Jeg skal forsøke å lese så mange som mulig av romanene som er nominert til prisen jeg omtalte i dette innlegget før juryen begynner å diskutere: P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte
Den første romanen jeg har lest som er nominert er Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn. Ikke mange sider, 173, men den inneholder en sterk historie. Den handler om Isak på 10 år som opplever omsorgssvikt, og historien er fortalt ut fra Isaks synsvinkel:
«For ikkje så lenge sidan var det ei dame som ringde på, og mamma kviskra at det var Jehovas vitne. Vi huka oss ned under kjøkenvindauga, og eg var så redd for å røpe oss at eg heldt pusten. Eg hadde sett bilen hennar stanse ute på tunet. Det var ein gammal bil som bråka mykje, og eg fekk eit glimt av henne før ho kom bort til ytterdøra vår. Håret hennar var lyst og krøllete, det var noko kjent med henne, men mamma drog meg bort frå vindauga, kviskra at det var Jehovas vitne. Etter kvart høyrde vi stega hennar utanfor, og plutseleg kvapp vi til då ho banka på vindauga. Hadde ho sett oss? Ho ropte også eit eller anna, og eg tenkte at dette hadde ikkje Jehovas vitne gjort før. Etter ei stund gjekk ho, og eg såg ho sette seg i bilen. Det var så vidt eg torde å kike ut gjennom den vesle sprekken i gardinene i stuevindauget. Ho køyrde den raude bilen ut av tunet, men då ho svinga ut på vegen, stoppa bilen. Som om ho stod der og såg bort på huset vårt. Eg dukka ned igjen og heldt pusten, sjølv om ho var eit stykke unna, sjølv om ho sat i bilen. Har ho køyrt? spurde mamma.
Eg rista på hovudet. Mamma sat framleis på kjøkenet, på den same plassen. Så ringde telefonen og vi kvapp igjen. Mamma såg mot telefonen, men Iét han berre ringe.
Kven er det som ringer? kviskra eg.
Ingen, svara mamma. Eg kika ut igjen gjennom glipa i gardina og bilen stod der framleis. Og eg fekk plutseleg ei kjensle av at det var dama i bilen som ringde. At ho stod der borte på vegen og såg bort på huset vårt og ringde. Kva var det med Jehovas vitne? tenkte eg. Dei hadde kome så ofte hit den siste tida.»"
Moren til Isak vet selvsagt at det er barnevernet som ønsker å komme i kontakt med henne, mest sannsynlig på grunn av bekymringsmeldinger barnevernet har mottatt. Moren ligger mesteparten av dagen i senga på soverommet bak lukkede gardiner. Når hun kommer ned på kjøkkenet ber hun Isak gå ut fordi hun trenger tid alene:
«Eg går ut av huset, lukkar døra roleg. Mamma likar ikkje at det bråkar, ho får så vondt i musklane av det. Og viss ho får vondt i musklane, så kan ho få hovudpine. Og viss ho får hovudpine, må ho gå på rommet sitt og trekke gardinene for og ligge der i mørket i fleire dagar. Då må det vere heilt stille. Eg må sitte i stua og sjå på tv utan lyd. Men av og til kan det vere greitt at lyden er av. Spesielt når det er skyting og slåsting. Å sjå på skyting og slåsting utan lyd går fint. Det gjer meg ingenting. Heller ikkje at det er mykje blod.»
Noen dager krever moren at han er hjemme fra skolen:
«Eg pakkar skulesekken. Men så høyrer eg steg i trappa. Eg blir ståande ved kjøkenbordet og lytte. Skritta til mamma kjem nærare og nærare, og snart opnar døra inn til kjøkenet seg.
Du må bli heime i dag, seier mamma. Eg føler meg ikkje så bra. Er det greitt, guten min?
Eg slepper taket i sekken og nikkar.
Så fint, guten min. Kan du finne litt mat til meg?
Eg nikkar igjen. Eg hentar fram ein tallerken og går inn på spiskammerset, hentar fram pålegg og mjølk. Mamma set seg ved bordet.
Set deg, du Og, Isak.
Eg gjer det, sjølv om eg allereie har ete.
