Bokelskere.no

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette var krim etter min smak, med høyt tempo, likandes heltinne, troverdige bipersoner og saftige dialoger med humor og snert. Og midt inni, et rettssaldrama det lukter svidd av. I tillegg er plottet intrikat og grøssende spennende med en finale i tidenes verste storm … Joda, det er mye av det meste der borte …
For ikke å glemme noen riktig så rørende scener og en akkurat passe liten dæsj romantikk oppi det hele.
Men så er det disse amerikanerne, da. Og sluttscener. Og våpen. Jeg hadde en liten passiar med min partner in crime, fruen altså, da jeg var midt i boka, der jeg sa at hvis forfatteren klarer å holde seg unna en rykende pistol i sluttscenene blir dette knallbra!
Tror du han klarte det?

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jeg strever med premissene for u-svingen i boka, hovedvendepunktet, Stellas valg. Men når jeg velger å legge innvendingene til side og lagrer de bakerst i hjernebarken, da lysner det adskillig.
Fordi historien Bjerkli forteller er sterk. Hun vil noe med det hun forteller. Det er en tydelig retning i historien om Stella. Løvetannjenta som møter løvetanngutten. Om oppvekst i karrig jord. Om lidelse og mishandling. Om kjærlighet. Og om barnet. Det umistelige. Det som endrer Stella fra løvetannbarn til såret løvinne.
Rundt dette er Bjerkli knakende god, som om hun skriver med et rødt, bankende hjerte utenpå kroppen.

"Etter innspillingsperioden ba regissørene om å få snakke med dronningen, i en samtale som kunne brukes som kommentarspor til dokumentaren. Hun sa ja. Noe av det siste hun sier i filmen, er kanskje det eneste stedet der hun røper en viss uro over den yngre generasjonen som er fanget i sine egne intriger og ikke forstå at de må ta vare på familiebedriften.
«Hvis du lever denne typen liv», sier dronningen. «som er slik folk pleide å leve, så lever du for tradisjonen, for kontinuiteten. Jeg synes det er noe trist ved at folk ikke lenger tar på seg jobber for livet. De prøver forskjellige ting hele tiden. For min del vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre om to måneder. Allerede nå vet jeg mye om hva som skal skje neste år. Og jeg tror det er dette de yngre familiemedlemmene synes er vanskelig – den regimenterte siden av det.»

Sitatet over er fra kapitlet Det fryktelige året i boken Årene med Elizabeth skrevet av Inger Merete Hobbelstad som ble utgitt på Kagge Forlag i 2019. Det fryktelige året, eller «Annus Horribilis» som dronningen sa i sin tale i anledning hun hadde sittet førti år på tronen, fire dager etter brannen på Windsdor Castle, var 1992.

Mer om denne boken i et innlegg på bloggen min her - link

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En Elling som er mer i vater enn på svært lenge.
Og med et prosjekt på gang. Et litteraturprosjekt. Han har valgt seg ut boka «Lanzarote» av Michel Houellebecq. En kort roman på 10 kapitler og 78 sider, hvor han vil lese ett kapittel om dagen, for så å notere ned sine betraktninger rundt det han leser.
Noe han forøvrig gjør grundig.
Men en liten tildragelse gjør det hele litt komplisert. Han nevner prosjektet for enkefruen som blir så begeistret siden hun og hennes kjære avdøde ektemann Sigurd var på den øya i sine yngre år. Og de avtaler, slik de ofte gjør, at hun skal få låne boka når han er ferdig.
Men så viser det seg at «Lanzarote» er noe helt annet enn en reiseskildring, og blant mye annet inneholder noen brennhete sex-scener mellom bokas hovedperson Michel, og de tyske lesbene Pam og Barbara.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Hvordan blir denne miksen, da?
Svært blandet vil jeg si!
Lærerikt og interessant om tweed.
Gode oppvekstbeskrivelser som gradvis glir over i det melodramatiske når barn blir ungdom. Og elskere. Med en tøtsj av Romeo og Julie.
Fine naturbeskrivelser fra Hebridene, dog noe matte og gjentakende i uttrykket. På autopilot?
Passe dekadent fra en moteverden litt ute av vater.
En usedvanlig blass fransk etterforsker med den obligatoriske utålelige sjefen.
Samt en stoisk George Gunn.
Som krim?
For det første så er det lite av det, og det lille som er er nedslående dårlig.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det kan kanskje høres mye ut med 464 sider der historien foregår på innsiden av hodet til denne jenta/kvinnen, hvor det hele tiden kvernes ubønnhørlig på det samme temaet.
Men Kate Elizabeth Russell skriver så overbevisende godt at du ikke tviler ett eneste sekund på Vanessa. Ikke som søkende ungjente, og definitivt ikke som voksen kvinne der hun kaver rundt i sitt eget mørke, i en runddans mellom jobben, fylla, psykologen og tilfeldig sex.
Og telefonsamtaler.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det kan virke som at hver eneste krimbok må overstige 400 sider. For enhver pris. Denne er på 422. Og det er alt for mange. Plottet er forsåvidt greit skrudd sammen, men boka skriker etter en redaktør som bruker strengestemmen og sier at nå må du luke kraftig der historien står og slurer på tomgang.
For hadde boka hatt noe mer substans i midtpartiet, mer temperatur, en tydeligere retning. Da kunne dette ha blitt riktig så fornøyelig lesning. Fordi både begynnelse og slutt var det futt i, og miljøbeskrivelsene fra Lerviken er gode og levende.

