Bokelskere.no

Dette er bok nummer to om den høykultiverte, men noe engstelige og upraktiske førstebetjenten Martin Servaz. Mens den første boka hevet entusiasmen min til de store høyder, klarte ikke denne å innfri på samme måte.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Miljøet er stort sett det samme som forrige gang. Handlingen foregår i Pyrenéene. Hit blir Servaz tilkalt fra Toulouse der han egentlig jobber. Som sist er også gendarmen Irène Ziegler en hjelper i oppklaringen, noe perifert denne gangen. Hovedskurken fra første bok, massemorderen Hirtmann, er likedan med her, om enn på en indirekt, men likevel truende måte.
Byen Marsac er her sentrum for handlingen. Her har Servaz selv vært student. Nå er datteren hans, Margot, elev på den samme skolen, der en av lærerne Francis van Acker i sin tid var bestekameraten til Servaz Den gangen var de tre ungdommer som holdt sammen, Martin, Francis og Marianne. Servaz hadde vært kjæreste med Marianne som dumpet ham til fordel for Francis, men det forholdet varte ikke lenge.
Det som skjer i denne boka er at Martin Servaz plutselig får en telefon fra Marianne der hun forteller at sønnen hennes Hugo er blitt arrestert, anklaget for drap. En lærer, Claire Diemar, ved den høyere skolen er drept. Hun ble funnet i sitt eget badekar, med tau surret rundt kroppen og med en lysende lommelykt presset ned i halsen. I hagen ved kanten av et basseng finner politiet Hugo, helt omtåket. Han forteller at han nettopp hadde våknet i stuen hos Claire og at han ikke husket hvordan han hadde kommet dit. Han hadde også tidligere vært hjemme hos denne læreren for å diskutere en bok han holdt på å skrive.. De viser seg også at de to hadde et forhold. Politiet tar hånd om Hugo.

Etter hvert blir flere personer stemplet som mistenkelige i saken, bl.a. Servaz’ gamle venn Francis. Også han har vært elsker til Claire. Samtidig er også Margot og hennes venn Elias på utkikk etter mystiske ting på skolen. De spionerer på tre venner av Hugo og får høre om noe disse kaller ”sirkelen”. Senere overværer Margot og Elias et møte mellom medlemmene i sirkelen. Det foregår ved en innsjø oppe i fjellene. Her møtes en gruppe ungdommer, hvor én sitter i rullestol og en annen går med krykker. De holder hverandre i hendene og danner en sirkel. Hvorfor? Hva har disse ungdommene felles? Hva vil de hverandre nå? Svaret avsløres etter hvert. På dette stedet skjedde for mange år tilbake en bussulykke. En buss med skolebarn kjørte utfor veien og ble hengende halvveis ut over et stup før den til slutt styrtet videre ned i vannet. Noen av disse barna ble berget ut, mens de fleste forsvant med bussen ned i dypet. Flere av de voksne som var med, tenkte mer på å berge seg selv enn på å hjelpe barna. Blant disse var Claire som var en av lærerne. Faktisk oppsto ulykken da Claire kom fram og pratet med sjåføren og tok oppmerksomhetens hans bort fra den krevende veibanen. Andre voksne som heller ikke hadde gjort nok for å hjelpe, var nå døde på forskjellige vis. De fire studentene som Margot og Elias spionerte på, hadde som barn vært med bussen og blitt berget ut i tide. Man kan nå lett se at hevnmotiv ligger bak flere senere dødsfall, kamuflert som ulykker. David er en av disse studentene. Han er kameraten til Hugo og ser ut til å ville ofre seg for å redde den andre.

Mot slutten av boka befinner Servaz seg i en bil som blir kjørt av nettopp David. Servaz har ligget på sykehus etter at han ble forbigående blind da han sammen med Ziegler foretok et dykk i den nevnte innsjøen for å bevise noe av hans teorier. I bilen tror Servaz at han blir forfulgt og at forfølgeren kan være ingen annen enn Hirtmann. David kjører uansvarlig fort. Han har først gitt seg ut for å være en hjelpepleier. Etter hvert avslører han sin egentlige identitet. Han tilstår også drapene på Claire Dietmar og de andre. Men Servaz tror ikke helt på ham. David forteller dette for å dekke over Hugos gjerninger. Bilturen ender med at David lar seg og bilen bli smadret i kollisjon med et vogntog. Servaz kommer seg ut i tide. Man er på nippet til å løslate Hugo da disse opplysningene kommer inn. Konfrontert med dem tilstår Hugo at det var han som drepte Claire. Motivet var sjalusi. Claire hadde fått seg en ny elsker, Francis van Acker. Også Marianne er medskyldig. Hun hadde gjort sitt for å villede politiet for slik å vende mistanken vekk fra sønnen. Martin har lenge fryktet at Hirtmann for å ramme ham skulle forgripe seg på Margot. Men der forregnet han seg. Massemorderens bytte har vært Marianne som han har stengt inne i et slags gravkammer.