Mamma smører brødskiva og et utan pålegg. Det glinsar smør av leppene hennar.
Veit du korleis eg helst vil døy? spør mamma plutseleg.
Eg ser på henne og ristar på hovudet.
Aller helst vil eg berre slokne, seier mamma og tygg.
Slokne? spør eg.»
Utenom en klassekamerat, Yardan, Harald på butikken som lar Isak handle mat på krita, og den tause og tilsynelatende ensomme naboen, er det ingen som ser Isak:
«Han kom til bygda for omtrent eit år sidan, då eg gjekk i fjerde klasse, og kvar gong eg ser han, så er han aleine. Han er nesten slik som eg. Eg er også mykje aleine. For mamma vil ikkje ha besøk. Ho vil at det skal vere henne og meg. Det er best slik, seier ho.»
Når læreren spør Isak hvorfor han ikke kom på skolen, svarer han at han måtte hjelpe moren. Læreren sier at hun har forsøkt å ringe moren, men at hun ikke tar telefonen. Hun ber Isak ringe henne.
Kan Line, kjæresten til naboen som dukker opp, utgjøre en forandring for Isak?
Absolutt lesverdig om 22 juli og tida etter der Lara slit med å finne sin eigen veg.
Hmm.. dette vart hakket for privat for meg sjølvom Magnus Takvam også skriv om diktinga til Marie. Aboslutt lesverdige parti, men litt uforløyst
«22-10-2009
Var så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper det.»
Sandefjord kvinnefengsel ble nedlagt 1. mars 2019 jf denne artikkelen: I dette fengselet sonet Vigdis Hjorth en dom. Med 2,2 i promille satte hun seg bak rattet og ble tatt for fyllekjøring. Hvor alvorlig 2,2 i promille er, forstår man når over 1,5 i promille gir de fleste problemer med hukommelsen, og hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Straffen for Vigdis Hjorth ble 30 dager i fengsel, inndragelse av kjørekort i tre år og en bot på 50 000,-. Opplevelsen ble det en bok av: 30 dager i Sandefjord som ble utgitt i 2011 som sitatet over er hentet fra.
Jeg synes romanen er en av de beste jeg har lest av Vigdis Hjorth med et tema som er tankevekkende på mange måter. Hovedpersonen og fortellerstemmen er Tordis:
«Skrev ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen, Ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget seg opp, nå skulle det gjennomføres.»
Forlagets omtale av boken:
«I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.»
Til slutt en av refleksjonene Tordis (Vigdis 😊) gjør seg:
«Var ikke vant til å være sammen med folk hele dagen. Var blitt forfatter for å slippe å være sammen med folk hele dagen, slippe å hilse på folk jeg ikke vil hilse på, slippe å ha en sjef og slippe å stå tidlig opp om morgenen, for ikke å skylde noen noe. Var blitt dramatiker for å kunne skrive og for å kunne ta en øl når jeg var ferdig med å skrive, og så hadde jeg havnet her. I en underlig, relativt liten trebygning det er vanskelig å orientere seg i. Men det var i hvert fall ikke familiært, ikke noe «hjemmets fire vegger», ikke noe «familiens skjød» som det av en eller annen grunn heter sammen med «lune rede» eller «lune favn». Det er så mange ting det er vanskelig å rømme fra, jeg har virkelig prøvd. Befant meg heldigvis ikke i noen familiær konstellasjon, i et mindre klamt fellesskap, underlig, men mindre tett enn i familien, med flere folk enn i en familie og uten forventning om kjærlighet. Som mennesker på en lengre busstur i ørkenen hvis et hjul punkterer, som på et pensjonat på fjellet hvis det er snøstorm, veiene stenges og strømmen går. VI er den gjengen som betjentene kaller «jentene», sørlandsbetjenten «jentan», ikke riktige kvinner, mange nok til å kalles en flokk. Jeg kan gå til toalettet om natten og vite at det bak dørene sover andre, og at nede i vakta er noen våkne, alltid, som jeg kan gå til hvis jeg får det plutselig vondt. Jeg har det ikke akkurat vondt, jeg kjenner og kjenner etter. De sover bak dørene, og jeg behøver ikke være nær dem eller knytte meg til dem, jeg er på en måte fri. Det er avhengigheten som gjør menneskene ulykkelige. Overleve tredve dager og så dra.»