«I en bjørkelund øst for Kirkenes mellom Elvenes og Jarfjord ligger Boris Gleb. Når Fader Tshikoldin ringer til gudstjeneste i kalde, klarer vinterkvelder, og vinden kommer fra sydvest, hører Kaare klokkene i den lille russiskortodokse kirken med de fremmedartede løkkuplene. Han facineres av sølvtonene i klokkeklangen, og han tenker på de gangene han har fått bli med morfar dit og hilse på Fader Tshikoldin, den russiske presten der nord før revolusjonen. En gjestmild patriark som liker brennevind, og er glad i sin lille, tykke kone og sine mange barn. Rundt den lille rødmalte kirken med løkkuplene står lave stuer, som skoltesamene bor i. – De var som andunger rundt moren, tett i en mørk flokk i den svarte Finnmarksnatten, skriver Kaare siden om husene i Boris Gleb.»

Sitatet over er fra boken Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen. Boken ble utgitt i 2007. Utgaven jeg har kjøpt og lest er tredje opplag fra 2010. En utrolig flott bok der naturlig nok bildene til Kaare Espolin Johnson har fått stor plass.

«-Livet har vært som en billedbok for meg, sa Kaare første gangen jeg møtte han. Det var en vinterdag i 1982 i Svolvær, og jeg skjønte at det var jo nettopp hva bildene hans handler om, - livet, - det livet han levde. Bildene til Kaare Espolin bygger på hans erindringer og assosiasjoner. Om noe han enten hadde opplevd selv, eller blitt fortalt av andre. Episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk, og festet seg hos han gjennom et langt kunstnerliv. Han fortalte meg om det bakenforliggende i bildene sine, om hva som skjuler seg bak de syv blåner, og om lengsel, som noe godt. Og han kunne også ta seg frihet til å dikte i bildene. Der han mente det var på sin plass. Hvor mange forskjellige bilder Kaare skapte? Jeg tror ikke han viste det selv.»

Om bildet på bokomslaget:

«En dag vandret vi barn langt over grensen. Reinmosen lyste merkelig i vårlyset, og småtjønnene speilet trofast av månesigden…Tenkte også på den gamle, vakre tro at hver menneske har et godt fylgje. Derfor laget jeg denne gutten lys, med drømmen i seg, skriver Kaare om dette motivet, som får tittelen Vårnatt på fjellet og senere Vårnatt, men som blir hetende Fylgje.»

Boken er presentert slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:

«I denne boka om Kaare Espolin Johnson (1907-1994) er det bildene som danner utgangspunktet. Forfatteren forteller om Johnsons liv og kunst i tekst og bilder. Johnson vokste opp i Finnmark og han utviklet sitt eget utrykk og sin egen teknikk, på tvers av alle ismer og moteretninger. Av den svarte billedflaten risset han frem lyset som han lot naturen og menneskene stige ut av. Bildene bygget på hans egne erindringer og assosiasjoner, episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk og festet seg hos ham. Denne utgaven utgis i anledning hundreårsmarkeringen av kunstnerens fødsel. Med registre over viktige årstall for kunstneren, utstillinger, bilder i Nasjonalgalleriet, illustrasjoner, dekorasjoner, stipend og priser.»

Omtalen over treffer veldig godt hva angår bokens innhold. Jeg kunne lite om Kaare Espolin Johnson som person og livet hans. Det samme gjelder hans kunstneriske virke. Når man leser slike bøker, er det ofte tanken kommer om hvordan livet til vedkommende hadde blitt om det og det ikke hadde skjedd i livet deres. Tanker som av og til er til stede om eget liv.

