Poengtert og humoristisk, for ein formuleringseven denne dama har! Og mykje artig info om Einar Økland!
«Jeg gikk inn med et åpent sinn, og så ble jeg værende. Selv med TV-kameraer rundt en føler man seg isolert, som i en boble. Man rives med, og det blir med ett veldig viktig å bli værende på gården. Jeg klarte å gjøre mye jeg ikke trodde jeg kunne, jeg matet kopplam, hogget trær, fløtet tømmer og laget mat over åpen ild. Jeg elsket hvert sekund. Det ga en utrolig mestringsfølelse. Da programmet ble vist vinteren 2017, merket jeg det med en gang. Folk på Instagram, Facebook og i matbutikken begynte å henvende seg til meg. Det virket som om hele Norge satt klistret til skjermen tre ganger i uken, folk rullet ned vinduene på bilen og hilste når de kjørte forbi. Plutselig ville alle strikke mormors flotte Haukeligenser.
- Vi håper du vinner, sa folk. - Vi heier på deg!
Det var en så enorm og ensidig positiv respons. Mange virket også genuint overrasket. «Tenk at du, av alle, kunne være så ... grei!» Det virker som mange liker meg bedre nå. For hadde de fleste bare sett meg i glamorøse settinger og på stillbilder og tenkt sitt. På Farmen gjorde jeg noe praktisk, og dessuten snakket jeg. Følelsen av å bli likt, alle koselige meldinger og håndskrevne brev gjør at alt skinner litt ekstra dette halvåret. Kremene og brillene selger bedre enn noen gang, og jeg får mange jobbtilbud. Følelsen av at jeg igjen står trygt, at butikken går bra, gjør at jeg slapper av og tør å kjenne på følelsene mine igjen...»
Det var Vendelas deltakelse på Farmen, eller Farmen Kjendis som det også kalles, og som ble vist våren 2017, som er årsaken til at jeg bestemte meg for å boken Vendela Alt jeg ikke har fortalt som Vendela Kirsebom har skrevet i samarbeid med Anne Gunn Halvorsen.
Medforfatteren er ikke så kjent som Vendela Kirsebom; forlaget Vigmostad og Bjørke, beskriver henne slik:
«Anne Gunn Halvorsen (f. 1984) har 13 års erfaring som journalist, blant annet i Dagbladet Magasinet og Dagens Næringsliv. I februar 2017 debuterte hun som sakprosaforfatter på Samlaget med boken Livet og korleis leva det, til strålende kritikker.»
Vendela beskrives som modell og gründer, men det er det første hun er mest kjent som. Selv om jeg har lest litt om henne og sett henne på TV noen ganger, var det meste hun forteller om i boken ukjent for meg. At hun kan mer enn å smile pent og ta seg godt ut viste hun i Farmen. Som hun skriver om i sitatet innledningsvis, ble jeg positivt overrasket hvordan hun fremstod. Ingen diva, men veldig arbeidsom og jordnær. Hun viste også frem at hun er et følelsesmenneske. Streng var hun av og til – så streng at en av deltakerne kalte henne «obersten». Men intrigemaker ga hun ikke inntrykk av å være.
Om Vendela gikk inn i Farmen med et åpent sinn, gjorde jeg det samme da jeg begynte å lese boken. Jeg ble ikke skuffet. Boken er lettlest og oversiktlig. I boken starter hun med å fortelle om bakgrunnen for at hun har norske aner. Om mormoren som var tysk og under et opphold i England møtte en norsk ingeniør, og giftet seg med han etter fem dager. I England ble moren Ingi og onkelen til Vendela født. Familien flyttet til Norge, men etter 2. verdenskrig flyttet de til Sverige.
Vendela blir født i 1967. Vendela skal først møte faren som er tyrkisk langt opp i voksen alder. Moren Ingi er alenemor. Hun gir Vendela mye frihet – er opptatt av at Vendela tidlig skal bli selvstendig. Det skal komme godt med når Vendela starter sin modellkarriere. Hun blir oppdaget helt tilfeldig som 13. åring:
«- Er mamma der?
