Selv om jeg anser meg for å være i interessegruppen for innholdet i boken, skulle jeg ønske at forfatteren hadde konsentrert seg om færre stemmer. Med så mye fakta og så mange utlendinger som er omtalt i en bok på 352 sider, ble det i overkant mye og for fragmentert selv om forfatteren beveger seg tidsmessig gjennom året 1917. Jeg leste boken på eBokBib, og jeg tror jeg hadde fått mer ut av boken ved å lese en papirutgave.
Menneskene som gis stemme i denne boken er privilegerte mennesker sammenlignet den store andelen av byens lokalbefolkning som kjente vanstyret på kroppen. De som hadde dårlige levevilkår, herunder stod i matkøene dagen lang. De som jobbet på fabrikkene eid av utlendinger, på hotellene, hushjelpene osv. Jeg hadde forventet at det var referert fra samtaler som f eks journalister hadde med disse for å gi situasjonen et mer helhetlig bilde. Uansett, jeg har fått et større bilde av russisk historie ved å lese denne boken.
Utgaven jeg har lest er en pocket. Hvorfor i huleste forlag velger så små skrifttyper er for meg en gåte. Det påvirket helt klart min leseopplevelse i negativ retning. Jeg blir irritert. Mest på meg selv som aldri lærer at jeg må sjekke skrifttypene før jeg kjøper pocket. Uansett; dette skal bli kort. Merker at det lett kan bli litt for mye syting.
Jeg liker best krimbøker med kontraster. Det vil si at ikke alt er traurig i livet til de som er deltakere. Samtidig forstår jeg at det blir slik når handlingen, som i dette tilfellet, foregår over en relativ kort periode selv om ondskapen i denne romanen har røtter tilbake i tid.
Forlaget Font har linket til anmeldelsene – gode. Les de. Jeg mislikte ikke romanen, men den fenget meg ikke helt. For meg ble det litt for mange «transportetapper» der det skjedde lite, eller det som hadde skjedd tidligere ble gjentatt.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Likevel, effektivt fortalt, godt driv, hele tiden passe spennende med en hel del uventede vrier. Hovedpersonene begynner jeg å bli godt kjent med etter hvert, og jeg har skikkelig sans for dem alle, både Olivia, Tom og Mette. De er heller ikke stillestående, men i stadig utvikling.
Tiden skaper menneskene og menneskene skaper sin tid - politikk er som den svære pendelen under Big Ben, den svinger frem og tilbake og faller aldri til ro.
Det var etter å ha sett de to første episodene av dramaserien The same sky som har gått på NRK at jeg bestemte meg for å lese faktaboken Berlinerhistorier: kald krig i den delte byen av Astrid Sverresdotter Dypvik. Det var en smart tanke for boken gjorde TV serien mer interessant og motsatt. Kan anbefale både serien og boken som jeg leste på eBokBib.
NRK oppsummerer her situasjonen i Libya slik den er pr. i dag:
«Libya herjes av en konflikt mellom to rivaliserende regjeringer med hver sin væpnede styrke. Terrorgruppen IS har også fotfeste i deler av landet i det maktvakumet som oppsto etter at Muammar Gaddafi ble styrtet i 2011.»
Boken jeg nå har lest: Hjemkomsten har sitt grunnlag i regimet til Gaddafi. Etter et statskupp i 1969 styrte diktatoren landet i 42 år. Boken er skrevet av Hisham Matar.