Jeg synes at lesinga av boka gikk noe tregt. Lenge var det vanskelig å få fart på entusiasmen. Det ble for mange tråder, for mange hopp mellom handlingselementer. Først da historien rundt bussen kom inn i bildet, klarte jeg å fatte en ordentlig interesse for det som foregikk.

Denne var skikkelig spennende

Et ublidt førstemøte med Fosse

Her dumper vi midt oppe i naturalismen med all sin pessimisme. All glede er tatt bort, alt er dømt til å ende i forferdelse. Med inngående detaljer blir en liten bakgate i Paris skildret der bokas handling utspiller seg. Her skal det ligge en liten butikk som selger sysaker. Den eies av Mme Raquin som har en sønn. Camille Hun har også tatt til seg en foreldreløs niese ved navn Thérèse.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

De to jevnaldrende barna vokser opp sammen. Camille er fra barndommen av svak og sykelig, og moren duller mye med ham. Thérèse utstår det ikke og ser ut til å kjede seg gjennom tilværelsen. Som voksen får Camille en stilling ved jernbanen, mens Thérèse blir den som tar seg av familiebutikken, et arbeid som hun utfører uten særlig entusiasme. Det blir bestemt at de to unge bør gifte seg, og da Thérèse har fylt 21 år, skjer det. Torsdagskveldene blir en liten ayspredelse i det ellers så monotone livet. Camille inviterer hjem en liten gruppe venner. Sammen sitter de og spiller domino Men også i dette selskapet ser Thérèse ut til å kjede seg, helt til Camille introduserer en ny ung mann, Laurent. Det er en barndomskamerat som Camille nå har møtt på nytt. Laurent er av en mer løssluppen natur enn Camille- Han sysler blant annet med kunstmaling, og nå foreslår han å male et portrett av Camille. Thérèsr følger arbeidet til Laurent med stor fascinasjon. De to trekkes mot hverandre. De møtes i skjul og opplever den store kjærligheten. For Thérèse er dette noe helt annet enn det hun opplever med Camille. Laurent forsømmer til stadighet arbeidet sitt, og Thérèse finner på alskens løgner for å slippe ut av huset.
Etter hvert våkner tanken hos dem at den eneste utveien er å drepe Camille. Situasjonen bryr seg da de tre drar på tur ut på lande. Laurent foreslår overfor Camille at de to skal ta seg en båttur ute på Seinen. Ute på vannet reiser plutselig Laurent seg opp og dytter Camille over bord. Laurent later som om det hele er en ulykke og at han forgjeves prøvde å redde den andre. Det forklaringen aksepteres av alle tilstedeværende.
Mme Raquin er i sjokk over det inntrufne. Laurent opptrer nå som en trøstende venn, og han fortsetter å komme til torsdagssamlingene, men nå passer han og Thérèse på å holde god avstand for ikke å vekke mistanke. De to lider på hver sin kant av dårlig samvittighet. Etter halvannet år blir det foreslått at de to bør gifte seg slik at lykken i familien på nytt kan gjenoppstå. Mme Raquin synes dette er en god idé. Men så snart de to unge er alene på kammerset, blir de grepet av en stor skrekk. Det er som om de ser for seg Camilles døde legeme hele tiden. Når de ligger i sengen, føler de at han også liger der, midt mellom dem.
Så får Mme Raquin slag. Heretter blir hun sittende lam og stum i stolen sin. En gang er Laurent og Thérèse uforsiktig og røper hva som egentlig skjede med Camille der ute på Seinen. I sin store fortvilelse vil den gamle damen fortelle det videre til torsdagsgjestene, men hun formår det ikke. Livet til Thérèse og Laurent blir mer og mer som et eneste helvete. De utstår ikke synet av hverandre. På hver kant fatter de beslutningen om å drepe den andre. Laurent skaffer seg gift og Thérèse kjøper seg en kniv. Men i det de skal gjøre det av med den andre, ombestemmer de seg og retter isteden det dødelige mot seg selv, samtidig som Mme Raquin sitter der urørlig i stolen og er vitne til det hele.

Mer galt enn dette kan det ikke gå. Thérèse og Camille er fanger av sine egne gjerninger. De kan ikke fri seg fra fornedrelsen som hjemsøker dem. Alt er håpløst!

Vi har migrert til nytt datasenter med nye servere!

Vi har hatt uventet nedetid på grunn av dette, og beklager ventetid.

