Roman The Swimmers av Julie Otsuka ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023 med tittelen Svømmerne. Den begynner slik:
«Bassenget ligger dypt under bakken, i et digert hulelignende lokale, flere meter under byens gater. Noen av oss kommer hit fordi vi er skadet og må helbredes. Våre lidelser er tallrike: Vi er plattfot, har dårlig rygg, knust hjerte, brustne drømmer, angst, melankoli, manglende livsglede - de vanlige plagene på bakkeplan. Andre blant oss er ansatt på høyskolen i nærheten og liker å ta lunsjpausen der nede, i vannet, langt borte fra kollegaers og dataskjermers stirrende blikk. Noen av oss er her for å slippe vekk, om så bare for en time, fra skuffende ekteskap på land. Mange av oss bor her i strøket og er simpelthen glade i å svømme. En av oss — Alice, en pensjonert laboratorietekniker med demens i tidlig stadium - kommer hit fordi hun alltid har gjort det. Og selv om hun kanskje ikke husker koden til låsen på garderobeskapet, eller hvor hun la fra seg håndkleet, vet hun godt hva hun har å gjøre så snart hun er i vannet. Svømmetakene hennes er lange og myke, frasparket sterkt, hodet klart. «Der oppe», sier hun, «er jeg bare én av mange gamle damer. Men her nede, i bassenget, her er jeg meg selv.»
Halve romanen er om svømmerne. Andre halvpart er om Alice, hvordan hun etterhvert forsvinner ut av livet. Må plasseres på et hjem med andre demenssyke.
«Det finnes ikke noen «mening» eller noe «høyere formål» med lidelsen din. Den er ingen «gave» eller «test» eller en anledning til personlig vekst eller endring. Den kommer ikke til å helbrede din rasende, sårede sjel, gjøre deg til et snillere, mer barmhjertig menneske, eller mindre fordømmende overfor andre. Den kommer ikke til å gjøre dine betalte omsorgsytere det spor edlere («Hun er en helgen»), eller berike livet til dem du har rundt deg, og som alltid har elsket og tilbedt deg. Den gjør dem bare triste. Den bringer deg heller ikke nærmere noen høyere værenstilstand eller frigjør deg fra trivielle bekymringer. Om du brydde deg om vekten din før, kommer du til å bry deg om vekten din nå («Jeg erfortsatt alffor tjukk», vil du si). Det eneste den vil gjøre med deg, er å føre deg nærmere din egen uavvendelige slutt.»
Forlaget siterer en av anmelderne slik:
"Otsukas prosa er både mektig og dempet. Hun ramser opp, ja, nesten messer fram lister som først virker beskjedne og hverdagslige, helt til du kommer til slutten av avsnittet og plutselig sitter der forbløffet over hva hun har fått til, og med detaljer så vakre at du får klump i halsen"
Jeg synes det er slik jeg opplevde å lese romanen. Klumpen i halsen bare vokser. Tror ikke jeg har lest en så god og lavmælt fortelling om hvilken sorg demens må være for den som rammes og for de pårørende. Julia Otsuka forteller i et intervju at hun moren hadde demens og døde i 2015.
«En turist kom aldri alene, men opptrådte alltid som del av en gruppe. Mange år senere oppdaget jeg at det fantes to slags grupper: realistene og drømmerne. Drømmerne kom fra ytterliggående marxist-leninistgrupper. De fleste var fra Skandinavia og var rasende over det sosiale makkverket som gikk under navnet sosialdemokrati. De hadde med seg søtsaker som de tilbød lokalbefolkningen, som sjelden tok imot. De tilba landet vårt som det eneste i verden som hadde klart å bygge et prinsippfast, kompromissløst sosialistisk samfunn. De beundret alt ved oss: de tydelige slagordene, ordenen i fabrikkene, barnas renhet, disiplinen til hestene som trakk vognene våre, og overbevisningene til bøndene som reiste i dem. Til og med myggen vår hadde noe unikt og heroisk over seg — måten de sugde blod på, der ingen ble spart, heller ikke turistene selv. Disse turistgruppene var de internasjonale kameratene våre. De var interessert i hvordan vår modell kunne eksporteres. De vinket og smilte bestandig, også på avstand. De trodde på verdensrevolusjonen.»
