...da jeg kom, saa sad alle der,som Storinkvisitorer færdige til at føre os Brandstiftere og Rabaldermennesker paa Baalet til Skræk for Andre, der kan driste sig til at have en anden Mening end Frøken Krog.. (Brev til Anton i mai 1889)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Alle disse menneskene som folk ikke vil såre, når kroppen krever sitt. Det er virkelig beklemmende når man tenker på det, for kroppen bryr seg ikke det minste om hvem som blir såret. Kroppen driter totalt i alt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Underet er ikke at kjærligheten finner oss, enda så underlig og mystisk det er. Underet er at selv når vi ikke finner den, selv når kjærligheten venter for lenge i våre drømmer, selv når kjærligheten ikke banker på eller lar være å sende noe budskap eller stikke blomster i hendene på oss, er vi så mange, så mange som aldri slutter å tro på kjærligheten.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg satt uvirksom ved skrivebordet og så på de hvite rosene, de hvite liljene, de hvite arkene; jeg trengte noe sort, noe mørkt, jeg måtte gjøre noe ondt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Lest i et jafs i dag. Og et jafs av en bok er det!

Jeg skal innrømme at jeg har hatt en viss motstand mot Espedal. Mest fordi jeg forsøkte å lese "gå. eller kunsten..." og fikk dårlig smak i munnen av de første ti sidene. Fordi jeg opplevde nedtegnelsene som kunstige. Det var en avstand, en distansering, romantisering og litt selvtilfredshet over måten å behandle det hele på. Og denne farsotten av "Espedal-disiplene" gjorde ikke motstanden mindre.

Derfor var det med forundring jeg ble grepet av denne bokens ærlige og nøkterne sanselighet. Den evner å gå inn i de vanskeligste og mest fundamentale begivenheter uten å bli klisjefylt,men likevel behandler det med fortrolighet, og respekt.

(Ps: den litt problematiske begynnelsen gjør hele boken sterkere, når tematikken/opplevelsen dras sammen mot slutten)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne boken er for lite omtalt her inne.

Jeg klarte ikke å skrive ett ord om den da jeg leste den i fjor sommer, men jeg må prøve nå.

Fordi - dette er for meg en så fabelaktig bok at jeg mistet taleevene etter å ha lest den. Jeg begynte å hikste ukontrollert i visse partier av boken, nesten uten å vite hvordan det skjedde.

Som Steppeulven er dette en riktig dannelsesroman, som behandler dualiteten i menneskenaturen. I Steppeulven integreres disse, mens i denne beskrives det polarisert gjennom to venner. Narsiss tar den apollinske vei og Gullmunn den dionysiske. Det de elsker i den andre er deres egen motsetning, og det de er forent i er viljekraften og kjærligheten til å leve denne veien ut.
Jeg tror alle kan lære om sine tilsynelatende uforenlige paradokser gjennom både Steppeulven og Narsiss og Gullmunn. Om stadig å bli dratt mellom poler.
Hovedpersonene er skildret med en omhu og omsorg jeg sjeldent har lest maken til.

Jeg har så stor kjærlighet for denne boken at jeg vil ikke utdype den noe mer. Den er for meg fullkommen!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg får alltid en merkelig følelse av å lese amerikansk skjønnlitteratur, og denne er intet unntak. Det slår meg ofte som litt fremmed, kanskje preget av fremmedfølelse eller avstand til hva som foregår. Vel - det er i hvert fall hva som slår meg etter å ha lest denne. En slags distansert observasjon til hva som foregår, en litt resignert sådan. Den virker igrunn tosidig inn på meg, det gjør meg litt forvirret og oppskjørtet, men også måteholdent spørrende til hele boken. Alt dette sier meg i grunn at jeg har lest noe bra - det som virker er bra.

Denne boken av Mccullers er for meg en slags nøktern berettelse om hverdagen mest av alt. Om de skilleveier vi møter - og hvordan vi tar fatt på angsten når vi møter denne. Det er kanskje mest av alt historien om Mick, som berører meg. Og det er noen gylne øyeblikk i et barns dømmekraft eller mangel på sådan (som kanskje handler om omsorgssvikt), hvilke følger det får. Hvordan hverdagen kan virke inn på et barn - som ikke ses av voksne. Uavhengig av det psykologiske, så evner Mccullers å gi et innblikk i noen menneslers sinn ved å behandle det så naivt og ensidig som det ofte er (inntil det er i interaksjon med andre).