«I all libysk politisk historie er 1980-tallet et særdeles grufullt kapittel. Regimekritikere ble hengt på torg og stadioner. Dissidenter som flyktet fra landet, ble forfulgt – noen ganger kidnappet eller snikmyrdet. Det var også på åttitallet det for første gang oppsto væpnet og målbevisst motstand mot diktaturet i Libya. Far var en av opposisjonens mest markante skikkelser. Organisasjonen han tilhørte hadde en treningsleir i Tcad, sør for den libyske grensen, og flere undergrunnsceller inne i landet. Fars militære karriere, hans erfaring fra diplomatiet og den private formuen han hadde skaffet seg på 1970 tallet, da han var en fremgangsrik forretningsmann – og importerte så mangeartede produkter som Mitsubishi-biler og Converce-sko til Midtøsten – gjorde ham til en farlig fiende. Diktatorregimet hadde prøvd å kjøpe han vekk og forsøkt å skremme ham. Jeg husker en ettermiddag da jeg i ti-elleveårsalderen satt ved siden av han i leiligheten vår i Kairo, og kjente vekten av armen hans om skuldrene. I stolen vis-à-vis satt en av mennene jeg kalte ‘onkel’ – menn jeg på en eller annen måte visste var hans allierte eller tilhengere. Jeg hørte ordet ‘kompromiss’ bli sagt, og far svarte: «Jeg forhandler ikke. Ikke med kriminelle».
Boken ble utgitt i 2016. Cappelen Damm, der jeg har hentet bildet over fra, og forlaget som utga boken på norsk samme år, beskriver Hisham Matar slik:
«Hisham Matar ble født i New York i 1970. Foreldrene kom fra Libya og Matar vokste opp i Tripoli og Cairo. Siden 1986 har han bodd i London. Matar ble nominert til Booker-prisen for Ingen i verden (2007), som er hans første roman»
Familien flyktet fra Libya i 1973. Året etter etablerte de seg i Kairo – i eksil på ubestemt tid. Hisham Matar dro til London for å fullførte utdannelsen sin som femtenåring. Etter to år i Paris flyttet han tilbake tilbake til London der han nå bor.
I mars 1990 blir faren Jaballa Matar kidnappet i leiligheten i Kairo av det egyptiske hemmelige politiet og overlevert Gaddafi. Faren ble ført til Abu Salim-fengselet i Tripoli, kjent som «siste stopp» - dit folk i regimet ville glemme, ble sendt. Ut fra bl a brev han klarte å smugle ut av fengselet, vet de at faren vari Abu Salim-fengselet ihvertfall fra mars 1990 – april 1996. Hva som skjedde, om han etter det enten ble plassert i en hemmelig fløy i samme fengsel, overført til et annet fengsel eller henrettet, er spørsmålet familien ikke har klart å få svar på og som var grunnlag for reisen tilbake til Libya i 2012.
«Fire dager før mor, Diana og jeg skulle reise til Benghazi, fløy jeg fra London til Kairo. Underveis fant jeg svaret på et gammelt spørsmål. Jeg forstod plutselig hvorfor vennene mine alltid har regnet med at jeg etter å ha bodd mer enn et kvart århundre i England, før eller senere vil flytte til et annet land. Noe ved meg eller ved livet jeg har skapt meg i London, virker midlertidig. Denne formodningen om at jeg når som helst kan komme til å forlate England, har vært uroende og beroligende. Jeg blir ofte frustrert av eksilboere jeg møter, som i likhet med meg bor i London, men i motsetning til meg har forsonet seg med byen og situasjonen og derfor har en aura av resignert ro som jeg mangler. Jeg har alltid følt at det er noe ydmykende i det å legge seg til de innfødtes manerer eller den lokale dialekten. Men samtidig har jeg som en sjalu elsker ment at jeg kjente Londons hemmeligheter bedre enn de fleste innfødte. Da medlemmer av Gaddafis indre krets etter statsminister Tony Blairs besøk i Libya i 2003 begynte å kjøpe eiendommer i den engelske hovedstaden, noen ganger i mitt nabolag, sa jeg til meg selv at mitt London ikke var deres. Jeg ble takknemlig for at jeg hadde slått meg ned i en by hvor en av de vesentligste kvaliteter er diskresjon. På flyet fra London til Kairo forsto jeg logikken i disse motsetningene, de var ikke bestemt av London, men av ventetilstanden. Helt siden jeg var åtte år, da familien forlot Libya, har jeg faktisk tilbrakt tiden med å vente. Min tause fordømmelse av disse med-eksilbeboerne som ønsket å bli integrert – det vil si min trassige investering på å være rotløs – var mitt spede uttrykk for troskap mot mitt gamle land, eller kanskje ikke engang mot Libya, men mot den unge gutten som jeg var da jeg dro derfra.»
