"Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere.
Ja da, snart kjem hausten mørk og våt og ufyseleg, men det vil jo ikkje kome som noka overrasking. Me har ikkje bil og er temmeleg fastlåste dersom me vil nokon stad. Men det vil me jo ikkje. Og det er kanskje få barn på same alder som guten vår i strøket. Men det hastar ikkje. Enn så lenge er han fornøgd med å bite på øyra til Nasse Nøff-dokka si. Derimot kan eg godt vedgå at eg ber på ein snev av frykt for å bli «gløymd». Det har alltid skine gjennom at om ein skal kunne overleve slik halvegs som kunstnar, iallfall når talentet berre er slik passeleg, så er ein heilt nøydd til å vere ein del av miljøet. Gå på festane, knyte kontaktar, innsmigre seg hos journalistar som vil løfte ein fram, heile tida sørge for å halde namnet sitt varmt. No som eg har flytta, er eg død. Og dei som var så heldige å treffe meg mens eg levde, og som likte meg, vil for lengst ha funne seg ei ny: eit nytt friskt pust frå Vestlandet, med enda skråare blikk enn mitt, yngre, med finare klede og meir naturleg sminke. Det er ingen frøkensport å tilhøyre kultureliten.»
På slutten av boken som sitatet over er hentet fra: Verda er ein skandale – Ei lita bok om livet på landet av Agnes Ravatn, står det at innholdet i boken er lett omarbeidde tekster som tidligere har vært trykt i avisen Dag og Tid. Boken er på 95 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg er fan av Agnes Ravatn og vil lese bøker og tekster hun skriver uansett hvor hun bor. Og jeg synes selvsagt at boken var herlig å lese.
De som vil se Agnes Ravatn i levende live der Einar Økland sier at han ser likheten mellom Agnes Ravatn og Sigrid Undset, kan klikke seg inn på innslaget i Norge Rundt 20. oktober 2017: "Forfattervenner"– anbefales!
Tone H siterer The remains of the day av Kazuo Ishiguro
06:28, 1. desember 2017 Ingen har det som favoritt.
Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?
Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter — slik det står skrevet i en gammel bok — som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.
«Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?»
Forfatteren Kazuo Ishiguro var totalt ukjent for meg inntil han fikk Nobelprisen i litteratur i 2017. Det var også ukjent for meg at en av mine favorittfilmer «all time», The Remains of the Day (1993), har sitt grunnlag i en bok han har skrevet. Jeg har filmen flere ganger og nå er den kjøpt.
Boken ble utgitt i 1988 står det i utgaven jeg har lest. En pocketutgave lånt av biblioteket med knøttliten skrift; det var det eneste negative ved å lese den. I det store og hele er boken slik jeg husker filmen. Hele tiden så jeg for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson. Jeg gleder meg til å se filmen etter å ha lest boken.
Kazuo Ishiguros bok Never Let Me Go er også filmatisert. Filmen så jeg på Netflix for en uke siden. Selv om filmen isolert sett ikke var dårlig, kommer jeg ikke til å lese boken. Handlingen er ikke en sjanger som jeg liker.
«Det annet jeg minnes var et selskap Svarstads holdt på Sinsen på nyåret 1919. Collett Vogt og Johan Ellefsen var der blandt andre — den store spisestuen og lille dagligstuen var festlige med lamper og mange lys, sammen med julematen og vinen skapte de stemning og samtalen gikk fra første stund i friske bølger. Som alltid blev fru Charlotte Undset midtpunktet og mennene moret sig kongelig over de treffsikre, vittige replikkene hennes — nydelig var hun også å se på med det sølvgrå håret høit på det lille hodet og med de lysende øinene; likevel gjorde Sigrid Undsets stille nærvær det blivende inn trykk på oss alle — hennes rolige, ofte sarkastiske innlegg i diskusjonen, hennes kjærlige omsorg som vertinne for oss, det dype, blanke blikket som stadig hvilte på moren med en pussig blanding av underfundig glede og ømhet.
Da vi gikk nedover mot trikken om natten, husker jeg at Johan Ellefsen stanset og rettet op den spede skikkelsen sin som for en innskytelse — han pekte op mot himmelen og sa: «En av disse stjernene er Sigrid Undsets, slik vil hennes genius komme til å stå en gang, lysende over Norden.» — Han fikk rett.»