Få med deg denne hvis du har lest Tjenerinnens beretning

Spennende fortsettelse av serien

Boka handler om to svært ulike mennesker som aldri burde blitt brakt sammen, men som her inngår ekteskap der de sakte men sikkert bryter hverandre ned. Så skjer det en forferdelig hendelse. De to avgir helt forskjellige forklaringer. Etter dette går det helt overstyr for dem begge og familien deres.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
Hendelsen det er snakk om skjer på et hotell. De to hovedpersonene, Sylvi Roos og Miele Modani, skal tilbringe her en siste natt før de går fra hverandre. Også deres lille sønn, Elias 15 måneder, er med. I forkant har det vært en hissig strid om foreldreretten over den lille gutten. Moren Sylvi har fått tildelt omsorgsretten, noe som er vanskelig å godta for faren, Miele, som har en serbisk bakgrunn. Tidlig neste morgen faller lille Elias ned fra hotellbalkongen og knuses helt mot gateasfalten. Hvordan kunne dette skje? De to foreldrene avgir helt forskjellige forklaringer. Sylvi forteller at Miele tilbød seg å passe på Elias slik at hun fikk sove litt leger. Da hun våknet, fikk hun se Miele som sto på balkongen og holdt gutten utenfor rekkverket. Hun skrek mot ham. Han snudde seg mot henne og slapp taket i gutten. Mannen derimot holder fast på at han lå og sov hele tiden og våknet ikke før ulykken hadde skjedd. Hvem av dem har avgitt den sanne forklaringen? Det er politimennene Konrad Sejer og Jacob Skarre som skal finne svaret på dette.
Sylvi og Miele møttes helt tilfeldig. Sylvi som nettopp hadde kommet ut av et turbulent forhold, la merke til den serbiske mannen fordi han virket så rolig og sterk. Hun strevde med å få kontakt med ham som i begynnelsen virket uinteressert. Til slutt lyktes hun og de ble sammen og litt senere ble det bryllup. Men Sylvi var ikke lykkelig. Den tause og altfor rolige mannen begynte å gå henne på nervene, og etter hvert tok hun til å drikke mer og mer. Miele på sin side hadde en vanskelig fortid å dra på. Fra hjemlandet hadde han en fengselsstraff bak seg. Med stor lastebil hadde han rygget på en gammel dame med rullator. Om ulykken var helt uunngåelig eller om Miele kunne vist mer aktsomhet, kan bestrides I hvert fall var han psykisk knust da han slapp ut og hadde senere hatt opphold på psykiatrisk klinikk. Verst for ham var at kvinnen som han var kjæreste med gang og som ventet deres barn, hadde brudt med ham mens han satt i fengsel og senere hadde hun nektet ham å møte barnet.
Mens etterforskningen pågår, skjer det nye ting i livet til Sylvi og Miele. En ny kvinne viser interesse for Miele, men han tør ikke slippe henne til og bare avviser henne. Sylvi har bestemt seg for å slutte å dikke. Det klarer hun nesten, men på en fest glipper det helt og hun havner i seng mrd en ukjent mann. Hun blir gravid og føder så en jente. Samtidig er ikke Sylvi og Miele ferdige med hverandre. Begge to har mødre som pusher på og krever at de tar et skikkelig oppgjør med tidligere ektefelle. Trakasserende post sendes mellom de to. Sylvi oppsøker arbeidsgiveren til Miele og krever at han skal si opp Miele, et ønske som slett ikke etterkommes. Men Sylvi har også andre kort i bakhånden. Hun kan fortelle Miele at det slett ikke var sikkert at lille Elias var Mieles sønn. Rett før hadde hun hatt en annen kjæreste. Miele tar dette veldig tungt og det går helt over styr for ham.
Miele tar seg inn hos Sylvi og kidnapper både henne og den lille datteren. Han tar dem med til toppen av et høyt tårn. Sylvi har bind for øyne og stemningen er svært truende. En opphisset samtale mellom de to avslører hva som egentlig skjedde med Elias. Ingen av foreldrene sto opp for å ta seg av Elias den morgenen. På balkongen sto en stol plassert svært nær rekkverket. Den lille gutten klatret opp på stolen og kom seg over. Dette observerte Sylvi mens hun lå der i sengen. Etterpå sørget hun for å flytte stolen langt vekk fra rekkverket. Denne samtalen får politiet senere høre da Miele har sørget for å få den tatt opp med mobiltelefonen.
Dette er en bok med en langsom og til dels stillestående handling. Det blir spørsmålet om hvem av de to foreldrene som har rett, som driver handlingen framover og holder på leserens interesse. Underveis tror jeg nok at de fleste har trukket den samme konklusjonen slik at de ikke blir særlig overrasket når løsningen endelig foreligger.