Sosialistene på drømmereiser, jeg lurer på om de observerte køene som Lea Ypi skriver om i kapitlet Colabokser, køene for å få kjøpt mat:
«Det var alltid kø. Den dannet seg bestandig før det skulle komme en lastebil med leveranser. Det var alltid forventet at du stilte deg i kø, med mindre du var venner med butikkinnehaveren. Dette var hovedregelen. Men så fantes det også smutthull. Alle hadde lov til å gå ut av køen, så lenge de fant en egnet gjenstand som kunne erstatte dem under fraværet. Det kunne være en gammel handleveske, en boks, en murstein eller en stein. Det var også en annen regel som alle sluttet seg bredt til og håndhevet ivrig, nemlig at så snart varene kom, mistet gjenstanden som representerte deg, umiddelbart sin representative funksjon. Det hadde ingenting å si om du etterlot en veske, boks, murstein eller stein i ditt sted. Vesken var bare en veske. Den kunne ikke lenger være deg.
Køene var av to slag: de der ingenting hendte, og de der i alltid pågikk et eller annet. I de første kunne opprettholdelsen av orden delegeres til gjenstander. De andre var livlige, urolige og støyende. Ingen kunne forlate stedet, og alle lemmer var i bevegelse mens folk forsøkte å få øye på disken, se hvor mye det var igjen av det som nettopp hadde kommet, og mens butikkeieren så seg rundt etter venner i køen som skulle prioriteres.»
Boken til Lea Yppi Fri En oppvekst ved historiens ende burde vært innkjøpt og delt ut til de som tror at løsningene på samfunnsproblemene er at Norge drives etter partiprogrammet til Rødt. Som drømmer om at Norge skal bli et sosialistisk fyrtårn.
Boken er ikke dyster, tvert imot. Selv om det ligger et alvor i bunn, er det lenge siden jeg har lest en faktabok med så mye humor.
«Fem år etter sosialismens fall hadde episoder fra livet vårt den gangen blitt en del av repertoaret med underholdende familieanekdoter. Det hadde ingenting å si om minnene var absurde, latterlige eller vonde, eller alt på én gang. Vi moret oss over dem under måltidene, som fulle sjømenn som hadde overlevd et forlis og nøt å vise hverandre arrene. Faren min spøkte mer enn alle andre. Han vitset hele tiden, så mye at det ofte var vanskelig å utlede fra tonefallet i spørsmålene hans om de var på alvor, eller om han bare ville få oss til å le. En gang i livet hadde han funnet ut at ironi var mer enn et retorisk verktøy, det var en overlevelsesmetode. Han benyttet seg av den i rikt monn og ble vanligvis fornøyd når broren min og jeg prøvde å etterape ham.»
Boken som Lea Ypi har skrevet er like god som jeg hadde forventet etter å ha lest anmeldelsene av den. Men da jeg startet lesingen jeg fant ut at min kunnskap om Albania var på nullpunktet, og måtte derfor lese om Albania her på Store Norske Leksikon. For «onkel Enver» er ikke onkelen til Lea Ypi, men Enver Hoxha som var generalsekretær i det albanske kommunistpartiet og Albanias statsleder fra 1943 til sin død i 1985. Mer om Enver Hoxha her.
«Man kan bruke hele livet på å ta avskjed fra familie, venner, folk, steder. Men når man skal si adjø til seg selv, kommer de fleste til kort. «
Jeg er forundret over hvor godt jeg liker bøkene som Matias Faldbakken har utgitt. Jeg liker at romaner med handling og karakterer som får meg til å le, og det er nok en av årsakene til at romanen til Matias Faldbakken faller i smak. I tillegg er handlingen i romanene uforutsigbar. Til tider ellevill. Slik er det også i Stakkar, romanen som ble utgitt i 2022. Hovedpersonen er Oscar:
«Det som er verd å nevne fra Oskars forhistorie, uten at man skal drive og fråtse i slike ting, er at han kom fra en situasjon med stusslig stell. Stellet i løpet av Oskars første år hadde vært til de grader skralt at det var risikabelt, ja, bent frem farlig for en ung gutt å vokse opp i. Såpass trasig hadde situasjonen vært at Oskar måtte omplasseres til en annen familie, det vil si Blums. Det hadde vært en usunn og knusende atmosfære i barndomshjemmet. Derfor hadde Oskar havnet her, omplassert, på Blums bruk, i en alder av tolv, og nå var han nitten. På bruket fikk han kost og losji pluss relativ stabilitet og en ukentlig pengeseddel i bytte mot de manntimene han la ned ved hjelp av sin unge, smidige kropp.»
