Helt enig med deg. Også jeg blir skuffet når det som står der er kort og intetsigende. Det er ofte spennende å se hva andre mener om boka jeg (nettopp) har lest. Har de samme mening som meg? Reagerte de på det samme? Ekstra artig blir det ofte dersom de mener noe helt annet. Er meningen da begrunnet, kan det gi meg noe å tenke på-

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Når du klikker på BOKOMTALENE som står til venstre på siden her, sjekker du da først og fremst hva andre mener om bøker du allerede har lest? Eller er det helst bøker bøker som foreløpig er ukjente for deg, du er mest interessert i? Når du så har åpnet den, foretrekker du da at det bare er en kort meningsytring? Eller vil du helst lese en begrunnet omtale? Hva mener du om innlegg som røper innholdet i boka (naturligvis under forutsetning av at dette er markert)? Det ville være interessant å høre hva andre mener om dette.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette er de to første romanene han skrev som ung mann. Det gjorde meg nysgjerrig. Allerede i disse bøkene er han inn i dette doble universet som jeg opplevde første gang i Trekkoppfuglen. Man merker at dette er Murakami, men kanskje i en "light" utgave. Jeg gir denne boka 4 stjerner fordi det meste han har skrevet senere er så mye bedre.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hvor i all verden var det jeg kom over denne boka? Lurer på om det ikke var i Elin aka Bokelskerinnens oversikt over ny utenlandsk litteratur i Bok og samfunn? Hvis ikke får jeg skylde på Goodreads. Hvorom allting er. Lisa Schroeder har gitt ut en rekke bøker for barn og ungdom inklusive I Heart You, You Haunt Me og The Bridge from Me to You. All we have is now er hennes syvende ungdomsbok.

All we have is now er en apokalyptisk dystopi. Handlinga finner sted i Portland, Oregon i døgnet før Nord-Amerika treffes av en asteroide. Myndighetene regner med at skadevirkningene vil være enorme i området rundt nedslagsfeltet, kanskje vil kollisjonen til og med påvirke resten av verden. For de få som ikke har forlatt området betyr det slutten, og vi følger Emerson og vennen Vince, to unge uteliggere, gjennom deres siste døgn…

Til tross for de dystre fremtidsutsiktene er ikke All we have is now noen pessimistisk roman. Boka åpner med at Emerson og Vince planlegger selvmord – hoppe fra brua. Imidlertid ombestemmer de seg da det blir klart at det er noen foran dem i køa, Carl. Carl har brukt de siste timene på å hjelpe alle han har møtt på sin vei. Han oppfyller et siste ønske for Emerson og Vince og ber dem om å gjøre som ham, hjelpe dem de møter på sin vei, eller «pay it forward» som det heter på dårlig norsk. Det gjør de. Dermed blir det siste timene deres full av gledelige øyeblikk, selv om de selvsagt også har sine tunge stunder…

All we have is now er på ingen måte stor litteratur, men det er heller ikke de fleste andre ungdomsromanene inne sjangeren. Denne boka skiller seg likevel litt ut fra de andre i og med at den handler om døgnet før katastrofen, ikke om selve katastrofen eller om samfunnet slik det ser ut mange år etter. All we have is now er ingen dramatisk, handlingsstyrt roman. Historien flyter stille avsted uten at den blir kjedelig av den grunn. Slutten er helt klart for lettvint, men samlet sett er er inntrykket godt. All we have is now er en litt over gjennomsnittlig leseropplevelse. Ei god ungdomsbok som anbefales for dystopielskere!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Har avslutta to bøker denne helga; Svart som ravnen av Ann Cleeves (krim med handling frå Shetland, på papir) og Et hardt slag av Jan Mehlum (bok #15 i serien om Tønsberg-advokat Svend Foyn, som lydbok).
Har starta opp lesing/lytting av to andre rykande ferske bøker: Haimennesket av Hans Olav Lahlum (K2 og Patricia #6, i ebok-format) og Vetle Lid Larssens Hvordan elske en far - og overleve på lyd.
I tillegg har eg enno ei bok som eg les i; Ragnar Kvam si forteljing om polarpionerane Amundsen, Nansen, Scott og Shackleton; De fire store.

Ha ei fin leseveke!