Sitatet over er fra boken Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker utgitt i 1946. Nini Roll Anker skriver at forbindelsen mellom dem startet ved at Sigrid Undset skrev et brev til henne fra «Rom» i 1910 etter at hun hadde lest boken til Roll Anker: Benedicte Stendal. Fra 1911 begynte de å brevveksle og treffe hverandre.
«Sigrid Undsets skikkelse og vesen gjorde fra første øieblikk et sterkt inntrykk på mig — inntrykk av et menneske så helt utenfor det almindelige; alt hos henne satte fantasien i bevegelse: de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover, men som likevel fanget hver småting i omgivelsene med det skarpsynet bøkene hennes røper; de nydelige, smale hendene, som en sjelden gang rørte sig fulle av uttrykk når samtalen tok henne; den dovne, enstonige røsten med et aldri så lite dansk tonefall på enkelte ord. Hun var også på fallende vakker, slank som en gutt, noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget, noe litt søvngjengeraktig over den forsiktige, trippende gangen. Men hele hennes fysikk lot også ane den legemlige kraft og utholdenhet hun siden i livet fikk så god bruk for.»
Da de ble kjent, bodde Sigrid Undset fortsatt sammen med sin mor og to søstre. Hun forteller at mottakelsen av romanen Jenny i 1911skulle det «rygg til å bære». Det ble rast over den i avisene. Under et møte i en kvinneklubb Undset og hun var blitt invitert til haglet angrepene mot Undset.
«Den eneste som bevarte sin ro urokket hele kvelden var Sigrid Undset. Hun satt stille med et lite smil, og da klubbens formann, fru Pylle Horst, spurte henne om hun var forarget og skuffet, svarte hun med sitt uutgrunneligste blikk: «Nei, tvertimot, jeg hadde ikke ventet mig noe annet.»
«Jenny» fikk en ilddåp. Men motstandere som beundrere visste efter denne bokens fremkomst at Norge hadde fått en kvinnelig forfatter vi herefter vilde komme til å regne med blandt de store.»
I 1912 giftet Sigrid Undset seg med maleren Anders Svarstad. De reiste fra Norge og oppholdt seg blant annet i London. Brevene forteller om en sorgløs tid. Ferden gikk videre reiste paret til Roma og i 1913 reiste hun tilbake til Norge med sønnen Anders – noe som mest sannsynlig reddet sønnens liv. Vi følger Sigrid Undset videre i livet, oppturer og nedturer, fortalt av Ninni Roll Anker med sitater fra brev og møter. Selv om jeg har lest mye om Sigrid Undset tidligere, var det mye som var ukjent for meg. Litt morsomt at når den arbeidsomme Sigrid Undset skulle «hvile» da hun bodde på Bjerkebæk, leste hun detektivromaner. Men hvile gjorde hun nok sjelden – her fra da Sigrid Undset ennå bodde i Oslo:
«Jeg husker en aprildag, jeg var oppe hos dem; Svarstad var da bortreist og Sigrid Undset satt med hushjelp og barn ved spisebordet, i et stort, lyst forklæ; på fanget hadde hun vesle Mosse, pyntet med røde perler; klar av tretthet, men stille og verdig som alltid svarte hun på barnespørsmålene, sørget for alle, hadde sigaretter og vin til mig. På skrivebordet hennes lå mange ark dekket med den fine, sirlige skriften — kladden hennes så alltid ut som det ferdigste manuskript. Og på bordet ved vinduet et halvferdig heklearbeide, på stolen ved siden av mange strømper til stopping.»
Boken skrevet av Ninni Roll Anker er på 77 sider og jeg har lest den på Nasjonalbiblioteket.no. En siste smakebit fra boken:
«Vi som har oplevd hennes ubegrensede gjestfrihet, har ofte delt forlagets bekymring: hvordan tid og helse skulde strekke til for henne? Og vi har ikke hatt vanskelig for å protesterte når vi har møtt den vel kjente beskyldningen, bl. a. fra journalisthold, at Sigrid Undset er det uelskverdigste, hovmodigste og utilnærmeligste menneske en kan komme ut for. Hun kan være det også; men vi som vet hvor hun har vært overrent og plaget av intervjuere, bestirret og genert av turister, og til og med har måttet se en privat samtale offentliggjort av en smart journalist — vi forstår at det ikke bare er hjemmet på Bjerkebækk hun er nødt til å verne med sinte bikkjer og piggtråd.