”En internasjonal bestselger” står det på framsiden. Joda, boka er absolutt lesvedig, men så helt spesiell synes jeg likevel ikke den er. Den har en ”stille handling” rundt livet til en stille og enkel mann som gjennom årene opplever dramatiske og skjellsettende ting, men som likevel klarer påsitt vis å stå oppreist uten å la seg knekke.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Historien foregår i Østerrike, i en liten alpelandsby. Hit kommer i begynnelsen på 1900-tallet Andreas Egger, som liten gutt. Moren hans er død, og en slektning, bonden Kranzstocker, overtar ham som arbeidskraft. Denne gudfryktige mannen banker gutten sent og tidlig. En gang går det så ille at lårbeinet knekker, noe som medfører at Andreas blir halt for resten av livet. Til tross for dette vokste gutten seg stor og sterk, og til slutt ble det bonden som måtte vike unna. Etter en del år som løsarbeider uten fast bopel har han lagt seg opp nok penger til å kunne forpakte en liten teig med tilhørende løe. Her rydder han stein for stein og skaper seg omsider en liten grønnsakåker. Han lagergrunnmur til løa og sleper tømmerstokker for å ordne til veggene. På vertshuset er det en tjenestejente som heter Marie. Også hun er stillfaren og ytterst arbeidsom. Etter at de to en tid har gått turer sammen, tar omsider Andreas motet til seg og frir.
På denne tiden skjer det noe oppe i alpelandsbyen. Firmaer med store maskiner og en bråte med arbeidere gjør sitt inntog. Det skal bygges gondolbaner opp til fjellplatåene. Også Andreas Egger får seg arbeid her. Han feller trær, sleper tømmer og jern oppover de bratte fjellsidene. Han er sterk og blottet for høydeskrekk og kjenner terrenget bedre enn andre derfor blir han også satt på de mest risikofylte oppgavene. Så snart taubanene blir ferdige, strømmer det også turister til bygda. Dette er pengesterke mennesker, ofte helt annerledes enn landsbyboerne. Det før så rolige livet er i ferd med å forandres helt. Men hjemme hos Andreas og Marie går livet sin gang som før. De lever lykkelig på sitt stillfarende og enkle vis. Men så skjer det noe. Et brått væromslag i fjellet framkaller et stort snøskred. Det rammer huset til Andreas og Marie. Han kommer seg ut og blir reddet, men huset med Marie inne i blir helt begravd av de enorme snømassene. De materielle skadene rundt om er enorme. Tre menneskeliv gikk også tapt, deriblant Marie. Andreas selv er skadd, går inn i en dyp sorgperiode. Også arbeidsmessig er han satt langt tilbake. Han får seg nye oppgaver, nå som vedlikeholdsarbeider. Høyt oppe i luften sitter han oppe på en planke og renser vaiere og løpeverk. Nå reiser han fra landsby til landsby og utfører arbeidet sitt. Om natten sover han i en varevogn og trenger ikke lenger et hus.
Så bryter krigen ut. Andreas vil som den pliktoppfyllende person han er, melde seg til krigstjeneste, men blir bryskt avvist. Han er for gammel og dessuten halt. Men fire år senere blir han beordret ut. Han blir sendt til østfronten. Til sammen tilbringer Egger åtte år i Russland, to år ved fronten og resten av tiden i fangeleir. Det blir et liv preget av hardt arbeid, ensomhet, ekstrem kulde og sult. Den fra før av så fordringsløse Egger kommer seg gjennom disse årene bedre enn de fleste andre i hans situasjon.
Egger kommer hjem og får bo i et plankeskur. Heisefirmaet har gått konkurs etter krigen, og det er blitt vanskelig å skaffe seg arbeid. Andreas Egger skaper seg sitt eget lille foretak, nå som fjellfører. Han slår seg ned på markedsplassen med en håndlagd plakat, og turistene kommer. Et lite forsøk fra en ny kvinne, blir han også delaktig i. På skolen vikarierer en ny lærerinne, egentlig en pensjonis. Hun fatter interesse for aldrende Egger. Hun nærmer seg ham først i besk med kaker, deretter gjennom små felles turer og så en kveld inviterer hun ham inn på soverommet sitt. Egger som fremdeles holder fast på bildet av Marie, klarer ikke dette, og natten forløper uten at noe skjer. Kort tid etter forlater lærerinnen dalen. Den sisten tiden av livet sitt har Andreas Egger trukket seg tilbake fra fjellførervirksomheten og lever i stille ensomhet fram til han dør i en alder av 79 år.

Her møter vi igjen personene fra Svarthuset. Selv om mye av der vesentlige ved forrige bok gjenfortelles her, får man nok best utbytte ved å lese bøkene i rett rekkefølge. Som forrige bok er også denne langt mer ebb en vanlig kriminalbok. Vi kommer tett på naturen, kulturen og folkene i det lille øyriket der langt ute i Nordsjøen. Mye av handlingen dreier seg om barnehjemsbarn og de vanskelige forholdene deres, også situasjonen for gamle mennesker med demens har fått stor plass her.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Også her møter vi politimannen Finn Macleod, dvs. nå er han ikke politimann lenger. Han har nettopp sagt opp stillingen hos Edinburgpolitiet og har vendt tilbake til barndomsøya St. Lewis. Men denne gangen er han kanskje ikke hovedpersonen i boka. Den rollen innehar gamle Tormod Macdonald. Liksom i Svarthuset beveger også handlingen her seg på to plan, en nåtidsfortelling i 3. person som veksler med en jeg-fortelling fra fortiden sett gjennom øyne til den den gang unge Tormod.