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det begynner å bli lenge siden sist jeg hadde Agatha Christie-dilla, så lenge at jeg nesten ikke husker hvilke bøker jeg leste, derfor tenkte jeg at det var på tide med ei ny. Dilla altså. Som starthjelp kjøpte jeg noen lydbøker, deriblant Doktoren mister en pasient – en Poirot-roman. I denne boka har Poirot trukket seg tilbake og slått seg ned på bygda for å dyrke gresskar. Makkeren Hastings har dratt til Sør-Amerika for å gifte seg.

Fru Ferrars har begått selvmord med en overdose veronal, og ikke lenge etter blir Roger Ackroyd myrdet på godset sitt Fernly Park i King’s Abbot, akkurat i det han er på tur til å finne ut hvem som presset Fru Ferrars for penger. Alle på godset til Ackroyd blir naturligvis mistenkte, og beleilig nok forsvinner den som kanskje hadde størst grunn til å ta livet av ham, nemlig stesønnen Ralph. Poirot får saken. Han finner en ny makker i doktor Sheppard, som i denne boka har fått kaptein Hastings funksjon som hjelper.

Doktoren mister en pasient er skrevet i første person og det er doktoren som fungerer som forteller. Han skriver historien ned underveis, og fordi han er godt kjent i miljøet, får han med seg det meste av det som skjer. Tonen i notatene hans er tidvis ganske giftig. Spesielt får søstera hans, den lokale snushanen, gjennomgå, men også bildet av Poirot er ganske morsomt. Ja, det er i det store og hele mye humor i denne boka, som også tegner et fantastisk bilde av livet på det gudsforlatte lille stedet. Jeg skal ikke si så mye mer om Doktoren mister en pasient, enn at jeg ble veldig positivt overrasket over kvaliteten. Sist jeg leste et utvalg av Christies romaner, la jeg merke til at det er store kvalitetsforskjeller mellom bøkene hennes. At dette er en av de absolutt beste jeg har lest, er jeg imidlertid overhodet ikke i tvil om. Boka ble kåret til den femte beste kriminalromanen noensinne av Crime Writer’s Assosiation i 1990, og det er nok heller ikke uten grunn at den er den eneste av Agatha Christies romaner som har fått plass på lista 1001 bøker du bør lese før du dør. Det synes jeg forresten absolutt at du skal gjøre. Lese den før du dør, altså. Du finner den i fulltekst i bokhylla.no. Der kan du lese den helt gratis så lenge du befinner deg på en norsk ip-adresse.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jack London (1876-1916), amerikansk forfatter, var uhyre produktiv og skrev til sammen over 50 bøker, inkludert en rekke romaner, noveller og artikler. Mest kjent er han kanskje for Når villdyret våkner fra 1903. Du kan lese mer om Jack London her og her

Hunden Buck blir stjålet fra familien sin i California og solgt som trekkhund til Alaska – lovløshetens land. Livet som trekkhund er hardt, her er det den sterkestes rett som gjelder, men Buck trives etter hvert i det barske miljøet og blir tilslutt en både kjent og fryktet hund. Buck skifter eier flere ganger, og ender til slutt hos en hundeelsker som vet å sette pris på ham. Buck forguder sin nye eier, men noe i villmarka kaller på ham, og villdyret i ham vekkes…

Jeg hadde vel strengt tatt ikke regnet med at jeg skulle like denne boka. Jeg leste den utelukkende fordi lydfila lå klar på iPoden min, og gjett om jeg ble positivt overrasket! Boka startet riktignok litt tregt, men etter hvert som handlinga skred fremover, ble jeg sugd inn i historien. Jeg levde meg til slutt skikkelig inn i livet til Buck i villmarka, og jeg heiet på ham hele veien til mål. Man trenger faktisk ikke å være hundeelsker for å like denne boka, det holder at man liker en god historie. Når villdyret våkner står på lista «1001 bøker du bør lese før du dør», og der hører den helt klart hjemme. Dette er så absolutt ei bok du bør lese før du dør. Ja, du trenger ikke engang kjøpe den eller låne den på biblioteket. Du kan til lese den gratis i bokhylla.no akkurat når det måtte passe deg.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Godt sagt! (1) Varsle Svar