Til å begynne med åpnet hun både døren og sig selv elskverdig for farende folk. Men de misvisende «intervjuene» som fulgte, skremte henne for bestandig — hun er sikkert idag en av de forfattere som er vanskeligst å få i tale av avisfolk — liksom hun fremdeles er den mest fortryllende vertinne for slekt og venner.»
I boken Nortons filosofiske memoarer gir Håkon Nesser fortellerstemmen til hunden han hadde i årene 2004 – 2014. En Rhodesian Ridgeback. Jeg liker hunder, er hundeeier og synes det var en fornøyelig bok. Den er annerledes sammenlignet med tidligere bøker jeg har lest av Håkan Nesser.
Lesere som har lest Håkan Nessers bøker kan gjenkjenne stedene de bodde sammen i bøker han har utgitt: Uppsala, New York, London, Exmoor, Gotland og Stockholm. I den siste boken jeg har lest av Nesser før boken om Norton, og som jeg skrev om i innlegget:
Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"
har hovedpersonen en Rhodesian Ridgeback, Castor, en rolle i handlingen.
Nortons filosofiske memoarer er på 96 sider inklusive illustrasjoner av Karin Hagen. Å finne boken på biblioteket minnet meg på at det er mange bøker av Nesser jeg ikke har lest.
Kari Gjønnes Folvik om Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen:
11:03, 22. november 2017*
Nydeleg! Saktelesing, til å nyte! Henvisingar til fransk film og litteratur som ofte hos Christiansen, assosiasjonar, tankar i fri flyt etter lesinga, glad i livet!
Velfortent nominasjon til Brageprisen 2017.
Les også Fraværet av musikk!
Likte denne romanen godt.
«For et par år siden ble jeg under et opphold i London bedt om å holde et foredrag i Anglo-Norse Society om «Sigrid Undset – slik jeg kjente henne.» Jeg sa ja til det. Mens jeg holdt på med tilretteleggelsen av manuskriptet, ble jeg klar over at mine to søstre Sigrid Braatøy, Signe Ollendorff og jeg sitter inne med stoff som belyser en side av Sigrid Undset, som bare de færreste kjenner: hennes utfoldelse i familiekretsen. Der var hun like åpen og spontan som hun i sitt utadvendte liv var tilknappet, utilnærmelig.
Ut fra dette kom jeg til at det kunne være riktig også å la familiens røst bli hørt ved 100-årsjubileet for hennes fødsel.
Det jeg søker å tegne i denne lille erindringsboken er altså et billede av Sigrid Undset som familie-menneske. Hun var familiekjær og slektsrotet i en uvanlig grad. Derfor øste hun våkent og interessert, men så forsiktig at vi først i voksen alder fullt ut forsto det, over oss av sitt svimlende rike intellekt, sitt enorme kunnskapsforråd og sitt brennende varme hjerte.
Hva vi suget inn under disse dagliglivets samvær med henne - det vil vi aldri kunne måle. Og vi fikk aldri takket henne for det, ---«
Sigrid Undset var tante til Charlotte Blindheim, forfatteren av boken Moster Sigrid – et familieportrett av Sigrid Undset. Charlotte Blindheim var datteren til Sigrid Undsets søster Signe. I boken står det at på spørsmål fra Charlotte Blindheim om hvordan Kristin Lavransdatter så ut, svarte Undset: «Som din mor da hun var ung, tenker jeg.»