Jeg sier det bare sånn, som om det bare er en mamma som jobber hos Rikskonsertene. Hun kommer ut med to lunsjkuponger i lommen. En sånn kupong gir oss lunsj til 25 kroner på utvalgte restauranter. I vår lille familie bruker vi alle frynsegoder vi har. Denne dagen går vi til Stora Nygatan 1, en hjørnekafe med rødrutede duker og lyseblå vegger. Fremdeles er det helt uforståelig for meg, det som snart skal skje, for der sitter vi, min mor og jeg, en 13 år gammel, lang, tynn og kvisete jente. Jeg er ikke en av de populære i klassen, jeg er en musikk, dans og drama-jente som bor i en syttitallsleilighet i forstaden.
Det bryr hun seg ikke om, kvinnen som stopper ved bordet vårt.
- Do you want to make a million dollar? spør hun.
Hun fortsetter å se på meg mens hun snakker med mamma, som rynker skeptisk på nesen og til slutt tar imot et visittkort.
Hjemme ringer hun en venninne som arbeider som mannekeng i Paris.
Hun gisper.
- Eileen Ford! Da er hun i gode hender.»
Jeg tror mange vil like å lese boken – også unge lesere. I boken forteller hun med egne ord om oppturer og nedturer i arbeidet som modell og i livet forøvrig. Om byen i hennes hjerte: New York. Hvem drømmer ikke om å kunne bo og jobbe der... Mange unge drømmer om å kunne leve av utseendet sitt. I boken kan de lese om en som har gjort det, og fortsatt gjør det. Vendelas modellagent forteller hva hun tror som er årsaken til at Vendela har lykkes og sier:
«- Du forsov deg ikke, mistet ikke flyet, oppførte deg ordentlig. Det skjer veldig ofte at jenter ikke dukker opp på jobben. Du var punktlig, en arbeidshest som aldri laget problemer, sier Mika.»
Men som Vendela skriver, det er også egenskaper som får henne til å være unødvendige lenge i dumme situasjoner - hun finner seg i for mye.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og mest imponerende av alt er språket. Det er rett og slett en nytelse å lese. Tilpasset tiden det handler om med ord og uttrykk som ikke brukes lenger, men likevel er gjenkjennelig for en på min alder. Det er lyrisk, elegant og lekent, krydret med en menneskelig, lun og underfundig humor.
Kafeen var en helt annerledes og betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav, som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret, forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler han seg velkommen, uten det minste hykleri.
Bjørn Bakken siterer Byens spor av Lars Saabye Christensen
21:58, 3. november 2017 Ingen har det som favoritt.
På det siste trinnet stanser Enzo Zanetti og finner frem hyggepianistens smil. Det sitter langt inne. Så tar han plass ved flygelet. Latteren og stemmene bare fortsetter. Det er som det skal være. Han er bakgrunnen. Hans nærmeste pårørende er juletreet. De kunne byttet plass.
«Vi sier at det finnes en uskyldens tid: barndommen. Og når mennesket forlater barndommen, mister det uskylden. Men det finnes mørke og motstridende følelser i manges barndom, det er ikke en uskyldig tid for alle.
Da jeg var barn, var jeg ikke sikker på hva jeg følte for mor eller far. De var gode foreldre som gjorde sitt beste, men de var vesensforskjellige, ikke bare fra hverandre, men også fra meg. Med resten av slektningene mine føltes det enda sterkere. Jeg følte meg fremmed overfor mine egne, men kunne ikke forklare dem hvem jeg var. Det fikk meg til å føle meg ensom.»
Første kapittel i romanen Den svovelgule himmelen av Kjell Westö, utgitt i 2017 og på norsk samme år av Pax Forlag, leste jeg midt på natten. Jeg våknet og fikk ikke sove, boken lå på nattbordet og jeg tenkte at jeg kunne lese litt for å sovne igjen. Jeg ble bare mer våken av å lese i den. Nå er romanen på 458 sider lest, og den skuffet ikke. Tvert imot.
