Bokelskere.no

Enig med deg, synes det kom altfor kjapt og uten noen som helst sammenheng med boka forøvrig. Samtidig var det vel en måte for forfatteren å avslutte serien på, og hun ville at det skulle gjøres på denne måten. Så får vi håpe Anne Holt ikke tar en Harry Hole og lar henne våkne opp fra de døde og fortsette i senere bøker.

Aleksander innfrir ikke helt forventningene fra omgivelsene rundt seg. Verken i barnehagen eller på skolen. Når han er ti år gammel får han diagnosen ADHD og legene gir ham Ritalin. Dette er bare begynnelsen. For hvert nye symptom, om det så er symptomer som skyldes abstinenser fordi han slutter med Ritalin, får han en ny diagnose som behandles med nye medisiner – sterke og avhengighetsskapende medisiner.

Det er moren til Aleksander som skriver denne boken, som skildrer hvordan hun sakte, men sikkert ser gutten sin gå til grunne, og hvordan hun på ingen måte har noe som helst å si i møte med et hjelpeapparat som forvandler Aleksander til en pillenarkoman.

Som før klarer jeg ikke helt å anmelde slike «historier fra virkeligheten» på vanlig måte. De litterære kvalitetene kommer i bakgrunnen for de sterke historiene. For dette er en sterk historie, dog ikke overraskende hvis man har fulgt litt med i media. Det er mange som får samme behandling som Aleksander. Som forventes å passe inn i vår A4-samfunn, og som får diagnoser nærmest kastet etter seg hvis man avviker fra normen, og dette blir man medisinert for. Når vi helt klart ser at med bare litt tilrettelegging og terapi, så vil disse menneskene fungere veldig godt i samfunnet…
(Så var det dette med å ikke starte en debatt om temaet da…)

Alt i alt en bra bok om temaet, og det er vondt å lese om denne morens kamp mot det såkalte hjelpeapparatet.

Jeg lurer litt på om dette er en spøk jeg, av typen: Vi blander sammen alt som har vært i tidligere populære kriminalbøker i én historie og ser om den også blir populær. En bok full av klisjeer, ting vi har lest før (som jeg faktisk kan knytte opp mot spesifikke bøker og/eller personer), forutsigbar og gjennomsiktig... Ikke imponert.
Les hele min anmeldelse på ritaleser.com

Hennes bøker om Canopus satte standarden for Sci-fi for meg, og ingen andre bøker av den sjangeren har truffet meg helt på samme måten. Det femte barnet er også en stor favoritt.

Likte denne boka veldig godt :)

Tia har et forhold til en gift mann. Når hun blir gravid med hans barn, ber han om at hun skal ta abort før han forlater henne. Uten å vite hvordan det går går med barnet - som hu

Juliette oppdager at mannen hennes er utro. Hun velger å tilgi og fortsette ekteskapet, ikke minst for deres to sønners skyld. Fem år senere får hun vite at mannen har en datter til.

Caroline har aldri ønsket seg barn, hun er opptatt av sin legekarriere og blir på mange måter letter da hun oppdager at hun ikke er i stand til å få barn. Likevel velger hun å adoptere en datter fordi mannen hennes ønsker det så sterkt. Men hun klarer ikke å føle noe annet enn plikt overfor barnet og gjør alt hun kan for å begrave seg i arbeidet sitt.

Disse tre kvinneskjebnene flettes sammen i løpet av boken.

Her møter vi noen klisjéfylte amerikanske kvinner (slik jeg ser dem for meg). Tia er kvinnen som ikke klarer å glemme sin store kjærlighet (han som gikk tilbake til sin kone) og hele livet hennes sirkulerer rundt tanken på ham og hvordan de kunne ha fått det hvis han ikke hadde forlatt henne da hun ble gravid. Juliette klarer ikke å komme over mannen utroskap, og har kompensert ved å forsøke å leve det perfekte liv for å glatte over. Når hun så får vite om barnet blir hun tilnærmet sykelig opptatt av at dette barnet...

Selv om jeg til tider sliter litt med å tro på hovedkarakterene og noen av deres valg gjennom boken, er den likevel en fin og spennende bok i forhold til hvordan vi følger disse tre familiens kamp for å få det som de helst ønsker. I samtidig som (spesielt kvinnene) finner ut av ting, er de nødt til å ta en dypere blikk på seg selv og sine ønsker for kanskje er det ikke slik likevel at det er seg selv man skal sette i fokus til enhver tid.