«Og hvorfor går De da som katten om grøten ?»
«De tror jeg bare slår slag i luften for moro skyld? Og De ergrer Dem over det? Men det er ikke løse slag. En gang kom jeg i embeds medfør til en arkeologisk ekspedisjon — og der lærte jeg noe. Når noe kommer fram i løpet av en utgravning, blir alt omkring det tatt bort, meget forsiktig rundt hele gjenstanden. En fjerner den løse jorden, og skraper hist og her med en kniv, inntil endelig tingen er der uten noe annet, ferdig til å tegnes og fotograferes, uten noe som skjemmer og forstyrrer. Det og det jeg har prøvd å gjøre — få bort alt utenforliggende så vi kan se sannheten — den klare, nakne sannheten.»
Jeg er nå halvveis i mitt leseprosjekt der ti bøker er kjøpt og leses med grunnlag i dette TV-programmet Hundre blodige år.
Agathas tredje roman i 1936 var Death on the Nile (Mord på Nilen). 1 1933 hadde hun seilt oppover elven med Max og Rosalind, og året etter publiserte hun en Parker Pyne-novelle, «Death on the Nile», om et giftmord om bord i en passasjerdamper. Planløsningen om bord er avgjørende for hvordan mordet begås og gåten løses. Da boken ble filmet i 1978 hadde produsenten problemer med å finne en damper som stemte med S/S Karnak. Både boken og filmen ble suksesser. Peter Ustinov spilte Poirot i seks spillefilmer. I 2020 ble boken filmatisert med Kenneth Branagh som Poirot.
Historien handler om Linnet Doyle som har giftet seg med venninnens elsker. Paret reiser på bryllupsreise til Egypt. Venninnen som fortsatt er besatt av elskeren dukker opp. Kjernen i boken er trekantforholdet. Om svik og hva man gjør for kjærligheten. Denne gangen er personene i handlingen fanget på et cruise på Nilen. Linnet blir funnet drept på lugaren. En av passasjerene er Hercules Poirot, Det er et stort persongalleri der flere har motiv for å drepe den styrtrike og smellvakre Linnet.
Ein god debutroman med handling frå eit fiktivt kongedøme.
Kari Gjønnes Folvik som svar til Lillevi :
19:47, 22. desember 2021 Diskusjon: Bokelskeres tyske favoritter
I tillegg til dei som er på lista vil eg anbefale følgande nyare omsett til norsk frå tysk: Stanisic: Der du kommer fra. S fekk den tyske store bokprisen i 2019 for denne ( Deutscher Buchpreis). Om å koma som flyktning til Tyskland, menneskekunnskap, språkleg bra omsett.
Herta Müller: Pustegynge. Kanskje den lettast tilgjengelege av Nobelprisvinnaren, men absolutt ikkje lett i innhaldet.
Rothmann: Å dø om våren. Frå 2 verdskrig om ein ung mann som blir sendt som kanonføde på slutten av krigen, men og ein fin kjærleiksroman.
Må ha med klassikaren VEGGEN av østerrikske Marlen Haushofer. Eksistensialistisk, også filmatisert med uforllknelege Martina Gedeck.
Bok nr 2 om Birgitte Solheim. Eminent skrive.
Fantastisk! Eg trudde dette var ei bok ein traumatisk fødsel, og det er det OGSÅ,. men forfattaren maktar å sette det personlege inn i ein samfunnssamanheng på ein unik måte, noko liknande har eg aldri lest. Nybrottsarbeid. Og ei rik bok også språkleg, og faktisk også med burlesk humor innimellom
Tone H siterer Øst for den store bre av Helge Ingstad
08:52, 21. desember 2021 Ingen har det som favoritt.
Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.
Les denne! Du ser plutseleg verda med andre augo! Grue klarer å skrive om funksjonshemming med innsikt og varme og set ting i samanheng på ein unik måte.
Det var tilfeldig at jeg kjøpte boken til Sigmund Falch Ingen fridde i Jølster. Jeg har lest om bøkene til Sigmund Falck før, men aldri lest en før nå.