På samme måte som i første bok starter også handlingen her med et likfunn. Nede i en torvmyr dukker et gammelt lik opp. Hvor lenge det kan ha ligget der er først uvisst, inntil man oppdager en tatovering med ordene Elvis og Jailhouse Rock. Enda t spor får politiet da DNA-prøver avslører et slektskap med gamle Tormod som er bestefaren til Fins ungdomskjæreste Masaili. Tormod som er sterkt dement, har fram til nå bodd hjemme og blitt pleiet av sin kone, men nå orker hun ikke lenger og han plasseres på et sykehjem. At liket er i slekt med Tormod, virker uforståelig for familien som hele tiden har trodd at han ikke har noen slektninger i landet. Derfor blir en av oppgavene for den lokale politimannen Gunn (som får assistanse fra Fin) å grave bakover i Tormods historie siden den gamle selv ikke er i stand til å fortelle den. Politiet finner fram til mannens fødselsattest, men oppdager samtidig at det også fins en dødsattest på samme mannen. Hva har skjedd? Er ikke Tormod Macdonald den han gir seg ut for å være? Kan han ha tatt identiteten til en annen?

Parallelt med denne etterforskningen blir vi presentert Tormods tanker (i jeg-form) om egne barne- og ungdomsopplevelser. Mens han ennå var barn, døde begge foreldrene med få års mellomrom. Tormod eller Johnny(som han egentlig heter) og den litt yngre broren Peter blir plassert på et barnhjem. Som katolikkerblant mange protestanter fikk disse to barna en spesiell behandling. De kom i en gruppe samme med jenta Catherine og gutter fra den beryktede Kellyfamilien. Et veddemål rundt et vågestykke som guttene inngår en natt, får fatale konsekvenser. Det gjelder å gå så fort som mulig på yttersiden av en høy bro. Vågestykket ender i tragedie. Kelly-gutten Patrick faller ned ig dør. Peter forsøker å holde ham fast, men hjelpen hans blir av Kellyguttene tolket som det motsatte. Etter dette må Johnny, Peter og Catherine forlate barnehjemmet. De blir sendt langt vekk og ender opp hos noen bondefamilier som ”homers”.Men de blir oppsporet av hevntørstige Kellygutter som ender opp med å drepe Peter. Johnny rømmer i bil med liket av broren. Han gjemmer det langt nede i en torvmyr der det altså først blir funnet mange, mange år etter. For å skjule sporene etter sin fortid må han bygge opp en ny identitet. Etter hvert får han også enn nye familie.
Fin og Gunn ankommer bygda der Johnny og Peter ble holdt som homers. Her møter de en spesiell kvinne. Hun har en fortid som filmstjerne. Det viser seg at dette er Catherine. Hun og Johnny var ungdomskjærester, men skilte lag da Peter ble drept. Hun kan fortelle politimennene mye som kan utfylle bildet.
Boka ender med en dramatisk episode. Hovedpersonene er tilbake på Charlies-strand der mange av fortidens hendinger hadde funnet sted. Paul Kelly, den siste gjenlevende av Kellybrødrene har kidnappet kjæresten og babyen til Fionnlagh (Tormods barnebarn) Her vil han fullbyrde hevnen sin. Heldigvis er hjelpen ikke langt unna. Det blir presten som avgjør dt hele og skyter den siste Kellybroren.
Øya St. Lewis står sentralt også i denne boka selv om handlingen her foregår over et større område enn i den første boka. Den strenge kristendommen som blir praktisert her og som er bestemmende for mange menneskers syn på livet, kommer tydelig fram, likeså striden mellom katolikker og protestanter. Selve kriminalhistorien starter med et likfunn i første kapittel og ender med den fulle oppklaringen helt på slutten. I mellomtiden har så mye annet som gjelder menneskene og forholdene på øya, blitt rullet opp.

