Bokelskere.no

Liv og lære stemmer ikke alltid overens. Foreløpig har jeg merket meg en bortimot "liljene på marken"-filosofi, som kanskje beskriver forfatterens livssituasjon? Ofte ser det ut til at someone else payed for him, når han ble konfrontert med samfunnspliktene sine.

Det er ganske interessant at Thoreaus tanker om sivil ulydighet skal ha inspirert en størrelse som Gandhi. Men tankene hans omkring arbeid er temmelig høytflygende for meg. Hva er det vi lever av, om ikke arbeid - uansett om vi er steinaldermennesker, sankere, jegere, bønder, håndverkere eller lønnsslaver?

"De store forfatterne fra langt tilbake i tid" skrev ikke bare gode bøker. Denne var kanskje morsom for 116 år siden, men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. For meg ble den bare anmassende. Filmen kan jeg ikke huske å ha sett. Skal du lese noe av det som gjorde Gabriel Scott til en stor forfatter, bør du kanskje starte med Kilden. Ikke morsom, men tankevekkende og stemningsfull.

Hun fikk Nobels litteraturpris i 2015. Nå står hun i fare for å bli arrestert av Lukasjenkos politi, på grunn av bøkene sine og medlemskapet i PEN. Mange av kollegaene hennes er allerede tatt, og hun er praktisk talt fanga i leiligheten sin. Jeg føler bare avmakt, enda jeg vet at både nasjoner og organisasjoner prøver å legge press på Hviterussland. Hvordan kan vi motarbeide forsøkene på å kneble en av Europas viktigste stemmer?

Jeg har for vane å lese bare ei bok om gangen. Denne vanen skal jeg fravike nå. Jeg er godt i gang med første kapittel av Walden, men skjønner at jeg må ta helt nødvendige pauser innimellom. Det blir for mye å fordøye på en gang her: Tanker, henvisninger, referanser, argumentasjon (som av og til blir litt virkelighetsfjern i mine øyne) - og første kapittel er langt!

Ett hjertesukk kan jeg iallfall røpe med det samme: Skulle ønske notene hadde vært fotnoter! Det er mange av dem, og det ville muligens ha blitt et krevende sideoppsett, men likevel mye mer leservennlig enn å måtte bla att og fram flere ganger, ofte i løpet av bare ei enkelt side.

Tror jeg skal finne meg en krim å ha i bakhånd når Thoreau blir for intens.

Denne må jeg visst lese for tredje gang. Jeg opplevde den også som sterk og magisk, men kan ikke huske at jeg gråt - snarere at jeg "hjerteklappet" meg gjennom den!

Godt sagt! Jeg har også trillet femmer etter en del grublerier, og mine innvendinger er stort sett de samme som dine. Helheten demrer jo etter hvert som man leser, men jeg stilte meg stadig spørsmålet: "Hvor gammel er Ásta når dette skjer?" Jeg undrer meg dessuten over noen av "digresjonene" - hvordan henger f.eks. historien om Kristíns søster sammen med resten av innholdet? Og hvem er fortelleren, som sitter i skipperhuset sitt og minnes (eller dikter?)?

Heldigvis ble det i sum en god leseopplevelse, trass i en del innvendinger. Historien om Ásta er rå, vakker og oppslukende.

Jeg trodde jeg hadde den i hylla; heftet engelsk utgave fra langt tilbake. Regna med at det også var gamle margnotater og understrekinger jeg kunne bruke i en diskusjon. Dessverre er den visst blitt borte i en av mange flyttesjauer, så det ble norsk heftet utgave fra Ark, som kom i postkassa i dag.

Høyaktuelt den gangen, og ikke mindre aktuelt nå. Tenk om Mrs Hoyts budskap hadde nådd fram til flere amerikanere!

Siste boka i trilogien - eller kanskje ikke? Forfatterens sluttord blir tvetydige for meg: "Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang." Hva mener han med det? Flere andre steder i boka hintes det om at dette kan være forfatterens "svanesang". I det hele tatt skriver han seg sjøl inn i handlingen på en måte som forstyrrer meg i lesinga. Det hele er elegant gjort, med "sømløse" overganger fra sine egne (ofte langdryge) bemerkninger og tilbake til handlingen, men jeg forstyrres av det likevel.

