Bokelskere.no

Takk for informasjonen. «Kafka på stranden» hører med til disse bøkene jeg synes jeg burde ha lest. Ikke fordi jeg har noe behov for å lese det «alle» leser, men fordi tematikken og de positive omtalene vekker min nysgjerrighet. Etter dine og Marits velbegrunnete synspunkter legger jeg den i Gi-bort-bunken :-) Dette høres ikke ut som noe for meg. Det er nok annet som lokker!
(Av Murakami har jeg kun lest «Sauejakten» uten at den gjorde noe dypere inntrykk.)

BOKEN ER LEST

Jeg mener det var Finn Carling som sa noe sånt som at å skrive romaner, er å finne fortellinger til sine erfaringer. Disse tankene kom til meg etter å ha lest «Mister Pip». Her har vi en forfatter som vil flette sine åpenbart store kunnskaper om Charles Dickens, og spesielt verket «Store forventninger» inn i en fortelling langt fra Dickens-land. En god idé, men etter mitt syn fungerer den bare delvis. Fint i begynnelsen når Mr. Watts leser høyt for ungene, og om hvordan Matilda søker tilflukt i Pips verden. Også den konflikten som «Store forventninger» utløser mellom Matilda og moren er troverdig og godt skildret. I disse partiene synes jeg Lloyd Jones bruker Dickens på en meget god måte. Men etter hvert opplever jeg bokens rolle i boken mer haltende, nesten litt påtatt eller søkt.

Mr. Watts, som har påtatt seg oppgaven som lærer, inviterer foreldrene til skolen for å fortelle om sine kunnskaper og erfaringer. Og mye interessant, lokal kunnskap får vi lesere del i. Men også her er det noe som skurrer for meg. I et samfunn av denne typen, med lite formalisert skolegang, vil kunnskapsoverføringen foregå som en naturlig del av dagliglivet. Slik det var her til lands for rundt hundre år siden. Jentene var med mor i kjøkkenet og fjøset, guttene med far på sjøen eller i annet arbeid. Kvinnene lærte av hverandre, mennene av hverandre. I boken lar forfatteren øyas eneste hvite mann få rollen som en slags katalysator for denne kunnskapsutvekslingen. Mulig jeg leser med vel strenge briller, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på dette som et fikst fortellergrep mer enn som noe nødvendig i det virkelige livet.
Ligger kimen til konflikten mellom Matildas mor og Mr. Watts her?

På mange måter er «Mister Pip» en fin, interessant og godt skrevet bok. Av nevnte grunner når den likevel ikke helt opp hos meg.

Jeg hadde tenkt å anbefale deg «Ifølge Pereira», en bok jeg også likte godt. Et eget, litt underfundig driv over den. (Lest på Monicas anbefaling, om jeg ikke husker feil :-))

Et tips: Når du klikker på fanen «Finn bøker», får du opp flere underpunkter du kan klikke deg inn på, blant annet «Omtalte steder». Her finner du bøker fra en rekke land.

«Og så kan vi jo fundere på om Lloyd Jones makter å gi en troverdig stemme til jenta Matilda i Mister Pip.»

Nettopp disse tankene har også jeg gjort meg. Inntil forfatteren eksplisitt sier at bokens jeg-person er en svart jentunge, oppfattet jeg intuitivt jeg-personen som en hvit gutt. Jeg er nå kommet til side 65, og for meg er det fortsatt ikke en jente som forteller sin historie. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig på hvorfor - mangel på noen små referanser til noe typisk feminint, noen «jentegreier»?

Som du referer Kjell: «Han [Dickens] var blant de første som lot seg begeistre av George Eliots diktning, og han var også blant de første som gjettet at hun var kvinne. "Jeg har observert det jeg betrakter som så utpreget kvinnelige trekk (...)».

Så kan man jo spørre seg hva som er typisk feminint og «utpreget kvinnelig trekk». Svarene i dag er neppe de samme som på Dickens og George Elliots tid. Likevel er det «noe» jeg savner i Lloyd Jones fortellerstemme. Andre synspunkter?

Nei, 1960-70-årenes kraft, entusiasme og særegenhet er ingen myte!
En stemningsrapport fra min egen bok Kollektivet Bergsligata 13:

«Paris 1968, streikende arbeidere, demonstrerende studenter. Et mangefasettert opprør mot urettferdighet og overgrep. Et oppkomme av energi. Krav om en mer rettferdig samfunnsorden, kvinners frigjøring, et fritt seksualliv, kamp mot USAs aggresjon og inngripen i Vietnam, Chile og Latin-Amerika.