Forlaget omtaler romanen slik:
«Den ensomme fostergutten Oskar jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. En dag oppdager Oskar et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart.»
Det er lett å tenke at romanen har likhet med romanen Vi er fem som ble utgitt i 2019, når man leser forlagets omtale. Men det er ingen sammenheng mellom romanene. Jeg synes første del av romanen var best, når handlingen foregår på «bøgda». Herlige karakterer. Når handlingen flyttes til Oslo synes jeg den mister det som jeg liker godt med hans romaner, humoren. Da sniker det seg inn noe mørkt i handlingen.
Romanen Svaner blir ikke skilt av Auður Ava Ólafsdóttir, som ble utgitt i 2012 og på norsk i 2022, ble en liten nedtur sammenlignet med tidligere romaner jeg har lest av den islandske forfatteren. Det var siste del av romanen som trakk ned.
Forlagets omtale av romanen:
«På nyttårsaften, mens champagnen sprettes, sier Flóki, mannen til Maria gjennom elleve år, at han i virkeligheten er homofil og akter å gå fra henne for å flytte sammen med elskeren sin. Maria, som ikke vet opp-ned på seg selv i sjokket, søker trøst og råd hos Perla i kjelleretasjen, en kortvokst kvinne, terapeut og etter sigende ghostwriter av krimromaner. Og midt i denne krisen dukker Marias biologiske far plutselig opp.
«Svaner blir ikke skilt» er en sorgmunter, tankevekkende og humoristisk roman om en kvinne som våkner brått og innser at livet hennes ikke ble slik hun hadde sett for seg.»
For meg ble bipersonen Perla det beste ved romanen, her er slik hun beskrives i begynnelsen av boken:
«Nabokona i kjelleren dukket plutselig opp for to år siden etter et langtidsopphold i utlandet. En kveld vi var på vei ut, så vi et menneske som ikke var mer enn godt og vel én meter høy, dette mennesket sto på en aluminiumstige og holdt på å male kjøkkenskapene lyserøde. Og selv om vi daglig på et eller annet vis er oppmerksomme på denne nabokona vår, er det en god del uklarheter når det gjelder hennes personlige forhold, og da særlig og spesielt denne fortiden hennes med mange år i utlandet. Hun sier at hun dog i det minste kan forsikre oss om at hun ikke har jobbet på sirkus. Perla har fortalt at hun jobber hjemme og at hun deler døgnet sitt mellom rådgiverjobben om dagen og forfattervirksomheten om natten og at hun trenger utrolig lite søvn. Selv om hun snakker om pasienter har vi ikke lagt merke til noen trafikk av mennesker i kjelleren, så vidt vi forstår har hun spesialisert seg på skriftlig parterapi via datamaskin.»
Perlas betraktning av livet til Maria - slik oppsummerer jeg min leseopplevelse:
«— Dersom livet ditt hadde vært en roman, ville en slik samling av dramatiske begivenheter ikke virket særlig overende, hører jeg henne si fra kjøkkendøren.
Mens vannet koker, lager hun et kort sammendrag av det hun kaller en hel bråte med uforutsette hendelser i livet mitt.
— Det begynner med at ektemannen din kommer ut av skapet forlater deg, i kjølvannet dukker en utenlandsk biologisk far opp og dør på uforklarlig vis på et hotellrom, så å si på startstreken av bekjentskapet, etter at dere tidligere på dagen har spist stekt breiflabb og kake med blåbær-skyr sammen. Og sist, men ikke minst, dersom jeg har forstått deg riktig; han overlater til deg å ordne opp med både asken sin og arvegodset på en fjern kyst. Dersom dette var skrevet av min forfatter, ville jeg strøket halvparten.»
Tone H som svar til Kirsten Lund :
07:43, 17. mars 2023 Diskusjon: Kirsten Lund : Diverse dikt Tråd 6
Kjell Oskar Selman: Det beste arbeid hender kan gjere - fra diktsamlingen Draumen å danse på vatnet (1978)
Det beste arbeid
Hender kan gjere
Er å ta i eit menneske
Ingen kan ta
I eit menneske
Med knytta neve
Ingen kan ta
I eit menneske
Med folda hender
Det beste arbeid
Hender kan gjere
Er å opne seg
Ingen ting er sterkare
Enn ei knytta neve
Som opnar seg
Ta i eit menneske
Folda hender
Som opnar seg
Kan gjere eit under
Ta i eit menneske
Det er det beste arbeid
Hender kan gjere
«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.