Jeg synes Kjell Westö har et flott språk og fortellingen bare flyter avgårde. Den svovelgule himmelen var virkelig verdt å bruke lesetimer på. Jeg har underveis tenkt at romanen kan være grunnlag for en film eller TV-serie.
Romanen er en episk fortelling som strekker seg fra 1960 - årene og frem til i dag. Handlingen foregår i Helsingfors og området rundt byen.I begynnelsen av romanen møter vi fortellerstemmen, en mann, i nåtid.
«En lørdagskveld i oktober jobbet jeg sent. Jeg skrev om latinamerikansk litteratur, jeg hadde lovet å skrive et essay for et tidsskrift. Arbeidstittelen var «Fra Borges til Bolano», jeg ville trekke paralleller mellom de to, men hadde lest for lite av Bolano til at tankene ville komme. Jeg lot albuene hvile på skrivebordsplaten, støttet haken på de knyttede hendene mine og kjente hvor hul jeg var. Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner.»
Han oppdager en mann bak noen busker i nærheten av huset. Han blir redd og går ut på verandaen og veiver med en lommelykt. Han ser en person med en veske reise seg bak buskene og lister seg vekk. To uker etter får han vite at Alex Rabell er blitt knivstukket på gaten. Flere måneder etterpå får han vite av politiet at gjerningsmannen er den sammen mannen som hadde gjemt seg i buskene, og at vedkommende hadde hatt et gevær med seg. Han forsøker å glemme alt sammen:
«Men jeg visste allerede at det ikke ville være mulig, at jeg var knyttet til alt som hadde hendt, ikke bare det som hadde hendt i nået, men også alt som hadde utspilt seg i årenes og tiårenes løp, som hadde leder frem til det punktet hvor jeg nå sto. Et punkt der jeg, som så mange andre, følte jeg sto og stirret inn i et tetnende mørke hvor volden og de kommende krigene beveget seg som flakkende skygger.»
Så blir leseren tatt med til barndommen til fortelleren. Han vokser opp som enebarn sammen med moren og faren – en familie som tilhører nedre middelklasse. Troen på fremtiden var lys og det var samforståelsen mellom han og faren selv om verden var nedsyltet i kriger, sammensvergelser og terrorisme som alltid.
«Og enda bedre tider var i vente, for verden og vår lille familie. Min og fars tiltro til fremtiden var absolutt, vi kunne ikke rammes av ulykker og ikke beseires. Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare på at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort.»
I 1969 – en av somrene han tilbringer med foreldrene på et skogstorp – møter han rikmannssønnen Alex Rabell. Familien Rabell blir kalt hovmodige og sære og eier en herskapsbolig ikke langt fra torpet. Han treffer Alex og søsteren Stella ved butikken og inviteres hjem til dem på Ramsvik Gård. Han oppdager at bak fasaden er det en dysterhet som all verdens penger ikke er botemiddel mot. Til tross for klassemotsetninger skal relasjonen til familien Rabell følge han gjennom livet. Men det er Rabell-familien som bestemmer vilkårene.
«Det lå en tidlig glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke. Da jeg var elleve år og kjørte gjennom Dianasparkens sjakt og inn i Ulrikasborg, var jeg for liten til å forstå hva som gjør fortellinger gripende: at i enhver fortelling verdt navnet, finnes det et brådypt mørke, og dette mørket kommer fra fortiden.»
For meg viser fortellingen bl a hvor brutal barne- og ungdomstiden kan være. Hvor livsviktig det kan være å være en del av et fellesskap når man er ung. En skal ha sterk ryggrad for å ta avstand. Det er ikke lekkert å lese hvordan fortelleren lukker øynene for hvordan den maktsyke Alex raljerer.
Kjell Westö har skrevet en bok med en fortelling og karakterer som jeg tror vil engasjere mange lesere. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.
