Søndag, 8. oktober 2017.

Ny tråd:
LESESIRKELEN av 2014. Forslag til Ev7

Kategori:
Eldre verdenslitteratur (unntatt Norden), utgitt før 1976.

Hver deltaker kan foreslå én bok.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå og velge (ny tråd etter fristens utløp) bok, men alle kan delta i diskusjonene under felleslesingen.

Begrunn gjerne forslaget, evt. med linker til bok, forfatter, etc.

FRIST for å komme med forslag til Ev7:
Søndag, 15. oktober, kl. 18.00

Denne helga leser jeg ei bok fra hylla av Ethan Canin som heter Blue river. Den har jeg ikke lest siden den kom på norsk i starten på 90-tallet. Den er faktisk ganske bra. Og så finner jeg med jevne mellomrom bøker jeg ikke har lagt inn her,og en sånn bok er Norske mødre av Ulla Meyer. Fant fram den da jeg leste om den her inne. Har dagen i dag å lese på, da det fra i morgen kommer to barnebarn med høstferie som skal være her noen dager, så da blir det nok travelt for ho bestemor.
God lesehelg til alle.

Når noen forsøker å plassere en narcissistisk merkelapp på andre, så passer den gjerne bedre på dem sellv.

Takk for det, Karen! Sånn har jeg det også! Noen bokomtaler trigger - andre ikke. Jeg har ikke skrevet noe om Nobelprisvinneren, men jeg har lest et par av hans mest kjente bøker tidligere, og har også sett filmatiseringene. De er helt uforglemmelige! Nå må jeg grave frem bøkene igjen, og forhåpentligvis lese noen flere av ham!

Fredag 6. oktober 2017

Hei,
I løpet av helga vil jeg lage ny tråd der dere kan komme med forslag til neste bok, Ev7.
Kategori: Eldre verdenslitteratur (t.o.m. 1975)

God helg!

En stor takk til deg og alle dere andre som har engasjert dere i denne diskusjonen! Det har betydd mye for meg!

Jeg er veldig klar over at ikke alle applauderer alt jeg gjør. Jeg skriver heller ikke for alle og har aldri hatt som intensjon at jeg skal "please" alle. I og med at jeg skriver som jeg gjør, har jeg alltid tenkt at jeg skriver for de spesielt interesserte. Noen ganger røper jeg for mye av innholdet i bøkene jeg skriver om, og en del har meninger om dette. Det prøver jeg å gjøre noe med, med mindre jeg kommer til at det er vanskelig å skrive noe vettugt om boka uten å knytte det opp til handlingen. Her kan jeg sikkert bli flinkere til å advare mot at nå kommer det en spoiler.

Konstruktiv kritikk er helt greit. Men når det utarter seg til angrep på person, synes jeg ikke det er greit. Noen "nett-troll" må man imidlertid leve med. Da er det å håpe på at "indrejustisen" på aktuelle nettsted fungerer. Og det gjør det heldigvis på Bokelskere! Min glede ved å være medlem av dette nettstedet er dermed intakt! Tusen takk, alle sammen!

Jeg har i grunnen gitt opp å gjette på vinnere, for jeg er så milevis unna å treffe hvert eneste år at det kan være det samme. Men det er jo likevel lov til å håpe ... Mitt inntrykk er at den svenske nobelpriskomiteen elsker å kåre vinnere som er relativt lite kjent, slik at prisen som sådan skal løfte forfatterskapene og føre til at flere får kjennskap til dem. Svært mange av navnene på odds-listen er godt kjent hos de fleste lesere som følger litt med. Men det er en forfatter som muligens skiller seg ut (men her er det godt mulig at jeg tar feil), og det er Javier Marias. Han er spansk, og bøkene hans er stort sett oversatt til engelsk (tror jeg). Kun en av hans bøker er så langt oversatt til norsk, og det er "Forelskelsene". En fantastisk bok på alle måter! I høst kommer forlaget Press ut med en ny bok av ham - "Det onde er begynt". En Nobelpris til ham vil føre til at bøkene hans vil bli oversatt til enda flere språk, og det ville ha vært moro! Så jeg stemmer på ham!

Jeg har lest ditt svar flere ganger, og jeg kan virkelig ikke med min beste vilje finne noen kime til konstruktiv kritikk i det du skriver. Det er mer enn overtydelig at dersom jeg (eller "man") ikke skulle være enig med deg, så får jeg/vi tildelt diagnoser. Du er opptatt av å få frem at du er et oppegående menneske. Jeg brenner etter å si: men så oppfør deg som et oppegående menneske, da!