En periode av livet til Kaare Espolin Johnson som var med på å forme livet hans, er hvordan han opplevde å gå på middelskolen i Bodø dit familien flyttet i 1919. Han lengter tilbake til Finnmark, og særlig til Jarfjord, morfarens gård i Sør-Varanger. Kaare blir gjort narr av på grunn av dialekten. Plassert på bakerste rad. Brillene han gikk med hadde minus åtte. Men det er ikke nok til at han klarer å følge med på fremme på tavlen. Kaare er også uvillig å gå med dem fordi han blir mobbet og kalt for Brille-Jesus.:

«Lærerne på Bodø middelskole mener Kaare er evneveik. At han ikke er istand til å se hva som står skrevet på tavlen, er det ingen som bryr seg noe særlig om. Det kommer heller ikke på tale å flytte ham fram på forreste benk, for der skal de flinkeste elevene sitte. Kaare har vanskelig for å konsentrere seg om undervisningen. Han lar førstegradsligningen seile sin egen sjø og får timene til å gå ved å tegne båter, hav og fjell i regneboken. Lærer Fladmark rister oppgitt på hodet: - Du Kaare jeg får nok putte deg i en eske og sende den som pakkepost tilbake til Jarfjord, - merket UBRUKELIG:»

Kaare får til slutt sin middelskoleeksamen som privatist. Karakteren T (tilfredsstillende) i tegning er han misfornøyd med.

«Under en vinterstorm bryter Bodøs el-forsyning sammen. Hele byen ligger i mørke. Hjemme i Fredensborggården sitter Kaare i den halvopplyste stuen og lytter på stormen som herjer derute. Et stearinlys kaster underlige skygger over tegneboken som ligger foran han på bordet. Han får en idé, river løs et av arkene og holder det inntil flammen, til den hvite papirflaten er dekke med sot. Med en stoppenål han låner av sin mor, skraper han i det sorte. Slik maner han fram lyset, spinkelt og svakt, der han arbeider seg sakte ut av mørket, med tynne små streker mot det hvite. For han er det en helt ny måte å tegne på. Og han opplever at den er som skapt for hans dårlige syn. Det fødes en billedkunstner i Bodø denne kvelden. Men det vil ennå gå noen år før Kaare erkjenner at dette skal bli hans måte å uttrykke seg på.»

Kaares levde et godt liv selv om det svake synet satte grenser for han. Økonomien var ikke den beste for han og familien i begynnelsen av livet. Det er fristende å tenke om han hadde blitt den store kunstneren han ble uten det svake synet. Det er lett i så måte å sammenligne Kaare Espolin Johnson med en annen stor kunstner, Kjell Aukrust som jeg skrev om i foregående innlegg. Aukrust var det man i dag kaller for skoletaper, mest sannsynlig på grunn av dysleksi. Tankevekkende med tanke på hva disse to skapte og kunsten de har etterlatt seg.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En sakteflytende krim, dette, der ørsmå drypp fører historien framover. Først og fremst gjennom Theas handlinger og tanker, men også stadige tilbakeblikk til 1986. Fortalt i stemningsfulle bilder, litt spøkelseshistorie-aktig, sånn som gjør at noe ligger og dirrer. Og omgivelsene og persongalleriet skulle være mer enn nok til å holde spenningen ved like. Slott med vollgrav, store, dype, mørke skoger, trær med hemmeligheter inni stammen, illeluktende grønskete vann fullt av insekter og småkryp, tordenvær og strømbrudd, sorte hingster på nattlige ritt, og stormfull kjærlighet. Thea med mørke hemmeligheter som ingen skal få vite om. Streng svigermor som styrer hele bygda, smådement svigerfar, ektemann som viser en stadig mindre hyggelig side, ektemannens hemmelighetsfulle barndomsvenner som kommer tilbake for å feire åpningen av restauranten, minner som rives opp og ikke tåler dagslys. Pluss en vaskekte greve. Og så (trommevirvler), den store middagen der alle er samlet. Alt ligger til rette for en storslagen slottskrim.

Det var sårt å lese romanen om en familie som lever tett, skiller lag og møtes igjen mange år senere noen dager i julen fordi moren vil selge barndomshjemmet. Mange kan kjenne igjen i det minste noe av det som er tema i romanen. For meg som i 2016 var i det området i Irland som hendelser er hentet fra, skaper romanen klare bilder. Ikke minst fra The Cliffs of Moher, som bildet jeg innleder innlegget med.