Alt i alt en koselig bok med et forsøk på et dypt budskap - som riktignok drukner litt i amerikanske klisjeer, men som jeg hovedsakelig koste meg med gjennom en helg.

Högt bland Saarijärvis moar eller Høyt mot Nord, som den heter på norsk, utkom i 1960, og er 1. bind i Polstjerne-trilogien. Etter å ha lest Linnas Ukjent soldat, var forventningene rimelig høye. Og forfatteren innfrir til gangs. Fortellingens ramme er den finske landsbygda rundt århundreskifte (1900) der en økende nasjonal bevissthet visavis Russland og den gamle svenske overklassen, samt sydende sosiale motsetninger setter sitt preg på lokalsamfunnet og dets innbyggere. Spenningsforholdet mellom bygdas underklasse, husmennene, og de selveiende storbøndene, er inngående beskrevet. Det samme med husmennenes oppslutning om den finske arbeiderbevegelsen. Hverdagens slit, kjønnsroller, samhold og konflikt i bygda er skildret på en god måte. Med den avstanden man i dag har fått til det gamle bondesamfunnet må vel dette nærmest fortone seg som en slags Fantasy-roman for vår tids unge lesere.
Et bredt og fargerikt karaktergalleri og et godt språk gjorde dette til særegen leseropplevelse. Gleder meg til de 1000 siste sidene. Jeg lånte det 1. bindet på biblioteket, utgaven var fr 1960. Håper Cappelendamm (som også utga Ukjent Soldat på nytt) kommer med en nye utgave av Polstjerne-trilogien, og dermed skaper fornyet interesse for dette verket. Det fortjener virkelig å bli lest.

Når solen går ned over Kigali, kan man ikke annet enn glede seg over verdens skjønnhet. Store fugleflokker lager yndige utsmykninger på himmelen. Vinden er mild og frisk. Gatene forvandles til lange bånd av livlige farger som glir dovent av sted, dannet av ti tusen maur som drar fra sentrum av byen og klatrer langsomt opp på åsen sin. Overalt stiger det røyk opp fra ildfatene. Hver røykspiral som avtegner seg på himmelen, forteller om et lite hus. Tusenvis av leende barn løper på de jordete veiene, sparker til sprukne baller og ruller på gamle bildekk. Når solen går ned over Kigali, når man sitter på en av åsene som omgir byen og har en flik av sjel igjen, kan man ikke gjøre annet enn å tie og betrakte.

Denne vakre skildringen forteller om Kigali i Rwanda. Men det er ikke denne skildringen vi først tenker på når vi hører navnet. Kigali vekker assosiasjoner om de verste grusomheter mennesker kan begå mot hverandre.

Gil Courtemanche har skrevet en vond og samtidig veldig vakker bok om hvordan det var å leve i Kigali under de verste grusomhetene vi har hørt om – idet hutuer og tutsier går mot hverandre og slakter og lemlester hverandre fordi man tilhører feil rase.

En tynn vannstråle rant fremdeles i dusjen og tegnet røde stier som slynget seg lik tålmodige slanger. På veggene og på gulvet var minner, påminnelser om det som hadde vært armer, et ansikt, bryster. I dette lille rommet hadde granaten som var blitt sluppet inn gjennom vinduet pulverisert kroppen i hundre små kjøttbiter. Valcourt begynte å kaste opp. Han ville gråte. Men han greide bare å sitte krumbøyd og hikste i den epileptiske rytmen til magen som tømte seg.

Dette er også beskrivelsen av Kigali og den er det stikk motsatte av den vakre skildringen vi leste i første sitat. Og det er dette Courtemanche forsøker å skildre i denne boken. Hvordan grusomhetene oppleves av de som var der mens dette pågikk – både innfødte og de utenlandske arbeiderne i landet.

Det er feil å si at jeg likte boken godt, til det er den for grusom i sin fortelling om folkemordet i Rwanda. Men jeg gjorde det. Courtemanche har et vakkert språk, som ut fra det jeg kan bedømme er veldig godt oversatt av Bente Christensen – det blir en poetisk, vakker fortelling om noe av det styggeste og mest grusomme verden noen gang har sett.