Boken ble utgitt i 1982. Jeg fikk den av en kollega for noen år siden. Hun hadde kjøpt den i et antikvariat eller loppemarked. Den er på ca 100 sider og inneholder mange bilder. Det som har inspirert meg til å lese den nå, er boken jeg skrev om i innlegget:
Bokomtale: Jeg har har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. av Kristin Brandtsegg Johansen
Mye av det som fortelles i boken til Charlotte Blindheim, har jeg lest i biografier om Sigrid Undset. Men boken til Blindheim har naturlig nok en annen vinkling. Ikke fordi boken til Blindheim er en skjønnmaling av Sigrid Undset. Sigrid Undset var raus mot familien. Men hun var også krevende. Jeg tenker at den hun krevde mest av, var seg selv.
Om den sterkt handicappede datteren Maren Charlotte (Mosse) som døde i 1939:
«Bare til mor åpnet hun seg for denne tragedien. Bare mor kom opp da Mosse sovnet inn i januar 1939. Hun lå så vakker, hvitkledd i peisestuen den siste natten. Og de to søstre satt sammen hos henne. At hun var gått bort da krigen kom til oss i 1940, så vi alle som en styrelse.»Nå har hun banet vei for meg til Amerika, sa moster Sigrid selv. I et brev umiddelbart etter Mosses begravelse, sier hun: ---Jeg savner henne svært, men på en måte er jeg glad også fordi jeg vet nu kommer hun aldrig til å bli overlatt til fremmede.» Og så legger hun til»--det var for dette pikebarnets skyld jeg aldrig var vel til mode når jeg var hjemmefra og alltid lei meg når en reise trakk ut for lenge.»
Det jeg ikke husket å ha lest om tidligere, er at Sigrid Undset ga størsteparten av pengene hun fikk av Nobelprisen til de handicappedes sak.
Om Bjerkebæk, som i dag er åpent for publikum, skriver Charlotte Blindheim bl a dette:
«Derfor er Bjerkebæk uten Sigrid Undset bare et tomt skall, som aldri kan fylles. Men som rammen om en stor dikters og et stort menneskes liv har det kanskje sin interesse å bevare det, fordi det i så uvanlig sterk grad var preget av henne som levet der fra 1919 til sin død i 1949. Men hun har aldri selv ønsket at det skulle bevares. «Efter meg skal det aldri komme glanere»; sa hun.
Lurer på hva Sigrid Undseth hadde tenkt om «glaningen» vi kan bedrive ved å lese biografier mv om hennes liv. Charlotte Blindheim skriver:
«Det at vi oppfatter hennes bøker som så realistiske, så skrevet ut fra noe selvopplevet eller selviakttatt, gjør at vi som har kjent henne, leser bøkene hennes på en egen måte, vi leter hele tiden etter henne bak personene. Det som forbauser oss er at de fleste Undset-forskere fortrinnsvis er opptatt av hennes romaner og fortellinger, men det essayistiske forfatterskap så ofte blir oversett. «
Interessant er det å lese morens (søsteren til Sigrid Undset) reaksjoner på hvordan deres mor ble beskrevet i boken Elleve år, Sigrid Undsets barndomserindringer fra oppveksten i Kristiania. Uten sammenligning for øvrig; søstrene Sigrid og Signe hadde et godt og nært forhold; reaksjonen som beskrives her, fikk meg til å tenke virkelighetslitteratur-debatten som har rast pga boken til Vigdis Hjorth, og ulike oppfatninger i en familie om hva som er sannhet:
«På det ytre plan var mors reaksjon (mormor levet ennå da boken kom ut): «Gud bevare alle litteraturhistoriens mødre.»