Han har ingen returbillett.
Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»
Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.
Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.
Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer. En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.
De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.
«Etter hvert som jeg nærmer meg femti, svekkes følelsen av alltid å ha mer tid til rådighet. Følelsen av at livet har enormt mange muligheter, at mange av dem vil kreve hardt arbeid og sterk vilje, men at jeg har det i meg, og kan velge. Følelsen av at det meste kan endres eller gjenopprettes, gjennomføres eller avsluttes, gjøres godt igjen eller gå seg til, at det alltid fins muligheter for en ny start, at jeg kan komme ut av gamle mønstre og tilbøyeligheter. Nå innsnevres mulighetene, livet lukkes, eller livet er som det er. Avfinne seg med det! Troen og håpet blir mer pålitelige. Det er for sent å lære seg sjakk eller et nytt språk eller lese Simone de Beauvoir eller Ulysses, for sent å tenke at jeg skal innta en annen rolle i et forhold til en mann. Jeg tror ikke lenger at jeg kan endre meg dramatisk, eller at noen andre kan det. Likevel er viljen min til det større enn noen gang, og kanskje også evnen.»
Da jeg startet på roman Mine barn av Trude Marstein, kjente jeg at det buttet imot. Så veldig forskjellig fra romanen Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Min første tanke var: nå skal vi høre en navlebeskuende fortelling. Dette vet jeg ikke om jeg orker!
Romanen spiller seg ut over to dager på et torp i Sverige. Et feriehus som hovedpersonen Anja eier sammen med tidligere ektefelle Ivar som hun har to barn med: Lotte og Falk. Fra forlagets omtale av romanen:
«Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.»
Alle barna: i tillegg til Lotte og Falk er Tuva kommet til torpet. Tuva som Anja har fra et forhold hun hadde før hun sammen med Ivar. Solveig har ikke barn. Tuva, som Anja har et anstrengt forhold til, er der sammen med kjæresten Adrian. Adrian er psykologistudent, og finner naturlig nok denne familiekonstellasjonen interessant. For selv om jeg sleit litt i begynnelsen ble også Trude Marsteins roman en god og interessant leseopplevelse.
Det er noe tidstypisk med fortelleren Anja. Tenker på Børresens sang om måkene som skriker: Skal ha! Skal ha! Hun fremstilles ikke usympatisk. Barna har og er verken vært vanskjøttet eller mishandlet. Tror at antipatien jeg kjenner for henne i begynnelsen har med Ivar å gjøre. Når jeg begynner å få et bilde av Ivar, slik Anja beskriver han, så jeg for meg Finn, kjæresten til Pørni (TV-serien). Bare det at jeg ikke så den herlige Pørni i Anja. Så hun ikke varsellampene lyse når hun traff Ivar. At hans personlighet kombinert med hans ønske om mange barn ikke lot seg kombinere med hennes drøm om å skrive bøker. I tillegg til full jobb i et bokforlag.
Men nå er det slik at Trude Marstein skriver innmari gode bøker. Etter hvert tok den analyserende delen av meg over for den dømmende, og det ble en god leseopplevelse. Med Anjas tilbakeblikk på livet sitt sammen med det som skjer på torpet disse dagene, var det ikke vanskelig å finne noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Og i romanen ligger det materiale til flere historier, og da tenker jeg særlig på Tuva. Hvordan har hun, med egne ord, opplevd sin oppvekst. Og hva med Solveig, hvordan opplever hun egen tilværelse med Ivar. Og hvordan vil Anja oppsummere livet ti år frem i tid. Konklusjonen min etter å ha lest Mine barn av Trude Marstein er at det er en god roman.
Jeg kan anbefale dette intervjuet med Trude Marstein på NRK: Trude Marstein stryker med lett hjerte. Det blir mer og mer spennende å lytte til hva juryen har å si til bøkene som er nominert til P2 lytternes romanpris. Nå har jeg lest tre bøker som jeg opplever er veldig forskjellig.