Historisk roman om kunst og kunstnere

Ny herlig historie om to sjarmører, et viktig tema presentert uten pekefinger

En bortgjemt bygd i Gudbaransdalen og en stavkirke! Det høres ganske nasjonalromantisk ut. Det er nok ikke tilfellet her. Likevel gir det et annet og mer tiltalende bilde av bygdenorge enn det man får når man i bil suser oppover dalen på motorvei.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
I den lille (og oppdiktede) bygda Butangen ble det for lenge, lenge siden født et tvillingpar som var sammenvokst fra hoftene og ned- Det var to jenter som fikk navnene Halfrid og Gunhild. De var blide og glade til tross for sitt lyte. Ofte satt de og vevde og vevnadene de lagde var alltid av fineste sort Så skjedde det at den ene ble alvorlig syk og lå for døden Far deres bad om at det andre måtte død samtidig. (Det måtte ikke skje at hun ble nødt til å slepe omkring på sin døde søster.) Faren ble bønnhørt, og for å vise sin takknemlighet ville han skjenke kirken to kirkeklokker. Under støypingen passet han på å helle rikelig med sølv opp i støpekaret. Resultatet ble at klokkene fikk en uvanlig høy klang.
Mange, mange år seinere kom det en ung prest til bygda, Kai Schweigaard. Han var ambisiøs og ville utrette noe for bygda. Stavkirken som sto der var gammel, nesten falleferdig og utrolig trekkfull. Det skjedde at en gammel kone frøs i hjel der hun satt på benken under gudstjenesten. For å få penger til en ny kirke ville presten selge den gamle. I Tyskland var det stor interesse for gamle norske stavkirker. En arkitektstudent fra Dresden ble sendt til Norge for å tegne våre stavkirker. Det ender med at man i Dresden vil kjøpe stavkirken i Butangen.
På prestegården er det en ung tjenestejente som heter Astrid. Hun kommer fra gården Hekne (akkurat som tvillingsøstrene i sin tid). Astrid er både vitebegjærlig og forstandig. Presten får snart et godt øye til denne ungjenta. Og hun på sin side begynner å drømme om ham. Men så kommer altså arkitektstudenten Gerhard Schönhauer til bygda. Han fascinerer Astrid sterkt med alle de fine tegningene han lager. De to møtes på turer ute i marka, og etter en tid blir de kjærester. Schönhauer sammenlikner kirka der den står med et bilde I.C. Dahl har malt. Den vakre kirkeportalen på maleriet er der ikke lenger. Den er i tidens løp blitt skiftet ut. Astrid hjelper Schönhauer med å finne den gamle portalen som viser seg å være montert på et gammelt fjøs. Så snart arkitektstudenten har fått lagd nøyaktige tegninger av stavkirken, demonteres den del for del og settes til side klar til å sendes til Tyskland. Men hva med de gamle kirkeklokkene? De er spesielt skjenket til bygda. Astrid får overtalt Schönhauer og Schweigaard til å la dem bli igjen og i stedet sende med to nye kirkeklokker.
I mellomtida kommer et par representanter for universitetet i Dresden til bygda. De forlanger å få med også de opprinnelige kirkeklokkene. (Nå hadde presten først forsøkt å gjemme disse, men hadde så blottlagt dem da han oppdaget kjæresteforholdet mellom Schönhauer og Astrid). Astrid er nå blitt gravid. Egentlig vil Schönhauer ha henne med til Dresden, men han har bare reisepenger for én, så Astrid må vente.
Materialene til kirken er nå pakket ned og skal fraktes med jernbanen til Dresden. Men første strekning må tilbakelegges med hest og slede. Først må de krysse in islagt innsjø. Schönhauer har ansvar for frakten av kirkeklokkene. Da de har kommet vel ut på isen, fører han lasten bort til en råk pg kapper av festet slik at klokkene forsvinner nede i dypet. Lenge tror man at Scjönhauer også druknet sammen med klokkene. Men så finner man ham stivfrossen og sterkt forkommen. Han blir sendt tilbake til Dresden, kommer seg så vidt, men det varer ikke lenge før han må gi tapt. Det blir soknet etter søsterklokkene, og man finner bare den ene.
Astrid oppsøker en jordmor som mener hun kan se at den gravide kvinnen bærer på tvillinger – to gutter. Astrid som venter seg en tung fødsel, drar til en fødselsklinikk i Christiania. Her blir hun ganske lunkent tatt i mot. Hun førhører seg grundig om hva som vil skje dersom hun eller barna ikke overlever fødselen. Og så går det troll i ord. Under fødselen mister Astrid svært mye blod. Da presten Schweigaard får høre om fødselen, drar han sporestreks til Christiania. Han blir ført fram til Astrid som da ligger død under et laken. Bare en av de to guttebarna hennes er i live. Han blir tatt med hjem til bygda og vokser opp hos fosterforeldre- Men også presten tar seg mye av gutten.
Boka har en slutt som nærmest roper på en fortsettelse. Hvordan går det videre med denne gutten? Og hva med de to kirkeklokkene? Ikke minst den som fremdeles ligger nede i dypet….

Nydelig avslutning av serien, eller kommer det en til.