«Skammen min over noen bilder som kanskje ikke ville bli sett på som gode, og som jeg ikke engang hadde laget selv, men bare valgt ut, og den ryggradsløse angsten et par kritiske stemmer førte til i mitt indre, kan kanskje være en indikator på hvor sterke mekanismene i det sosiale er, hvordan de presser alt inn i konsensusens kanal, og hva det må koste ikke bare å trosse dem, men virke i dem - ikke som kurator, for det er virkelig ingenting, nada, null, nix, men som kunstner, hvilke krefter som er til stede allerede før penselen er løftet.
Det Vanessa Baird kanskje først og fremst gjorde da hun snakket om Munchs bilder, var å avmytologisere dem, og dermed kunsten i sin alminnelighet. Kunst er viktig, men den er ikke noe stort, det er ingen grunn til å opphøye den, gjøre den til noe som befinner seg høyt over oss. Det vesentlige ved Munchs kunst er at vi kjenner den igjen - altså, at den er som oss. Og det vi kjenner igjen, er litt flaut, kanskje nettopp fordi det er så vanlig og ikke helt tåler den kirkeaktige og helliggjørende plasseringen den har fått. Sjalusi er ingen stor følelse, det er en liten og dum og uverdig følelse. Melankoli, dette anstrøket av verdenslede, eksisterer ikke isolert, men sammen med potetene som skrelles og det svakt gule lyset som de fyller oppvaskkummen med når skallet er av, med katten som i vinterpelsen ser ut som en rullende ullball der den løper over plenen, med stemmen på radioen som snakker om noe fullkomment uvesentlig i bakgrunnen, barna som plutselig roper til hverandre et annet sted i huset. Og det sammenbruddet som Skrik representerer, er bare forferdelig, forferdelig.»
Så mye lengsel på så liten flate er boken Karl Ove Knausgård han har skrevet om Edvard Munchs bilder og som sitatet over er hentet fra.
Måtte Knausgård aldri slutte å skrive slik han gjør. Det kunne kanskje blitt slik har jeg av og til tenkt – at kritikken han fikk i forbindelse med Min Kamp-debattene hadde endret litteraturen som er hans kjennetegn.
Boken ble utgitt i 2017 i forbindelse med Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch. Eksemplaret jeg har lest har jeg kjøpt.
Forlaget Oktober som har gitt ut boken beskriver innholdet slik:
«Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.»
Omgitt av sykdom og død i familien ble Munch et menneske som var så redd for å miste at han tok hånd om det ved ikke å skaffe. Det ble hans livstrategi å unngå å gå inn dit hvor det kunne gjøre vondt skriver Knausgård.
«Hvor viktig er denne informasjonen når vi ser på bildene hans? Det er det avgjørende spørsmål når det gjelder Munchs kunst, men også når det gjelder kunst i sin alminnelighet. Det er opplagt at det finnes en forbindelse mellom kunstneres personlige erfaringer og deres verk, men det er ikke like opplagt hva den forbindelsen skulle bestå i.»
Knausgård skriver at et kunstverk er som et punkt i et system med tre koordinatorer: det bestemte stedet, den bestemte tiden, og det bestemte mennesket.
«Jo lengre tid som har gått fra et verk kom til, desto tydeligere blir det at det individuelles betydning, det bestemte menneskets erfaringer og psykologi, spiller mindre rolle enn den kulturen det uttrykte seg i...Edvard Munchs tid er fortsatt så nær oss at biografien hans ennå ikke har forsvunnet inn i bildene, slik at vi fortsatt søker begrunnelsen for det idiosynkratiske, det som gjorde at han kunne bryte med samtidens kunst, i hans personlighet og egne erfaringer. Han mistet sin mor og sin søster da han var liten, og han var eksepsjonelt følsom, det var derfor han malte Skrik.
I boken stiller Knausgård mange spørsmål:
«Med en slik verden, så full av farger som spiller mot hverandre og som fremstår på en ny måte for hver dag, noen ganger ubegripelig vakker, full av gåter man kan grunne på et helt liv, kan man spørre seg hva vi skal med kunst. Kunst er selv en del av verden, selvfølgelig, slik alt vi lager er det, men kunsten skiller seg fra tingene ved alltid å være mer enn dem, ved at den foruten å være et objekt i virkeligheten også skaper en virkelighet i seg selv, på siden av eller over den vi vanligvis ser og er i.