Bokklubben omtaler boken slik:
«Sigmund Falch lager helt annerledes og usedvanlig morsomme bøker der gamle og tilsynelatende trauste fotografier får nytt liv, fordi de får følge av overraskende og tidvis absurde tekster. I denne utgaven fortsetter Falch sitt viktige arbeid med å samle inn og kommentere bilder fra en svunnen tid, slik at deres hele og fulle mening kommer frem i lyset. Den utrettelige forfatteren har trålet arkivene på Nasjonalbiblioteket og flere museer på jakt etter blinkskudd, og vi kan bare fastslå at fangsten er imponerende!»
Til bildet som er på forsiden er teksten:
«Far var gretten etter nok en bomtur til Jølster. Systrene mine var fremleis ugifte»
Teksten har ingen sammenheng med bildet. Jeg forstår derfor ikke Bokklubbens omtale om at tekstene medfører at bildenes hele og fulle mening kommer frem i lyset.
Det er en morsom bok selv det ble litt absurd for meg innimellom. Boken jeg har kjøpt og lest er utgitt i 2012, og Sigmund Falch har utgitt tilsvarende bøker både før og etter 2012. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese flere av bøkene.
I et intervju med VG, i forbindelse med utgivelsen av romanen Er mor død som ble utgitt i 2020, siteres Vigdis Hjorth; «
«– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.
– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:
– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.»
Romanen Hva er det med mor starter slik:
«Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om.»
En modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth er min konklusjon etter å ha lest den.
Tilfeldig leste jeg i A-magasinet en artikkel med tittelen «Den perfekte mor. Hun gjør alt for datteren sin. Blir hun en dårlig mor hvis hun gjør litt mindre?» Der skriver Hedvig Montgomery at vi alltid er våre barns forbilder. Hvordan lærer barn å ta vare på seg selv; sette grenser og leve et balansert liv. Jo, ved å se på det vi gjør.
Mari i romanen kan neppe sies å ha et forbilde i moren. Men Vigdis Hjorths tema i romanen berøres av Montgomery:
«Barn trenger ikke at foreldrene deres er perfekte, eller at de alltid er påkoblet, forståelsesfulle og kjærlige. God nok omsorg innebærer å håndtere det som skjer når det skjer. Det er lov å ikke være på topp hele tiden, sier jeg til mor.»
«Både i tegninger og tekster røper han sitt behov for nærhet. Han har aldri tydd til store formater, kunstnerisk verdi måles ikke i kvadratmeter. For så vidt har han hele sitt liv arbeidet med miniatyrer, tegninger på en bokside eller enda mindre. Men det gjorde Werenskiold og Kittelsen også, og deres bilder av troll og nøkk er gått inn i vår nasjonale bevissthet. Aukrust har tatt tråden opp og på sin måte gitt like bestående uttrykk for vår nasjonale arv. Ofte er tegningene i bøkene hans betraktet som akkompagnement til teksten. Men ofte er det i virkeligheten tvert imot! Derfor skal de her løftes frem og vise sin egen bærekraft.
Få norske kunstnere forener ordets og bildets kunst som han. Man kan lett feilvurdere ham fordi tegningene er små og tekstene korte. Men det er et grep, en følge av selvkritikk og økonomi, der han så å si kondenserer inntrykkene til det minst mulige. Det er som i lyrikken: Få ord øker tyngden i hvert enkelt.
Ikke for ingenting valgte Kjell Aukrust den strengeste av alle former for billedkunst: tegningen, som ikke tåler ett eneste feilskjær fordi intet kan repareres eller males over. Og det ved siden av en novellistisk, iblant poetisk form der stramheten ikke merkes under den livlige varmen fordi det er meningen at den ikke skal merkes.
Det store i det små og det små i det store, det er Kjell Aukrusts verden. Han er både i teksten og tegningene, der har han tegnet portrettet av seg selv — bedre enn noen annen kan gjøre det!»