Nei, jeg avslutter innlegget der. Boken har en renhet eller ærlighet i seg, i sin enkle, ikke-kommenterte fremstilling av sjelsliv. Ved et par anledninger skuer også hovedpersonene inn i angstfulle møter med forandring, og da gnistrer det av boken.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sannferdig soge

Til skogs aleine etter molte.
Berre så vidt eg fekk lov.
Men her var eg no da, og jammen
gjekk eg rett på ei stor myr,
gyllen av moden molte.

Sette ned seksliterspannet til å tømme i
og gav meg til å plukke i literspannet.
Dette gjekk sanneleg bra.
Det er moro å vere aleine i skogen
og moro å plukke slike fine bær
når det er så nok av dei som her.

Vart nok litt lei av det etter kvart,
men dreiv på til seksliterspannet var fullt
og tok enda ein runde med literspannet.
Sola var i ferd med å gla.
Tenk å komme heim med sju liter molte!
Kva kom dei til å seie da?

Men var var seksliterspannet?
Søkk borte. Eg leitte og leitte.
Grein litt, men kva hjelpte det.
Måtte berre tusle meg heim.
Dei tok vel til å bli redde for meg no,
og skogen blir så annleis når sola går ned.

Kom heim med ein liter molte.
Fortalde om det store spannet,
såg at soga ikkje heilt vart trudd.
Men den store hjelparen i all slags nød,
han goffa, var på pletten. Han sa:
"I morgon tidleg går du og eg til skogs
og ser etter spannet.
Vi finn det sikkert når vi er to.
Få deg litt at og gå og legg deg no."

Neste morgon labba vi til skogs.
Og trur du ikkje at vi fann spannet.
Rettnok berre godt og vel halvfullt no,
men alle veit da korleis moden olte
sig saman i eit spann.
Det var berre skryt å få
da eg sette spannet på benken heime
og ropte i triumf: "Sjå!"

Og smilen hans goffa var så blank,
og eg såg
at stod å triumferte så smått, han òg.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

GOFFA

(John Svendsen Moren 1845 - 1923)

Det var berre vi som hadde ein goffa.
Andre hadde ein bessfar eller to.
Fordi han var aleine om det namnet
brukte dei andre det òg på han.
Det var like gjerne ein av dei som sa:
"Kom, no går vi inn åt'n goffa."

Han var kårkall.
Avsett? Til overs? I vegen?
Ein gretten gubbe som erga seg
over alt ungfolket gjorde?

Å nei. Ikkje han.
Han var i sving tidleg og seint,
lett på foten, lett i skrotten,
med gløgge auge og mangkunnige hender.
Alt ikring seg visste han å nytte ut.
Kunne alle slags gamle teknikkar,
lærte seg nye.

Eg minnast mørke haustkveldar
då han brende trekol og tjøre
i ei mile i skogkanten.
Mystisk prosess, nesten uhyggeleg.
Mystisk og nesten uhyggeleg
var han sjølv òg da.
Det hende ein av oss ropte på han
for å forvisse seg om
at den svarte kolbrennaren
verkeleg var han.

Og svart stod han i smia
og greip med lange tenger
ut av essa glødande jernstykke
og andre bruksting.
Kjapt klang slegga mot steet.
Blåsebelgen pusta tungt, tuhungt.

Oppved Hundselåa hadde han
sagbruk og mølle.
På saga fekk vi ikkje vere med.
I mølla var vi velkomne.
Når han tråkka rundt der
var han kvit, pudra av mjøl
over heile seg,
og reint særskilt blid.
Mølla var da òg ein triveleg stad:
varme, mjøllukt, logn kvernsteinstur
og han.

I stormyra nordanfor jordet
spadde han og gjengen hans opp torv
til tørking og maling.
Han dreiv i stor stil.
Hadde forretningskonvoluttar, ja da,
påtrykt: "Moren Sag, Mølle & Torvstrøfabrik".

Heime i kårhuset
hadde han innreidd snekkarverkstad.
Triveleg stad, det òg:
dreiehjul, høvlar, hoggjern,
lukt av varmt lim og fersk høvelflis.
Der reaprerte han ting og laga nye,
så som finurlege leiker til oss,
og små river og ljåar, prydde
med utskorne og måla krusedullar
som gjorde dei meir freistande å bruke.

Jeger og fiskar som han var
tok han oss med på ekspedisjonar
som kunne bli så spennande
at han forbaud oss å fortelje heime
kva som nærepå hadde hendt.