Hva er egentlig det for et fenomen? Hva slags brukt har vi for det?»
Innimellom å skrive om Munch, hans liv og kunst, kunst og kunstnere generelt, er han tilbake til det vi kjenner han fra andre bøker – som Min Kamp-serien. Boken er delt i tre deler – her er fra begynnelsen på del to:
«Den 11. september satt jeg som jeg sitter nå, bak skrivebordet, og så på den snødekte plenen utenfor, himmelen over trærne oppe ved kirkegården, mens lyset langsomt begynte å tone ut. Jeg husker datoen så nøyaktig fordi jeg neste dag skulle holde en tale i kulturhuset i Elverum i forbindelse med at det var 150 år siden Edvard Munch ble født, i nabokommunen Løten. Og så skrev jeg en dagbok den gangen.
Det var bare noen timer igjen til jeg måtte dra, og jeg hadde ennå ikke skrevet noe jeg kunne bruke i foredraget. De siste ukene hadde vært kaotiske, jeg hadde vært alene med barna, måtte stadig kjøre hit og dit, bilen måtte på verksted, ett av barna hadde det vanskelig på skolen, det forplantet seg hjemme, og den snille, men dumme og for meg uregjerlige hunden hadde et sår på brystet som jeg ikke fikk gjort noe med. Så hadde først den ene, deretter den andre bestemoren til barna kommet hit, siden jeg skulle til Norge, og nye spenninger fylte huset. Jeg var så sliten at alt gikk på vilje, men når dagen – hvis høydepunkt alltid var veien hjem fra skolen i mørket med barna i bilden, over åkrene hvor mørket lå som et hav og lyset fra traktorene som kunne kjøre langt der ute fylte meg med fred - var over, ble jeg alltid sittende oppe på kontoret, jeg trengte tid for meg selv, det føltes viktigere enn å sove. Da satt jeg i stolen under lampen og drakk kaffe, røykte og så på bildene i de fire bøkene mine med Munchs samlede malerier. Jeg så på bilde etter bilde, og jeg ble etterhvert fortrolig med nesten alle sammen, uten at jeg av den grunn kunne komme på noe å si om dem.»
Hvor selvkritisk han er - og ærlig – angsten og skammen er en del av livet - her etter at han hadde valgt ut bøker til utstillingen:
«Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke direkte objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.
De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt sakligkritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for «kjellerslitere», og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?»
Det var noen smakebiter jeg har valgt i min omtale av boken. Men det er neppe siste gang jeg referer fra den – i andre sammenhenger - det er mye av det Knausgård skriver om som er verdt å reflektere over og som jeg har merket meg.
Bjørn Bakken som svar til RandiA :
19:37, 29. oktober 2017 Diskusjon: Silje om Skada gods roman av Tore Renberg av Tore Renberg
Der har du helt rett :-)
Slutten av romanen Ankomst av Gøhril Gabrielsen ble intens og var som sist gang jeg var på Tusenfryd og kjørte Tømmerstupet – like før båten stuper ned: wæh! Trekk pusten! Nå skjer det! Jeg synes det var en god roman og den har fått gode anmeldelser.
Hovedpersonen er biolog og har reist nordover for å forske:
«Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett og slett større enn det foruroligende ved avstanden»
Hun skal fullføre sitt doktorgradsarbeid, vise hvordan endringer i atmosfæriske og klimatiske forhold virker negativt inn på sjøfuglbestanden.
Det er tidlig i januar og mørketid. Hun bor i en primitiv hytte. Snøscooteren er fremkomstmiddel når hun skal til fuglefjellet for å ta målinger. I tillegg til en båt som skal komme med forsyninger, er den eneste kontakten med omverden en satelittelefon. Den kan hun koble til PC-en. Hun har en avtale om å skype med Jo som hun har et forhold til. Planen er at han skal være sammen med henne under oppholdet. Men han gir beskjed om at han ikke kan reise nordover før han har en klar avtale med Gry om ansvaret for deres felles datter Maria. Hovedpersonen er skilt og har en datter, Lina, som bor hos faren.
