Bokelskere.no

He he. Mercedes har eg faktisk lest, for lenge sia... Har planar om å lese meir av Hovland, han er ein av forfattarane som gjer meg dårleg samvit...

Nei, stryk ikkje Fuglane ;)

Har etterhvert blitt stadig mer glad i å lese bøker skrevet på nynorsk. Noen ganger fordi nynorsk kan føles nærmere min dialekt (trøndersk) enn bokmål, men aller oftest på grunn av at jeg rett og slett synes nynorsk er et nydelig og rikt skriftspråk. Setter også pris på mulighetene til dialektuttrykk nynorsken gir. Her er mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge) så langt:

Helt klart Carl Frode Tillers fortsettelse av Innsirkling. Gleder meg kjempemye! Men, tror nok ikke jeg greier å holde meg til bare ett bokkjøp - heldigvis ;)

Til nå har jeg lest novellesamlingene Fangeteneste og Ikkje for varmt, ikkje for kaldt og romanene La oss krysse Nilen og Ingen reell fare. Likte alle (både språk og tematikk), men synes novellesamlingene er bedre enn romanene. Uansett; Kleiva anbefales ;)

Jeg er veldig glad i mange av bøkene jeg har lest, men aller mest stolt gjør nok Den Guddommelige Komedie, Ulysses, Brødrene Karamasov, Mesteren og Margarita og (forhåpentligvis snart!) Shakespeares samlede verker meg.

Hvorfor? Tror det rett og slett kommer av at de er klassiske tungvektere jeg som ungdom drømte om og så fram til å lese. I tillegg har jeg lest flere av disse bøkene sammen med andre, noe som gjorde leseopplevelsen både lærerik og givende.

For meg er en klassiker ei bok som har overlevd tidens tann og fremdeles føles aktuell å lese i dag, selv om den ble skrevet da verden så annerledes ut.

Jeg ser på en tungvekter som ei bok som utfordrer leseren gjennom tematikk og gjerne også språk. Ei moderne bok kan være en tungvekter, mens en klassiker ikke nødvendigvis er det (f.eks Victoria av Hamsun).

Det er godt av og til å sette seg ned med ei bok man vet man har tid til å lese i ett jafs! Her kommer ei liste over noen korte bøker i alle fall jeg mener er svært gode:

• Skuespill av Shakespeare
• The Importance of Being Ernest (Wilde)
• The Great Gatsby (Fitzgerald)
• Opptegnelser fra et kjellerdyp (Dostojevskij)
• Ivan Iljitsj’ død (Tolstoj)
• Årstid i helvete (Rimbaud)
• Skuespill av Ibsen
• Hundehjertet (Bulgakov)
• Naustet og/eller Andvake (Fosse)… eller noen av skuespillene hans
• Sug (Løveid)
• The Old Man and the Sea (Hemingway)
• Doktor Glas (Söderberg)

Kommer sikkert på flere etter hvert, er en smule trøtt en søndags morgen ;)Håper noen av bøkene faller i smak.

Vel, i "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet" er hovedpersonen gartner, detektivhelten Father Brown er (overraskende nok!) prest, i "Fred" (Arne Garborg)er hovedpersonen bonde,i "U" (Carl Johan Jensen) er hovedpersonene henholdsvis predikant og en slags slakter, Olav Engelbrektsson (Edvar Hoem "Kom fram, fyrste") er erkebisp, i Gerd Brantenbergs "Egalias døtre" finner vi blant annet froskekvinner..... Tror jeg gir meg der ;) Helter? Ikke nødvendigvis, men de har iallefall vært med på å gi meg gode leseopplevelser ;)

He he ;) Her er det mye å sette tenna i! Gleder meg til fortsettelsen!