Hennes egentlige reaksjon, som svarer til vår egen, kommer frem i et brev lenge etter mormors død:
«Den fortegning av barndomshjemmet, nærmere bestemt vår 'myndige og rådelystne' mors rolle, som er gått over i historien, er jo helt og holdent regisert av Sigrid selv. Jeg kan vanskelig tenke meg noen annen mor som i samme grad hadde evnet å forholde seg passivt iakttagende og forsiktig overfor et så eiendommelig og vanskelig barn. Ikke vanskelig i betydning slem - men i betydning 'anderledes', og totalt uimottagelig for motforestillinger. Følge opp når hun ville snakke - svært meget av hva jeg kan og vet har jeg lært av å høre på de to's diskusjoner om historie og litteratur og annet - og så respektere hennes timelange taushet når hun sa at det var slik hun trengte det nå. Tie stille og skjule sin angst når dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem mot kveld med den grønne botaniserkassen full av alt mulig rart. Særlig husker jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og fullkomne kroppsbygning og tannset. Og så mamas og vår alles angst og kvide da hun fikk de første manuskriptene refusert, og vi spurte oss selv: kan hun bære det, hvis dette ikke går? Så gikk det jo, hun fikk success og fikk luft under vingerne, og alt så lyst og godt ut - og så kom hun hjem og fortalte at hun ville gifte seg med en mann som var gått fra kone og tre barn, men enda ikke var lovlig skilt, og som var meget eldre, og hadde en lunge. Og mama knydde ikke, sa ikke engang til oss andre hva hun følte, enda hun vel som mor var fortvilet. Bare tok smilende og elskverdig imot svigersønnen. Hun ble forresten meget snart personlig gla i ham, og han elsket og beundret henne, akkurat som hennes andre svigersønner. Vennskapet mellom henne og Svarstad, og mellom meg og Svarstad ble jo livsvarig, enda vi så at som ektemann var han umulig fordi han intet forsto av sin kone, og at hun ville gå til grunne om det skulle fortsatt. Det høres vel rart og selvmotsigende ut, men slik var det nå. Og for barna betydde det meget at det var et nøytralt felt hvor de kunne møte sin far. Det var vi klar over. Og Sigrid vel også.»
Det var noen smakebiter fra boken. Etter NRK-programmet i går, Brenners bokhylle, der Gro Nylander snakker om sitt forhold til bøkene Kristin Lavransdatter, tenker jeg at det er flere enn meg som ønsker å lese trilogien om igjen.
Her vart det for mange historiar etter min smak. Ville gjerne hørt meir om Liv Karin og dottera, og om legen, men det vart for springande med dei andre personane, så eg ramla litt av.
Vart litt skuffa over denne. Liker mange bøker av TN, og også Kretadøgn, men denne vart for fragmentarisk synest eg, både reiseskildring og kjærleikshistorie og veldig mykje fakta innimellom. TN har alltid hatt faktaopplsyingar ispedd i teksten og det har fungert bra, her synest eg det blir for umotivert til tider.
Tone H om Jeg har levd i dette landet i tusen år av Kristin Brandtsegg Johansen:
14:19, 12. november 2017
«Hele denne sommeren har jeg sittet på Bjerkebæk og lest og skrevet, men mest lest, mens jeg har grunnet over den enorme kraften i det omfangsrike forfatteskapet hun etterlot seg...Dette skulle jo ikke bli en lang og omfattende bok, og det var vanskelig å skrive kort om det store forfatterskapet. Men det var det som var mandatet, å skrive kort om noe som er så omfangsrikt. Så mye stoff måtte jeg la ligge, mens jeg strengt prioriterte enkelte innganger og dypere dykk. Både for leser som ikke kjenner forfatterskapet så godt og for lesere som kjenner det godt fra før.»
Sitatet over er fra etterordet i boken Jeg har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. Boken er skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen og handler om Sigrid Undsets forfatterskap.
Jeg har lest boken på eBokBib. Papirutgaven er på 190 sider og boken ble utgitt i 2017 på Kagge Forlag. Bokklubben har kategorisert boken under Litteraturvitenskap. Jeg likte boken, veldig, veldig godt.