Mange veldig gode noveller
Fornøyeleg og velskriven krim. Mykje lokalkoloritt frå Asker, med avstikkarar til Lonson og Gdansk. Eg koste meg med denne
«Det fins et tjern som er så kaldt og dypt at klekking foregår nesten en måned etter skjema. På folkemunne har det vært sagt at det er bunnløst. Eller at det har dobbel bunn. Det som i hvert fall er sikkert, er at nymfene lever lenger nede i dypet. De blir feitere og større før de klekker, fordi vanntemperaturen forsinker nymfenes modning og ferd mot overflaten. Det ryktes at det ble satt ut fisk der så tidlig som på Bernhard Herres tid. Det sies også at man skal holde seg vekk fra tjernet på torsdagskvelder — uvisst av hvilken grunn.»
Lars Ellings roman Fyrstene av Finntjern er nominert til P2 lytternes romanpris 2022.
Fyrstene av Finntjern er den andre romanen av de nominerte jeg har lest. Jeg synes den er fantastisk. Det gjorde et veldig inntrykk å lese den. Ikke minst fordi den bygger på en sann historie. Det vil overraske meg om den ikke kommer til finalen.
Det første jeg tenkte på da jeg startet å lese romanen Kirurgen av Ida Hegazi Høyer, var en episode i 2020 i radioprogrammet Drivkraft der Marie Louise Sunde var gjest.
«Marie Louise Sunde er kirurg, gründer, forfatter og likestillingsforkjemper. Hun sa opp kirurgjobben i protest mot ukultur og maktmisbruk på operasjonsstuen. I dag kjemper hun for kvinners rettigheter verden over og er daglig leder i selskapet Equality Check, som er en slags tripadvisor der de ansatte kan vurdere hvor likestilt egen arbeidsplass er.»
Romanen er en av seks romaner som er nominert til prisen jeg skrev om i dette innlegget:
P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte
Det er sjelden jeg leser bøker der hovedpersonen er fremstilt så gjennomgående usympatisk som kirurgen Henrik Wold. Tenkte innimellom på de ufordragelige finanskarene i TV serien Exit.
Henrik Wold er en ufordragelig fyr uten sosiale antenner. Sikkert en eller flere slike som fikk Marie Louise Sunde til å si opp jobben sin på Ahus. Kanskje forfatteren har latt seg inspirere av hennes historie. At det i prestasjonsyrker finnes slike mennesketyper er ingen overraskelse. Uansett: det skal bli spennende å lytte til juryens diskusjoner rundt romanen.
En smakebit:
«Det var en iboende systemfascinasjon som hadde ført ham til medisinstudiet. Behovet for å skru ting fra hverandre og betrakte de ulike bestanddelene, fikse det som var defekt, få maskinen til å virke igjen. Ikke nødvendigvis ønsket om å redde liv, slik mange trodde. Å redde liv var selvsagt en bonus, det samme var høy inntekt, men det var det tekniske aspektet som hadde vært det mest forlokkende, altså selve håndverket, noe som også var hovedårsaken til at det å skulle nøye seg med å være allmennlege hadde vært utenkelig for ham. Prat hadde aldri vært hans sterkeste side, verken privat eller i jobbsammenheng, og bare tanken på å måtte snakke med pasienter dagen lang, slik han hadde erfaring med fra turnus, bød ham imot. Han hadde et par venner fra studietiden som nå jobbet som fastlege, og han skjønte ikke hvordan de holdt ut. For ham var det ille nok med de korte samtalene han ble pålagt å ha med dem han opererte. Enkelte pasienter ville ha et ansikt på mannen med skalpellen, som de sa. Enkelte pårørende kunne også være svært forlangende, som nå — første operasjon på dagsordenen var en niårig jente som hadde blitt innlagt i løpet av natten etter tre dagers opp kast med påfølgende dehydrering, magesmerter og feber. Til tross for væskebehandling og kvalmestillende medisin hadde ikke symptomene gitt seg, og alt tydet på blind tarmbetennelse. Å fjerne en blindtarm var normalt sett et elementært kikhullsinngrep, den basale informasjonen kunne like gjerne blitt gitt av en operasjonssykepleier, men de smått hysteriske foreldrene hadde altså insistert på å få snakke med ham. Så rolig han kunne gikk han bort til dem, der de satt og ventet i gangen ved kaffebordet, mor med fett hår og mørke ringer under øynene, far med maniske fingre knugende i det digre hipsterskjegget. Praten tok ikke mer enn om lag ti minutter, hvor han i grove trekk forklarte dem hva han skulle gjøre og hvordan det skulle foregå, men det var likevel nok til å irritere ham.»
