jeg lest den ferdig og Charles Bukowski er altså ikke så verst.
Det er meningen at den skal handle om Munchausen by proxy, altså mødre som er hypokondere på barnas vegne, eller, ikke bare det; de VIL at barna skal være syke. Men den handler ikke bare om det; den handler også om trailertrash i USA og ting som er helt dagligdags og "normalt" i boka, er jo helt sykt og får meg til å tenke på filmen Deliverance (Piknik med døden på norsk)!
Den første boka jeg noengang har lest på svensk. Hvilket er originalspråket til boka btw. Denne boka er dyster, mørk, depresseiv, forferdelig, smertefull og så utrolig bra. Jeg leste den uka før jeg dro på Louisinana Literature, hvor Sara Stridsberg skulle i samtale med Mette Mostrup og jeg vet ikke helt hvordan jeg forventa meg at hun skulle være, men i hvertfall ikke sånn som hun så ut. En litt lav kvinne i 30-års alderen med kort, blondt hår og ganske vanlig kledd i mørke jeans og en hvit topp og veldig rolig og avbalansert i forhold til hun andre forfatteren. Ikke så ulik som på bildet på omslaget i boka når jeg tenker meg om, men til tross for det forventa jeg... hm, en slags skygge, et skyggemenneske kanskje. Kanskje litt sint (boka er sykt mannshater, eller uhm, hovedpersonen, Valerie Solanas, er sykt mannshater). I hvertfall ikke den personen som kom inn i konsertsalen. Uansett, denne boka anbefales. Eller, hm, jeg vet ikke, det er nesten så folk burde skånes fra å lese denne. Eller, jo, de må jo takle det; les den!
Til tross for at jeg misliker krim valgte jeg likevel å låne denne. Den hørtes nemlig spennende ut, i følget teksten bak på coveret. Og så viser den seg å være en av de verste krim-bøkene jeg noensinne har lest. Gah. Ok, den var underholdene noen veldig få steder, men ellers bare dødsirriterende. Hovedpersonen var spesielt irriterende. Han var lege og kom med facts om sykdommer, kroppen, medisiner og alt mulig sånt hele tiden, noe som kan være ganske interessant, så da jeg på slutten leste en warning-note av forfatteren om at ingenting av det medisinske i boka var sant, at alt sammen bare var bullshit, følte jeg meg syyyykt snytt og æsj, jeg merker jeg blir litt irritert bare jeg tenker på at jeg ble snytt på den måten.