Bokelskere er et sted for bokelskere, og alle som trives med å være her, oppfatter dette som "sitt" nettsted. Ikke i eksluderende forstand, men fordi man ønsker å møte likesinnede. Her er det meningen at man skal diskutere bøker, ikke enkeltpersoner. Det fine med dette nettstedet er at det er rom for mangfold. Av og til dukker det opp sure "nett-troll" som fratar noen hver lysten til å være her, men de fleste lever godt med uenighet på faglig nivå.

For noen år siden la eierne av Bokelskere om strukturen på sidene, og etter dette ble bokomtaler mer gjemt bort. De tok altså mer plass tidligere enn hva de gjør nå. Det er ikke bokomtalene som høster flest stjerner - det er diskusjonene. Jeg tror heller ikke du har forstått dette med "stjernene" her inne på dette nettstedet. Dette er noe folk - andre enn den som har skrevet et innlegg - bestemmer seg for om de vil gi eller ikke gi. Det er ikke noe skribenten selv bestemmer. Brorparten av mine stjerner fikk jeg i de årene da jeg deltok aktivt i diskusjonene på dette nettstedet. I flere år har jeg kun postet bokomtaler, og det er nokså beskjedent hvor mange stjerner slike innlegg eskalerer. Dersom det var stjernene som motiverte meg til å poste innlegg på Bokelskere, måtte jeg altså ha lagt om strategien min.

"Skal jeg ta så mye plass her inne at andre ikke får plass?" Du verden, hvilken betydning du tillegger meg! Denne uttalelsen kan jeg bare ikke ta alvorlig.

Jeg tror du skal ta inn over deg at når du ikke får stjerner på dine innlegg i denne diskusjonen, så er dette fordi det så langt ikke har vært noen som er enig med deg. Dette kan selvsagt endre seg - slikt vet man aldri på dette nettstedet. Men det er dog et signal ... så langt.

Jeg kommer til å fortsette å poste mine bokomtaler på dette nettstedet - inntil det evt. måtte være så mange som er forbannet over det jeg gjør at jeg mister gleden ved det. Da skal jeg alvorlig vurdere å gi meg. Men jeg tåler godt at du ikke liker mine innlegg, og mener at mine postinger 1-2 ganger pr. uke tar all plassen her, stikker av med alle stjernene og egentlig handler om min narsisiske og selvopptatte natur (som jeg går ut fra at du vil mene nå som det er åpenbart at jeg ikke er enig med deg).

Fint at du gjorde det, Tone!

Jeg har også oppfattet at det er rom for mangfold, men at de fleste som har engasjert seg i denne type diskusjoner tidligere, mener at innleggene bør inneholde noe mer enn en link dersom de skal være interessante. Og så må jo folk gjerne bare legge igjen link, men da kan man kanskje ikke regne med å bli lest. Og er det noe vi ønsker, er det vel å bli lest?

At det jeg skriver oppfattes som "respektløst" fordi det er for langt og tar for mye plass, slik at leseren tvinges til å bla litt ekstra for å komme til neste innlegg ... Den var ny! Dette har jeg ikke hørt før fra noen. Og jeg har vært medlem på dette nettstedet i noen år, og absolutt fått brynt meg i noen diskusjoner. Bør jeg ta et slikt signal alvorlig?

Da anbefaler jeg deg å lese de andres bokomtaler/bokanmeldelser. Min stil passer tydeligvis ikke deg, og det er helt greit. Du har andre preferanser enn meg, og de som liker det jeg skriver.

(Du har tidligere uttalt i en Facebook-gruppe at jeg "alltid" skriver så lange omtaler og at jeg røper for mye, og at du derfor har sluttet å lese mine omtaler. Ut fra dette var det naturlig å utlede at du hadde lest mer enn bare et par av mine omtaler. Du har også uttalt deg om mine omtaler flere ganger.)

Søndag, 1. oktober 2017.

(Kanskje spoiler)

Da var det gjort.

Jeg leste de to siste kapitlene igår. Her skjer det mye interessant, og man kan vel si at slutten på boka er både overraskende - og forventet.
Jeg føler at det på en måte er i disse kapitlene jeg blir ordentlig kjent med både Barbara, herr Poul Aggersøe og Andreas Heyde. Andre sentrale personer opptrer også, så som Gabriel og sorenskriveren Johan Hendrik Heyde.