En forandringens bølge slår inn over skoler og universiteter, teatre, kulturliv og arbeidsplasser. Preger den offentlige debatten. Preger livet til hver enkelt av oss. Skaper en grenseløs entusiasme og vilje til selvoppofrelse. Skjærer ideologiske skillelinjer gjennom ethvert spørsmål. Krever stillingtaken. Valg av side.

Ingenting er umulig. Vi kunne, som Dag Solstads gymnaslærer Pedersen, ha syklet på vannet. «Det var ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei, du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftens herjinger.»

Hva var vel det å bygge et kollektiv i et slikt perspektiv!»

Boken min handler ikke om 68-opprøret, men om et bofellesskap som er et barn av denne mulighetenes og entusiasmens tid. Et fellesskap som ble etablert i årene 1971-72 og lever i beste velgående den dag i dag.

Dertil kan jeg fortelle at boken vant Gull i konkurransen "Årets vakreste bøker, 2017" (kategori: Faktabok, Barn og ungdom) og bokomslaget Sølv i samme konkurranse. Konkurransen arrangeres av Grafill - Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon.
Flott når forlag legger ressurser i design og uttrykk!

Boken har jeg ikke lest.

Livets inngang og utgang – en perle

Det riktige og det nødvendige – er det alltid samsvar mellom disse to? «Det er ting man gjør, og ting man ikke gjør, og Maria visste utmerket forskjellen på dem. Det var ikke et spørsmål om riktig og galt, for i denne verdenen hvor hun var vokst opp, fantes ikke disse kategoriene.» (s. 135)

Den italienske forfatteren Michela Murgia (f. 1972) har skrevet en perle av en bok, en poetisk, tankevekkende og kortfattet bok med mange lag. Handlingen utspiller seg i hovedsak på Sardinia fra midten av 1950-årene og et par tiår fremover. Boken kom ut første gang i 2006.

«Fillus de amina. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, de barna som blir født to ganger, av én kvinnes fattigdom og en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel blir Maria Listru en sen velsignelse for Bonaria Urrais sjel.» (s. 5)

Maria er yngste og fjerde datter av den lutfattige enken Anna Teresa Listru. Anna Teresa og syersken Bonaria Urrai blir enkelt enige om at Bonaria skal ta til seg seks år gamle Maria som sin egen datter, sitt sjelebarn. Mellom Maria og Bonaria vokser det frem et nært kjærlighets- og tillitsforhold. Ungpiken og den gamle enken kjenner hverandre etter hvert så godt at de umiddelbart fatter hvordan den andre tenker, føler og reagerer. I samtalene mellom dem, som i boken for øvrig, finnes ikke ett overflødig ord.

Men under ligger noe uuttalt, noe som forvirrer Maria og instinktivt truer tilliten. Bonaria er, som hele landsbyen, unntatt Maria, vet, landsbyens accabadora, sjelemaker, «hun som fullfører». Kvinnen som i nødstilfeller hjelper en døende det aller siste steget. Her er vi over i debatten om eutanasi, barmhjertighetsdrap. For Bonaria er det like nødvendig å hjelpe et menneske ut av verden, når tiden er inne, vel å merke, som for jordmoren å hjelpe et spedbarn inn i verden.

I hvilken grad forfatteren bygger på sardinske myter eller realiteter, er jeg ikke fullt klar over.

Murgia fører en nydelig penn. Hun skaper med få, presise og ofte uventete ord og vendinger levende bilder av landsbyens innbyggere og forholdene mellom dem – spenningene, konfliktene, kjærligheten, lojaliteten. En stillferdig bok med et mangefasettert innhold.

Noen eksempler:

«I likhet med uglens øyne er det tanker som ikke tåler dagens lys.» (s. 116)

«Det var gått tiår siden hun første gang hadde sett en døendes ønske om fred bli etterkommet, men hun kunne med sikkerhet si at hun aldri, hverken den gang eller siden, hadde følt en byrde som den som nå lå som en dyvåt kappe over skuldrene hennes.» (s. 116)

«Bonaria plukket opp sjalet fra gulvet og begynte med langsomme bevegelser å brette det sammen. Hun visste at det var det eneste hun hadde mulighet til å få brakt i orden.» (s. 149).

Det hender en sjelden gang at en bok gir meg fysiske, følelsesmessige reaksjoner; at boken bokstavelig talt setter seg i kroppen min. Dette er en slik bok.

Fillus de anima. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinnes fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet.

Når tiden er inne av Michela Murgia.

Hmmmm, med to mai-langhelger med fullt program skal jeg prøve å henge med som best jeg kan. To uker vil i praksis si én snau uke for min del :-)

Fra Tines blogg:
«Siden forfatteren i merknader sist i boken, viser at hun er inspirert av dikteren Jònas Pòrbjarnarson, og har brukt hele åtte sitater fra ham, forsøkte jeg å finne ut mer om denne dikteren. Utrolig nok var det ikke mulig å finne noe på det store internettet, så jeg sitter her meget nysgjerrig tilbake. Noen som kan hjelpe?»