Boken til Kristin Brandtsegg Johansen er for meg en «teaser» - jeg får lyst til forkaste alle planer om bøker jeg skal lese, og kaste meg over biografiene om Sigrid Undset som står i bokhylla – både leste og uleste. Lese bøkene Sigrid Undset har skrevet. I første omgang romanene som står i bokhylla, Jenny og Våren, som jeg har lest flere ganger. Jeg har lånt og lest trilogien om Kristina Lavransdatter og Fru Marta Oulie år tilbake, og før jeg startet med bokbloggen. Den eneste boken som jeg har lest og skrevet om på bloggen, en bok som indirekte handler om Undset, er boken om mannen hun var gift med og skilte seg fra:
Sigrun Slapgard: Maleren - en roman om Anders C. Svarstad
Jeg likte boken til Slapgard, og ble kjempebegeistret over boken til Kristin Brandtsegg Johansen. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper den. Jeg velger å avslutte omtalen med et sitat fra boken til Brandtsegg knyttet til romanen Jenny;
«Etter at Jenny kommer ut, blir hun invitert til å delta i en spalte om hva forfattere mener om sine egne bøker. Sigrid Undset takker ja, men tar forbehold om at hun ikke vil svare på anmodningen om å komme med en anvisning for hvordan boken bør leses. Hun tilføyer ganske skarpt at hvis en forfatter ikke har lyktes med å skrive inn de tankene hun som kunstner ønsker å dele med leseren, så er boken mislykket, og da hjelper det ikke å komme med tillegg og fortolkninger. Hvis en bok blir misforstått, ikke fordi den er uklar, men fordi leseren er fremmed for bokens forestillingsverden, nytter det ikke at forfatteren løper etter og forklarer, utenfor boken ramme, for å komme til forståelse med leseren. Bokens forestillingsverden er forfatterens, og han eller hun kan bare tale ut fra den.
Likevel vil hun si noe om den følelsen boken er skrevet ut fra, og det var en følelse av «at det er en deilig og farlig tid vi lever i. De bånd som tidligere tiders sosiale vedtekter, nedarvede religiøse forestillinger og offisielle moral la på det enkelte individ, er redusert til et minimum.» Så gjentar hun den samme devisen: »Man kan i alle fall vanskelig skyte skylden for sine ulykker på dem, og hvert menneske bærer i vår tid selv ansvaret for sitt liv, dets ære og dets skam, i så høy grad som ikke har været tilfelle i mange generasjoner.»
Jeg tenker av og til på hvordan den mørke årstiden hadde vært uten at vi feiret jul her oppe i nord. Det jeg hadde savnet aller mest, er alle lysene på trær og inne i husene. For når januar kommer og lysene forsvinner, synes jeg det blir stusselig. Det syntes jeg også da jeg var barn – derfor forhandlet jeg meg frem til at juletreet ikke skulle tas ned før i midten av januar. Selv om jeg fortsatt synes at juletreet er en flott tradisjon, hadde det enda større betydning der jeg vokste opp – et sted det ikke fantes trær og der det var mørketid.
Oddgeir Bruaset, kjent fra NRK-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, har skrevet en bok som jeg tror mange vil ha glede av å lese: Du Grøne, glitrande – ei hyllest til juletreet.
Fra bokens forord:
«Juletreet er ikkje gammalt. Likevel er det blitt vart mest samlande julesymbol. Tradisjonen oppstod i grenselandet mellom Tyskland og Frankrike tidleg på 1500-talet, og til oss kom det først for knapt 200 år tilbake. No lyser det i alle stover, i alle hagar og alle tun. Frå tidleg i november fyller det handlegatene og kjøpesentera. Det ville ikkje ha blitt ei retteleg jul utan juletreet.
Men korleis begynte det? Kvar vart den første grana reist, og kvifor skjedde det? Korleis vart treet teke imot da det kryssa grensa til Noreg? Og korleis har det fått den posisjonen det har i dag? Det er slike spørsmål denne boka prøver å gje svar på. Og lat det vere sagt, historia om juletreet er spennande og full av overraskingar.»
Jeg er helt enig – en jul uten juletre hadde vært stusselige greier. Og denne boken gir oss historien om juletreet. I tillegg får vi mange gode historier i kjent Bruaset-stil. En av historiene er om da Shetlands-gjengen var hjemme i Norge og hentet juletre til Kong Haakon da han oppholdt seg i London under 2. verdenskrig:
«Historia om juletreet, kongegåva frå vest, har noko å seie oss. Ho fortel om eit folk som heldt kongen sin høgt, og om ein konge som elska folket og landet sitt. Men ho fortel også noko anna. Ho fortel at alt under krigen var juletreet blitt vårt kjæraste, mest håpefulle og samlande julesymbol. Et halvt hundre år tidligare visste ikkje alle nordmenn kva eit juletre rettelig var. «
Boken er illustrert med masse flotte bilder. Den kan være en fin julepresang. For meg har det å lese denne boken fått meg til å sette enda mer pris på juletre-tradisjonen.
Sist sett