For det første var Hjemkomsten av Hisham Matar lærerik– jeg kunne lite om Libya før jeg leste denne boken. Den er tankevekkende på mange måter. En sterk historie - særlig fordi den er tidsaktuell. I tillegg var den godt skrevet. Absolutt en bok det var verdt å bruke tid på å lese. Boken har jeg lest på eBokBib. Papirutgaven er på 222 sider.
Omslaget på boken til Richard Herrmann (f. 1919 - d. 2010) er så anonymt at jeg ikke tar meg tid til å ta et bilde av den. Istedenfor kan bildet jeg tok i mai av deler av utsiden av Salisbury Cathedral presentere boken Under Big Ben. Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen Link
I katadralen er av Magna Carta eksemplarene oppbevart. Fra kapitlet Kongelige diamanter i hverdagens vadmel som han innleder slik:
«Det aller helligste i britisk politikk, selve konstitusjonen, eksisterer ikke i det hele tatt. Det er i hvert fall ingen som kan ta den fram, holde den opp og si «her er den» — ikke engang dronningen eller statsministeren. For Storbritannia er et av de få land i verden som ikke har noen skreven grunnlov.
Det fins riktignok en mengde viktige historiske dokumenter — lover og erklæringer — som har bidradd til å gi det britiske samfunn form opp gjennom århundrene. Og det har vært hevdet at de tilsammen er en konstitusjon så god som noen og kanskje bedre enn de fleste.
Men det er uråd å si hvor man skal begynne og slutte blant alle statspapirene. Det veldige Victoria-tårnet som er enda større enn klokketårnet med Big Ben, er som sagt fullt av pergamenter fra parlamentets eldste tider — de ligger i stabler fra den nederste kjeller til det øverste tak, i en samlet høyde av over 500 fot.
Og svært mange av dokumentene, de aller fleste av dem, er håpløst foreldet, uten noen praktisk betydning for vår egen virkelighet. Det gjelder ikke minst selve hjørnesteinen i britenes politiske bevissthet, Magna Carta, den stolte menneskerettserklæringen fra 1215. Den var jo egentlig en avtale bare mellom de engelske baronene og kongen og hadde svært lite med den alminnelige manns frihet å gjøre.
Man kommer nærmere den egentlige sannhet om man sier at britenes konstitusjon — deres statsforfatning i videste forstand — er summen av det som er blitt skikk og bruk i styre og stell opp gjennom tidene.»
Eksemplaret jeg har lest, kjøpte jeg for få år tilbake. Noen av bøkene til Richard Herrmann har jeg lest flere ganger. Denne har jeg aldri lest tidligere. Den kan leses på Nasjonalbiblioteket.no.
Boken er på 198 sider og omhandler det som skjer og har skjedd i Palace of Westminster som huser Det britiske parlamentet i London. I og med at Under Big Ben ble utgitt i 1972, er det meste historisk. Men skrevet av Richard Herrmann er boken for meg uansett interessant.
Boken er oppdelt i 14 kapitler, og det første handler om selveste Big Ben – den mektige klokken over parlamentet – bl a dette:
«Den er blitt klokken med det mest kjente fjes i verden. Mer enn det, den er blitt symbolet på det britiske folkestyret og parlamentet ved Themsen – og på britenes kamp mot undertrykkelse og vold i hundre år, hjemme og ute.»
Det andre kapitlet Om å bukke ved døren handler om speakeren i parlamentet:
«Det hender aldri nå til dags — men han kan, om han vil. Han er det eneste menneske i det britiske kongerike, utenom dronningen selv, som har rett til å stanse all trafikk på egen hånd mellom parlamentet og Buckingham Palace. Han kan til og med kreve en kongelig livvakt til eskorte når han skal snakke med Hennes Majestet og har det travelt.
