Bokelskere.no

Ja, du har sannelig rett: Midt i avsnittet gjør fortelleren det av med Paolo, som jeg nok har forvekslet med den yngre broren Francesco Paolo, som nevnes som høyst levende i samme avsnitt. Hvem er så faren til barnebarnet Fabrizetto som også er til stede ved dødsleiet?

Imponerende bredde 🌹 🌹 🌹❗️

Er det velskrevet krim med god spenningskurve du liker, så er Ulven et glimrende valg ☺

Syvende boken i denne spennende serien, anbefales på det varmeste

Vakker bok om kunst og kjærlighetsforviklinger.

Forfatteren har fått fram mye interessant om Christian Skredsvigs utvikling som kunstner på 1880- og 90-tallet. Samtidig får vi også beretningen om hans vanskelige ekteskap med Maggie Plathe. Teksten er formet som en kommentar til en serie brev fra Skredsvig (og Maggie) til svigerfaren Frithjof Plathe. Felles for disse brevene, sendt fra Italia og Frankrike, er de utførlige miniaturtegningene av motivene Skredsvig brukte i maleriene sine.

Det er en glede å lese en bok som er så godt produsert både redaksjonelt og billedmessig. Den føyer seg godt til annen praktbok om Skredsvig som jeg har lest nylig. Se omtalen her.

Underholdende, skremmende og morsomt, dette er satire på sitt aller beste!

Jeg har tenkt mer på sluttpoenget i The Midnight Library, spesielt etter å ha sett «A Boy Called Christmas» på Netflix, der Matt Haig skrev manus. I filmen enda tydeligere enn i romanen, legger Haig vekt på betydningen av «håpet» som en grunnleggende verdi også for de elendigste av oss. Det er vel et kontroversielt ståsted?

Ved endt lesning satt jeg igjen med en følelse av å ha gått glipp av noe vesentlig, så jeg leste noen avisanmeldelser, og forsto litt av hva denne tomme følelsen jeg satt med besto i.

Jeg har levert boken tilbake til biblioteket, så jeg kan ikke sjekke ut det bildet. La ikke merke til det da jeg leste, i full fart før juleferien :) Men, de er jo to søstre, Ronja og Melissa?

Du har rett i dine antagelser om fyrstehuset Salina har «tilhørighet» til Lampedusa.
Som du sikkert vet så ble Leoparden skrevet i 1956. Etter å ha fått avslag fra to forlag, ble Lampedusa i 1957 diagnostisert med lungekreft og døde. Men han hadde ikke gitt opp å få boken utgitt.

……..he had drawn up two testamentary letters, one addressed to his wife, Alessandra Wolff Stomersee, and the other to me, his adopted son. On 30 May he had also written to Enrico Merlo regarding the work.
The letter to Enrico Merio accompanied a typescript of the novel with a brief description how the characters corresponded to real people.

N.H.
Baron Enrico Merlo di Tagliavia
S.M.
30 May 1957

Dear Enrico,
In the leather folder you will find the typescript of The Leopard.
Do please treat it with care, for it is the only copy I possess.
Do please also give it an attentive reading, because each word has been weighed up and many things are not made explicit but only hinted at.
It seems to me to offer a measure of interest because it evokes a Sicilian nobleman at a moment of crisis (not to be taken to mean simply that of 1860) how he reacts to it and how the degeneration of the family becomes ever more marked until it reaches almost total collapse; all this, however, seen from within, with a certain connivance of the author and with no rancor as is to be for instance, in The Viceroys.
No need to tell you that the «Prince of Salina» is the Prince Lampedusa, my great- grandfather Giulio Fabrizio; everything about him is real: his build, his mathematics, the pretense of violence, the skepticism, the wife, the German mother, the refusal to be a senator. Father Pirrone is also authentic, even his name. I think I have given them both a greater degree of intelligence that was in fact the case.
Tancredi is, physically and in his behavior, Gio; morally a blend of Senator Scalea and his son Pietro. I ‘ve no idea who Angelica is, but bear in mind that the name Sedara is quite similar to «Favara.»
Donnafugata as a village is Palma, as a palace, Santa Magherita.
I’m particularly fond of the last two chapters. The death of Don Fabrizio who had always been alone even though he had a wife and seven children; the question of the relics which sets its seal on everything is absolutely authentic and witnessed by me in person.
Sicily is Sicily - 1860, earlier, forever.
I believe the whole thing is not without its elegiac poetry.
I’m leaving today, don’t know when I’ll be back; if you want to get in touch, write to me c/o ………
With fondest greetings,
your
Giuseppe

(On the back of the envelope)
N.B.: the dog Bendico is a vitally importent character and practically the key to the novel.

• Brevet er hentet fra forordet til The Leopard - forordet er skrevet av Gioacchino Lanza Tomasi (Lampedusa sin adoptivsønn) og utgitt på Pantheon Books - New York - 2007

Nå som jeg er ferdig med Leoparden skjønner jeg hvorfor den blir beskrevet som en ufullført roman. I delene I til IV har handlingen vært sammenhengende. Vi har fulgt adelsfamilien Salina gjennom revolusjonsåret 1860. Fra del V blir boka fragmentarisk. Hvert kapittel framstår som frittstående fortellinger selv om persongalleriet stort sett er det samme.

