There was no way I could have explained my chronic moroseness to the head counselor, no way I could tell her how I had already alienated most of my bunkmates- who were themselves into Donna Summer and Sister Sledge and arguing over who got to be John Travolta and who got to be Olivia Newton-John in their lip-sync renditions of Grease- by playing Velvet Underground on my crappy little tape recorder late into the night. How could they possibly understand why it made no sense to me to listen to disco music and dance around the cabin when I could lie on the concrete floor with just the single bulb of bathroom light while Lou Reed's voice would lure me into a life of nihilism?
And the scariest part is that if you ask anyone in the throes of depression how he got there, to pin down the turning pont, he'll never know. There is a classic moment in The Sun Also Rises when someone asks Mike Campbell how he went bankrupt, and all he can say in response is, "Gradually and then suddenly." When someone asks how I lost my mind, that is all I can say too.
Fra Medusa:
Dine medspillere -
driver fram sine ville celler i skyggen av min kjøl, -
skubber seg forbi som hjerter -
med røde sårmerker i selve sentret, -
rir tidevannsbølgen til nærmeste utgangspunkt, -
slepende på sitt Jesus-hår. -
jeg lurer på om jeg unnslapp? -
Min tanke slynges mot deg, -
gamle skjelldekte navle, atlanterhavskabel -
som sannelig holder seg i utrolig god stand. -
I alle fall, du er alltid der, -
dirrende pust i enden av snøret mitt, -
bølger slikker opp om stangen -
min i vannet, strålende og tilfreds, -
berørende og sugende. -
Det er vanskelig å si noe som kan beskrive denne boken. Jeg ville ikke kalle den depressiv, melankolsk osv, som kanskje man umiddelbart får lyst til å kalle den. Jeg synes den er herlig håpefullt svart. Jeg synes den er deilig i sine inngående dissekering av...ikke svartsinn, men tomhet kanskje. Den klarer på en fantastisk måte å gi liv, og innhold til tomheten. Paradoksalt nok, og hva annet enn paradokset kan beskrive hva vi bedriver.
Det er vel unødvendig å si at jeg anbefaler alle å lese denne boken. Den er innvollsrøskende, og konsis, uten et eneste overflødig ord.
Nu er du -
kun det dyre-skjønne blikk -
der hvert av mine -
kyss har avdekket -
lag på lag på lag av opprinnelse -
Øyenlokkenes lys-klare -
vingeslag folder seg -
sammen omkring oss -
Og sitrende -
innesluttet -
som stjernebilleder på netthinnen -
blir vi hverandre -
og styrter -
jeg-formørket inn i lysets avgrunner
Men husk nu barn, at uten Bobbi hadde dere ikke fått anledning til å gi dette bort. Noen må stå langs veien og be om hjelp. Og for det må vi takke dem. For den som får, - er ikke så lykkelig som den som gir.
Denne store gaten var en elv om morgenen, og der rant skolebarn istedenfor vann. Litt før halv ni fløt de inn i den fra alle slags kroker og smågater, gled tvers over den ved kryssene, der hvor den tok opp i seg noen av de større sideelvene, gater som alt hadde klart å samle noen liter skolebarn på egenhånd - helt bortenifra ved grensen til en annen skolekrets, men allikevel på denne siden av vannskillet.
Den oppdragelsen han ga sin sønn, var like enkel som den var underlig. Den besto i de tre bud. For en skolegutt kom det an på tre ting: Aldri sladre. Aldri være redd for å si hva man tenker. Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.
Jeg anbefaler alle å lese denne perlen av en diktsamling. Den er morsom, rørende og berører sannheter. I tillegg er Stølan utrolig kunnskapsrik i sitt fag, og det skinner igjennom. Jeg slår også et slag for bøker som er ferske og kommer rett fra trykkeriet! Det finnes mange gode debutforfattere og nåtidsforfattere som får altfor lite oppmerksomhet.
Teori er impotente mennesker praksis.
-Vet de hva som er det fine ved kunste hjerter?, spurte biliotekaren. Jeg ristet på hodet. -At de egentlig bare kan knuses èn gang. Alt annet er skrubbsår.
Med tiden får du ensomheten under huden og den slipper ikke taket.
People say that you always have to tell the truth. But they do not mean this because you are not allowed to tell old people that they are old and you are not allowed to tell people if they smell funny or if a grown-up has made a fart. And you are not allowed to say "I don't like you" unless that person has been horrible to you.
What actually happens when you die is that your brain stops working and your body rots, like Rabbit did when he died and we buried him in the earth at the bottom of the garden. And all his molecules were broken down into other molecules and they went into the earth and were eaten by worms and went into the plants and if we go and dig in the same place in 10 years there will be nothing except his skeleton left. And in 1,000 years even his skeleton will be gone. But that this all right because he is a part of the flowers and the apple tree and the hawthorn bush now.
This is because I do not always do what I am told. And this is because when people tell you what to do it is usually confusing and does not make sense.
Tilliten andre viser oss, vil alltid gjøre oss vondt, sa Karla en gang. Den sikreste måten å såre noen på, er å stole blindt på vedkommende.
Lykkens byrde kan bare lindres med lidelsens balsam.
Det var her -
Det var her. Akkurat her ved bekken og det gamle nypekjerret. Sen vår iår, rosene bleke ennå, nesten som kinnet ditt den første morgenen bak døden. Men det kommer, bare lyset, bare duften, bare gleden kommer ikke.
Men det var her og det var kveld og måne, bekkesildr sånn som nå. Ta hånden min, legg armen der. Så går vi da sammen i sommernatten, tause mot det som ikke er.
å vandre rundt i eit bibliotek, og føre hendene over bøkene, og berre sjå på alt som ein kan lese og lære.
å lese høgt for eit barn, ei bok ein sjølv var glad i når ein var liten.
når ein i ein dialog, plutseleg kjem på eit sitat frå eit bok, og det kunne ikkje passa betre inn i samtalen.
barnebøker fulle av blyantstrekar og rablerier frå barna som har lest boka.
å lese for eit menneskje som er sjukt, der begge to kan forlate røyndommen ei lita stund og forsvinne inn i bokverda.
gleda og spaninga over å opne ei ulest bok for fyrste gongen.
lukta av ei heilt ny bok.
når nokon siterer ei bok, og du veit nøyaktig kva bok det er. gleda.
kjensla av å ha lest noko så bra at ein vil rope det høgt ut, for ingen må gå glipp av å lese dette!
å snuble tilfeldig over ei bok som syner seg å vere mind blowing.
Dette var merkelig å lese for meg, Jeg opplevde overhodet ikke Glahn som irriterende. Han har menneskelige feil, og jeg synes det er vakkert. Det er det som gjør oss til mennesker. Det er en fantastisk skildring av et menneskets motstridende følelser. Det jeg virkelig elsker med denne boken, er det utrolig følelsesladede forholdet til natur og kjærlighet som blir beskrevet. Jeg synes boken er nærmest guddommelig, skjønnheten i den får meg til å gråte av glede.