At Saabye Christensen ser tilbake på forfatterskapet sitt og vever tidligere hovedpersoner inn i handlingen, er fikst og kreativt. At han vever så mye av seg sjøl og sitt inn i skrivinga, synes jeg blir et fremmedelement.

Likevel: Fortellingen om Maj, Margrete, Jostein, og ikke minst Jesper og Stine og deres skjebne, berørte meg i så stor grad at jeg ikke nøler med å gi terningkast 5.

Det er jo et hav av muligheter i denne kategorien - jeg har satt opp ei liste over anbefalte klassikere og brukt elle-melle-metoden denne gangen. Dermed blir mitt forslag Walden - livet i skogene av Henry David Thoreau. Den har jeg hatt som pensum en gang for en menneskealder siden, og husker lite annet enn gruppediskusjonene om hvorvidt Thoreau virkelig var "i skogene" der han holdt til, praktisk talt i gangavstand fra byen Concord.

Om vi i lesesirkelen kan karakteriseres som "livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere", burde Walden være midt i blinken. Boka er sikkert grei å få tak i.

Jeg leser denne nå, og det som gjør mest inntrykk, er hva Tara opplever når hun kommer "ut i verden" og er aldeles fremmed for alminnelig omgangstone, vanlige aktiviteter, allmennkunnskap som de andre studentene tar som en selvfølge. En ting er hva hun gjennomlever i hjemmet; en annen ting er hva hun føler når hun etter hvert blir moden nok til å velge sine egne verdier i livet.

På tvers av alle gode omtaler, priser og nominasjoner: Denne ble for sær for meg. Muligens et funn for lesere med interesse for fysikk/naturvitenskap i sin alminnelighet, ellers direkte kjedelig. Jeg satt hele tida og tenkte "Kjære vene, er det ikke slutt snart?" Heldigvis er det ei tynn bok, så jeg holdt ut. (Alltid et nederlag å ikke fullføre!) Et par lusne poeng til forfatteren for et sprelsk og kreativt språk; resten var det reine sludder.

Gode bøker! Jeg har nettopp lest denne og håper det kommer minst én oppfølger - vi må jo få vite hvordan det går med Konstanse og (ikke minst) Anders!

Når som helst for min del - jeg er ferdig med både planlagt ferielektyre og en del desperate "nødløsninger", så jeg ser fram til noe skikkelig lesestoff igjen.

Ferielektyre i år - lest for andre gang. Jeg tok den med på hytta fordi jeg husket at jeg likte den da den kom ut, men husket ikke helt hvorfor. Nå husker jeg hvorfor!

Jeg registrerer at mange som har omtalt denne boka her inne, er skuffet. De savner humoren i de tidligere bøkene om Elling og synes denne boka er ubehagelig. Det synes jeg er litt underlig: Er ikke alle bøkene ubehagelige? Jeg skjønner at det kan være morsomt å lese om Ellings tilnærming til diverse situasjoner, men er det humor? Gjennom alle bøkene får vi innblikk i en person som ikke mestrer tilværelsen, vi får skildringer av situasjoner der Elling mister grepet og utagerer - hva venter vi oss egentlig av fortsettelsen? At alt skal gå bra? At Elling skal bli "frisk"?

Ingvar Ambjørnsen skildrer en person som ønsker å bli elsket, men som samtidig ikke tåler at folk kommer han for nær. Noen "diagnose" blir aldri antydet, men alle lesere har vel fått med seg at dette ikke er en A4-personlighet. Får han den hjelp han trenger? Nytter det?

Brødre i blodet antyder kanskje en viss optimisme, men likevel er det åpenbart at utviklingen kan gå begge veger, - og i denne boka har altså Ambjørnsen valgt den negative. Dette burde ingen bli overrasket over. God, urovekkende bok!

Godt sagt! Det var romanformen som fikk piggene ut hos meg også. Å se Undset fra en ny synsvinkel var saktens interessant, men jeg ville nok ha foretrukket en biografi. Må visst se meg om etter en Undset-biografi, selv om det ikke er min favorittsjanger.