Det var i boken jeg skrev om i innlegget: Biografi om Kjell Aukrust av Sigmund Løvåsen – om livet til en multikunstner og et sammensatt menneske jeg leste om kunstboken Galleri Aukrust av Finn Jor. Boken ble utgitt i 1993, dvs at den ble utgitt imens Kjell Aukrust (1920 – 2002) levde. Jeg kjøpte boken brukt på Finn. En skikkelig godbit av en bok.
I mars 2014 skrev jeg dette innlegget om den første boken i den populære Barrøy-serien utgitt i 2013:
"De usynlige av Roy Jacobsen - tenkte på filmen "Sigfred og Ragnar og dei sju strauman" da jeg leste romanen"
Etter det har Rolf Jacobsen gitt ut tre bøker til i serien, og nå har jeg lest bok bok nummer to Hvitt hav som ble utgitt i 2015.
Jeg skriver i innlegget i 2014 at jeg syntes De usynlige er en stillferdig roman. Hvitt hav har et annet tempo.
Året er 1944, det er krig i Norge og vi møter Ingrid jobber på fiskebruket på hovedøya:
«Ingrid lengtet vekk, ut igjen til Barrøy, men ingen kan være på en øy alene, og denne høsten var det verken dyr eller mennesker der, Barrøy lå tom og øde; siden sist i oktober hadde den ikke engang vært synlig, og hun kunne ikke være her på hovedøya heller.»
Ingrid er 35 år. Hun reiser til Barrøy der alt er nedstengt. Foreldrene er døde. Tanten Barbro er på sykehus. Fetteren Lars er flyttet til Lofoten. Ingrid finner flere lik i fjæresteinene. Det Ingrid ikke vet og heller ikke så mange andre vet, er at dette er personer som er omkommet i Rigel»-katastrofen. Hun finner også en hardt såret russer på øya som har overlevd katastrofen. Møtet med russeren skal forandre livet til Ingrid.
Vi følger Ingrid et år frem i tid. Jeg synes boken var spennende, og det var enkelt å leve seg inn i handlingen. Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt. Jeg tenker at jeg leser neste bok i serien Rigels øyne, som ble utgitt i 2017, om ikke lenge.
En av Agatha Christies mest kjente bøker er Mord på Orientekspressen som ble utgitt i 1934 og er en av bøkene jeg har kjøpt og lest i mitt Agatha Christie-prosjekt. Når man leser brevet og det Janet Morgan forteller om Agathas tidligere reiser med Orientekspressen, er det ingen tvil om at hun hentet inspirasjon til romanen fra disse reisene. Handlingen i boken er også basert på en virkelig hendelse. I 1932 ble sønnen til piloten Charles Lindbergh kidnappet og drept.
Hercule Poirot er kalt tilbake til England fra Istanbul. Han reiser med Orientekspressen. Calais-vognen er full av ulike mennesker fra prinsesser til handelsreisende. Om bord møter han amerikaneren Mr. Ratchett, som trenger beskyttelse. Ratchett har mottatt drapstrusler, men Poirot avslår oppdraget.
Ratchett blir drept med mange knivstikk. Toget må stoppe på grunn av snø. Ingen kommer seg vekk.. Alle passasjerene får alibi av minst en av de andre passasjerene. En forbløffende løsning på mysteriet som gir Poirot et dilemma. Jeg har sett boken filmatisert flere ganger. Men husket ikke handlingen. Litt av en historie hun har skrevet, ikke underlig at den er filmatisert flere ganger.
«James Williams heter en mann som tidligere var sjefingeniør her på Googles campus. En dag i 2017 sa han opp, og bestemte seg for å studere filosofi. Han hadde følt seg svimmel, ute av kurs. Williams sa at medieteknologien hadde gjort ham distrahert. Og distraksjonen var ikke normal, han var dypdistrahert. I boken Stand Out of Our Light (2018) hevder han at medieteknologien gradvis tar fra oss alt lys. Han skriver om teknologiens virkning på sansene, hjernen og samfunnet. Først vil søkelyset vårt ryke, skriver han, evnen til konsentrasjon. Så vil dagslyset vårt bli svekket, evnen til å se klart og lyse opp samfunnsmessige beslutninger. Og til slutt vil stiernelyset forsvinne, det lyset vi ser opp mot for å finne håp og retning og som kan gi livet mening.
