Bokelskere.no

Og sist, men ikke minst: Du fantastiske, tragiske, heroiske menneske. Du falske, ekte, stygge, vakre, subjekt. Du som lever i den evigvarende bevegelsen mellom den tunge kanossagangen gjennom tilværelsens jammerdal av fortvilelse, og den slentrende spaserturen på livets bekymringsløse landevei. Til sist vil jeg komme med følgende formaning:

Lev med strev.

Som om du har noe valg.

Lykke til! Jeg tror du trenger det.

Følelser er potente, umiddelbare, men unyanserte indre informasjonskilder med en enorm motiverende kraft. Derfor er det også en stor risiko for å stole på dem som sannhetsvitner i for stor grad. De føles jo så sanne!

Både Baloo i Jungelboken ("ta livet som det faller seg") og Timon og Pumbaa i Løvenes konge ("Hakuna matata") later til å forfekte en "problemfri filosofi" der man bare skal "gi blaffen i bekymringer og strev" og "glemme sorger som du møter på jord". For all del: Jeg sier ikke at disse budskapene er blottet for livsvisdom. Samtidig mener jeg på generelt grunnlag at man skal være forsiktig med å ukritisk ta imot livsmestringsråd fra vortesvin.

Kanskje var den kalde sannheten den at man ikke la noe til hverandres liv ved å forlove seg, gifte seg, knytte seg til hverandre, kanskje man i stedet trakk fra noe, kanskje man rett og slett reduserte hverandre.

Kampen min for livet var ikke motstridende med ønsket mitt om å dø. Overlevelsesinstinktet mitt er dyrisk, ikke emosjonelt.

Det er et ønske om ærlighet i meg, for livets del. Selvbedrag, forskjønnelse og idyllisering av livet føles som det som i størst grad står i veien for en ren og meningsfull opplevelse av tilværelsen.

For snaue tretti år siden besøkte jeg jazzklubben SMOKE, som ligger på Broadway mellom 105. og 106. gate, rett før det heller svakt nordover og ned mot hjertet av Harlem. Benny Golson og Ron Carter spilte den kvelden. Mellom stykkene snakker musikerne med publikum. Golson holder ut venstrehånden, snur hodet og retter oppmerksomheten de få kvartalene opp mot Harlem og sier: Bak unnselige dører i de mørke gatene rett der oppe, åpner det seg en fantastisk verden av toner og bevegelser. Dette stemmer godt overens med andre ting jeg har opplevd i New York, at det midt i denne overveldende asfaltjungel av harde bygulv og tett, vertikal bygningsmasse, finnes små, intime, menneskelige scener der kreativitet uttrykkes og deles i små grupper, som også denne kvelden på SMOKE.
(-Åsmund Thorkildsen)

"Hva skal du gjøre nå, da?" spurte folk, da jeg var i ferd med å avslutte et langt yrkesliv, "du vil vel finne på noe som får dagene til å gå?"
"Nei", svarte jeg bestemt. "Jeg skal finne på noe som får dagene til å vare."

Letta gikk vi ut i sola, den skinte ikke, men det føltes sånn.

Meningen med livet er å forbedre ting.

Filosofen, juristen, skribenten, pessimisten, humoristen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) blir alltid presentert som nettopp dette, en mann med mange og motstridende merkelapper. Han tok for seg av dette livet som han betraktet som en straff å være født inn i, men manglet allikevel evnen til å la livet skygge for døden, det ble alltid omvendt. Allikevel var han både humorist og pessimist, som unektelig framstår som ganske uforlikelige egenskaper, men slik er det ikke. Humoren kan være et middel til å holde ut livspresset, men den kan også gå hånd i hånd med erkjennelsen av livets tunge sider; svart humor eller galgenhumor rommer noe fandenivoldsk som tar brodden av lidelsen.

Men allikevel, Zapffes dystre grunntone først: Vi er født til død, og fra det øyeblikket vi våkner fra barndommens uskyld til lyden av dødens fossedur over dalen, dreier livet seg om å finne tidsfordriv mens vi driver hjelpeløst mot fossen. Når alt selvbedrag om mål og mening er skrelt vekk, når troens trøsterike fiksjoner om frelse og evighet er tapt, da rives forhenget til side til den kosmiske verdensangst. Det finnes ikke noe sted å hente håp og trøst. For å holde ut denne nihilismens jammerdal gjelder det å trø vannet, skape illusjoner om et meningsfylt arbeid. Og er ikke det mulig, så ta til takke med bullshitjobben for å ha råd til brød og sirkus. Eller bare å holde ut, slå tiden i hjel - og viktigst av alt; makte å holde tilstrekkelig avstand til erkjennelsen av at livet, ja liv generelt, koker ned til en meningsløs gjentakelse der livets lidelse bare er et intermesso mellom fødsel og død."