Speakeren i parlamentet er rikets fremste mann hva autoritet angår. Om all makt er samlet i Underhuset, er det Speakeren som bestemmer hva de 630 folkevalgte representantene på de grønne skinnbenkene kan si og gjøre.
Hans ord er lov for høy og lav. Han kan refse og utvise tingmenn som er ulydige mot hans bestemmelser og ordrer. Han kan kalle inn hvem det skal være i landet, som måtte ha vist ringeakt for parlamentet — og dømme dem foran skranken i Underhuset, til den straff han måtte finne passende, det være seg en ydmyk unnskyldning, løfte om bot og bedring, mulkt eller fengsel.
Speakeren har et helt hjørne av parlamentet for seg selv. Han lever i en herskapelig residens med over femti saler og rom og med en egen rosehage, gjemt for all verden — hvor andre klager over plassmangel.»
Jeg vet ikke om alt Richard Herrmann skriver her stemmer i dag. Men det siste jeg har lest om Speakeren, er fra 2017 om at han vil nekte Trump å tale i Underhuset. Her skriver NRK om dette bl a:
«– Vi set pris på forholdet vårt til USA, og det er ikkje opp til meg å avgjere om invitasjon til eit statsbesøk. Men når det gjeld dette huset, så meiner eg svært sterkt at vår motstand mot rasisme og sexisme, og trua vår på likskap for lova og for uavhengige domstolar, er svært viktige verdiar for Underhuset, sa John Bercow.»
Det er mange temaer i boken. Det siste kapitlet er kalt Hvorfor ikke dra på landet, og der skriver han bl a om hvor langsomt utviklingen i parlamentet har vært fra det første parlamentet kom sammen i 1265, herunder hvor sent det gikk med stemmeretten.
«Kort sagt, politisk demokrati er et nokså ferskt fenomen selv blant britene, hvor parlament og folkestyre har sterkere røtter enn i noe annet land.
Det beviser bare enda en gang at toleranse og frisinn – kjernen i demokratiet – er noe som ikke kommer av seg selv. Demokrati er bare levedyktig når det vokser selvfølgelig fram av menneskes erfaringer og folkets liv – og sånt tar tid.»
Britene – er de selv fornøyde med parlamentet – her skriver han:
«De mest mistrøstige påstår at parlamentet har utspilt sin rolle som forkjemper og beskytter for den lille mann — at det er statsministeren og regjeringen og de store partiene som bestemmer når det kommer til stykket. Det er en altfor absolutt påstand, livet og dets verdier er mer relative enn som så.
Og her kunne man være fristet til å sitere Winston Churchill som engang sa at britenes styreform var den verste som tenkes kunne, inntil man sammenlignet den med andre lands — da ble den plutselig den beste i verden.»
Det ville vært umulig å skrive om britisk historie uten å være innom Churchill. Ikke minst gis han plass i det siste kapitlet der humor er et av temaene - et tema Richard Herrmann kunne i sine bøker:
«Det er i alle tilfelle ikke bygningene, men menneskene inne i dem som har gjort parlamentet til det selvfølgelige midtpunkt i det britiske samfunn. Og det er med livet inne under Big Ben som med livet utenfor — det kan være tragisk i det store, men ofte komisk i det små.
Det sies at fransk humor er spennende som en frøken på Montmartre, at tysk humor er omstendelig som en doktorgrad og at britisk humor er empirisk, dvs. praktisk, menneskelig og virkelighetsnær.
Stanley Baldwin, britenes statsminister først i 30-årene hadde nesten femti piper. «Det eneste han ga vår stolte historie var surklet i snadden,» sa hans politiske rival, arbeiderpartiets leder Ramsay MacDonald.
Men Baldwin tok igjen. MacDonald var så veltalende at han kunne gå seg vill i sine egne ord. «Man snakker om å bære en sten rundt halsen. Det er ingen ting mot en fjærdyne over hodet,» sa Baldwin om ham.