Min opplevelse av romanen og noen av karakterene:

Boka er godt skrevet. Spenstig språk (mange rare, ukjente ord og begreper) og stilig stil. Person- og miljøskildringene er fine, og jeg synes jeg fikk en nær og sanselig opplevelse av forhold og historie på Færøyene på 1700-tallet. Natur og vær (klima) blir flott beskrevet av Jacobsen, og disse spiller ofte en viktig rolle for handlingen flere steder i fortellingen.

Ettersom tittelen på romanen er Barbara, regner jeg med at det er personen med dette navnet forfatteren først og fremst har ønsket å fortelle historien om. Om han har lykkes med det, har det vært litt diskusjon om her i tråden. Det er nok riktig at man ikke blir særlig godt kjent med hennes innerste tanker og følelser (hun blir først og fremst karakterisert utenfra og gjennom andre romankarakterer), men hun er likevel den som deltar mest i handlingen og som svæt mye av hendelser, adferd og utvikling dreier seg om.

Gjennom nesten hele boka blir Barbara beskrevet (ofte slik andre oppfatter henne) som en lettlivet, spontan og uansvarlig kvinne som følger sitt begjær, sine lyster og forelskelser mest for å ha det moro og leve så autentisk hun kan hele tiden. Og jeg liker avslutningen. Her får vi oppleve at Barbaras følelser er både dype og ekte. Eller skal vi tro at så er tilfelle, etter å ha lest det som tidligere har hendt? En slags åpen slutt?

Jeg kan ikke se at det er særlig mange av de som er med i fortellingen som liker tittelpersonen og hennes adferd. Nesten alle fordømmer henne. Herr Poul og Andreas (m.fl.) blir forelsket i Barbara. Førstnevnte gifter seg endog med henne.

Men:
Begge mennene er kyniske og beregnende, og følelsene deres er nok ikke så dype og varige som vi først får inntrykk av. Barbara bedrar ektemannen herr Poul med Andreas, og herr Poul blir enda mer klar over Barbaras karakter og utroskap og tyr til flaska.
Noen av dere har kanskje ikke lest ferdig boka (én uke igjen av leseperioden), så jeg skal ikke fortelle hvordan den slutter. Men Andreas oppfører seg i alle fall svært dårlig (med farbrorens samtykke/forslag) overfor Barbara.

Stakkars Barbara!

Terningkast FEM.

Ble ferdig med Lyset bak øynene fortere enn forventet og har ennå ikke fått Hel ved i hus, så det ble ei bok fra hylla som jeg hadde glemt at jeg hadde. Balzacs Skjemtsomme historier er dermed min lektyre for resten av helgen og kanskje lenger.

Ja, bøkene henger sammen. I mitt hode tenker jeg at det uansett er uaktuelt å lese en bokanmeldelse på tredjeboka dersom man ikke har lest de to første. Når jeg skriver bokanmeldelser om slike serier, pleier jeg alltid å skrive om de to foregående.

Men denne damen liker ikke det jeg skriver. Hun kommenterer mine skriverier i flere ulike medier. Og selv skjønner jeg ikke at hun gidder å lese det jeg skriver når det åpenbart er så irriterende.

Ikke mye som minner om høst her,20 grader og sol den siste uka. Så jeg sitter ute på verandaen og leser Tommi Kinnunens bok Lyset bak øynene, like bra som Der fire veier møtes. Nyter i lange drag. Alt må jo ta slutt en gang og da er jeg litt i tvil om hva det bli men har tenkt på Hel ved av Lars Mytting.
Ønsker dere alle ei fin helg og kos dere i bøkenes verden.

Jeg skjønner at du er fryktelig irritert over det meste jeg skriver om bøker. Jeg har for lengst fått med meg at du ikke liker det jeg skriver. Kan du ikke la være å lese mine omtaler, dersom det er så fryktelig irriterende. Det er høyst frivillig å lese dem.

Kvalitetsbok fra debutant!

(Dette er et utdrag av min omtale av Thomas Espeviks bok "Hva ville Johannes gjort?" - linken peker til min fullstendige bloggomtale.)

Thomas Espevik (f. 1988) debuterte nylig med romanen "Hva ville Johannes gjort?" på Flamme forlag. Espevik har gått på Forfatterstudiet i Tromsø, og boka ble til mens han gikk der.
Espevik har jobbet som journalist i NRK de to siste årene, og der har han hatt fagansvaret for litteraturdekningen på nett. 1. september overtok han som redaktør for Bokvennen Litterær Avis, etter Brynjulf Jung Tjønn. For øvrig kan nevnes at han grunnla litteraturtidsskriftet Kamilla sammen med to venner i 2013.