Williams sluttet i Google for å finne igjen oppmerksomhetens lys.
Det er en motstandsbevegelse på gang nå.»
Boken til Lena Lindgren Ekko - ett essay om algoritmer og begjær som sitatet over er hentet fra, har vært tema i flere program på NRK radio, og det var så interessant å høre på at jeg har lånt den på biblioteket. Aller helst skulle jeg kjøpt boken som ble utgitt i 2021. Omtalen er kopi fra dette innlegget på bloggen min
Forlaget beskriver den interessante og tankevekkende boken som «Et forsøk på å skildre menneskehetens blind date med kunstig intelligens.":
«Ekko var nymfen som snakket for mye. For dette ble hun dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta andre.
På 2000-tallet møter vi Ekko i medieteknologien; i virale memer, skittstormer, hekseprosesser og ekkokamre. Den som får algoritmene på sin side, vinner oppmerksomhetsøkonomiens høyeste trofé: å bli sett. Og Ekkos store kjærlighet var Narcissus, han som druknet i sitt eget speilbilde.
I dette essayet fletter Lena Lindgren politikk, mytologi, psykologi og vitenskap sammen med scener fra Silicon Valley. Ekko er en samtidsdiagnose og en høyttenkning rundt noen av de mest avgjørende spørsmålene i vår tid.»
Denne uka var det flere nyhetsoppslag om Facebooks nye storsatsning, bl. a her:
Bekymret over Facebooks storsatsing: – Har altfor mye makt og innflytelse
«Facebook har satt i gang arbeidet med å skape et såkalt «metaverse». Det kan skape utfordringer både for personvernet og ytringsfriheten, mener eksperter."
Lena Lindgren skriver om satsningen i boken:
«Den materielle virkeligheten synes å gå gjennom et markant statusfall for tiden. Ta den nye smartbrillen til Mark Zuckerberg, som ventelig skal lanseres i 2021. Da han presenterte den, ba han oss om å se for oss en virkelighet med to lag, der «den virtuelle ligger på toppen av den virkelige». Mye av poenget for Zuckerberg er å la oss slippe å snuble rundt i irriterende hardware. «Tenk deg at du har lyst til å spille sjakk», sa han. Istedenfor å måtte gjøre den krevende jobben med å sette opp et fysisk sjakkbrett på et bord, kan vi bare stille inn kontaktlinsene og spille et slag virtuelt. Går vi på gaten i Roma, kan vi få en virtuell guide, og slippe å forholde oss til en fysisk person. VR kan avlaste den fysiske virkeligheten enormt, erklærte han, med barnslig iver. «Tenk på hvor mange ting i livene våre som faktisk ikke trenger å være fysiske. De kan være virtuelle. Tenk hvor mye bedre, rimeligere og mer tilgjengelige de blir da.»
Prosjektet virker skremmende på meg. Samtidig er det vi mennesker som er fienden i slike prosjekter som Lena Lindgren skriver:
«Som oftest når vi vanlige mennesker forestiller Oss hva som kan gå galt med kunstig intelligens, henter vi scenarioer fra science fiction-filmer. Vi kan se for oss en allmektig, ond intelligens som overtar verdensherredømmet. Eller en hær av rødøyde roboter, terminators. Vi tenker at kunstig intelligens plutselig vil få egen vilje til makt, at den skal vende seg mot oss. Men det er ingen ytre trussel vi møter når vi møter kunstig intelligens. Vi møter istedenfor verdens eldste fiende: oss selv.»
Å leve på 2000-tallet er å kjenne krysspresset fra oppmerksomhetsøkonomien på kroppen hver eneste dag. Hjernene våre er, helt konkret, gjenstand for en høyteknologisk konkurranse mellom selskaper som har spesialkompetanse på å fange sansene våre. Tenk over maktforholdet. På den ene siden: verdens rikeste selskaper, smarteste algoritmer, de beste teknikerne. På den andre siden: vi, med vår hjernebark som ikke har endret seg siden steinalderen. Det er rått parti.