Humor er åndelige kruttkjerringer, slengt inn mellom benene på all verdens gravalvorlige, høytidelige, selvopptatte mennesker — og inn under institusjoner, autoriteter, begreper og ideer når de blir for store på det og ikke har plass ti annet enn seg selv.
Derfor er humor også en del av den menneskelige frihet, det demokratiske sinnelag om man vil.
Fanatikere og diktatorer er aldri morsomme, som regel er det rett og slett forbudt å le av dem og det de foretar seg.
En våt kveld under krigen, mens tyske bomber regnet ned over strøket rundt parlamentet, skulle Winston Churchill følge Anthony Eden, utenriksministeren, ut på trappen i Downing Street etter et regjeringsmøte. Churchill så opp mot alt spetakkelet på himmelen og sa: «Jeg tror nesten du får låne paraplyen min.»
På turen i England i var jeg også på gravstedet til Churchill, St Martin's Church, Bladon. Ikke langt fra Blenheim Palace der han ble født. Det var han selv som valgte dette familiegravstedet.
Sommerregn; en nydelig tittel på en roman og en forfatter som jeg har lest så mye bra om: Marguerite Duras. Men så feil kunne jeg ta. Jeg er tydeligvis ikke i målgruppen for denne romanen.Eneste årsak til at jeg leste romanen ferdig var at den kun var på 150 sider og mange dialoger.
For meg var romanen kun bånntrist å lese – skivebom. Forlaget har sitert en anmeldelse i Aftenposten, men kun den delen der anmelder er positiv til romanen. Han skriver også:
«Sommerregn er likevel ikke blant hennes beste. Den er for iscenesatt og teatralsk til at jeg helt lar meg forføre. Det er flere bøker jeg ville lest først (se sidesak), men alt Duras skriver er enormt leseverdig, også denne.»
For meg var ikke dette lesverdig i det hele tatt. Verken form eller innhold.
Hva er det litteraturen gjør med en leser?
At den gjør oss til bedre mennesker, er kanskje å ta kraftig i. Men den sørger for å holde noe levende i oss, en refleksjonsevne og en følelsesmessig tilstedeværelse i verden. Det er noe helt eget med å lukke seg inn i en bok. Du sitter der for deg selv, det er en merkelig situasjon, tenk deg det: Å lese inne i seg. Du husker kanskje Augustins beskrivelse av Ambrosius, der han satt med bokrullen foran seg uten at det kom en lys over leppene hans. Dette skjedde for mer enn 1600 år siden og er det først dokumenterte eksemplet for innenatlesning. I antikken praktiserte man jo høytlesning. Augustin og de andre vennene hans skjønte ingenting. De kunne se at Ambrosius var fordypet i teksten, men hvorfor kom det ikke en lyd? Der og da ble det en ny type inderlighet født, og den må vi for all del ikke miste.
Bjørn Bakken siterer Hvis helvete var av is av Bernard Minier
18:47, 22. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Han så på klokken og bestemte seg for å la Vilmer vente enda fem minutter. Det var ikke hver dag man fikk sjansen til å sette på prøve tålmodigheten til en fyr som stort sett brukte arbeidstiden på å studere sin egen navle.
Munch var ikke noe særlig til å småprate. Han var enten taus
eller lot tankene velte frem i en endeløs strøm, som om han
hadde samlet dem opp over tid. Denne flommen av tanker var
som en åndelig blødning, en katarsis det var umulig a ta del i .
Det eneste jeg kunne gjøre, var å lytte.
«Den er ikke ferdig ennå», sa han og rakte meg skissen. «Men
jeg maler heller tusen gode uferdige malerier en ett fullført som
ikke er bra. Tenker ikke du det samme? Det er så mange kunstnere
for tiden som mener at et bilde ikke er ferdig før de har
fylt inn så mange detaljer som overhodet mulig, og alt sammen
er pent og blankt, dekket av en sauselignende brun glasur. Men
ett penselstrøk kan anses som et fullført kunstverk hvis det er
utført med følelse. Flere detaljer, som blir tilført for å gjøre noe
mer realistisk, gjør bare bildet til noe falskt. Hva kan være mer
ekte enn en følelse? Det finnes da ikke noe mer realistisk enn
det?»