«Jo: Jeg kan ikke dra, før jeg vet at ungen min har det bra – sånn er det bare.»
Ungen min. Han sier det så inderlig, så selvfølgelig. Som om hans kjærlighet til Maria er større, mer alvorlig, enn min til Lina. Eller at min evne til omsorg er svakere, av en simplere sort enn hans. Det er kanskje det han vil markere overfor meg. Man tar ikke lett på atskillelsen fra barnet sitt. Eller er det min egen samvittighet jeg kjenner på. En følelse av skyld, som jeg ikke kan, ikke vil, forholde meg til.»
I et lokalhistorisk hefte som hun finner i hytta:
«I siste del fortelles det om en brann om rammet en familie vinteren attenhundre og sytti: bosetterne Olaf Og Borghild Berthelsen, de fem døtrene og den vesle sønnen deres, Niels. Helt avslutningsvis opplyses det kort at brannen var fatal og at ulykken kulminerte i en tragedie året etter, men uten å opplyse hvorfor eller på hvilken måte.»
Historien gir henne sterke bilder – en historie hun tenker mye på og fantaserer om. Er det nærværet av Borghild hun etterhvert kjenner eller er det ensomheten som har gitt henne psykiske problemer? Med tilbakeblikk på livet før hun reiste kommer det frem at det er en tilleggsårsak til at hun har valgt dette oppholdet – det er også en flukt fra den fraskilte ektefellen S.
Etterhvert smyger uhyggen seg inn i hodet til meg som leser – alt kan skje. Som forsterkes av mørket og uværet som naturlig nok er på denne årtiden. Som meg vokste forfatteren opp i Finnmark, og beskrivelsen av natur og værforhold er gjenkjennelig.
Jeg har lest romanen utgitt i 2017 på eBokBib.
«Det må sies at de ikke var mennesker som brukte tid på å dvele på beslutninger. Det betydde ikke stort for dem å ha råderett over mye, for de hadde aldri hatt mye å rå over. Et sted å bo på jorden var ikke et åndelig anliggende, men et praktisk et. Familien hans var immigranter. Han reiste for å tjene til livets opphold. Familien hennes drev omkring utenfor folkeskikken. De hadde beholdt leiligheten i Center Street, men overnattet der sjelden. Å bo hadde de liten erfaring med. Det voldte dem neppe store kvaler da de måtte bestemme seg for hvor de skulle la babyen – meg komme til verden.»
I boken Mellom dem skriver Richard Ford historien om foreldrene Edna og Parker – erindringene som han har delt i to deler. De er skrevet med tretti års mellomrom. Richard Ford ble født i 1944 og var enebarn. Foreldrene giftet seg i 1928. Faren var handelsreisende – selger av stivelse. Foreldrene kom fra små kår og jobbet seg opp i middelklassen.
«Jeg har allerede fortalt at mor og far ikke var et par som historien hadde mye å tilby. Dette kan skyldes at de ikke var rike eller at de begge var fra landsbygda og ikke hadde fått rare skolegangen, eller at det var mye de ikke kjente til. For moren min var historie bare småting, forglemmelige levninger, noen av dem onde. Ingenting i fortiden hennes var heroisk eller oppbyggende. Den store depresjonen – tøffe tider overalt – hadde noe med det å gjøre. I tredveårene, etter at de hadde giftet seg, levde de bare for hverandre og dagen. De drakk litt, bodde på veien grunn av fars selgerjobb. De hadde det godt og følte at de hadde lite å se tilbake på, og gjorde det heller ikke. «
Frem til Ford ble født, fartet de rundt i farens firmabil. Men etter dette, ble de bofast:
«Etter råd fra fars sjef flyttet de fra leiligheten i Little Rock, som de sjelden oppholdt seg i, og sørover, over elven til Mississippi til Jackson, som lå midt i fars salgsdistrikt, et sted han kunne dra tilbake i helgene, ettersom mor ikke ville reise med ham lenger. Det var en baby å ta hensyn til nå, eller snart.»