Jeg forventet en god leseopplevelse med De små dyder av Natalia Ginzburg etter å ha lest Familieleksikon for en måned siden. Den først delen av boken likte jeg veldig godt. Tenkte til og med på at jeg skulle kjøpt den istedenfor å låne den på biblioteket. Men i andre del av boken ramlet jeg av. Fikk lite ut av å lese tekstene. Noen av tekstene leste jeg to ganger uten at jeg synes det hun skriver om er interessant. Det blir i hvert fall ikke til at jeg kjøper boken.
Til langt ut i 1927 gikk Agatha Christie til behandling etter hendelsene i 1926 som Janet Morgan skriver om i boken, som sitatene under er fra:
Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om
Det var stor usikkerhet knyttet til ekteskapet med Archie, hvor hun skulle bo og hvilken innvirkning endringene ville ha på datteren Rosalind. Agatha trodde ennå på at ekteskapet kunne reddes, men gikk til slutt nølende med på skilsmisse. Skilsmisse ble innvilget i april 1928.
«Etter å ha konfrontert seg selv med sine mareritt hadde Agatha våget seg utenfor det velkjente. Trygg i sin suksess som uavhengig yrkeskvinne var hun klar til å utforske nye områder. Høsten 1928 bestemte hun seg for å oppsøke solen i Vestindia. To dager før hun skulle reise spiste hun middag med venner, og møtte et ektepar som nettopp var kommet hjem fra Bagdad. Agatha ble fascinert av deres begeistrede beskrivelse, og iveren steg da hun fikk vite at Bagdad kunne nås ikke bare med skip, også med Orientekspressen. Hun ble også beruset av vage minner fra eventyrene om Aladdin, Sinbad, oljelamper, sultaner og ånder. Også rare navn hadde magisk kraft, særlig når de sto på siden av et tog — dette romantiske fenomen. Her dreiet det seg om Simplon-Orient Express: London — Paris — Lausanne — Milano — Venezia — Trieste — Zagreb — Beograd — Sofia — Istanbul. Og siden, som Taunus-ekspressen, fortsatte den til Aleppo og Beirut.
For Agatha, som for tusener både før og senere, var et tog mirakuløst stemningsskapende. For henne dreiet det seg om damplokomotivet, som raget høyt over perrongen, og overveldet tilskueren med larm og utseende. Bare ved å kjøpe en billett kunne du reise anonymt mot horisonten — et virkelig frihetsløfte. Toget var dessuten så pålitelig og velordnet, fra stemplenes jevne slag og hjulenes rytme til den disiplin både skinner og rutetabeller sørget for. Ikke bare landet toget kjørte gjennom, men også toget selv var som en ny verden. De reisende var tilfeldig ført sammen, og hadde ulike formål, men på toget var de allierte, og måtte tilpasse seg visse konvensjoner, med anviste plasser og spisetider. Hver reisende kategoriserte raskt de andre, ikke bare etter hvilken klasse de reiste på, men etter nasjonalitet og alder, utseende og opptreden. Det som skjedde på en togreise var både forutsigbart og uventet, både trygt og farlig. Et ideelt sted for betroelser mellom fremmede, en forsamling som skal oppløses igjen, og — som Agatha allerede hadde funnet ut — et ideelt sted for en forbrytelse. Mange av hennes mest vellykte mord skulle finne sted og bli oppklart i omhyggelig avgrensede miljøer, og under forhold der man opptrådte litt formelt. I tillegg var kryssing av grenser et gjennomgangstema i britisk kunst og litteratur på den tiden Agatha slo igjennom. Det gjaldt ikke bare geografiske, men også de uklare moralske, emosjonelle og politiske grenser. Toget ga råstoff til fantasien — og mest fantastisk var Orientekspressen. Agatha ilte til reisebyrået og byttet billettene.»
Når man leser om denne reisen, er det ingen tvil om at Agatha fikk svært mye stoff fra den til sine bøker.