Den lave stemmen hans ble opphisset og lidenskapelig mens
han snakket, og han beveget hendene som om han make, selv
om han verken hadde pensel eller lerret, bare visjonene inni hodet sitt.
«En må male sanne observasjoner — de sanne følelsene i det
som blir malt. Du ser ting med ulikt blikk på ulike tidspunkter
— ting er forskjellige om morgenen og om kvelden. Måten du
ser på, er vel også avhengig av sinnsstemningen din?»
Jeg visste at spørsmålene ikke var rettet mot meg, men mot
ham selv, så jeg sluttet å lete etter svar, og lyttet i stedet bare til
tankerekken hans.
«Sinnsstemninger forandrer seg. Tanker forandrer seg.
Livet utenfor og det indre liv henger sammen. Den ytre verden
forandrer seg i tråd med følelsene i vårt indre. Det er dette jeg
må formidle. Slik Dostojevskij trenger inn i sjelens rike gjennom
ordene sine, må jeg trenge inn i det samme riket gjennom
kunsten min.»
Sitatet over er fra romanen The Strawberry Girl som på norsk har fått tittelen Malerens muse. Forfatteren Lisa Strømme er britisk og har bodd i Norge i 17 år. Malerens muse er hennes debutroman.
Her i radioprogrammet Kulturreportasjen på NRK fra 7. mai, forteller forfatteren bl a hva som inspirerte henne til skrive romanen. Det kan man også lese i romanens etterord. Romanen er solgt til 13 land.
Historien i Malerens muse er en blanding av fiksjon og fakta. Handlingen foregår en sommer i Åsgårdstrand i 1893. Hovedpersonen er fattigjenta Johanne som blir den del av et kjærlighetsdrama der maleren Edvard Munch er involvert. Om sommeren kommer både kunstnere og overklassen til stedet. En av de som leier hus i Åsgårdstrand er maleren Hans Heyerdahl. I romanen er Johanne «Jordbærpiken» som han malte i 1886:
«Om vinteren, når det ikke var noen gjester, så hun meg slik jeg hadde vært den gangen: ti år gammel, enkel og til nytte. Men som sekstenåring begynte det å bli vanskelig å være Jordbærpiken. Merkelappen hadde erstattet meg, gjemt meg helt. Fra det øyeblikket Maleriet var ferdig og ble utstilt på Grand Hotell slik at alle gjestene fra Kristiania kunne beundre det, stivnet tittelen min som lakk. Som barn bar jeg merkelappen med påtvunget stolthet. Nå bar den meg, men fernissen hadde begynt å krakelere og flasse av som gammel maling.
Mor lå på knærne ved komfyren og skylte vaskefilla i bøtta som om hun badet et lite barn. Da hun så meg, vred hun den opp med en heftig bevegelse, som om den hadde prøvd å si henne imot.
«Få opp farten, Johanne», sa hun skarpt. «Hvorfor somler du sånn når det er så mye å gjøre? For himmelens skyld, sommersesongen starter nå! Familien Heyerdahl kommer i ettermiddag.»
Maleren Heyerdahl skal leie huset til Johanne og familien, og selv skal de flytte inn i en fiskehytte for sommeren. Moren til Johanne er besatt av rengjøring og styrer Johanne med jernhånd. Den største trusselen moren ser er Edvard Munch:
«Og ikke heng rundt huset til den andre maleren. Den syndige mannen. Fru Jørgensen sa at han kom i går kveld. Han har kommet tilbake med ondskapen sin. Den mannen er ikke helt god», fortsatte hun mens hun slo fingeren mot tinningen. «Ikke som vår herr Heyerdahl. Ikke god i hodet. Bare gå rett forbi huset hans. Ikke se inn i hagen engang. Du vet at han lar de redselsfulle bildene sine stå ute for å tørke. Syndige, det er det de er. Han viser frem sin moralske fordervelse i all offentlighet, som om han er stolt av den. Sørg for å holde blikket vendt mot bakken, Johanne Lien. Tenk på familiens gode navn og rykte. Nå går du og finner bær til familien Heyerdahl.»