Jeg fikk disse treffene da jeg søkte på Jonas Porbjarnarson:

Se her, her og her

Vet ikke om de er til så mye hjelp, men det virker som det er denne forfatteren Ólafsdóttir siterer fra. Takk for en god omtale av en god bok!

Fant omtalen din en kveld jeg satt og skrollet gjennom omtaler og ikke riktig visste hva jeg skulle lese. En nydelig bok, tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på den, Hilda.

Så artig!
Det finnes to bøker til om vennene Serafin og Plym; Serafin og Plym på nye eventyr og Serafin og Plym kommer luftveien. Det ser ut som alle er kommet i nyutgivelser tidlig på 2000-tallet.

Disse har jeg lest flere ganger for mine egne barn og barnebarn – til stor glede for små og store!

Kan det være Serafin og hans makeløse mesterverk?
Beskrivelsen stemmer ikke helt, men Plym har en blå, høyhalset genser, og til slutt bygger de to seg til himmels. Uansett - en super bok!

Mitt forslag er Når tiden er inne av Michela Murgia.

Boken tiltalte meg umiddelbart -- beskrevet som en poetisk og uttrykksfull bok om tankevekkende og aktuelle problemstillinger. Handlingen er lagt til Sardinia i 1950-årene. Hovedtemaet virker lite kjent og vekker min interesse. Mer her.

Jeg får inntrykk av at dette både er god bok, og en bok godt egent for samtaler og debatt. Bare ikke riktig er oppdaget enda, hverken blant bokelskere eller i pressen. Med tanke på kjønnsbalansen er den skrevet av en kvinne.

Jeg er enig med deg og annelingua – Kristian Kristiansen er en knakende god forfatter som trygt kan hentes frem for nye og gamle lesere!
Her finner du mer om Klokken på Kalvskinnet og en diskusjon for forfatterskapet.

Det er imponerende hvor mange gode bøker vi har lest sammen!

Av de 26 er det kun én jeg avbrøt pga. bokens kvalitet (Hvis en reisende en vinternatt), én jeg sto over fordi jeg har lest den flere ganger før (Kjærlighet i koleraens tid) og tre jeg sto over av andre årsaker. Lesesirkelen har bidratt til at jeg oppdaget både nye titler og nye forfattere. Berikende!

Håper riktig mange, gamle og nye lesesirkeldeltakere, blir med i denne runden. Velkommen til alle!

Hei igjen Tanja,
Jeg ser at du har fått noen svar som ikke er spesielt oppløftende. Det jeg først og fremst vil si deg, er at jeg får inntrykk av at du har fått utilstrekkelig/dårlig veiledning fra ditt universitet, OsloMet.

Punkt 1; Hvordan utforme et spørreskjema
Min reaksjon på skjemaet er at spørsmålene er upresise og uklare. Jeg er enig i Marits kritikk av språket, men kan se gjennom fingrene med det. Jeg har ingen akademisk grad, men har lest bøker i mer enn seksti år og selv skrevet bøker – og jeg har vansker med å få tak i hva du egentlig spør om. Hvis spørsmålene dine ikke er intuitivt forståelige for dem du spør, mister du mange respondenter.

Punkt 2; Hvem spør du
Når du skal gjennomføre en spørreundersøkelse, er det viktig å vite hvem du skal spørre. Skal det være et representativt utvalg av befolkningen? I så fall tviler jeg på at www.bokelskere.no er det rette stedet. De fleste av de aktive blant oss, er ihuga lesere med sterke meninger om bøker og forfattere. Som Ellen er inne på (og som jeg kan slutte meg til) er utgangspunktet ditt uaktuelt for henne. Vi finner bøker uansett.

Jeg kan likevel akseptere ditt premiss og tror at undersøkelsen din kan være nyttig.

Jeg håper at vi gamle damer ikke har tatt motet fra deg og at dine veiledere kan hjelpe deg videre. Du må gjerne formidle våre synspunkter til dem. Masse lykke til Tanja!

Hei Tanja,
Jeg prøvde å svare på skjemaet ditt forrige gang du la det ut, men avsluttet fordi jeg ikke helt fikk tak i hva som menes med alle spørsmålene. Nå gjorde jeg et nytt forsøk, men i mine øyne er ikke alle spørsmålene klare og entydige. Ga opp også denne gangen.

Håper du likevel får mange svar og ønsker deg lykke til!

Tusen takk for lenken til et interessant intervju med Kerstin Ekman! Nå tar jeg opp Grand finale i svindlerbransjen med fornyet pågangsmot. Intervjuet er absolutt hørverdig uavhengig av om man vil lese Grand finale... eller ei.