Boka starter på en ganske hårreisende måte. Den får leseren til å grøsse. Så rulles bakgrunnen opp. Vi får vite at dette grufulle er kulminering av en lang rekke hendelser. Det er ikke hovedpersonen selv som er den ansvarlige. Bak står en ukjent, djevelsk mann som har planlagt alt sammen. Den kvinnelige hovedpersonen ser en utvei ut av det hele og iverksetter den, men blir på mest utenkelig vis innhentet igjen. Slik snur handlingen flere ganger og overrasker leseren.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
Sophie Duguet er en ung kvinne. Hun er både smart og vakker og er gift med Vicent- I det siste har Sophie vært svært glemsom. Hun tar feil av ting, gkemmer ting og mister ting. Dette rammer ikke bare henne selv, men går også utover andre, ektemannen, svigermoren, venninner osv. Mannen om forfølger Sophie heter Frantz. Han sikrer seg nøklene hennes, og får dermed tilgang til leiligheten der Sophie og Vincent bor. Dermed kan han komme og flytte på ting etter forgodtbefinnende. Men Frantz går enda lengre. Han leier leiligheten vis à vis og får med det fullgod utsikt til alt som foregår inne hos Sophie og Voncent. Og med avlyttingsutstyr er kontrollen fullgod. Likevel Frantz sin djevelskap stopper ikke med det. Menneskene som står Sophie nær, må også bort. Han fornærmer venninner i Sophies navn, steller i stand alvorlige tabber som gjør at hun blir oppsagt på jobben, og enda verre, han sørger for at først svigermoren og så ektemannen mister livet.
Nå står Sophie nærmest på bar bakke, men likevel er hun ikke slått ut. Hun skaffer seg en ny jobb som barnepike for en liten gutt, Léo 6 år. Foreldrene er utpregete karrieremennesker som drar av gårde tidlig om morgen og kommer gjerne seint hjem. En kveld det blir ekstra seint får Sophie tilbud om å overnatte i huset. Da hun neste morgen kommer for å vekke Léo, finner hun ham død i senga. Han er kvalt med en skolisse fra Sophies sko. Sophie gripes av panikk og ser ingen annen løsning enn å stikke av. Hun oppsøker en bank og tar ut de pengene hun har. I tiden som følger må hun nøye seg mrd svart arbeid på plasser der man ikke er så nøye hvem hun er. Det tar ikke lang tid før Sophie er etterlyst i alle kanaler. Hun skifter navn, klarer å skaffe seg en ny fødselsattest, men den har begrenset varighet. Den eneste muligheten som finnes er å gifte seg for da å få mannens etternavn. Hun oppsøker et dating-byrå og blir etter hvert presentert for menn hun seg synes er håpløse. Likevel velger hun omsider en av dem, en sersjant ved navn Frantz.
Nå følger en roligere tid for Sophie. Likevel ser det nå ut som om hun er i ferd med å miste den psykiske likevekten. Ektemannen steller tilsynelatende omsorgsfullt med henne. I virkeligheten sørger han for at hun får i seg medisiner som slår henne ut mentalt. Det lykkes Sophie å komme seg unna. Hun søker tilflukt i foreldrehjemmet der faren nå bor. Sophies mor, Catherine Auverney, som er død, var i sin tid lege ved en psykiatrisk klinikk der Sara Berg, mor til Frantz, var innlagt. Her er vi ved sakens kjerne. Frantz har hatt en sterk morsbinding. Da Sara ender livet sitt ved å kaste seg ut av et vindu på klinikken – ikledd sin brudekjole- er det behandlende lege, altså Catherine Auverney, som sønnen tillegger all skyld, og er det ikke lenger mulig å hevne seg på legen, må det bli datteren, altså Sophie, som må lide.
Brått blir forholdet mellom Frantz og Sophie snudd helt på hodet. Frantz får tak i noe som utgir seg for å være en ”klinisk rapport om Sara Berg”. Av den går det fram at moren nærte et dypt hat til sin sønn. Det var framfor alt hans fødsel som utløste dype traumer hos henne. Denne viten skaper stor mismot hos Frantz-. Han synker ned i en tung depresjon. Han har ikke lenger krefter til å bry seg med hva Sophie foretar seg. Hun på sin side finner dagboka til Frantz. Her har han i detalj skrevet ned alle ugjerningene han har rettet mot Sophie. Nå blir det hennes hat som blusser opp. Hun sløver mannen ned med sovepiller og sterke medikamenter. Så ifører hun ham morens brudekjole og forlater leiligheten for godt. Utenfor ser hun mannen sin stå i et åpent vindu. Han roper etter henne og så svever han gjennom luften og lander med et plask ved føttene hennes. En samtaler Sophie har med sin far avslører tilblivelsen av den ”kliniske rapporten om Sara Berg”.
Dette er en bok med store overraskelser. Likevel går den ikke helt hjem hos meg. Her er det for mye overdrivelser. Det blir for mange pinsler som Frantz påfører Sophie. Dette overgår enhver sannsynlighet.