Dette er ei bok eg hadde forventningar til, men klarte ikkje å koma inn i ho, tidvis veldig engasjerande, men hoppinga i tid og synsvinkel gjorde at eg ramla ut.. Utvilsamt godt språk og tema som eg er særs interessert i.. eg gjer kanskje eit forsøk til. Nominert til Lytternes romanpris 2022.
«Vi lever så mange liv inne i livet vårt, mindre liv med mennesker som kommer og går, venner som forsvinner, barn som vokser opp, og jeg forstår aldri hvilket av livene mine som er selve rammen. Når jeg har feber eller er forelsket, fremstår alt som så selvfølgelig, selve mitt «jeg» synker tilbake og gir plass til en navnløs lykke, en helhet med detaljene bevart, uadskillelige og tydelige ved siden av hverandre. Etterpå husker jeg tilstanden som velsignet. Kanskje det er slik helheten kan fortelles, med mennesker som uten rang vandrer inn og ut gjennom ansiktet mitt. Ingen «begynnelse» og ingen «slutt», ingen spesiell kronologi, bare øyeblikket og det som oppstår der.»
Roman Detaljene av Ia Genberg ble omtalt i NRK radioprogrammet Åpen bok. Etter å ha hørt på omtalen bare måtte jeg lese romanen som er på 139 sider. Den skuffet ikke. Detaljene ble en god leseopplevelse.
Forlaget omtaler den den slik:
«En kvinne ligger til sengs med feber da en håndfull mennesker fra fortiden trer fram for henne: en ekskjæreste som nå er en berømt programleder, en venninne som forsvant sporløst fra en dag til den neste, en mann som etterlot seg noe uventet, en mor som bare ønsket å ha det litt bedre. I feberens spente tilstand flimrer de forbi - alle møtene, tilfeldighetene og øyeblikkene som utgjør et liv.
"Detaljene" beveger seg i sporene etter disse menneskene, fra 1990-tallets Stockholm via København til havnebyen Galway på den irske vestkysten. Det er en roman med fire portretter og tusen detaljer, om lefsete pocketbøker, psykedelisk dans, uovervinnelig ungdom og nagende uro. Hvilken er den perfekte nyttårskjolen til millenniumsfeiringen? Kan et elsket menneske virkelig forsvinne? Og hva skjedde egentlig med alle de flyktige relasjonene som en gang betydde alt?»
Best likte jeg historien om Niki – her er et utdrag;
«Antagelig fikk hun en diagnose til slutt, som alle andre som var «helt sprø», «jævlig snåle» eller «generelt ekle», og kanskje har hun gått noen runder i psykiatrien med åpen behandling og medikamenter og behandlingsplanlegging og automatisk genererte SMS-er med påminnelse om timeavtaler. Kanskje har hun en liten dosett som hun skramler med om morgenen, piller som holder følelsesgudene i hennes indre i sjakk, og kanskje går hun regelmessig hos en kvinne med briller i en autorisert profesjon på en klinikk som hjelper henne å få et bedre syn på seg selv, «og da han sa det til deg, hvordan håndterte du følelsen som oppsto?» Jeg har lett etter svar, en eller annen ledetråd, på samme måte som de fleste en gang har lett etter spor av gamle venner og fiender på internett, men navnet hennes finnes ikke engang på websidene som overtok etter telefonkatalogene som de sluttet å distribuere til alle landets husholdninger for flere tiår siden. Hun finnes ikke noe sted, har ingen konto på sosiale medier, hun verken blogger eller publiserer fotografier eller filmsnutter, i hvert fall ikke i eget navn. Mot slutten av nittitallet traff jeg på en felles bekjent som fortalte at Niki hadde solgt leiligheten i Atlasområdet da den ble omgjort til borettslag, og flyttet til en annen by, eller kanskje utenlands. Vår felles bekjent var usikker, siden hun selv var blitt avvist i forbindelse med flyttingen. Niki hadde brutt med Stockholm, gjort det slutt med hele byen og alle dens innbyggere og alle som noensinne hadde kjent henne her. Hun hadde lovet aldri å sette sine bein i dette mugne hølet igjen, men bosette seg et sted der det var mulig å puste. Hun fikk med seg et stort overskudd fra salget av leiligheten hun hadde jukset til seg. Jeg antar at det er sånt en hovedstad kan tilby en «helt sprø» person, i bytte mot det hun ga oss: fest, varme, kaos, utskjelling, tusen ting å irritere oss over og selverkjennelsen som følger av dette.»