«I Bagdad klarte reisefeller å trekke henne inn i en gruppe av fastboende briter. Men Agatha ønsket ikke å være i en britisk-preget utflytter-koloni. Ikke langt fra Bagdad lå dessuten byen Ur og lokket — den sumeriske sivilisasjons vugge. Her oppsto kileskriften, livlig handel og imponerende ingeniørvirksomhet med et nettverk av kanaler som knyttet byer sammen. 1 1922 var utgravninger kommet i gang under ledelse av Leonard Woolley, en begavet arkeolog som før Den første verdenskrig hadde samarbeidet med T. E. Lawrence i Syria og senere i Egypt. Hans innsats gjorde det mulig å kartlegge Urs historie fra starten ca. 4000 år f.Kr. til slutten 200—300 år f. Kr.»
Agatha reiste hjem til England før jul i 1928 og var invitert til et nytt besøk til Irak av ekteparet Woolley to år senere. Det var her hun traff assistenten til Woolley, arkeologen Max Mallowan, som ble hennes nye ektefelle. De giftet seg i Edinburgh i 1930, samme år som romanen Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) ble utgitt.
Mord i prestegården er den tredje romanen som jeg har lest i mitt Agathe Christie-prosjekt. Den beste jeg har lest hittil. Jeg har flere ganger sett den filmatisert, men det blir noe annet å lese boken. I tillegg kommer alt jeg har lest om Agatha Christie i Janet Morgans biografi, og at jeg under lesingen tenker på hvor hun kan han hentet ideene til handling og personligheter fra.
Agatha trengte en ny detektiv, hun var lei av Poirot. I Mord i prestegården er det første gang peppermøen miss Janet Marple blir introdusert:
«Men Miss Marples personlighet har mye til felles med en av Agathas tidligere figurer: Miss Caroline Sheppard i The Murder of Roger Ackroyd. Også hun var en gløgg og observant gammel jomfru, som både ergret og imponerte de nedlatende menn som omga henne ved sin milde allvitenhet. Agatha beskrev henne i selvbiografien som «hjemmets komplette detektivtjeneste». Miss Marples hjemsted St. Mary Mead, som også er åsted for The Murder at the Vicarage (Mord i prestegården), ligner på landsbyer der Agatha bodde som småpike. Miss Marple selv hadde mange trekk fra de eldre damene som kom i kaffeslabberas hos Agathas bestemor i Ealing. Agatha benekter at Auntie-Grannie var hovedmodell «hun er langt mer pedantisk og jomfrunalsk enn bestemor noen gang var»), men de har et fellestrekk: «Enda hun var munter, ventet hun seg alltid det verste av alt og alle, og fikk med nesten skremmende nøyaktighet vanligvis rett." Senere avslørte Miss Marple andre vaner felles med AuntieGrannie: Hun likte å handle i hærens og marinens depoter, og å gå på utsalg for å supplere sine lagre av servietter 0g badehåndklær. Miss Marple var også penere, mer spøkefull og mildere enn Miss Sheppard. «Jeg assosierer henne hovedsakelig med ulldotter,» fortalte Agatha en gang til en beundrer.
Handlingen i boken foregår i landsbyen St. Mary Mead. Fortellerstemmer er presten herr Clemment som bor sammen med din tyve år yngre kone Griselda og nevøen Dennis om er seksten år. I landsbyen har de gamle damene god oversikt over det som skjer, og det meste får de vite gjennom hushjelper som sladrer over en lav sko om det som skjer der de jobber. Fra bokomslaget til boken jeg har kjøpt og lest:
«Oberst Protheroe er landsbyens mest upopulære mann. Til og med presten ønsker liver av han, og det er nettopp i prestegården Protheroe blir funnet myrdet. Miss Marple er straks på saken.
Miss Marple er en elskelig gammel dame med skarp tunge og intellekt. Hun er uforbederlig nysgjerrig og har full oversikt over det som skjer i landsbyen St. Mary Mead. I Mord i prestegården opplever vi for første gang Miss Marples unike evner som amatørdetektiv.
De mistenkte spenner fra oberstens utro kone og hennes elsker, til presten og hans unge kone. Miss Marple viser deg fra en enda mer nysgjerrig side enn i de senere bøkene om henne. Hun kombinerer intuisjon og menneskelig forståelse med en sylskarp hjerne, og i Mord i prestegården pønsker hun ut en usedvanlig frekk plan for å finne morderen.»
Sist sett