Les flere anmeldelser på ritaleser.com

Dypere inn i de finske skoger med Väinö Linna. Perkele, hvor bra.
I år som i fjor spirer movemberbarten :) God helg

Generelt sett så kan man vel si at ved slike tilfeller kan det komme til et punkt der objektet i denne type bøker (i en eller annen form biografisk, autorisert eller uautorisert), av forskjellige årsaker, angrer seg på/ikke ønsker at boken skal komme ut. Det spesielle her er jo rammen rundt, nemlig 22. juli. Det har kommet og vil selvsagt komme mange bøker vedrørende dette tema.
Wenche B.B. har åpenbart hatt en ønske om å nå fram med sin historie. Jeg kan ikke forstå det på annen måte når hun vært i en prosess med både Christensen og Åsne Seierstad, + andre medier. At hun på et eller annet tidspunkt har kommet i konflikt med forfatteren om bokens form og innhold er vel heller ikke nytt i denne typen samarbeid om en bok, men igjen det spesielle her er jo at W.B.B lå på dødsleie og om hun i det hele tatt visste hva hun bega seg ut på. I tillegg til at hun i møte med en journalist er den svake part, i den situasjon hun befant seg. Spørsmålet er også om det har forekommet utilbørlig grafsing, regelrette feil/usannheter eller om ting kommer opp eller framstilles på en måte som gjør det vanskelig å ta til motmæle. Sånn sett vil dette gjelde mange biografier der objektet har allerede har forlatt denne verden. Det man sitter igjen med da er fortolkning, basert på diverse kilder. Den gode biografiens styrke ligger jo i kunsten å nærme seg et menneske med den nødvendige grad av respekt for å gi en innsikt i denne personens liv, tanker, følelser, handlinger/valg og de ytre forhold som påvirker alt dette. Og skal man tro de første anmeldelsene så er det kanskje akkurat Christensens håndtverk som ikke er godt nok.

Bare en ting å si: et fantastisk land :)

Igjen briljerer Hans Olav Lahlum med sine "gammeldagse" klassiske mordgåter. Her er det lite blod og gørr, men desto mer kløktig detektivarbeid og en samling av tråder og vitneutsagn som til slutt, og med god hjelp fra Patricia, gjør at man konkluderer med hvem som er morderen.

Jeg har tidligere aldri klart å gjennomskue morderen, men i De fire vinglassene gjorde jeg nettopp det - temmelig tidlig faktisk... Det ødela likevel ikke min opplevelse av historien, da det ble desto mer interessant å lese videre for å finne ut om min teori var riktig. Det er da også litt av poenget med slike mysterier (etter min mening), at det skal være mulig for leseren å pusle sammen ledetrådene og forsøke å konkludere selv.

Hans Olav Lahlum var nettopp på mitt hjemsted, Dokka - og presenterte der blant annet sin nyeste bok, Kameleonmenneskene og den gleder jeg meg til - både ut fra tidligere erfaringer med forfatteren bøker, og spesielt fordi han leste utdrag fra boken som satte igang nysgjerrigheten.
Jeg liker måten Lahlum skriver på, og blir umiddelbart hensatt til tiden historiene foregår på - og det er utrolig deilig å lese disse gammeldagse (huff, det høres nesten negativ ut, men det ER virkelig ikke det altså) mordmysteriene som ligner så mye på de gamle klassikerne! Herlig lesning, rett og slett.

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Jeg synes Lobotomisten er mye bedre enn Heksedoktoren, så den kan du egentlig fortsette å lese :-) Og Heksedoktoren er en direkte oppfølger, så det er greit å ha lest dem i rekkefølge. Og dessuten, det kan godt hende du liker Heksedoktoren, selv om jeg ikke gjorde det :-)

Dette er altså oppfølgeren til Lobotomisten, som kom ut i 2012. Som dere kan se av anmeldelsen min av denne boken, syntes jeg historien ble dratt vel langt ut på slutten. Og dessverre fortsetter Heksedoktoren på samme måte. Bortsett fra en forholdsvis spennende start, dabbet boken av til å dreie seg om gjøren og laden i favelaen, der vi blir veldig godt kjent med livet og troen slik det arter seg i Rios slum.

Så tar det seg veldig opp igjen på slutten, når Tom ankommer Rio (dette står allerede bak på boken, så det er ingen hemmelighet at det ender slik). Jeg skulle ønske at disse to bøkene hadde vært slått sammen til én – for meg ble slutten på Lobotomisten og starten (og godt halvveis) av Heksedoktoren bare et veldig langt mellomspill mellom handlingene som virkelig henger sammen, og som i mitt hode er de bærende elementer. Da hadde vi sannsynligvis sett en bok med alle ingredienser av spenning, action, makabre elementer og søken etter hevn, og mindre at dette som jeg føler er et mellomspill…

Les flere anmeldelser på ritaleser.com

Atlanten og K'anj? :)