Faren døde i 1960 – da var Ford seksten år:
«Jeg har tidligere sagt at det jeg ikke vet om foreldrene mine, ikke nødvendigvis sier noe om deres liv. Og likevel, for meg – til forskjell fra moren min og fra ham – er hans kontinuerlige fravær og periodiske nærvær blitt (og var det kanskje under hele barndommen) en stor del av hva han var. Erindringen har skjøvet ham lenger og lenger bort, til jeg «ser» ham – den gang da – som en stor, smilende mann gående på den andre siden av en barriere av luft. Han ser på meg, ser kanskje etter meg, og gjenkjenner meg som sin sønn, men kommer ikke nær nok til at jeg kan ta på han.»
Moren døde i 1981:
«Det å betrakte mors liv er for meg en kjærlighetshandling. Og min ufullstendige kjennskap til livet hennes bør ikke sees som ufullstendig kjærlighet. Jeg elsket moren min slik et lykkelig barn gjør, ureflektert og uten tvil. Og da jeg ble voksen, og vi var voksne sammen, satte vi stor pris på hverandre. Vi kunne alltid si «Jeg er glad i deg» for å avklare våre kompliserte mellomværender uten å stoppe opp. Det stor for meg som noe godt og riktig nå, og gjorde det også den gang.»
Uten sammenligning forøvrig; jeg tenkte jeg på boken til Edvard Hoem: Mors og fars historie, når jeg leste boken til Richard Ford. Sitter igjen med den samme gode leseopplevelsen. En kjenner at boken er skrevet med gode hensikter selv om det ikke er et glansbilde av livet til foreldrene han forteller oss. Richard Ford skriver blant annet dette i etterordet:
«En venn av meg sa nylig at han syntes mine foreldres liv – livene du når har lest om – virket triste. Men bortsette fra deres relativt korte varighet forekommer ikke livene deres triste. Det var tunge stunder. Men når de var sammen, også når jeg var sammen med dem (og ofte på grunn av det), så de sitt liv – tror jeg – som bedre enn noe liv de kan ha forventet med tanke på hvordan og hvor de hadde begynt. Jeg har på sett og vis forsøkt å kaste lys over hva dette «bedre» livet var. Å skrive disse to erindringene har virkelig vært gledesfylt og oppløftende – stikke i strid med det jeg hadde ventet, tatt i betraktning lengselen jeg så ofte føler. Jeg var heldig som hadde foreldre som elsket hverandre, og som, takket være denne store, nærmest bunnløse kjærlighetens smeltedigel, elsker meg. Av kjærlighet følger som alltid det gode og vakre.»
Mellom dem ble utgitt i 2017 og på norsk ble den utgitt samme år av Forlaget Oktober. Boken har fått gode anmeldelser og er på 125 sider. Jeg har lest den på eBokBib. I 2014 leste jeg og skrev om romanen Canada – også det en god bok skrevet av Richard Ford.
Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen - link til innlegget
Tone H siterer Det hvite badehuset av Thorvald Steen
19:01, 21. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»
Dette er så godt gjort! Stort sett briljant og utruleg sterk bok.
God ungdomsbok om Aurora, 14 år, og trenaren hennar.
Las boka med stor interesse og glede etter å ha sett utstilling med Asta Nørregaard sine målari på Blaafarveværket.Godt skrive og gir mykje kunnskap om kvinne-og kulturhistorie.
Kjøpte boka i Bergen og var full av forventning, starten lova godt og første halvdel er spanande og god.Deretter dabba det av, for mange personar og det vart for overflatisk etter mi mening. Synd, for det er ein kjempegod ide..
Biografisk roman basert på historia til Märta Tikkanen sine besteforeldre på morssida. Ganske fengande
Felicia Feldt fortel om oppveksten med den kjente mammaen, Anna Wahlstrøm, ingen dans på rosor!
Sist sett