I skreddtartimen ville han gjerne kvile.
Men ofte var det nettopp da
at vi som leika fann ut
at no ville vi inn åt'n goffa.
Vi han rundt gyngestolen hans:

"Fortel, goffa!
Fortel om da du var liten.
Fortel bjønnhistorier.
Fortel om a Tore med rompa!"

Alltid var han til stades
for oss onga.
Og alltid til stades, med heile seg,
i sine mangfaldige gjeremål.
Han levde i ei tid
som var den rette for han.
Eg trur han var ein lykkeleg mann.


Han døde da eg var seksten.
I den alderen ser ein lite
etter dei ein har bak seg i tida.
Og i alle skiftande tider sidan
har eg vel tenkt på han
berre som snarast når eg rørte ved
ein og annan fin ting eg har
frå hans lette, sikre hand.

Men her eg er no
veit eg han har vore
ein grunnvoll under heile livet,
og han kjennest så nær
som det var like før eg sjølv
eller ein annan onge sa:
"No går vi inn åt'n goffa."

Det er godt at mine etterkommarar
er i slikt med han

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hadde eg fortsatt budd i Trondheim sku eg ha sjekka det ut.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fantasy er aktuelt. Vi er opne for alle sjangrar. Har lese eirabu bøkene sjølv, og likte dei veldig godt. Men eg er litt vanskelig og har helst lyst å lese noko eg ikkje har lest før. Er ikkje ofte eg les den same boka to gongar.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Har lest både den og vaffelhjarte. Herlige bøker!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Takk for tips. Skal sjekke ut det hefte!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Den skal vi faktisk lese i desember!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Takk for forslag!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hei,

Skulle gjerne hatt tips til bøker på nynorsk til lesesirkelen eg er med i. Har den nye boka til Agnes Ravatn som forslag så langt. Andre tips? Både nye bøker og "klassikarar" er av interesse.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det noen som kan anbefale en bok om politikk og det politiske systemet, relativt lettlest? Noe fra pensum i statsvitenskap feks? En slags innføring altså.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg tror ikke jeg har sjanse til å gjengi så inderlig varmt som jeg føler for denne boken. Den kan siteres fra første til siste side.
Salinger makter å skrive så enkelt og så komplisert, på samme tid. Og det er nettopp hva han må gjøre, for å gripe denne stemningen noen av oss opplever, og deler med Franny and Zooey - et kaos av intellektuelle paradokser, eller intellektualiserte følelser som ubønnhørlig tar overtaket.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Faen ta," sa han, "livet har sine lyse sider. Vi er da også noen idioter som mister sansen for det. Alltid, alltid, alltid skal vi forbinde hver jævla liten ting som skjer med vårt eget ynkelige usle selv."

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Jeg er ikke redd for å konkurrere. Tvert imot. Skjønner du ikke det. Jeg er redd for at det er nettopp det jeg vil - det er det som skremmer meg. Det var derfor jeg sluttet ved teater-avdelingen. Bare fordi jeg er så håpløst svak for andre menneskers mening, så glad i applaus og anerkjennelse - gjør det ikke bedre. Jeg skammer meg over det. Jeg er lut lei av det. Jeg er lei av å være for feig til ikke å tørre å være et null. Jeg er trøtt og lei av meg selv og alle dem som endelig skal gjøre seg bemerket." Hun tidde og grep plutselig melkeglasset og førte det til munnen. "Det var det jeg visste," sa hun og satte glasset fra seg igjen. "Dette er noe nytt. Tennene mine oppfører seg ikke som de skal. De klaprer. Jeg holdt på å bite i stykker et glass forleden dag. Du skal se jeg er riv ruskende gal uten å vite om det"

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Margrethe  HaugenHarald KTine SundalHildeKirsten LundToveLinda NyrudHeidiTine VictoriaJulie StensethHelen SkogAndreas BokleserTone HTerje N AbuslandHilde Merete GjessingHenrik  Holtvedt AndersenBjørg L.Amanda AAvamgeGodemineReadninggirl30Lisbeth Marie UvaagAstrid Terese Bjorland SkjeggerudVannflaskePiippokattaTore HalsaKjell PTore OlsenCamillaSiw ThorbjørnsenReidun SvensliAnn ChristinLise MuntheDemeterBerit RAstrid SæverhagenHilde MjelvaConnieBjørn Sturød