Gjestene synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill
«Ofte strevde hun med å forstå hvorfor hun hadde søkt jobb i et departement. Tanken på å jobbe i statsforvaltningen hadde ikke engang slått henne før våren hun leverte masteren, da hun hadde sett et oppslag på karrieresenterets korktavle om invitasjon til en bedriftspresentasjon og til sin egen overraskelse gjorde et såpass godt inntrykk på speed-daten, som karriererådgiveren insisterte på å kalle de korte møtene interesserte studenter fikk med de utsendte fra departementet, at hun ble forespurt å søke et vikariat som taleskriver. Hun sendte en søknad uten noen videre forhåpninger, men for hver terskel hun trådte over, forstod hun at jobben var innen rekkevidde.»
Hovedpersonen Ingrid i romanen Statsråden kommer av Birger Emanuelsen, utgitt i 2021 og på 220 sider, får jobben som taleskriver for statsråden.
«Nå hadde hun jobbet der i tre år, og selv om hun ikke klarte å plassere hele årsaken til arbeidsplassen, merket hun at hun kretset nærmere og nærmere erkjennelsen av at når viljen først går i stykker, ramler hele huset sammen.»
Den dagen vi møter Ingrid, forstår vi at hun ikke lenger er i jobben, det er planlagt avslutning for henne. Det kommer frem i andre kapittel. Romanen starter slik:
«Ingrid hadde kjørt nesten seks kilometer hjemmefra da hun oppdaget hvor lite som skulle til for å gli over i motsatt kjørebane. På europaveien foran seg så hun hvordan bilen skjenet over midtstripa, hvordan den smadret inn i den motgående trafikken, og i redsel for at det skulle skje, i frykt for å miste kontrollen, blinket hun ut mot veiskulderen og bremset ned til full stans. Bilen ble stående og pruste, halvveis ut i kjørefeltet, og ikke før et vogntog slamret forbi, med hornet blå sende mot henne fra siden, klarte hun å finne en gruslomme hvor hun kunne parkere. Regnet hadde skåret et bekkefar i den leiraktige grøfta ved asfaltkanten, og vannet var farget rødlig, nesten oransje, av jern. Utenfor den smale stien hun fulgte innover lå det tjukke gresset så langt at det lignet bregner. Jorda var fuktig, men hun hadde gode sko, og etter hvert som hun kom dypere inn mellom trærne, og skogen lukket seg, ble pusten lettere. Jeg skal ingenting, hvisket hun og fortsatte å gå. Jeg må ingenting, sa hun, litt høyere denne gangen, og lyden av hennes egen frie stemme gjorde henne ubekymret på en måte hun ikke kunne huske å ha kjent på lenge. Hadde hun ikke savnet dette? Var det ikke nettopp dette hun hadde savnet? Å ikke skulle noe, å ikke ville noe, annet enn å bevege seg bort fra det hun ifølge sine forpliktelser skulle Og ville. De siste tre årene hadde fått henne til å tenke at savn var en bortkastet, nesten litt barnslig følelse, for om hun virkelig skulle tillate seg å savne noe, ville hun måtte åpne slusene, og da ville hun savne ikke bare å kjenne denne lettheten, men alt som var ugjenkallelig: ikke kun fra tiden før hun hadde sin første arbeidsdag i departementet, men fra noe i fortiden, noe tapt og forbigått, som da hun og Eirik på en hyttetur med et vennepar hadde fått servert havregrøt og lukten av kanel hadde virket så sterkt at hun måtte unnskylde seg fra bordet.»
Jeg synes Statsråden kommer er en roman med et interessant tema. Birger Emanuelsen har selv jobbet som taleskriver, men presiserer at personene i romanen er fiktive. Det som for meg trekker romanen i negativ retning, er formen som er valgt. Det finnes ingen avsnitt i kapitlene. I tillegg til lange setninger. Jeg synes det var slitsomt å lese. Særlig i begynnelsen. Tror det var en del detaljer i handlingen som jeg overså. Og selv om det ikke har noe å si for min leseopplevelse: bokomslaget synes jeg er tragisk. Ikke fordi jeg har noe imot aper. Men jeg ser ikke sammenhengen mellom romanens handling og bokomslaget.