I kapitlet om pater Pirrones besøk i landsbyen S. Cono får vi en innføring i fattigbøndenes levevilkår under det nye regimet. I tillegg får vi et bilde av paterens, det vil si kirkens, makt til å ordne opp i sosiale forhold; en uvillig barnefar tvinges til å gifte seg med mora.

Så følger en Proust-inspirert beskrivelse av fyrstens opplevelse av Palermos selskapsliv. Selv om han befinner seg blant likemenn føler han seg som en fremmed. Også her hjelper han riktgnok sin kommende svigersønn inn i denne ellers lukkede kretsen. Et høydepunkt er bordsamtalen med den ufyselige, skrytende oberst Pallavicino.

I kapitlet om don Fabrizios død, lager Lampedusa en ramme som vel skal signalisere fyrstehusets gradvise fall. Dødsleiet er lagt til et nedslitt hotell framfor et av fyrstens palasser. Her er han riktignok omgitt av hele familien, inkludert et barnebarn som vi ellers hører lite om.

I sluttkapitlet er turen kommet til at også fyrstens tre døtre skal fratas sine illusjoner med hensyn til religionsutøvelse og (manglende) kjærlighetsliv.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål:
1. Hvor blir det av don Fabrizios sønner? OK, én av dem blir forretningsmann i England, tydeligvis uten planer om å reise hjem. Men hva skjer med hans eldste sønn, Paolo, hertug av Querceta? (Han blir mobbet av faren tidlig i boka).
2. Hvor mye tøyer Lampedusa historiske fakta? I første del av boka får vi inntrykk av at oppløpet til 1860-revolusjonen kommer etter en lang periode preget av ro og orden. Det historisk viktige 1848-opprøret som strakk seg over store deler av Europa, også Sicilia, blir nærmest avfeid.
3. I romanen får vi inntrykk av at sosialt press førte til at 100 prosent stemte for sammenslåingen med Italia. En leksikonartikkel hevder at det offisielle tallet er 75 prosent (Everyman's Encyclopedia).

Hovland spinn på eit klassisk tema i barnelitteraturen: Born som rømmer heimefrå. I dette tilfellet går turen ikkje så langt - til eit tomt hus ute i skogen nær heimstaden. Her vert Anders buande aleine, men slett ikkje einsamt. Til huset kjem fleire på vitjing, unge og eldre. Ikke nok med at han byrjar med både kaffi og røyk, men Anders får òg eit nytt syn på tilvèret. Denne ungdomsboka er prega av Hovlands lune fortellerstil.

Aktuell dansk katastrofeberetning

Verden er rammet en radioaktiv katastrofe i denne dystopiske romanen fra 1967. Fortelleren er unnsluppet til et gammelt badehotell sammen med andre forutseende gjester. I det lille samfunnet ser vi mange av de samme reaksjonene, følelsene og holdningene som preget særlig de første månedene av vår egen tids pandemi. Et gjennomgangstema er det ambivalente forholdet til hotelledelsen gjestene er så avhengige av. Sånn sett er denne korte romanen sørgelig aktuell.

Termush er inkludert i Gyldendals bibliotek for ny dansk litteratur 1973. Sven Holm (1940-2019) er ellers kjent for sine noveller og skuespill. Selv kjenner jeg ham best fra den morsomme romanen Jomfrutur som ble utgitt på norsk av John Griegs forlag i Bergen 1967. Altså det rake motstykket til Termush.

Jeg gikk nok til denne boken med litt for store forventninger, - jeg har vært veldig begeistret for de senere bøkene til Mytting. Men jeg må innrømme at etter hvert dalte interessen her, - det var nok litt for mye av en «guttebok». Jeg koste meg med skildringene av miljøet i Gudbrandsdalen, og Mytting imponerer forsåvidt også her med sine detaljkunnskaper, - det er bare det at det nå er kunnskaper om et område jeg har null kjennskap til eller interesse for, - militærliv, våpen og biler! Det ligger en sterk menneskelig historie i bunnen av fortellingen, men all spesialkunnskapen på disse områdene kjedet meg, og da det etterhvert også ble i overkant blodig etter min smak, sank begeistringen fra terningskast fem til fire!

Tyske bøker verdt å lese.

Kringkasteren DW, Deutsche Welle, har nylig laget en liste over tyskspråklige bøker som de kaller «must reads». Bøkene er alle utgitt etter 1900 og finnes oversatt til engelsk. Det øker sjansen for at de også finnes på norsk. Det er stor geografisk spredning på forfatterne, og det er ikke nødvendigvis de mest kjente verkene som er tatt med. Bakgrunnen for utvalget er omtalt her.

Boka eller hovedpersonen? Så langt liker jeg romanen godt. Lampedusa er en god forteller. Som protagonist er «Leoparden» tydeligvis en person som er i ferd med å bli fratatt sine illusjoner om enn ikke sine posisjoner. (Jeg har ikke gjort meg ferdig med boka ennå).

Andre bok i Elsie-trilogien