Her kommer ei liste over sekundærlitteratur (og nogo attått). Dette er bøker jeg enten har lest eller planlegger å lese:

• Jonathan Bate: The Genius of Shakespeare
• Andrew Dickson: The rough guide to Shakespeare
• Thomas Delise: The Ultimate Shakespeare Quiz Book
• Marcia Williams: Mr William Shakespeare´s plays
• Peter Chrisp: Velkommen til Shakespeares teater (for barn)
• Peter Ackroyd: A Brief Guide to William Shakespeare
• Catherine Alexander: Shakespeare. The life, the works, the treasures
• Marcia Williams: Bravo, Mr. William Shakespeare
• Marcia Williams: Mr. William Shakespeare’s plays (tegneserieversjoner av noen av stykkene, det finnes mange bøker i denne serien)

Du er hjertelig velkommen til å bli med i Shakespeare-gruppa, om du vil (se tråden Shakespeare – anyone?). Skuespillene finner du forresten på norsk i bokhylla på nb.no:

• Henry VI, første del
• Henry VI, annen del
• Henry VI, tredje del

Enjoy ;)

Jeg er enig med både deg, Karamella, og Johan i at dette stykket absolutt ikke er en av mine Shakespeare-favoritter så lang, spesielt ikke etter første gjennomlesning. Til det er det for fragmentarisk i oppbygning og språklig ujevnt (dette kan nok, som du påpeker, attribueres til at Shakespeare trolig bare skrev deler av skuespillet selv).

Har nå lest både originalversjonen og Arthur O. Sandveds gjendiktning, og etter litt ettertanke ser jeg likevel at stykket har noen kvaliteter jeg likte;

• Det var interessant å lese Shakespeares versjon av opptakten til rosekrigene; vi får vite mer om denne maktkampen i de neste stykkene om Henry VI.

• Jeg ble, som deg, svært begeistret over fjerde akt, scene 5-7. Dialogen mellom Talbot og sønnen og Talbots senere enetale over sønnens lik, var både gripende og etter mitt syn et språklig mesterverk; rytmen og rimene var formidable. Leste originalversjonen først og kunne med glede konstatere at Sandveds gjendiktning var svært god. Nettopp blant annet disse scenene er det de lærde mener er skrevet av diktermesteren selv.

• Nå var vel ikke den godeste Shakespeare akkurat kjent som en kvinnesaksmann, så portretteringen av Margaret og Jeanne d’Arc kom ikke som noen overraskelse (selv om Shakespeare vekker d’Arc, som har vært død i 20 år, til live og tegner henne som en hore og en heks). Siden jeg til tider er svak for vulgariteter – trønder, som jeg er -, setter jeg pris på det fiffige ordspillet forfatteren bruker når han titulerer d’Arc som Joan la Pucelle (pike eller hore) ;)

• Er også en stor beundrer av Shakespeares bruk av andre kilder, det være seg for eksempel historiske skikkelser, Bibelen, (greske) myter eller Odysseen.

Jeg kvier meg for å kaste terningen, slik Johan gjør, ser heller fram mot de to neste skuespillene om kong Henrik VI, som visstnok skal være noen av høydepunktene i den store Shakespeares forfatterskap.

Når jeg tenker på alt jeg burde (ja, egentlig stengt tatt må) lese, kommer rødmen krypende. Det er så utrolig mange bøker der ute som burde fått min oppmerksomhet. Jeg har ikke lest noe av Solstad, Murakami er et alt for ferskt bekjentskap, Proust er oversett, Forbrytelse og Straff har slått seg sammen med andre uleste russiske verker i bokhylla og ser strengt på meg hver gang jeg går forbi dem (sannelig tror jeg Ibsens samlede verker står i ledtog med dem!)… Det er så en blir rent deprimert! Jeg prøver å trøste meg med at jeg i alle fall prøver å rette opp en gammel urett; Shakespeares samlede verker er i ferd med å erobres.

Vanligvis foretrekker jeg å lese boka før jeg ser filmen, det er kjekt å leve seg inn i det som skjer uten å ha en annens visjon av hendelser, karakterer og setting i bakhodet.

Om jeg i tillegg til å lese boka også ser filmen, er det beste å vente en god stund før jeg setter meg ned foran skjermen. Det er lett å irritere seg over at favorittpassasjer er utelatt eller at hendelser eller karakterer er endret om jeg har boka for nært i minne. Min egen opplevelse av boka kan med andre ord ødelegge for filmopplevelsen. Nå drøyer jeg med å se The Road, siden jeg leste boka i sommer…

Noen ganger får jeg lyst til å lese bokversjonen etter å ha sett en film (f.eks Brokeback Mountain), da er det på samme måte: For meg er det viktig å ha lang nok distanse mellom lesing og film, slik at den ene visjonen ikke slår i hjel den andre.