LES denne, den forandrar deg.
Fengande historie fortalt av fleire familiemedlemmar, med serleg fokus på far i huset. Godt skrive og fortalt, eminent språk som i dei to andre bøkene av henne. Eg er spent på om Aubertvender tilbake til noveller, novellesamlinga som ho debuterte med er eksellent.
Kari Gjønnes Folvik som svar til Pia Lise Selnes :
13:05, 31. januar 2023 Diskusjon: Pia Lise Selnes om Om utregning av romfang 1 av Solvej Balle av Solvej Balle
Hehe, kjenner meg igjen... men skal prøve igjen da vi skla ha boka i lesesirkelen min...
Absolutt spanande sjølv for meg som kjenner Nesset-saka svært godt.. Men ankepunktet er kanskje at forfattaren legg seg litt for nært opptil saka... Språkleg er boka ikkje heilt i toppsjiktet, men dette er ei av dei ganske få bøkene der eg blir fenga til trass for språket.
«Kan man ta et helt menneske og skyve det vekk? Voi ei. Intet menneske får plass i en liten rute i prestens bok, sorte pennestrøk i kirkeboka, det er ikke der du finner meg, selv om de skrev meg ned. Selv når de meg opp på de dødes side, og krysset føyer seg til navnet Brita Caisa Seipajærvi, kommer livet mitt til å være det de forteller om meg, de som kjente meg. Eller kjente til meg.»
Jeg hadde såvidt observert romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola før jeg fikk den i julepresang. Kjente igjen omslaget fra diverse bokanmeldelser uten at jeg hadde heftet meg med den. Faktisk var min første tanke at jeg skulle bytte den i en annen bok. Men heldigvis gjorde jeg ikke det. For det ble litt av en leseopplevelse. Det er skrevet mye om romanen, f eks her på Bokklubben.no:
«Brita Caisa Seipajærvi er 35 år – halvveis i livet. Hun er så vakker at mannfolkene faller som fluer. Hendene er varme og helende. Brita gjør syke dyr friske, og mennesker kan hun også hjelpe. De to barna, Aleksi og Heikki, har to forskjellige fedre. Hun har ikke vært gift med noen av dem. Den ene var allerede gift, den andre døde. Det er grunnen til at hun fire søndager på rad sto til spott og spe i kirka og ble dømt som løsaktig av presten. Brita er beryktet og skandalebefengt. Fremtiden er ikke på hjemplassen. Hun må ut på vandring! Brita og ungene pakker sleden med det lille de har og setter reinen foran. Hun reiser for godt og skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Heldigvis har hun evnen til å smile sola fram. Året er 1859.»
Kniven i ilden» handler om Ingeborg Arvolas tippoldemor Brita Caisa Seipajærvis dramatiske liv i Finnmark.
Jeg er født og oppvokst i Finnmark. Romanen fikk meg til å tenke på min oldemor Marie Magdalene. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite om henne og at hun i 1838 som ettåring kom til Finnmark sammen med moren og en søster. De hadde fått skyss med samer fra Nord Sverige til Finnmark. Var det hungersnød som hadde fått moren til å ta med seg barna og reise. Eller var det historien om at mannen, som var skysskar over Torneelva, var blitt ranet og drept, som hadde fått henne til å reise.
Historien om nybyggerne i Neiden fikk meg til å tenke på bøkene til Laura Elizabeth Ingalls Wilder som på norsk har tittelen Huset på prærien. Jeg har både sett filmatiseringen og lest bøkene. Dette er bøker mest for barn. Romanen til Brita Caisa Seipajærvi er ikke for barn.
Her i dette intervjuet sier Ingeborg Arvola bl a dette:
«- Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet, men jeg greier ikke helt å se henne for meg. Var hun virkelig så pen, eller hadde hun noe ved seg, en utstråling, noe man må legge merke til? Hvordan torde hun dra alene med to små gutter til et annet land. Fire søndager hadde hun stått kirketukt - på utstilling til spott og spe - likevel, hun kunne valgt å bli. Hun må ha vært trygg på seg selv.»
Jeg ble bergtatt av historien Ingeborg Arvola har skrevet om Brita Caisa Seipajærvi. Hun og de andre menneskene som har fått en rolle i romanen ble så levende for meg. Heldigvis er det planer om at historien blir en serie på tre bøker. Og muligens blir det en film av romanen.
Sist sett