Jeg ble selv oppmerksom på Thomas Espevik da jeg var på Flamme forlags presentasjon av høstens utgivelser på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo den 9. august i år. Der var det flere utgivelser, blant annet Espeviks bok, jeg merket meg som interessante. Espevik leste fra sin egen bok, og det var sitatet fra side 119, se nedenfor, han blant annet leste for oss som var til stede.

Johannes er en voksen mann, og i boka "Hva ville Johannes gjort?" møter vi ham i et par tilfeldige år av hans oppvekst. Vi møter ham i 1986, i 1994/95, i 2007 og til slutt i et oppsamlingskapittel som har tittelen "Min tro".

"Jeg vokste opp i en kristen familie. Jeg ble døpt da jeg var noen måneder gammel. I 18-årsalderen vurderte jeg å døpe meg på nytt, men jeg slo det fra meg. Jeg har aldri talt i tunger, selv om jeg ofte ba om den nådegaven i tenårene. Jeg har dessuten sluttet å bruke ord som nådegave. Jeg har aldri oppsøkt fremmede for å be for dem, men jeg har lagt hendene på, og bedt for, flere av mine nærmeste venner. Jeg har aldri sett et mirakel. Jeg har vært på ett helbredelsesmøte, det var på et bedehus i Sandnes, hvor et omreisende ektepar var på besøk, jeg husker ikke hva de het, men jeg husker at de fortalte om en skadet fugl de en gang hadde bedt for, en liten skadet fugl som ikke kunne fly, ikke før hadde de lagt hendene på den, så fløy fuglen av sted, og jeg husker hvor forventningsfull jeg var da faren til en av vennene mine trillet inn døren, han satt i rullestol etter en fallulykke og var lam fra livet og ned, og det var han fortsatt da det omreisende ekteparet hadde bedt for ham, selv om han kom til å bli frisk, det var det de sa, at han kom til å gå igjen - bare be og vent litt mer, sa de. En venn av meg har mistet troen, men han har ikke sagt det til noen andre enn meg. En annen venn later som om han er kristen når han er sammen med familien, han har fortalt meg at han gleder seg til frihetsfølelsen han vil få når foreldrene dør." (side 119)

Espevik skriver svært godt, og mye bedre enn mange debutanter jeg har vært borti i de senere årene. Han har helt åpenbart jobbet mye med teksten, for ikke en setning virker malplassert. Dermed fremstår boka solid og med gode litterære kvaliteter. Historien har virkelig noe å tilføre oss, og jeg kan ikke huske at jeg har lest noe tilsvarende på akkurat denne måten tidligere. Dvs. jeg har selvsagt lest om muslimer og jøder og deres forhold til egen tro, særlig der individets behov går på tvers av de kollektive behovene, og hvor valg av det ene eller det andre innvirker sterkt på gudstroen. Og jeg har lest om løsrivelse fra sekter og annet. Espevik skriver om gudstro mer i sin allminnelighet, uten at det egentlig blir ekstremt på noe vis. Nettopp dette gjør det hele mer universelt og også mer gjenkjennelig for mange flere.

Jeg har en forkjærlighet for eksistensiell litteratur, og denne boka er eksistensiell. Det handler om å være menneske på godt og vondt, og det handler om å strekke seg etter høye idealer og føle at man ikke helt holder mål. Jeg har friskt i minne en sterk teateropplevelse fra London nylig, da jeg så musicalen "The Book of Mormon", som også handler om noe av det samme, selv om poengene der har en mye mer humoristisk innpakning ... Troen settes på prøve i den verdslige verden, og det gjelder å orke å utfordre den ... Holder den mål når det kommer til stykket? Ja, til en viss grad, men ikke på samme måte som den foregående generasjonen forventer. Kanskje tilpasses den bare etter samfunnsforholdene? I "The Book of Mormon" i ekstrem grad ... I Johannes` liv en hel del ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Tja - før Google kom, lærte eg meg latin. Eg trur slik kunnskap er viktig også for å presisere og av og til korrigere Google. Her sett Google om til engelsk, men på norsk har vi eit greitt og kjent uttrykk som svarar til "De gustibus non est disputandum": "Smak og behag kan ikkje diskuterast", Det er det det betyr; dette er eit ordtak frå mellomalderen. I romanen står det i tillegg "et coloribus", Substantivet color betyr "farge", men òg "utsjånad", "karakter" o.l., og "gustus" og "color" er nominativ eintal, mens "gustibus" og "coloribus" er ablativ fleirtal, dvs. ordrett "om smakar og utsjånader kan ein ikkje diskutere".