Romanen omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte boken:

«Julegjenforening
I Enrights mesterverk av en roman, Veien ved Boolavaun, møter vi familien Madigan. En gåtefull far, en skikkelig matriark av en mor og fire søsken med hver sine historier. Søsknene har skapt seg et liv i ulike deler av verden, og familien har ikke møttes på mange år. Moren har egentlig ikke savnet det, men nå som faren er død, sitter hun alene igjen i et tomt hus. Hun bestemmer seg brått for å selge, men først skal familien gjenforenes i barndomshjemmet til en stor familiejulefeiring.
Barndom til salgs
Å samles mellom barndommens vegger setter i gang et ras av følelser. De utflyttede søsknene føler at det forestående salget av huset kommer til å utslette barndommen deres, at det er deres personlige historie som legges ut for salg. De må finne tilbake til hverandre og hvem de egentlig er.
*Veien ved Boolavaun er en fortelling om splittelse og familiebånd, selvopptatthet og medfølelse, den handler om hullene i menneskenes hjerte og hvordan vi lærer å fylle dem.»

Veien ved Boolavaun er en god roman. Men det var etter å ha lest den ferdig jeg kan mene det.

Det var en god start med et utdrag fra familiens liv i 1980. En mor som blir liggende i flere uker fordi sønnen Dan har bestemts seg for å bli prest. Så kommer fortellingene om hva som har skjedd med de fire søsknene. 1991; Dan som bor i New York og et utsnitt av hvordan aids epidemien påvirker livet til de homofile. Dan er ikke blitt prest. Hva skjedde på veien dit? Hva er linken til hans tidligere liv?

Jeg liker romaner med løse tråder. Men underveis var det mye jeg savnet opp mot det jeg leste som skulle være bokens hovedtema. Sitter her og tenker at jeg burde lest boken om igjen. At jeg kanskje var for uoppmerksom da jeg leste det første kapitlet. Konsentrasjonen er ikke den beste for tiden. Det kan ha påvirket leseopplevelsen underveis.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Liker du det mørkt?
Da vil du elske dette!
Her er ikke mange solgløttene å oppdrive, hverken i de menneskelig sinn eller i det forblåste landskapet. Og når det går riktig forferdelig ille, og du tror at bunnen må være nådd. Da kan du ta deg faen på at det går enda dypere ned. Så gjennomført dystert at det er en ren fryd.
Men midt oppi alt mørket er det en språklig eleganse og kraft, krydret med en fandenivoldsk humor og et persongalleri formet av størknende lava. Så helt på kanten at jeg blir sittende med et fårete glis rundt kjeften mens jeg beveger meg fra den ene galskapen til den neste.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jeg flytter forfatterens første spørsmål inn i rettssalen der jeg som juryformann feller følgende kjennelse:
Juryen svarer med mer enn seks stemmer ja på spørsmålet om dette er spennende underholdning.
Det fordi Espen Skjerven har skrevet en krim med stort tempo, stadig nye overraskelser og tilstedeværende spenning hele veien igjennom.
Mest imponerende er åpningsscenen fra rettsalen, her er forfatteren utvilsomt på hjemmebane. Og det er slett ikke verst når historien går over til å bli en mer konvensjonell politikrim heller.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Når man starter på en debutantkrim som er en fem hundre siders murstein, er det med en viss spenning – og en aldri så liten dose skepsis …
Men skepsisen forsvant like fort som en utepils en solskinnsdag.
Fordi Tina Frennstedt har snekret sammen en underholdende, spennende og velskrevet krim der saken fra fortiden glir sømløst sammen med nåtidens sak, og der intrikate handlingstråder styres med sikker hånd.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Litt oppvekstroman, litt kjærlighet, litt mystikk og en dæsj spionthriller. Skrevet i et svært vakkert og elegant språk, dannet og forfinet, og ikke minst – erkebritisk. Første halvdel griper absolutt hardest tak i meg, der Nathaniel lever et merkelig natteliv sammen med en avdanket bokser med tilnavnet Lynet. Et natteliv i beste fall på kanten av loven.
Andre halvdel er en langsom søken etter hva som egentlig skjedde med moren under krigen, og en leting etter hva som kunne ha skjedd hvisomattedersom han hadde gjort a i stedet for b. Denne delen blir for vag for meg. Litt som å vandre rundt i et tåkete landskap uten å vite hvor man er, og enda mindre hvor man skal.

Hei, ja, det var fint skildra, og stemmer veldig godt med mi eiga kjensle for romanen. nydeleg! Marit Tusvik er ein mangfaldig og god forfattar som fortener fleire lesarar. Kan anbefale Sigrid Finne om du ikkje har lest den. Ho er god på nynorsk også.