André Bjerkes kriminalromaner De dødes tjern og Døde menn går i land er blant mine favoritter, så jeg tenkte at jeg skulle lese resten av romanene hans også. Jeg startet med Enhjørningen fra 1963. Den er ikke utgitt under pseudonymet Bernard Borge. Nei, her har Bjerke valgt å signere med sitt eget navn. Enhjørningen er i motsetningen til de fire Bernard Borge-romanene ikke noen kriminalroman selv om et par av fortellingene i boka faktisk har et kriminalteknisk poeng. Enhjørningen tilhører heller sjangeren «fantastisk litteratur»; den er satt sammen av fire veldig forskjellige spøkelseshistorier og er en studie i parapsykologi. Boka er filmatisert og filmversjonen fra 1964 bærer tittelen Klokker i måneskinn.

Fire bekjente spiller bridge sammen: en dikter, en psykiater, en journalist og en direktør. Hver av dem forteller en historie hvor de mener at det har skjedd noe overnaturlig, men psykiateren har en naturlig forklaring på alle historiene. Psykiateren er den siste som skal fortelle, men han har ingen historie. Dermed utfordrer dikteren ham til et eksperiment…

I Enhjørningen viser André Bjerke at han kan alle knepene som skal til for å skrive en fullkommen fantastisk fortelling. Bridgelaget er her rammen rundt fortellingene, og gjestene forteller hver sin historie sett fra et førstepersonsperspektiv, slik leseren kan tro og tvile med fortelleren. I tillegg har vi denne psykiateren som har en naturlig forklaring på alle historiene. Forklaringene hans er imidlertid akkurat såpass lite troverdige at vi ikke helt vet om vi kan tro på dem heller. Så kommer slutten, som er helt fantastisk, og som løfter Enhjørningen opp til det ypperste innen fantastisk litteratur. Ja, slutten er prikken over i-en og gjør Enhjørningen til en av de flotteste fantastiske fortellingene jeg noensinne har lest, og jeg har lest mange…

Pst! Favorittfortellinga mi i denne boka var foruten psykiaterens fortelling som han ikke forteller, «Lek med gammel svartebok».

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hva var det egentlig jeg leste nå? Det var et spørsmål jeg stadig stilte meg mens jeg leste denne boka, og så måtte jeg lese avsnittet på nytt. Som dette: «Ved armhulen hennes var det satt inn en stikkontakt i huden, som trynet på en gris» (s. 49). Leste jeg rett? Grunnen til at jeg stilte meg dette spørsmålet, er at vi ikke tilbys noen forklaring. Verken her eller senere. Så da er det kanskje ikke så rart at jeg ble sittende som et stort spørsmålstegn etter å ha avsluttet boka. Hva var det egentlig jeg leste nå?

Christian Kracht (f. 1966) er sveitsisk forfatter og journalist. Han debuterte i 1995 med romanen Faserland, og i september 2001 kom 1979, som ga ham internasjonal anerkjennelse. Jeg blir her i solskinn og i skygge fra 2008 er Krachts tredje roman og hans andre på norsk, boka ble nylig utgitt på Pelikanen forlag. Hans fjerde roman Imperium (2012) kom ut på Pelikanen i fjor.

Jeg blir her i solskinn og i skygge er en kontrafaktisk fortelling som skildrer en alternativ, dystopisk virkelighet. Verden slik vi kjenner den, eksisterer ikke. Lenin reiste aldri tilbake til Russland i 1917, men ble i Sveits hvor han bygget opp en sveitsisk sovjetrepublikk, SSR. Sveits har i omlag hundre år kriget mot det fascistiske Tyskland og England, og hele Nord-Europa er et eneste stort katastrofeområde. Russland har blitt utslettet i en katastrofe og eksisterer ikke lenger, og i Amerika raser borgerkrigen. Når boka åpner har sveitserne nylig gjenerobret Ny-Bern fra fascistene, og bokens jeg-person, en afrikansk offiser, setter avgårde etter en polsk jøde, en avhopper som har rømt inn i Alpene, i Reduiten som de store tunellene i Alpene kalles i boka. Hovedpersonen finner polakken i dypet av Alpene, og det markerer begynnelsen av slutten på det sveitsiske imperiet, som inkluderer store deler av det østlige Afrika som blant annet forsyner Sveits med soldater til krigen mot fascistene.