Det moren ikke vet, er at Johanne har vært i samtale med Munch, og han har sett talentet henne i noen skisser hun har laget. Han har gitt henne Goethes Fargelære. Moren har i samarbeid med sin venninne Fru Berg bestemt at Johanne skal begynne å jobbe som hushjelp hos admiral Ihlen og hans familie i Borre, der også Fru Berg jobber. En av døtrene til admiralen er Regine eller Tullik som hun kalles. Johanne og Tullik blir venner. Hun får med seg Johanne til Åsgårdstrand for å komme i kontakt med Munch – her er fra det første møtet:
«Dette er frøken Ihlen», sa jeg, for å komme ham til unnsetning. «Hun tilbringer sommeren i Borre. Jeg jobber som hushjelp for familien. Mor skaffet meg jobben. Det var derfor jeg ikke kunne komme til deg for å male. Jeg beklager. Tullik, dette er Munch.»
Han holdt ut hånden, og Tullik tok fornøyd imot den.
«Det er meg en stor glede å hilse på deg, herr Munch», sa hun. Hun la hodet på skakke og smilte et søtt, skøyeraktig smil.
Så sa hun noe særdeles overraskende. «Jeg tror du kjenner søsteren min, Milly.»
Munch gransket veien foran seg som om han lette etter et svar.
«Ja», mumlet han til slutt. «Fru Thaulow og jeg kjente hverandre for noen år siden.»
«Hun heter fru Bergh nå», sa Tullik.
«Selvfølgelig, jeg har hørt det.»
«Vi var på vei opp for a hilse på herr Heyerdahl», sa jeg, og la merke til at hånden til Munch skalv.
«Hans har fienden på besøk. Jeg måtte komme meg vekk», sa han.
Tullik lo den smittende latteren sin.
«Fienden? Du sikter vel ikke tilfeldigvis til alle de kjedelige gjestene fra Kristiania?»
Munchs øyne lyste opp da hun forsto referansen.
«Kjedelige og selvhøytidelige», sa han.
«Selvopptatte og intetsigende», sa Tullik. «Kjedsomheten driver meg tidvis til vanvidd.»
Munch tok et trekk av sigaretten og så på henne som om hun var en gjenstand utstilt på et museum. Denne skapningen med det flammende røde håret gjorde ham forvirret, som om hun var et mytisk vesen, som en havfrue eller nymfe.»
Tullik blir besatt av Munch, og Johanne vikles inn i et kjærlighetsdrama mellom Tullik og Munch. Lisa Strømme har også med denne romanen diktet opp sin egen versjon av maleriet Skrik. Johannes rolle blir å hjelpe til at affæren holdes skjult og det ved hjelp av løgner og fortielser. Det er særlig viktig fordi søsteren til Tullik, Milly, tidligere har hatt en kjærlighetshistorie med Munch. Samtidig er Johanne på vei ut i voksenverden.
Både Johanne og Tullik er frustrert over de strenge rammene som samfunnet setter for livet deres selv om de kommer fra ulike samfunnslag. Dette gir romanen en ekstra dimensjon. De lengter begge etter å gi livet det innhold som er viktig for dem – de lengter etter frihet.
Jeg synes Malerens muse var en drivende god fortelling. Selv om jeg var klar over at det meste av handlingen er fiksjon, trekkes jeg inn i handlingen slik at jeg tenker at dette er virkelighet når jeg leser. Jeg får lyst til å lese mer om Munch selv om jeg har lest flere bøker om han tidligere, bl. a denne som jeg har kjøpt og skrev om i juli 2015:
Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen
Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra
Sist sett