Jeg har lest storparten av forfatterskapet til Håkan Nesser og har oppdaget at jeg har et ganske ambivalent forhold tl bøkene hans. Noen digger jeg svært, mens andre ikke helt faller i smak. Dette siste gjelder bøker som har et snev av overnaturlighet ved seg. Her hører også denne boka hjemme. Disse øynene tik Eugen Kallmann som ser rett inn i sjelen på folk ,,,,,,,,
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Utgangspunktet for handlingen er realistisk og velkjent nok Det foregår i K – en mindre by i Nord-Sverige med en ungdomsskole. Hit kommer Leon berger fra Stockholm. Han skal overta jobben etter Eugen Kallmann som er funnet død ved foten av en trapp i noe som kalles Tyskerhuset. Spørsmålet er om det var en ulykke eller et drap. Det lokale politiet har ikke klart å finne svar på spørsmålet. Kallmann var en populær lærer. Elevstyret ønsker at skolen skal sette opp en marmorbyste av ham i skolegården.

Etterfølgeren hans, Leon, har forlatt hovedstaden etter at hans kone og hans datter omkom i en båtulykke utenfor Afrika. Leon føler at han trenger å komme bort. Årsaken til at han velger akkurat K, er først og fremst at her bor hans studievenninne Ludmilla. Hun er rådgiver ved samme skole. Elever kommer og går på kontoret til Ludmilla. En dag kommer Andrea, en jente som rådgiveren hittil har hatt lite kontakt med. Andrea kan fortelle at en gutt på skolen, Charlie, har intervjuet henne i en sak som skulle ha med Eugen Kallmann å gjøre, men spørsmålene han stilte gjaldt bare Andreas egen familie. Andrea synes at dette er merkelig. Det synes Ludmilla også, ikke minst fordi det var Charlie som om natten fant Kallmann død i Tyskerhuset.

Andrea har også andre ting å grunne på. Hun er sterkt knyttet til moren sin som hun har mye felles med, mens faren og småbrødrene hennes er helt annerledes. En dag tar hun mot til seg og nevner dette for moren. Det moren, Ulrika, forteller oppskaker Andrea sterkt. Da Ulika var 20 år, trosset hun foreldrene sine og dro til England for å jobbe. Hun møtte musikeren Flynn. De ble kjærester. Da hun vendte tilbake til Sverige, var hun gravid. Flynn kom på besøk, men så forsvant han helt.

Leon har overtatt Kallmanns pult på skolen. I en skuff finner han sin forgjengers etterlatte skrifter. Han drister seg til å lese de og blir meget forundret. Her står det blant annet at Kallmann som ung gutt skulle ha drept sin egen mor fordi hun hadde en elsker. Kan dette virkelig stemme? Leon viser notatbøkene til to av sin kolleger, til Ludmilla og til musikklærer Igor. Alle er like forundret, og blir enige om å utforske dette nærmere.

I boka forekommer også navnet Ben Yan Keller. Denne mannen skal være Kallmanns arving. Men finnes han? Det antydes også at personen V er en drapsmann, Kallmann kunne se det i øynene hans. De tre skolefolkene kommer ikke lenger i sin etterforskning. En kinnelig politiinspektør kommer så inn i bildet. Lindblad er en gløgg dame, men selv hun må melde pass her.

Først tjue år senere kommer forklaringen. Charlie, som tidlig forot K, er på kort besøk i byen. Han har en samtale med Andrea, Leon og Ludmilla (Igor har i mellomtiden dødd). Charlie var en del sammen med Kallmann før han døde og kan fortelle at Boris Yann Keller var elskeren til Kallmanns mor. Kallmann selv het noe helt annet i ungdommen. Han ble forvist av sin far etter drapet på moren og vokste opp i Sveits.. Da han så vendte tilbake til K, ble han av familien tvunget til å forandre navn. Hvorfor ville han gjøre morens fordums elsker til sin arving, kan noen spørre seg. Det kan være en form for forsoning, mente Charlie. Også et annet spørsmål blir nå oppklart. Personen V som Kallmann hadde omtalt som drapsmann, kan ikke være annen enn Erik Larsson, Andreas morfar og Ulrikkas egen far. Dette visste Kallmann fordi han hadde sett det i øynene hans.

Jeg synes innholdet i denne boka er ganske sprikende. Vi hører om flere drap, men sammenhengen mellom dem er mer uklar. Rasisme er også et tema som tas opp. Anonyme brev med rasistisk innhold florerer på skolen. Noen elever, skinheads, blir mistenkt. En av disse elevene blir så funnet drept, hengt opp i et tre, Politiet klarer ikke å finne den skyldige. Det er vel dette som er fellesnevneren her, drap som ikke blir oppklart mens de etterforskes. Først 20 år
seinere med Charlie besøk i byen kommer sannheten fram.

Nydelig oppfølger som pirker i tårekanalene

Spennende fra deilige Island

Atter en spennende historie om norske Stingo, ekspolitimannen som bor på Filippinene - anbefales!!

Rolig krim med spenningskurve og et snev av "oppvekst"