Jeg blir her i solskinn og i skygge er en av de merkeligste fortellingene jeg noensinne har lest, og sånn sett kan jeg forstå at forfatteren sammenliknes med Borges, som var en skikkelig original forteller. Boka sammenliknes forresten gjerne med Joseph Conrads Mørkets hjerte som handler om en hvit manns reise inn i hjertet av Afrika, men i denne boka er det en afrikaner som reiser gjennom et hvitt vinterlandskap inn i hjertet av Europa – Alpene. Jeg blir her i solskinn og i skygge er nok mer merkelig enn den er foruroligende fordi fiksjonsuniverset er så ulik vår virkelighet, selv om enkelte punkter kanskje kan tolkes som en kritikk av den vestlige verden. En av grunnene til at boka synes så merkelig er at teksten er så åpen, men denne åpenheten gjør samtidig boka til en tekst som tåler flere lesninger hvor hver ny lesning vil avdekke nye momenter, og det er neppe noen ulempe. Det mest dekkende adjektivet på denne boka er nok fascinerende. Anbefales!!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Graeme C. Simsion er født på New Zealand, men bor i dag i Australia. Han har tidligere jobbet som IT-konsulent, har skrevet to bøker om datamodellering, senere diverse manus og noveller, og debuterte som romanforfatter i 2012 med Prosjekt Rosie, som nylig kom ut på norsk på Aschehoug. Simsion har selv skrevet manuset til filmen, som Sony har kjøpt rettighetene til.

Hovedpersonen i Prosjekt Rosie er den eksentriske Don Tillman, professor i genetikk på universitetet i Melbourne. Etter beskrivelsene av Tillman å dømme kan det synes som om han har aspergers syndrom, selv om forfatteren har vært svært nøye med ikke å sette diagnose på ham for å unngå å sette ham i bås. Hvorom allting er, Tillman er uhyre intelligent, han organiserer dagen sin etter skjemaer, trives ikke så godt i sosiale sammenhenger, lar seg styre av fornuften og har tidvis problemer med å sette seg inn i egne og andres følelser. Don nærmer seg 40. Han er ennå singel og begynner å savne en kjæreste, og som den pragmatikeren han er, finner han ut at han kan lage et spørreskjema til det han kaller «koneprosjektet» sitt, så slipper han å kaste bort masse unødig tid på stevnemøter med uegnede kandidater. Han legger skjemaet høyt, får eliminert vekk stort sett alle, men så møter han Rosie, en helt klar strykkandidat…

Prosjekt Rosie er en koselig, romantisk komedie som jeg med glede anbefaler videre. Jeg skal ikke påstå at dette er stor litteratur, men kvaliteten er høy innen sin sjanger. Personskildringene er svært gode, særlig beskrivelsene av hovedpersonen Don Tillman og bestevennen hans, Gene. Man kan ikke annet enn å bli glad i disse menneskene. Humoren i boka er lun og varm, og man kan kanskje sammenlikne den hjertegode fremstillinga av Don med Ingvar Ambjørnsens fremstilling av Elling, selv om det helt opplagt er store forskjeller mellom de to karakterene. Jeg skal ikke si så mye mer om Prosjekt Rosie enn at den er riktig så fornøyelig, den blir aldri kjedelig selv om man snart skjønner hvordan det hele vil gå. Ei riktig god bok. Anbefales!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Nicolai Alexander StyveTone Maria JonassenKirsten LundSilje HvalstadIngeborg GJohn LarsenKristin_Sigrid Blytt TøsdalEirin EftevandHilde Merete GjessingHilde H HelsethIngunn SsiljehusmorTove Obrestad WøienAgnesJoakimVibekeLene AndresenDaffy EnglundKorianderBjørg L.Aud Merete RambølAstrid Terese Bjorland SkjeggerudElisabeth SveeStein KippersundHarald KEli HagelundNinaMorten JensenalpakkaEirik RøkkumPiippokattaBeathe SolbergSigmundRagnar TømmerstøGro-Anita RoenRisRosOgKlagingIngebjørgKjell F TislevollHeidi L