Bokelskere.no

Usedvanlig selvportrett, glimrende skrevet.

Det er overraskende at en sittende statsråd kan ta seg tid til å skrive så nærgående, personlige memoarer. Abid Raja har utforsket utfordringene i sitt eget liv. Det kunne lett ha gått helt galt, både helsemessig og sosialt. Men han har ikke bare funnet det verdt å leve, men også vokst på erfaringene sine. Selv kaller han det en historie om frigjøring.

Raja ble tidlig utsatt for fysisk og psykisk oppdragervold som brakte ham til Oslo barnevern. Det reddet ham på et vis fra familien, men brakte ham også inn i et svært skadelig gjengmiljø som kunne ha endt i en katastrofe. Barnevernet får både ros og kritikk. Det samme gjelder helsevesenet som var en stor hjelp i perioder, men tilsynelatende glemte sin unge pasient en gang i blant.

Noen vil si at dette ikke er en politisk bok. Her er jeg uenig. Riktignok får vi ikke vite om hvordan han ble Venstre-politiker. Men fortellingen om Abid Rajas oppvekst og voksenliv gir også et bilde av sterke og svake trekk ved det norske samfunnet: skole, helse, sosiale tjenester. I tillegg blir vi også kjent med en familiekultur som bryter kraftig med verdiene som i vår tid har fått overtaket her til lands.

Selv om framstillingen inneholder mye drama, har den også en rekke avsnitt som er både rørende og humoristiske. Og enda viktigere: en sterk kjærlighetshistorie. Dette må være årets biografi. Anbefales varmt.

Så veldig enig med deg. Nå har jeg lest de to første i denne serien og gleder meg til den tredje. Sven Petter Næss skiller seg ut på en måte som kan være litt vanskelig å beskrive utover et utsøkt språk, men jeg har lest mye norsk krimlitteratur opp i gjennom årene, og pr i dag troner Sven Petter Næss helt på topp hos meg. Takk for en god anmeldelse som fikk åpnet øynene mine for denne forfatteren. Håper han fortsetter i det samme sporet.

Vil for øvrig gi en stor honnør til oppleseren også.

Vi får kikke litt bak sceneteppet hos embetsverk og politikere, men det er Ingrids trøblete spørsmål rundt meningen med livet som bærer historien.

Grådighet, overgrep og heroisk motstand i Afrika rundt 1900

Bildene av grusomheter har avholdt meg lenge fra å lese denne boka. Men Adam Hochshild skriver på en snedig, engasjerende måte som trekker leseren inn i historien over mange sider før han tar for seg overgrepene i «Fristaten Kongo» i årene 1885-1908.

Vi får innledningsvis portretter av belgiernes kong Leopold II som brukte britisk-amerikaneren Morgan Stanley til å regissere det «eierløse» Kongo som sin egen private koloni. Leopold framstår som usedvanlig grådig, men utrolig dyktig som PR-sjef for sitt eget forretningsforetak. Journalisten og oppdageren Stanley er hans brutale håndlager som setter tonen for mishandlingen av lokalbefolkningen. Artiklene og bøkene hans framstår derimot som et forsvar for et europeisk sivilasjonsprosjekt i svarte Afrika mot «arabisk» slavehandel.

Resten av boka forteller medrivende om kampen mot det kongelige terrorveldet i Kongo. De som fører an er ikke belgiere, men briter og amerikanere, både svarte og hvite. Her igjen fokuserer han på enkeltpersonene som ledet kampanjen som til slutt førte til at Leopold måtte gi fra kontrollen over «Fristaten» sin, som deretter ble en belgisk koloni fram til selvstendigheten 1960.

Hochschild beklager selv mangelen på kongolesiske stemmer i boka si, men han gjør god bruk av kilder som først ble tilgjengelige på 1980-tallet. Han tar grundig for seg Joseph Conrads Mørkets hjerte og påpeker likheten mellom den skremmende hovedpersonen Kurtz og enkelte av de belgiske offiserene i Kongo på den tiden. Han nevner også kritikken reist mot Conrads omtale av de innfødte som nærmest usynlige, blant annet fra den nigerianske forfatteren Chinua Achebe. Men Conrad støttet kampanjen mot kong Leopold.

For meg er det et tankekors at min grandonkel Ragnvald arbeidet for «Fristatens» tollvesen og døde (som mange andre hvite) i Kongo.

Hjerteskjærende men underholdende med en snert, kunne gjerne vært litt lengre og bydd på en forklaring på sønnens oppførsel

Nykelen i døra

Eg har teke all verdas atterhald.
Veksla mellom å vere varm og kald
agurk-kul og desp.
Ikkje tru eg er for keen.
Ikkje tru det er deg eg vil ha
eg ligg her og ventar på stæillkar’n på Ås.
Til slutt vert dette spelet gammalt.
Det vert i grunn eg og.
Eg er ikkje kul.
Nervane tyt ut som romkrem
frå alle mine lag.
Eg vil ha kjærleik.
Herregud
sa eg det høgt.

-Kari Anne Bye
Diktet er hentet fra diktsamlingen Eg bur her no

Godt plott, men kunne vært hakket mer spennende

Tittelen Museum dekker innholdet bra. Disse korte tekstene - eller diktene - tar for seg skjebnen til oldtidens kulturlevninger under krig. Referansen er museumsplyndringene under Irak-krigen tidlig på 2000-tallet, men det er ikke vanskelig å knytte tekstene til andre ødeleggende konflikter — som dagens Afghanistan. (Dikterens refleksjoner fra 2014 ble pussig nok aktualisert i dag, 3.9.21, da NRK melder at politiet har beslaglagt 100 kulturgjenstander fra Mesopotamia, dagens Irak).